En litt kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.
I et mye omtalt intervju i helgens VG fremfører kulturminister Linda Hofstad Helleland og Sp-leder Ola Borten Moe en felles bekymringsmelding om at «norske verdier er under press» og om hvor viktig det er å «stille opp for» disse verdiene og «våge å være norske«. Et av argumentene som de begge trekker frem, er betydningen av å være «trygge på oss selv» og vår egen (implisitt nasjonale og kulturelle) identitet, for å møte fremmede kulturer: «Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed«.
Og dette er et velkjent og stadig tilbakevendende argument i samfunnsdebatten, som i all hovedsak fremføres som et selvsagt og opplagt premiss som det er unødvendig å begrunne ytterligere. Noen ganger fremheves «trygghet på egen identitet» særskilt som et forsvar mot at unge blir radikalisert og tiltrukket av ekstreme miljøer, men også på generelt grunnlag blir vi stadig fortalt at det er et allment og essensielt behov å ha en veldefinert, tydelig og trygg identitet – både av hensyn til egen sjelefred og for å kunne utvise «raushet i møte med dem som er annerledes«.
Langust og korsnebb 