Forsøk på pseudonym klage til PFU

Som en del faste lesere kanskje har fått med seg, har jeg over noe tid kranglet med Nettavisens redaktør om muligheten for tilsvarsrett under pseudonym. I desember i fjor ønsket jeg å svare  (som gjesteblogg hos Nettavisen) på Stavrums angrep på meg på sin blogg. Stavrum krevde da at han først måtte få vite min faktiske identitet og den konkrete grunnen til at jeg skriver under pseudonym. Jeg gjorde det klart at dette var sensitiv informasjon som det ikke var aktuelt for meg å utlevere – især når han ikke var villig til å gi noen garantier om hvordan han eventuelt ville bruke denne informasjonen i fremtiden.

Når Nettavisen så (nå i mai) valgte å sette Jarle Aabøs angrep på meg som toppsak på forsiden, og igjen nektet meg tilsvarsrett med tilsvarende begrunnelse, fant jeg ut at det var på tide å få PFU til å vurdere om dette er i tråd med Vær Varsom-plakatens paragraf 4.15 om tilsvarsrett.

Dette kompliseres imidlertid av at PFUs bestemmelser om anonymitet. De åpner for at klager kan anonymiseres overfor offentligheten «når det er gode grunner for det«, men at «Det innklagede medium, sekretariatet og utvalget må alltid vite hvem som klager.» Jeg sendte derfor en forespørsel til PFU med en lengre begrunnelse for hvorfor det ville være riktigst – og ryddigst – å tillate meg å sende inn klagen under pseudonym i dette tilfellet, og svært problematisk å kreve det motsatte.

Jeg fikk hurtig svar fra PFUs sekretariat om at forespørselen vil bli vurdert i utvalgets neste møte 26. juni, men at sekretariatet kommer til å innstille på at den avvises (altså at en klage forutsetter at både PFU, sekretariatet og Nettavisen får vite min faktiske identitet.)

Jeg mener at dette (dersom utvalget følger innstillingen) vil være en uhyre problematisk og betenkelig presedens, langt utover min konkrete sak.

Det fins en rekke tilfeller der konkrete personer omtales og refereres til i offentligheten, uten at personens faktiske navn nevnes. Dette kan være snakk om «varsleren i ___-saken«, «den mistenkte/tiltalte/fornærmede/vitnet i ___-rettssaken«, «personen som ____ på denne videoen«, «faren/moren/etc. til ____«.

Alt dette er personer som «identifiseres» ved hjelp av konkrete og entydige merkelapper, selv om offentligheten ikke kjenner deres faktiske identitet – og noen ganger vil heller ikke media kjenne denne identiteten. Det er fullt plausibelt at slike personer kan mene seg utsatt for en VVP-stridig behandling fra media – samtidig som de slett ikke ønsker at media skal få tilgang til deres fulle navn.

Å forlange at slike personer må identifisere seg med fullt navn – om så bare internt i prosessen – for å kunne fremme en PFU-klage, vil klart ha en «nedkjølende effekt» på viljen/muligheten til å klage. Hvis en person mener seg utsatt for overtramp fra en redaksjon (og dette kan dreie seg om presseetiske overtramp som er uten sammenligning verre enn Nettavisens angrep på meg og påfølgende opptreden) er det overveiende sannsynlig at de vil vegre seg sterkt mot å gi samme redaksjon enda mere sensitive personopplysninger. Da fremstår det som høyst urimelig at de skal tvinges til å gjøre dette bare for at PFU skal vurdere forholdet – istedenfor å la dem identifisere seg klart og entydig ved sin tilknytning til saken.

I mitt konkrete tilfelle blir et slikt krav om fullt navn ekstra meningsløst, ettersom hele formålet med min klage er å få publisert mitt tilsvar uten å måtte fortelle Nettavisen mitt navn. Da blir det åpenbart en absurd Catch-22 hvis PFU nekter å ta stilling til dette spørsmålet uten at jeg først utlever nettopp den informasjonen som jeg protesterer mot å måtte utlevere. (Og det er selvsagt fullstendig uaktuelt å utlevere slike opplysninger til en redaktør som konkret holder døren åpen for å utnytte dem til å grave opp mer informasjon og eventuelt offentliggjøre det.)

Jeg håper derfor at PFU ser mine argumenter og går imot sekretariatets innstiling når de behandler saken. I mellomtiden kan de spesielt interesserte lese hele min forespørsel, og sekretariatets svar.

[Redigert: PFU valgte å følge sekretariatets stilling og avviste forespørselen.]

Advertisements

5 thoughts on “Forsøk på pseudonym klage til PFU

  1. Jeg har forholdsvis lav tiltro til, og respekt for, PFU, av flere årsaker. Dette er et godt eksempel.
    Hadde det vært en mulighet å la noen som kjenner din identitet, f.eks. redaktør i Manifest eller Journalisten?

    Lik

  2. Bør du ikke skille mellom anonym og pseudonym? En fundamental forskjell mellom «varsleren i ___-saken» og Doremus er at Doremus er et pseudonym, og som sådan en etablert og identifiserbar offentlig skikkelse, mens «varsleren» er en anonymisert person og ikke identifiserbar i offentligheten. En klage fra Doremus vil kunne spores tilbake til opphavsmannen/-mennene, mens i prinsippet hvem som helst kan anonymt påstå at de er «varsleren».

    Lik

    • Ja, altså, når jeg brukte eksemplet med «varsleren i ___-saken> som klager, så forutsatte jeg at PFU får stadfestet fra en navngitt og troverdig kilde (varslerens advokat, varslerens verneombud, redaksjonen som varsleren har varslet til) at klagen faktisk kommer fra riktig person.

      Lik

  3. Tilbaketråkk: Om PFU, prinsipper, pseudonymer og presedenser | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s