HRS’ misvisende gjengivelser av dommer – nok en gang

Artikkelen er også publisert hos Utrop.

Tidligere i april behandlet Høyesterett en ankesak der en mann hadde blitt dømt (etter straffelovens § 135a om diskriminerende og hatefulle ytringer) for «ytringen «jævla neger» fremsatt under en opphetet krangel på byen» (mot en somalisk mann). Den domfelte mannen mente at ytringen hadde «samme funksjon som en hvilken som helst nedsettende betegnelse på den man krangler med» og ikke falt innenfor denne paragrafen, men Høyesterett avviste dette og opprettholdt lagmannsrettens dom.

At Human Rights Service fattet interesse for denne avgjørelsen, er ikke så veldig overraskende. Men det blir vesentlig misvisende når Rita Karlsen skriver at

Så da vet vi det. Ord som refererer seg til hudfarge er straffbart. Mon tro om det samme gjelder for «blendahvit»? Eller gjelder det bare hvis en setter «jævla» foran?

Faktisk-kommentarer (oppdateres fortløpende)

Etter at jeg nylig kritiserte mange av de som gikk til angrep på Faktisk.no før de overhodet hadde fått vist seg frem i praksis, har jeg selvsagt også en del kommentarer til det vi nå har fått se fra dem i løpet av de tre ukene siden oppstarten.

For å unngå at dette skal ta form av en helt avsindig lang kommentar som ikke dukker opp før (enda mer) forsinket, kommer jeg til å legge ut (relativt) korte enkelt-kommentarer, som lenkes til fra dette blogginnlegget etterhvert som de kommer (og som ikke kommer opp som egne innlegg, så leserne får sjekke tilbake til dette innlegget for å få med seg nye oppdateringer).

De enkelte kommentarene kommer til å komme litt etter innfallsmetoden og ikke nødvendigvis i noen prioritert rekkefølge, så det er ingen grunn til å ta det som noe uttrykk for min overordnende holdning til prosjektet dersom de 3-4 første kommentarene heller i samme retning, eller at jeg ikke bryr meg om X bare fordi det tar litt tid før jeg nevner noe om X.

Småskjev lansering

Detaljert men betimelig om makroner

Når man omskriver utsagnet og utroper omskrivningen som «helt feil»

Metode og utvelgelseskriterier

Hagen og hijab

Visuell utforming og design

Riktig konklusjon om privatskoler, forvirret argumentasjon

Fraværende sjekk av fraværsgrense-påstander

Mikrofonstativjournalistikk

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert hos Dagbladet.

Sist mandags Politisk Kvarter på NRK hadde allerede planlagt en debatt om «Digitalt grenseforsvar» da VG samme morgen slo opp utover forsiden at «Norske politikere [er] rammet av hacking«.

Det var derfor ikke så overraskende at denne dagsferske saken ble brukt som inngang til debatten. Men mens NRKs øvrige reportasjer gjenga innholdet i saken på en presis måte, innledet Politisk Kvarter-programlederen med å fortelle at «700 norske politikere er frastjålet sine passord i sosiale medier» – og i neste åndedrag at «Uten et digitalt grenseforsvar ligger Norge åpent for utenlandske dataangrep, mener etterretningstjenesten». Lytterne gis dermed et soleklart inntrykk av at man har avdekket et målrettet angrep mot norske mål – mens realiteten er at det er snakk om databaser med millionvis av brukernavn/passord som er hacket, hvorav også noen norske politikere og byråkrater (langt under 700 politikere) oppi dette mylderet, og at det ikke er noen konkrete holdepunkter på at noenting av dette er brukt aktivt mot norske brukere.

Etter å ha gjentatt og presisert at «Det er snakk om passord politikere har brukt i sosiale medier. Men så kan man jo tenke på at et passord man har brukt i LinkedIn og Dropbox, godt kan være det samme som man bruker til epost og mange andre steder», spør programlederen Hårek Elvenes (H) om «Ville [et digitalt grenseforsvar] ha hjulpet mot den typen angrep som VG skriver om i dag?«, og får til svar at «Ja, det tror jeg bestemt».

