Samleside Doremusgate

 

Her er en mest mulig komplett (så vidt jeg vet, si gjerne fra hvis det er noe jeg har glemt å få med) kronologisk oversikt over alle innlegg og oppslag i media i den tilsynelatende evigvarende debatten omkring min pseudonymitet og hvorvidt den gjør at mine artikler ikke burde publiseres av etablerte medier.

Det hele startet fredag 13. mars i fjor, da Presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrum skrev et lengre Facebook-innlegg der hun var kritisk til min rolle som pseudonym spaltist og til de redaksjonene som gav meg spalteplass.

Jeg skrev et lengre tilsvar til Løken Stavrum her på bloggen samme kveld.

Løken Stavrums utspill ble plukket opp av Aftenposten, som kjørte en kort nyhetssak i lørdagens avis med sitater fra hennes FB-innlegg.

Min redaktør Helge Øgrim (i Journalisten.no) svarte Løken Stavrum i mandagens Aftenposten og forsvarte deres beslutning om å la meg skrive under pseudonym.

På fredag 20.3. hadde NRK Kulturnytt en større (etter forholdene) radioreportasje, samt tilhørende nettsak med uttalelser fra Løken Stavrum, Hans Petter Sjøli, Knut Olav Åmås og Martine Aurdal. NRK gjorde også et kortere intervju med undertegnede (langversjonen finner du her).

På søndag var min pseudonymitet tema for Anders Giævers sterkt kritiske kommentar på side 2/3 i VG (etter at han så vidt hadde vært inne på temaet i helgens podcast (fra 13 minutter).

På mandag skrev Fritt Ords Knut Olav Åmås et innlegg i samme avis der han forsvarte min pseudonymitet og Fritt Ords beslutning om å gi meg støtte.

På tirsdag svarte Giæver Åmås med en kort kommentar.

Samme dag ble også mitt eget tilsvar til Giæver publisert i Dagbladet (etter at VG forlangte å få oppgitt mitt navn for at jeg kunne utøve min tilsvarsrett).

Også samme dag kom redaktørene i Manifest Tidsskrift med en redegjørelse for sin beslutning om å publisere meg.

Også samme dag ble temaet debattert i Dagsnytt atten (mellom Giæver og Øgrim).

På onsdag ble mitt Dagbladet-innlegg anbefalt i Aftenpostens #måvite-spalte (inklusive en kort oppsummering av debatten så langt fra debattredaktør Erik Tornes).

Debatten avstedkom også blogg-bidrag fra andre, blant annet her og her.

På torsdag leverte Anne Holt trolig debattens kraftigste angrep på min pseudonymitet i sin spalte i Dagsavisen.

På fredag ble jeg intervjuet i både Morgenbladet og Dag og Tid.

Og på lørdag satte Anine Kierulf forhåpentligvis et foreløpig punktum for debatten med sin prinsipielle drøfting i Dagbladet.

[Tilføyd: Dagsavisens sjefredaktør Eirik Hoff Lysholm hengte seg riktignok også på debatten i tirsdagens avis, men han var i det minste kritisk til at jeg uttaler meg om for få temaer. Hvilket jo er en avveksling.]

Etter noen ukers fred og ro, valgte statsviter Ingrid Rogstad å sparke debatten i gang igjen med et voldsomt angrep på meg (både min opptreden overfor henne og min pseudonymitet) i Aftenposten.

Jeg la ut all min korrespondanse med henne, slik at folk kunne gjøre seg opp sin egen mening om hennes beskrivelse var rimelig eller forholdsmessig, og svarte henne i Aftenposten neste dag. (Hele debatten ble også anbefalt på Aftenpostens #måvite neste dag.)

På torsdag ble også Rogstad intervjuet i Dagsavisen om debatten.

– – –

I oktober ble jeg intervjuet i Aftenposten kaffeprat-spalte, men da ting roet seg såpass at man kunne fokusere på mitt virke som mediekritiker og ikke på pseudonymiteten.

Det ble til og med mulig å ha en hel liten anonymitetsdebatt uten at jeg ble trukket inn i det hele tatt (annet enn ved å nevnes i en bisetning i dette gode innlegget). (Se forøvrig denne teksten fra 2016.)

– – –

Men i desember var pseudonymitetsdebatten i gang igjen, denne gangen igangsatt av Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum.  Erik Iversen var lynraskt ute med en ypperlig gjennomgang av Stavrums mangel på motargumenter mot en rekke av mine innvendinger, slik at mitt tilsvar kunne fokusere hovedsaklig på Stavrums angrep på min ‘anonymitet’. Hvorpå Stavrum ignorerte store deler av mitt innlegg og kom med et helt nytt knippe argumenter mot meg, som jeg igjen svarte på.

