Twitteruke 11 oppsummert

Etterslep av oppsummeringer, i lett omstokket kronologisk rekkefølge. Les videre

Reklamer

Spørsmål til leserne

Jeg beklager til alle nyankomne lesere på jakt etter ferskt og dagsaktuelt materiale, men som dere sikkert har fått med dere, har det vært en anelse hektisk med andre ting de siste dagene.

Vi satser på at debatten nå roer seg slik at produksjonen kommer tilbake til normalen – og inntil da er det jo adskillig snadder i arkivet å ta av.

Men i mellomtiden kan kanskje dere svare meg på noe jeg har gått og lurt på, ved å besvare denne avstemningen? Les videre

Frykten for det pseudonyme

(Innlegget er et tilsvar til Anders Giævers VG-kommentar om meg, og er også publisert på Dagbladet.no, etter at VG nektet å publisere mitt tilsvar med mindre jeg oppga mitt virkelige navn til dem. Se ytterligere kommentar nederst.)

I VG 22.3. angriper Anders Giæver meg og de redaksjonene som lar meg skrive en mediekritisk spalte under fast pseudonym – noe han mener «underminerer» viktige ytringsfrihetsprinsipper.
To uavhengige redaksjoner, samt Fritt Ord, har stadfestet at de mener jeg har særskilte og nødvendige grunner til å skrive pseudonymt (og har sjekket at jeg ikke har skjulte bindinger), men Giæver er ikke tilfreds og etterlyser mer innsyn i det konkrete grunnlaget. Å ønske en tydeligere skissering av grunnene, er forståelig. Men å ikke makte å se for seg at det kan finnes mulige legitime grunner (som samtidig ikke kan detaljeres uten å undergrave selve pseudonymiteten), synes jeg vitner om sviktende forestillingsevne.
For å ta bare ett mulig eksempel: Nylig gikk store deler av kommentariatet i metaforisk fakkeltog for Max Hermansens rett til å ytre seg uten at det påvirket hans ansettelsesforhold, og advarte mot faren for at kontroversielle ytringer kan få urettmessige konsekvenser for folks privatsituasjon. Giæver påpeker ganske riktig at mine tørre faktasjekker ikke inneholder noen form for ytterliggående synspunkter – men overser tilsynelatende at det hjelper lite om dine utsagn er ukontroversielle i mainstream, dersom de vekker irrasjonelt sinne hos de enkeltpersoner som har direkte og avgjørende innflytelse på din livssituasjon.Giæver hopper også bukk over alle de andre pseudonymene som sporadisk opptrer i norske medier – senest sist oktober på kronikkplass i VG.

Jo da, det ville vært å foretrekke dersom alle kunne selv ettergå mine mulige bindinger. Men når dette dessverre ikke er mulig, bør det fortsatt være relevant å lese mine artikler – gjennom kritiske briller, og med egen kontroll av de fakta som jeg legger frem, og som jeg bestreber meg på å kildebelegge grundig.Når pressen ukritisk gjengir usignerte NTB-meldinger hver eneste dag, bør det også være rom for nøktern og faktabasert mediekritikk – selv fra folk som er nødt til å bruke pseudonym.

Det ville vært forfriskende dersom de som misliker min aktivitet kunne fokusert på substansen i mine tekster, og sett om de klarte å finne noen feil, usakligheter eller potensielle skjulte agendaer som svekker min troverdighet. Eventuelt kunne de ta den mediekritiske skjeen i egen hånd, og simpelthen gjøre meg overflødig ved at mediene selv eliminerer og avdekker sine feil.

Inntil dette skjer, tror jeg den offentlige debatten tross alt er robust nok til å fint overleve også én pseudonym spaltists deltagelse i den. Les videre

Ikke stol på det folk sier på nettet

Det blir nok dessverre litt redusert produksjon her inntil den siste stormen omkring min pseudonymitet har gitt seg. Men i mellomtiden kan folk i hvert fall lese min engelske artikkel om de fullstendig mangelfulle tallene for hvor IS’ Twitter-støttespillere befinner seg.