Derimot spesifiserer ikke Elvenes hvordan DGF ville «hjulpet» i denne sammenhengen, og blir heller ikke utfordret på dette av programlederen. Tvert imot fortsetter debatten med dette som et underliggende premiss – og når Venstres Iselin Nybø introduseres i debatten, spør programlederen direkte om «[Venstre] har vært imot DGF, men blir du litt i stuss når du leser i dag at din egen partileder og informasjonssjef er blant dem som har fått avslørt passordene sine?«.

Falske nyheter, ekte nyheter, og misforståtte nyheter

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet Meninger.

Helgens utgave av «Urix på lørdag» på NRK P2 inkluderte en reportasje om den amerikanske mediedebatten «etter at falske nyheter har skapt farlige situasjoner». Etter å ha besøkt pizzarestauranten der en tungt bevæpnet mann avfyrte flere skudd på jakt etter pedofili-ligaen som han hadde lest seg til at opererte i kjelleren, besøker korrespondent Tove Bjørgaas professor Margot Susca, og vi får følgende utveksling:

Susca: In the critical months before the election, Facebook had 8,7 million engagements, or retweets (sic), of fake news stories. And that’s compared to 7,3 million – a lower number – of real, legitimate news stories.

Bjørgaas: Slike [falske] nyheter ble i de avgjørende ukene før valget delt i større antall enn vanlige nyheter på sosiale medier, forklarer hun, og viser frem en foreløpig statistikk fra nettstedet BuzzFeed.

Lytterne blir altså klokkeklart fortalt at falske nyheter – som helhet – fikk flere delinger og andre involveringer («engagements«) enn samtlige artikler fra virkelige nyhetsmedier.

Men dersom vi tar oss bryet med å lese BuzzFeed-artikkelen som Susca og Bjørgaas henviser til, finner vi at de klart og tydelig oppgir at analysen (og tallene Susca bruker) henviser til de 20 mest leste artiklene om valgkampen i denne perioden (fra henholdsvis falske og ekte nyhetsnettsteder).

Forskningshviskeleken

En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert på mediedebatt.no.

Vi tør ikke snakke offentlig om religion

ble Aftenpostens lesere fortalt for et par måneder tilbake. Utsagnet kommer som overskrift på en artikkel av medievitenskapsprofessor Knut Lundby, der han presenterer funn fra forskningsprosjektet CoMRel.

Påstanden gjentas også på nytt denne uken, i Aftenpostens artikkel om hvordan mange faller utenfor viktige offentlige debatter som foregår på bestemte Facebook-vegger (med utgangspunkt i Joachims Labergs lesverdige kronikk om temaet).

I kronikken beskriver Lundby resultatene fra deres undersøkelse av hvor, og hvor ofte, folk diskuterer nyheter om religiøs ekstremisme. Undersøkelsen viser at mens et stort flertall hadde diskutert temaet med venner og familie i.l.a. det siste året, var det kun et lite mindretall som hadde gort det samme i sosiale medier og andre nettfora. Det påpekes korrekt at man derfor bør være svært forsiktig med å bruke nettdebatten om dette temaet som mål på den generelle folkemeningen.

Det er imidlertid ingen spørsmål i undersøkelsen som spør folk om hvorfor de ikke diskuterer disse temaene oftere på nettet. Dette bekrefter også Lundby på epost til undertegnede, men mener samtidig at det er «tilstrekkelig grunnlag» for en slik «spissing av tittelen«.

Når én irritasjon blir til fem sjokk

Artikkelen er også publisert på mediedebatt.no.

Undersøkelse: Konfliktnivået på norske veier er farlig høyt

kunne Dagbladet advare oss om på torsdag. På nettavis-forsiden skrus alarmismen enda et hakk opp, med overskriften

Nye sjokktall: Dette hater bilistene mer enn noen gang

Artikkelen tar utgangspunkt i en undersøkelse utført for Trygg Trafikk, der man har spurt om syklister irriterer seg over bilister i trafikken og vice versa:

Hele 86 prosent av bilistene sier at de irriterer seg over syklister av og til eller oftere, mens 78 prosent av syklistene sier det samme om bilistene.