Og hele det siste årets pseudonymitetsdebatt ble også nevnt (fra 21 minutter) i podcasten «Debattert» sin oppsummering av 2015 – som et eksempel på ‘unødvendige tøysedebatter som vi godt kunne klart oss uten i året som gikk’.

– – –

Men i mai 2016 blusset debatten opp igjen, etter at Jarle Aabø skrev et frådende angrep på meg og Nettavisen valgte å legge Aabøs blogginnlegg som toppsak(!) på forsiden. (Også Medier24 fant blogginnlegget verdt å republisere.)

Mitt tilsvar til Aabø ble igjen publisert på Medier24, mens Nettavisen og Stavrum avviste det med samme begrunnelse som sist.

Jeg fant derfor ut at det var på tide å få PFU til å vurdere denne praksisen, men måtte da først få deres godkjennelse for at jeg kunne sende inn klagen under pseudonym.

– – –

Og avsløringen av Twitter-kontoen @fruhjorth avstedkom selvsagt enda en runde med angrep på meg. Det startet med at Nettavisens Erik Stephansen og (nok en gang) Anders Giæver brukte denne saken til å fremføre kritikk av meg, og dermed utløste en hel kaskade av Doremus-debatt:

Jeg svarte selv Giæver her på bloggen.

Hans-Christian Vadseth tok meg i forsvar i Aftenposten.

Erik Stephansen svarte Vadseth på Mediedebatt, og gjorde i hvert fall et forsøk på å argumentere ut fra innholdet i min tekst og ikke bare min anonymitet, så jo var positivt. Problemet var bare at han tok utgangspunkt i noe som jeg aldri noensinne har sagt eller implisert, så fremgangen var ikke så stor…

Satiresiden 5080 responderte på sin måte.

Civitas Bård Larsen fremførte en lengre kritikk av meg hos Minerva. Han fikk umiddelbart gode tilsvar fra Jens Petter Olsen og Arne Btendmo i kommentarfeltet, fra Marius Thorsen på Facebook, og fra Olaf Solstrand på Twitter; mens jeg brukte litt lenger tid på mitt lange tilsvar på Minerva.

Thor Arne Angelsen leverte et overordnet forsvar av meg, og kritikk av de mest dogmatiske anonymitetsmotstanderne, på Medier24.

Medieprofessor Svein Brurås stilte seg også skeptisk til min begrunnelse for anonymitet (til tross for at han ikke har noe som helst innsyn i grunnen).

På søndag møtte jeg Brurås, Vaseth, og Kjersti Løken Stavrum til radiodebatt på NRK Ytring.

Helge Øgrim forsøkte å oppsummere og avklare hovedpunktene i situasjonen i et lengre Facebook-innlegg.

– – –

Så da forsøkte jeg å komme tilbake til det faktiske arbeidet med en kommentar om Nordlys’ og NRKs burkini-hysteri – og vips, så var vi på anonymitetskjøret igjen, i form av totalt usaklige og beviselig usanne anklager fra Nordlys-kommentator Tone Angell Jensen.

At Medier24s redaktør Gard Michalsen bestemte seg for å bruke spalteplass på saken (heller enn å faktisk ta tak i substansen i min artikkel) var neppe så voldsomt forbausende. Men jeg hadde faktisk ikke forventet at han skulle velge en tittel som presenterer Angell Jensens beviselig usanne påstander som et klart faktum, og med det elegant demonstrere hvordan medier står fritt til å bfre med ren løgn, bare de er tykkhudete nok til å ignorere et par dagers kritikk.

Men bortsett fra dette (og det tilhørende faktum at han gjengir Angell Jensens beskyldninger uten å gjøre det åpenbare grepet å be henne peke på hvor hun mener jeg gjør noe galt, er det forøvrig en lesverdig artikkel som demonstrerer Angell Jensens totalte fravær av konkrete argumenter for sin kritikk, og med et godt tilsvar fra undertegnede nederst i artikkelen.

Angell Jensen gjentok også sine anklager (om enn i en delvis moderert form) på Mediedebatt, og fikk svar fra meg samme sted, mens Natt&Dags uke-oppsummering også var innom hele affæren.

– – –

Etter at Journalistens nye redaktør besluttet å avslutte samarbeidet (samtidig som han var krystallklar på at dette var en rent prinsipiell beslutning fra hans side, og at han ikke hadde noenting å utsette på mitt arbeid eller min øvrige opptreden), ble jeg intervjuet i Dagbladet om «veien videre».