Svar til Anders Giæver om min pseudonymitet

Ja…jeg hadde håpet at debatten rundt min pseudonymitet kunne roe seg litt nå og jeg kunne gå tilbake til å fokusere på mine artikler, men skjebnen (her representert ved VGs Anders Giæver) ville det annerledes.

Jeg hadde å skrive et lengre tilsvar her, men fant ut at jeg egentlig fikk dekket det meste i min Twitter-tråd til Giæver, så dere kan egentlig bare lese den. (Klikk på hver enkelt tweet for å se bildene, som ofte er nødvendige for å skjønne sammenhengen.)

[Tilføyd: Les også dette glitrende blogginnlegget som tar for seg mange av Giævers feilslutninger, og Knut Olav Åmås’ tilsvar til Giæver..]

Asylbarn før og nå

KrF besluttet som kjent på fredag at de ikke kommer til å støtte SVs innstilling om mistillit mot justisminister Anundsen for brudd på opplysningsplikten overfor Stortinget.

Samtidig har partileder Knut Arild Hareide gått svært langt i å varsle politisk begrunnet mistillit mot justisministeren dersom han ikke sørger for at de lengeværende asylbarna som ble sendt ut i fjor høst får søknadene behandlet på nytt etter den nye forskriften. KrFU-leder Emil Andre Erstad var tydelig overfor Dagsavisen:

Vi forventer at regjeringen og justisministeren rydder opp og gjør om på den urett som er begått mot lengeværende asylbarn. Hvis ikke, er det et brudd på intensjonen i samarbeidsavtalen. Da bør KrF ta konsekvensene av det. (…) Da har vi ikke lenger en samarbeidsavtale.

Og uretten som skal rettes opp er altså at:

Lengeværende asylbarn som er sendt ut av landet i 2014, skal få prøvd sakene sine på ny, sier Erstad

KrFs innvandringspolitiske talsperson Geir Toskedal stiller samme krav:

Vårt ønske er at [utsendingene som ble gjort i 2014] blir tatt opp til ny behandling.

 

Problemet er altså at et (relativt) stort antall lengeværende barn ble sendt ut i fjør høst iht. de eksisterende (gamle) reglene, til tross for at det allerede var avtalt at det skulle innføres en ny forskrift som ville gi barna større sjanse for å få opphold. I tillegg hadde altså regjeringen lovet sentrumspartiene at de ikke skulle utnytte ventetiden til å sende ut flest mulig barnefamilier før forskriften trådte i kraft, men at man tvert i mot skulle prioritere slike familier lavere enn tidligere.

Ett mulig og naturlig tiltak i en slik situasjon, der nye regler er under utarbeidelse og man er bekymret for konsekvensene for de som behandles etter gamle regler, ville jo være å stille alle slike saker i bero inntil de varslede nye reglene.
Og nettopp dette var det SV la frem forslag om allerede 4. mars i fjor: Les videre

NRK Kulturnytts intervju med meg – langversjon

Som en del av leserne har fått med seg, nå har NRK i dag laget et oppslag om min pseudonymitet og kritikken mot den:

Hovedartikkel (med uttalelser fra Kjersti Løken Stavrum, Knut Olav Åmås, og Martine Aurdal)
Intervju med meg
Radioreportasje Kulturnytt

Reportasjen var grei og balansert, selv om jeg savnet litt å høre fra de personene som har tatt et klart og aktivt standpunkt til at min konkrete situasjon gir meg et legitimt og berettiget behov til å skrive under pseudonym (f.eks. Journalisten.no-redaktør Helge Øgrim). [Tilføyd: Det viser seg imidlertid at NRK hadde kontaktet Øgrim, men han var forhindret fra å kunne stille til intervju – så da var jo NRKs opsjoner straks mer begrensede.]

Jeg vil også trekke frem at mine artiklers karakter – der jeg bestreber meg på å være veldig nøye med å oppgi kilder til mine opplysninger, slik at leserne selv kan ettergå alt jeg skriver – gjør pseudonymiteten langt mindre problematisk enn den ville vært dersom jeg hadde hevdet å uttale meg på bakgrunn av noen særegen erfaring eller kompetanse.