– hvilket Dagbladet beskriver som «tilsynelatende skyhøyt konfliktnivå mellom bilister og syklister«, «farlig høyt irritasjonsnivå«, og «stort spenningsnivå«. (De to sistnevnte formuleringene er hentet direkte fra Trygg Trafikks pressemelding om undersøkelsen.) Og resultatene settes selvsagt i sammenheng med ukens kontroverser omkring Nitimens spøk om å ta syklister med bildøra.

Det første som er å bemerke er at undersøkelsen kun har undersøkt ‘konfliktnivået’ mellom syklister og bilister, og ikke andre kombinasjoner av trafikanter. Vi aner derfor ikke om bilister er spesielt irriterte på syklister, eller om de irriterer seg like mye/mer over andre bilister (eller fotgjengere, eller mopedister, eller Segway-førere).

Videre – som det også fremgår av artikkelen – har man oppnådd disse ‘skyhøye’ tallene på 78 og 86 prosent ved å legge sammen alle som irriterer seg «av og til eller oftere» – altså absolutt alle som ikke svarer «aldri» på spørsmålet om det «hender at du irriterer deg» over ‘motparten’ i trafikken.

Tvangsdebatt på gale premisser

Bent Høie varsler at regjeringen vil foreslå nye tiltak for å redusere bruken av tvang i psykiatrien. Aftenposten hadde på tirsdag bred dekning av saken, med både en kronikk fra Høie og en lengre nyhetsartikkel der man gikk gjennom forslagene og innhentet kommentarer fra både bruker- og profesjonsorganisasjoner.

Artikkelen ledsages også av to faktabokser om «Typer tvang» og «Dette sier loven [i dag]». Førstnevnte er rimelig dekkende (selv om den utelater visse tiltak, som kroppsvisitasjon/romransakelse), men faktaboksen som skal forklare dagens lovverk bommer fullstendig  når den (etter å ha slått fatt at hovedregelen er at pasienter skal samtykke til behandling) hevder at:

«Tvang kan brukes når pasienten mangler selvinnsikt i egen sykdomsbilde, og tilstanden betegnes som livstruende.«

en beskrivelse som er feil på alle måter.

Men hva var egentlig spørsmålet om kommersielle velferdsaktører?

Artikkelen er også publisert på Journalisten.no.

9 av 10 nordmenn vil forby velferdsprofitt

proklamerte Vårt Lands førstesideoppslag på tirsdag. Ingressen i selve artikkelen utdyper at

Byrådet i Oslo har folket i ryggen når de vil kommunalisere 15 sykehjem som drives av private. Pris: 49,5 millioner kroner.

Artikkelen forteller at det rødgrønne byrådet i Oslo ikke kommer til å forlenge private kommersielle aktørers avtaler om drift av sykehjem etter hvert som de løper ut, og intervjuer representanter for et slikt sykehjem og deres eiere, som er motstandere av dette.

Men, forteller artikkelen oss:

Men politikerne har støtte blant folk flest, viser en ny undersøkelse fra venstresidens tenketank, Manifest. Her svarer 88 prosent av dem som har tatt stilling til spørsmålet om private [kommersielle] aktørers rolle innenfor sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern, at de ønsker å begrense selskapenes mulighet til å hente ut profitt – eller forby dette helt.

Folk vil kun slippe til ideelle aktører, ikke kommersielle, ved siden av det offentlige.

Det eneste spørsmålet fra undersøkelsen som refereres i artikkelen, er altså: «Hva er din holdning til kommersielle aktører innen sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern?», med et utvalg svaralternativer som spenner fra forbud mot privat profitt på disse områdene (21%) via diverse restriksjoner (alt overskudd må reinvesteres (25%), maksgrense for uttak (9%), høye kvalitetskrav må være oppfylt (23%)), til fri tilgang til å ta ut profitt (11%).

Selv om man anser at profittforbud og krav om reinvestering er to sider av samme sak (fordi begge deler sperrer for å ta midler ut av virksomheten), så er det altså 43% (48% hvis vi ser bort fra «vet ikke»-gruppen) som eksplisitt sier ja til profitt (med eller uten begrensninger). Da er det nokså uforståelig at forsiden kan få det til at «9 av 10 nordmenn vil forby velferdsprofitt«.

