Noen anonyme er likere enn andre

Det vakte adskillig oppsikt (inklusive medieoppmerksomhet både her og der) at Nettavisen valgte å publisere (som toppsak på forsiden) et blogginnlegg om Støres likhetstrekk med den «uvalgbare» Hillary Clinton, forfattet av en ukjent person som «er anonym på grunn av sin stilling«.

Ikke minst ble det fremhevet at redaktør Gunnar Stavrum tidligere har vært en av de sterkeste motstanderne av min pseudonymitet, og insistert på at «skriver du en kronikk i avisen om norsk politikk, må du stå frem med navn» – men Stavrum bedyret (slik mine kritikere har for vane for å gjøre i tilsvarende situasjoner) at dette var noe helt annet.

Jeg hadde rimeligvis en del innvendinger til Stavrums argumentasjon – klikk her for å lese hele Twitter-tråden om temaet.

Anonymitetsdebatt på skråplanet

Artikkelen er også publisert på Minervanett.

Sommerens runde av den tilsynelatende evigvarende debatten  omkring min spaltistvirksomhet under pseudonym, nådde også Minervas spalter i form av en lengre kritikk fra Bård Larsen.

På en del punkter er Larsens artikkel mer sober og balansert enn visse andre kritikere. I motsetning til en del debattanter som bombatisk og kategorisk konkluderer med at det er utenkelig at jeg reellt risikerer alvorlige represalier dersom jeg skrev under fullt navn, vedgår Larsen at det er «fullt mulig at det er aktverdige grunner til å trykke enkelte artikler av Doremus» – og at det er forståelig at disse grunnene ikke kan offentliggjøres i konkret detalj.

Larsens gjennomgang av hvilke betraktninger som inngår i en redaktørvurdering om anonymitet er også fornuftig (og kunne vært et godt oppspark til en prinsipiell drøfting av kriteriene for å innvilge anonymitet); og det er helt rimelig når han (i likhet med mange andre) påpeker at jeg må akseptere at mine anonyme artikler møtes med større skepsis og mistenksomhet enn andres tekster.

Fravær av konkret grunnlag

Men i hovedsak preges Larsens innlegg av de samme manglene som svært mye av den andre kritkken mot meg: En oppramsing av angivelige prinsipielle innvendinger og betenkeligheter, men uten noen konkrete eksempler på hvorfor min faktiske aktivitet og posisjon er problematisk.

Les videre

Uforståelig anonymitetshysteri

Artikkelen er også publisert på Medier24.

Siste episode i den tilsynelatende evigvarende føljetongen om min bruk av pseudonym, ble levert på fredag av PR-rådgiver Jarle Aabø og frontet på både Nettavisen og Medier24. Aabø utroper meg til «den feigeste av oss alle» – det hele tydeligvis utløst av at han fant det overmåte provoserende å motta en kort og høflig epost med et spørsmål om hans forrige blogginnlegg.

Mens mine tidligere kritikere i hvert fall har forsøkt å legge frem argumenter for hvorfor min anonymitet og tilhørende spaltistvirksomhet angivelig skal være problematisk, består Aabøs innlegg i all hovedsak av en tirade av ukvemsord og negative karakteristikker. Jeg har vanskelig for å få noe særlig grep om hvorfor Aabø mener jeg driver en «[skitten] virksomhet» eller hvorfor det er «utenkelig» for ham å svare meg på samme siviliserte måte som et utall andre personer har gjort – og ditto vanskelig for å komme med konkrete motargumenter mot et så diffust angrep. (Eksempelvis er Aabø tydeligvis rasende over å mangle informasjon om meg – men finner det samtidig uhyre provoserende at jeg skriver at han kan – dersom han skulle ønske det – kontakte min redaktør for eventuelle avklaringer.)

