Twitteruke 5 oppsummert

Vi forsøker en ny variant: Isteden å skrive en egen lenkesamling av ukas beste artikler, legger jeg bare ut de tweetene der jeg har delt dem, sammen et lite utvalg av andre tweets fra uka som gikk (inklusive de sakene som egentlig ville fortjent et blogginnlegg hvis det ikke var for at de fikk plass i en eller to tweets.

Les videre

Reklamer

Tilsvar til Fredrik Solvang om min asyltall-artikkel

Jeg trodde egentlig at NRK og jeg var ferdig med bruduljene omkring min artikkel om at deler av NRKs «Flere får asyl under Frp«-sak bygget på direkte feilaktige tall, især etter at alle involverte behørig innrømmet og beklaget feilen. Men journalist Fredrik Solvang var visst ikke helt på samme linje, og kom med en kraftig utblåsing mot meg og min redaktør Helge Øgrim på hans (Øgrims) FB-vegg (nederst i kommentartråden).

Siden jeg av åpenbare grunner ikke kan svare ham på Facebook, samtidig som han kommer med det som ihvertfall etter NRKs målestokk må kunne betegnes som «sterke beskyldninger«, velger jeg å svare her istedenfor (helt og holdent foregenregning). Kommentarfeltet er åpent (både for videre debatt og for ønsker om å begrave stridsøksen og gå videre). Les videre

Dagens sitat: Frp om klar tale

Februar 2009: Fremskrittspartiets partileder Siv Jensen uttaler seg om til årsaken til partiets fremgang på meningsmålingene:

– Vi har en klar tale og det vinner vi på.

(…)

Siv Jensen legger også til at debatten rundt konflikten i Midtøsten også kan ha hjulpet dem til en seier på meningsmålingene.

– Ikke fordi man nødvendigvis er enig i det Fremskrittspartiet mener i denne saken, men fordi man ser et parti som står rakrygget og står for noe, sier Siv Jensen.

Januar 2015: Siv Jensen kritiserer Jonas Gahr Støre for å «Være uklar» og «skape usikkerhet» i debatten om ytringsfrihet og blasfemi.

28. januar 2015: Siv Jensen får «ett enkelt ja/nei spørsmål» fra Aps Hadia Tajik i Dagsnytt atten: «Er du villig til å bryte menneskerettighetene, Siv Jensen – Ja eller nei?«, og svarer:

Jeg har jo sagt under denne debatten at grunnleggende menneskerettigheter skal ligge fast – men vi må altså kunne prøve rammene for dem, rett og slett fordi de nå skaper utfordringer for norske borgeres trygghet, og det er ikke jeg villig til å gå med på.

Klarere kan det vel ikke bli?

Når tallet er galest, blir avsløringen originalest

Innlegget er også publisert (i forkortet versjon) på Journalisten.no.

[Tilføyelse: Etter megen gremmelse og vrede hos NRK, ble saken midlertidig tatt ned hos Journalisten, for deretter å bli republisert med NRKs tilsvar. Jeg må innrømme at jeg har litt problem med å få riktig tak i innholdet i tilsvaret – NRK-redaktør Kyrre Nakkim mener at jeg kommer med «sterke beskyldninger», men ser ut til å ha vanskelig for å påvise et eneste konkret punkt der jeg gir en misvisende fremstilling – langt mindre noen faktafeil i min artikkel. Se for øvrig resten av Nakkims tilsvar hos journalisten, og mine kommentarer i kommentarfeltet under.]

Mandagens Dagsnytt atten kunne bringe en «avsløring» som var så spennende at den til og med ble ‘teaset’ på Twitter i forkant av sendingen:

Og avsløringen var altså at «Fremskrittspartiet setter nye asylrekorder. Ikke på åtte år har så mange fått opphold og asyl i Norge som i Frps første regjeringsår.» Og programlederen underbygget dette med fakta og tall (mine uthevinger): «4908 personer fikk altså permanent opphold i fjor – 49 % av alle som kom til landet. Begge deler er rekord.» Også senere i sendingen ble statssekretær Kallmyr konfrontert med at Frps standpunkt om at «Gårsdagens innvandringspolitikk ikke er bærekraftig» harmonerte dårlig med det faktum at «Dere setter altså nye rekorder i antallet som får bli her i landet».

Samme opplysning kunne vi lese på NRK.no:

andel-nrk2

Frp setter rekord i å innvilge asyl

Frps handlingsprogram vil ha restriktiv politikk for å innrømme asyl. Likevel slår justisminister Anders Anundsen (Frp), som har anvar for regjeringens asylpolitikk, rekord i antall innvilgede søknader.