Tallenes alenegang

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Tre av fire sa ja til olje utenfor Lofoten og Vesterålen

meldte NRK Nordland i en tweet 4. november, og brukte resten av sine tilmålte 140 tegn på å be leserne på Twitter stemme for å si sin mening om spørsmålet. Man måtte dermed klikke seg inn i selve artikkelen for å skjønne at dette ikke var snakk om verken tre av fire i befolkningen eller tre av fire som bor i de aktuelle områdene, men kun tre av fire deltagere på næringslivskonferansen Agenda Nord-Norge.

Etter at denne temmelig vesentlige presiseringen ble påpekt av undertegnede, var NRK fortjenstfullt kjapt med å slette sin villedende tweet. Og selve artikkelen gjør det veldig klart at denne oppslutningen er innenfor en utvalgt gruppe og ikke for befolkningen som helhet (inklusive påpekning av at nasjonale og regionale meningsmålinger viser helt andre resultater, samt diskusjon om hvorvidt konferansen engang var representativ for nordnorsk næringsliv).

Men overskriften på nettforsiden fortsatte å snakke om «tre av fire» uten å forklare hvem man hadde spurt. Ingressen gjorde det riktignok tydelig at denne fordelingen var i utakt med befolkningen, og at det derfor måtte være snakk om en eller annen undergruppe, men vi får ingen indikasjon eller hint om hvilken gruppe det dreier seg som. Jeg opplever personlig at det er uhyre begrenset informasjonsverdi (selv til overskrift å være) å bli fortalt at «Tre av fire blant en eller annen gruppe mener X«, og så måtte gå inn på artikkelen for å finne ut om dette gjelder for avgangselever på BI, eller medlemmer av Frps stortingsgruppe, eller ansatte i Statoil, eller peruvianske oljeanalytikere.

Pseudonymitet burde ikke være et hinder for saklig kritikk

Artikkelen er også publisert på Medier24.com.

Etter at jeg på tirsdag kritiserte Gunnar Stavrums analyse av VGs «Årets Navn»-kåring, svarte Stavrum dagen etter med et motangrep på egen blogg (og på Medier24.com). Stavrums bannbulle handler vel så mye om min pseudonymitet som om substansen i min kritikk, og ettersom Erik Iversen var lynraskt ute med en utmerket gjennomgang av sistnevnte på egen blogg,  skal jeg være kortfattet i den delen av mitt svar:

Stavrum beskylder meg for å være «selektivt kritisk til nettavstemninger, [men] tilgivende overfor TNS Gallup«, men underkommuniserer at jeg har sagt tydelig at «Det er absolutt grunn til å kritisere VG og/eller TNS Gallup for slett håndverk i utformingen av spørsmålet«. Jeg har også sagt meg enig i at gitt disse svakhetene, så ville det vært ønskelig om VG kunne offentliggjøre mer detaljer, slik at vi har et bedre grunnlag for å mene noe om hvorvidt skjevhetene var utslagsgivende for det endelige utfallet eller ikke.

Men samtidig har jeg gjort det klart at jeg finner det lite tillitvekkende at denne målingen, med sine svakheter, sammenlignes opp mot en nettavstemning som på absolutt alle plan er beheftet med enda større svakheter – uten noen av disse svakhetene nevnes med ett ord. Jeg har listet opp et antall formuleringer og utelatelser som gir et høyst ubalansert inntrykk av de to målingenes respektive troverdighet, men disse punktene forblir i all hovedsak ukommentert i Stavrums siste innlegg.

Istedenfor bruker han brorparten av sin tekst til å angripe meg for min pseudonymitet, som jeg etter sigende utnytter til å komme med personangrep i form av å «[fyre] løs mot enkeltpersoner,  [tillegge] dem synspunkter og [mistenkeliggjøre] deres personlige motiver.»

Det er imidlertid adskillig mer uklart hva denne «mistenkeliggjøringen» og «personangrepene» konkret består av, ettersom Stavrum ikke gir noen konkrete eksempler i form av sitater fra min tekst. (At han beskylder meg for «ad hominem-argument» for å «[mene] at kritikken ikke er relevant fordi Nettavisen ofte har nettavstemninger«, er både en merkelig definisjon av ad hominem og en total misforståelse av min argumentasjon.)