Det fremstår derfor som mest hensiktsmessig å bare henvise til mine tidligere innlegg i denne debatten, der jeg har forsøkt å gjennomgå argumentene i overdreven nitid detalj. Ikke minst vil jeg gjenta min (i all hovedsak ubesvarte) utfordring til mine tidligere kritikere: Å gi konkrete eksempler på hvilke legitime og vesentlige konsekvenser jeg angivelig unndrar meg ved min pseudonymitet.

Les videre

Pseudonymitetsdebatt uten konkrete innvendinger

Etter at jeg i romjulen svarte Gunnar Stavrum på hans beskyldninger om min ‘ynkelige ansiktsløshet’, responderte han med et nytt blogginnlegg der han fastholder at det er sterkt problematisk at jeg skriver under pseudonym

Stavrum har nå tydelig lagt det opprinnelige temaet (min kritikk  av hans ensidige og villedende omtale av VGs Årets Navn-kåring) helt til side, og fokuserer utelukkende på min pseudonymitet. Ingen av mine eller Erik Iversens innvendinger mot hans analyser av kåringen blir omtalt eller imøtegått – derimot velger Stavrum igjen å fremstille det som om jeg «aksepterer» VGs metode, til tross for at jeg nå gjentatte ganger har understreket at «Det er absolutt grunn til å kritisere VG og/eller TNS Gallup for slett håndverk i utformingen av spørsmålet«.

Likeledes bruker Stavrum heller ikke mye plass på sitt forrige hovedangrep om at jeg er «vernet mot motangrep«, eller på mine lange motargumenter om at dette slettes ikke er tilfelle. Han gjentar innledningsvis sine karakteristikker av meg som en «retorisk snikskytter» som «vil ha alle rettigheter, men ingen plikter, i den offentlige ordskiftet» – men uten å besvare min konkrete utfordring om å spesifisere hvilke slike «plikter» han mener jeg unndrar meg, eller hvilke illegitime fordeler jeg nyter godt av.

Isteden fokuserer Stavrum nå på at han mister muligheten til å tolke mine utsagn «ut fra hvem som er avsenderen«, fordi mine pseudonyme artikler angivelig «kommer fra bak et skjermbrett«. Ifølge Stavrum er det «nesten alltid [] relevant å tolke et budskap ut fra hvem som er avsenderen«, og prinsipielt sterkt problematisk at han «fratas muligheten» til dette.

Les videre

Pseudonymitet burde ikke være et hinder for saklig kritikk

Artikkelen er også publisert på Medier24.com.

Etter at jeg på tirsdag kritiserte Gunnar Stavrums analyse av VGs «Årets Navn»-kåring, svarte Stavrum dagen etter med et motangrep på egen blogg (og på Medier24.com). Stavrums bannbulle handler vel så mye om min pseudonymitet som om substansen i min kritikk, og ettersom Erik Iversen var lynraskt ute med en utmerket gjennomgang av sistnevnte på egen blogg,  skal jeg være kortfattet i den delen av mitt svar:

Stavrum beskylder meg for å være «selektivt kritisk til nettavstemninger, [men] tilgivende overfor TNS Gallup«, men underkommuniserer at jeg har sagt tydelig at «Det er absolutt grunn til å kritisere VG og/eller TNS Gallup for slett håndverk i utformingen av spørsmålet«. Jeg har også sagt meg enig i at gitt disse svakhetene, så ville det vært ønskelig om VG kunne offentliggjøre mer detaljer, slik at vi har et bedre grunnlag for å mene noe om hvorvidt skjevhetene var utslagsgivende for det endelige utfallet eller ikke.

Men samtidig har jeg gjort det klart at jeg finner det lite tillitvekkende at denne målingen, med sine svakheter, sammenlignes opp mot en nettavstemning som på absolutt alle plan er beheftet med enda større svakheter – uten noen av disse svakhetene nevnes med ett ord. Jeg har listet opp et antall formuleringer og utelatelser som gir et høyst ubalansert inntrykk av de to målingenes respektive troverdighet, men disse punktene forblir i all hovedsak ukommentert i Stavrums siste innlegg.