.
Nedgang, ikke økning

Men samtidig, i en annen avdeling av NRKs nyhetsredaksjon (nærmere bestemt Dagsrevyen) Les videre

Dagbladet ber blogger ta avstand fra feilaktige ingresser

Etter premieren på Clint Eastwoods nye krigsfilm «American Sniper» (om en amerikansk snikskytter i Irak), meldes det om en sterk økning i hatprat og voldelige trusler rettet mot amerikanske muslimer. Komiteen mot diskriminering av arabisk-amerikanere har derfor gått ut med et åpent brev til Eastwood og hovedrolleinnehaver Bradley Cooper, der de ber dem å bidra ved å gå ut og ta klart avstand fra slike hatefulle ytringer. Nyheten ble også rapportert av NTB, og gjengitt i bl.a. Adresseavisen, Aftenposten og (i utvidet versjon) VG. Også Dagbladet gjenga NTB-meldingen, men demonstrerte samtidig at det ikke er så lurt å legge på egenproduserte ingresser klokken halv fem om natten:

ce-avstand-stor

Amerikanske muslimer truet etter Eastwood-film

Clint Eastwood ber kjendiser ta avstand.

Les videre

Lenkesamling uke 3 / 4

Flengende kritikk fra Mental Helses fylkeslag i Nord-Norge mot nedbyggingen av tilbudet til alvorlig psykisk syke.

Bjørn Stærk og 18-årige Anna Huseby leverer to sårt tiltrengte realitetsorienteringer etter terroren i Paris.

Skarp (og ganske tilgjengelig også for legfolk) kritikk av den ensidige og ukritiske bruken av ‘p-verdien’ som mål på statistisk signifikans av relevans.

Konservativt britisk parlamentsmedlem forsøker å sette rekord i tendensiøse svaralternativer i spørreundersøkelse.

Dagbladets Anne Marte Blindheim gir en god oppsummering av den stadig voksende skandalen omkring Forsvarets salg av krigsskip til private nigerianske paramilitære.

Blogger Linnea Regnlund beskriver absurditeten i måten mange psykiatriske pasienter gis  stempelet «manipulativ«.

New Yorkers Jill Lepore skriver om hvor skremmende forgjengelig informasjon og referanser på Internett kan være – og om prosjektene som forsøker å gjøre noe med det.

Redusert straff pga. dårlig journalistisk oppførsel

Innlegget er også publisert på Journalisten.no.

I de hektiske timene under og etter Paris-terroren, var det mye informasjon som skulle innhentes, oversettes, sammenstilles og presenteres på kort tid, og det er – dessverre – ikke overraskende at de feilene som oppstår i slike prosesser har en tendens til å forplante seg og leve videre også etter at nyhetsbildet har roet seg. Én slik feil dreide seg om forhistorien til Amedy Coulibaly, den tredje terroristen som drepte en politikvinne på torsdag morgen og fire gisler på et jødisk supermarked på fredag.

Tidlig lørdag ettermiddag (20 timer etter at gisselaksjonene var avsluttet) hadde NRK følgende oppslag høyst oppe på sin forside: Les videre

Anonymitet i den digitale tidsalder

Dette essayet er også publisert (i en noe kortere versjon) på Aftenposten.no.)

Holdningene til anonymitet på Internett har gjennomgått adskillige endringer over de siste 20 årene. I nettets spede barndom på 90-tallet, var manges tommelfingerregel at du i utgangspunktet skulle legge ut minst mulig personlig informasjon om deg selv på nettet – og ihvertfall ikke oppgi ditt virkelige navn. Riktignok har det hele tiden eksistert arenaer som Usenet, der fullt navn var den vanligste normen, men i andre – og kanskje de fleste – arenaer ville det bli ansett som unormalt og påfallende dersom du skrev under fullt navn. Pseudonymer, ‘nick’, alias, eller hva man nå kalte det, ble ansett som en naturlig del av det å være aktiv på nettet, og ofte var det bruk av fullt navn som måtte gis en konkret begrunnelse og rettferdiggjøring. Selv i 2005 ble det ikke ansett som noe spesielt unaturlig at en profilert politisk blogger som VamPus valgte å skrive under pseudonym «av hensyn til privatlivet, og for å ikke skade arbeidsgiver» – hun kunne sågar bli kåret til Norges beste blogger uten å behøve å røpe identiteten sin, og stille opp til intervju i Dagbladet med ansiktet skjult bak en dataskjerm. (I dag er hun som kjent fast møtende stortingsrepresentant for Oslo Høyre.)