Ellers var det (som de fleste av mine faste lesere sikkert allerede har gjettet) mye av mine svar i intervjuet som måtte klippes bort pga. NRKs lengdebegrensninger. Jeg legger derfor ut langversjonen av intervjuet her, for de som er interessert i å lese hele. De virkelig spesielt interesserte kan også lese mitt direkte tilsvar til Løken Stavrums kritikk, og mitt laaaange prinsipielle essay om anonymitet og pseudonymitet.
Les videre

Tetzschners mistillits-telling

onsdagens Dagsnytt Atten var Høyres Michael Tetzschner (nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen) tydelig oppgitt og skuffet over Arbeiderpartiets beslutning om å «stille seg bak» SVs mistillitsforslag mot justisminister Anders Anundsen. For som Tetzschner beskrev sin reaksjon:

 

Her har jo SV vært [Aps] åndelige fører. Jeg var litt forundret, fordi hvis man ser på bruken av mistillit, så er jo det reservert, med mindre man tilhører et slikt ytterparti som Venstre, eh, som SV, så har jo de partiene som regelmessig er i regjering, de har jo brukt det virkemidlet med stor grad av….økonomisk sans, for å si det sånn, for nettopp ikke å undergrave det, slik at det bare blir en del av det politiske spillet.

Og Tetzschner har rett i at SV har vært blant de flittigste brukerne av mistillitsforslag: Siden SV ble SV i 1977 har de fremmet totalt 6 mistillitsforslag (hvorav fire fra Hanna Kvanmo). I tillegg inngikk SV i mistillitsinnstillingen  som kontrollkomiteens flertall – SV, H, Sp, og Frp – fremmet mot finansminister Sigbjørn Johnsen i 1994, og som ble nedstemt takket være de fire uavhengige representantene som hadde brutt ut av Frp.

Men de SVere som eventuelt måtte håpe på å inneha førsteplassen i antall mistillitsforslag, må se seg grundig slått av et annet «ytterparti». I samme periode (1977-2014) fremsatte Frp nemlig totalt 12 egne mistillitsforslag, i tillegg til at de inngikk i grunnlaget for tre andre mistillitsforslag.

Når Frp har fremmet dobbelt så mange mistillitsforslag som SV (enda fler hvis vi regner med deres respektive forgjengere ALP og SF/SVf), så kan man jo spørre hvor rimelig det er av Tetzschner å bli indignert på vegne av en Frp-statsråd over en overdreven mistillits-iver fra opposisjonen. Les videre

3 av 4 støtter oss!!! (av HVEM er ikke så viktig)

En litt kortere versjon av denne artikkelen er også publisert på Manifest Tidsskrift.

3 av 4 ønsker at elbilfordelene fortsetter også etter 2017.
.
kunne NRK Nyheters Facebook-konto fortelle oss tirsdag morgen. Utgangspunktet er en undersøkelse om folks holdninger til elbiler som NAF har gjennomført, men den delte artikkelen er imidlertid ikke NRKs nyhetsartikkel om rapporten, men derimot en kronikk på NRK Ytring. Kronikken er skrevet i fellesskap av Stig Skjøstad og Marius Holm (henholdsvis ledere i NAF og Miljøstiftelsen Zero), og budskapet er entydig:
.

Folket heier på elbilene

Debatten om elbil kan ikke handle om hvilke fordeler som skal fases ut, men om hva som skal til for å oppnå et varig marked.

Kronikkforfatterne slår tidlig fast at de «[kan avkrefte inntrykket] av at elbil ikke er så populært blant folk flest, og at det er lurt av norske politikere å kutte i elbilfordelene nå.»

Tvert imot:

En ny, stor undersøkelse fra NAF viser faktisk at så mange som 3 av 4 ønsker at elbilfordelene fortsetter også etter 2017.

Så følger en lengre argumentasjon om hvorfor det er nødvendig å opprettholde dagens pakke av elbilfordeler også fremover (ellers vil elbilmarkedet «ikke være bærekraftig«), før man avslutter med en kategorisk konklusjon:

Nå vet vi også at dette er i tråd med ønsket til folk flest.

Tre av hvilke fire?

Men hvem er egentlig disse «folk flest» som har besvart undersøkelsen? Les videre