Istedenfor bruker han brorparten av sin tekst til å angripe meg for min pseudonymitet, som jeg etter sigende utnytter til å komme med personangrep i form av å «[fyre] løs mot enkeltpersoner,  [tillegge] dem synspunkter og [mistenkeliggjøre] deres personlige motiver.»

Det er imidlertid adskillig mer uklart hva denne «mistenkeliggjøringen» og «personangrepene» konkret består av, ettersom Stavrum ikke gir noen konkrete eksempler i form av sitater fra min tekst. (At han beskylder meg for «ad hominem-argument» for å «[mene] at kritikken ikke er relevant fordi Nettavisen ofte har nettavstemninger«, er både en merkelig definisjon av ad hominem og en total misforståelse av min argumentasjon.) Les videre

NÅ: Nyheter som ikke har skjedd ennå

nytttilbud2

NÅ: EU-kommisæren med nytt tilbud

meldte NRK som sin toppsak mandag ettermiddag, med lenke til deres live-dekning av Hellas-krisen generelt og Jean-Claude Junckers pressekonferanse spesielt. (Juncker er president for EU-kommisjonen, så å avbilde og omtale ham som «EU-kommisæren» blir vel omtrent på linje med å omtale Erna Solberg (eller en annen statsminister) som «statsråden».)

Men når vi gikk inn på live-dekningen, var det slett ingen beskrivelse der av noe «nytt tilbud» fra Juncker. Tvert imot kunne alle medier – inklusive NRK – melde i etterkant av pressekonferansen at Juncker helt uttrykkelig uttalte at han ikke la på bordet noen nye forslag, men kun forsvarte det eksisterende forslaget og oppfordret Hellas til å gjenoppta forhandlingene der de ble avbrutt. Les videre

Svar til Anders Giæver om min pseudonymitet

Ja…jeg hadde håpet at debatten rundt min pseudonymitet kunne roe seg litt nå og jeg kunne gå tilbake til å fokusere på mine artikler, men skjebnen (her representert ved VGs Anders Giæver) ville det annerledes.

Jeg hadde å skrive et lengre tilsvar her, men fant ut at jeg egentlig fikk dekket det meste i min Twitter-tråd til Giæver, så dere kan egentlig bare lese den. (Klikk på hver enkelt tweet for å se bildene, som ofte er nødvendige for å skjønne sammenhengen.)

[Tilføyd: Les også dette glitrende blogginnlegget som tar for seg mange av Giævers feilslutninger, og Knut Olav Åmås’ tilsvar til Giæver..]

Svar til Kjersti Løken Stavrum m.fl. om pseudonymitet

Min pseudonymitet har blitt friskt debattert ulike steder på Facebook i dag (si gjerne fra hvis det er flere jeg ikke vet om). Siden jeg av åpenbare grunner (krav om fullt navn) ikke kan delta direkte i debatten på FB, får jeg forsøke å gi et mest mulig samlet tilsvar her. Kommentarfeltet er åpent.

Jeg vet ikke hvor mange av debattantene som har tatt seg tid til å lese mine prinsipielle betrakninger om anonymitet og pseudonymitet – jeg vet at det er ganske veldig uhyre langt, men jeg synes vel kanskje man burde investere såpass tid dersom man skal sparke i gang en svær debatt om min person.

Som mediekritiker og samfunnsdebattant må jeg selvsagt være forberedt på å selv bli utsatt for kritisk søkelys, og det er forsåvidt smigrende at lederen for Norsk Presseforbund mener at jeg har fått en slik stilling i samfunnsdebatten at det nødvendiggjør er prinsipiell diskusjon om min rolle. Men jeg opplever at debatten stort sett foregår på et abstrakt plan der man i liten grad klarer å bringe til torgs noen håndfaste ankepunkter mot meg. Les videre