Nå i 2014 har pendelen svingt kraftig i motsatt retning, og i mange kretser ses det på som grunnleggende tvilsomt dersom man ønsker å være anonym eller pseudonym på nett. Facebook har vært en av pådriverne for dette med sitt krav om at alle brukere må bruke sitt virkelige navn, og går langt i å implisere at et slikt krav er til alle brukernes beste og at det er moralsk suspekt å ikke innordne seg etter dette. Stadig flere norske medier (Dagsavisen, Vårt Land, VG, Aftenposten, NRK Ytring, Bergens Tidende, m.fl.) krever fullt navn i sine kommentarfelt på nett, primært ut fra begrunnelsen at det reduserer sjikane og hets og bidrar til et mer saklig debattklima. På arenaer som Twitter er det fortsatt fritt frem for å operere under pseudonym, men også der er det vanlig å se folk proklamere at de ikke ønsker å diskutere med noen som ikke står frem med sitt fulle navn. Tilsvarende er det mange redaktører, politikere og andre som går inn for et krav om fullt navn på nettet ikke bare ut fra praktiske hensyn, men også ut fra moralske betraktninger om at det er prinsipielt galt å bruke eller tillate pseudonym istedenfor fullt navn. Les videre

Lenkesamling uke 1 / 2

En gammel men fortsatt uhyre lesverdig artikkel fra Tim Harford (i Financial Times) om hvordan dagens muligheter til innhenting av stordata ikke nødvendigvis gjør det lettere å fremskaffe holdbare statistiske resultater:

But while big data promise much to scientists, entrepreneurs and governments, they are doomed to disappoint us if we ignore some very familiar statistical lessons.

“There are a lot of small data problems that occur in big data,” says Spiegelhalter. “They don’t disappear because you’ve got lots of the stuff. They get worse.”

God New York Times-artikkel om den politiske krisen i Hellas, og hvordan det hjelper lite å innføre store politiske reformer derfor man ikke har apparat til å implementere dem i praksis:

Administering these changes would have been difficult in a country with sound institutions, but Greece’s were filled with poorly qualified political appointees and were undergoing hiring freezes and budget cuts even as they were supposed to be managing a huge overhaul: a large assortment of new taxes, the opening of closed professions and the sale of state-owned assets.

Experts say that even now the Greek tax collection system does not truly function.

Ingebjørn Bleidvin tar for seg spriket mellom de utbredte skremmebildene om velferdsstatens krise og de faktiske statistikkene.

Cathrine Sandnes ironiserer over Drammen Frps anstrengte forhold til tydelige kirkelige budskap (i en kommentar som i forbausende stor grad har gått under radaren hos Twitter-venstre).

Mediums Ev Williams skriver fremragende tydelig om hvor vanskelig (og som oftest helt umulig) det er å lage et presist kvantitativt mål på hvor mye gjennomslag og innflytelse et nettsted eller annet medium har. Sitat:

If what you care about — or are trying to report on — is impact on the world, it all gets very slippery. You’re not measuring a rectangle, you’re measuring an multi-dimensional space. You have to accept that things are very imperfectly measured and just try to learn as much as you can from multiple metrics and anecdotes.

Det er smått ufattelig hvordan Monika-skandalen i Bergenspolitiet bare blir verre og verre og verre jo mere Bergens Tidende graver i den. Denne uken kunne vi lese at en av etterforskerne mente at Monikas mor nektet å akseptere at datteren hadde forårsaket sin egen død på grunn av konsekvensene det vill få for hennes (altså datterens) katolske begravelse (en teori som til alt overmål er totalt på viddene teologisk sett).

Telegraphs Michael Deacon, og Øyvind Strømmen / Sigve Indregard på Facebook, leverer to av de mest sobre kommentarene om terroren i Paris.

Hvis jeg var Jonas Gahr Støres taleskriver

Det stormer ganske kraftig rundt partileder Jonas Gahr Støre for tiden. Fra en rekke hold (Inklusive alt fra Dagbladet til Dagens Næringsliv) får han kritikk og refs for å opptre ullent, selvmotsigende, unnfallende, og direkte historiefordreiende. Jeg er selv enig i en del av denne kritikken, men har også til tider opplevd en frustrasjon over at Støre har vært inne på viktige poenger, men så rotet dem bort i uklarheter og utvanning. Så: Her er et tankeeksperiment om hva jeg ville foreslått at Støre skulle sagt dersom jeg var hans taleskriver*, ut fra et slags amalgam av hva jeg oppfatter at Støre mener, hva jeg selv mener at er fornuftige standpunkter, og hva jeg håper at Støre ville ha ønsket å si dersom han bare hadde tenkt seg om litt grundigere og artikulert seg litt bedre. Les videre