Avsporing i alle retninger fra Angell Jensen

En kortere versjon av denne artikkelen er publisert på Mediedebatt.no.

Nordlys-kommentator Tone Angell Jensen følger opp sine tidligere angrep med en lengre bannbulle mot mitt «absurde, anonyme teater«, og innleder med å gjenta sine uriktige anklager om at jeg har drevet kildejakt på hennes anonyme kilde.

Hun siterer først at jeg i min opprinnelige henvendelse (på et tidspunkt da jeg umulig kunne ane at det dreide seg om opplysninger fra en anonym kilde) ba om å «få opplyst kilden for at det «opprinnelig forelå et forslag om at Lenvik kommune skulle finansiere disse religiøse våtdraktene»«.

Hun vedgår deretter at når hun opplyste om at det var snakk om en anonym kilde, så spurte jeg kun om andre spørsmål knyttet til hennes påstand, som hvem som hadde tenkt å fremme dette forslaget, og hvorvidt denne kilden var samme person som hadde fortalt Nordlys (feilaktig) at skolen hadde innført et nytt tiltak om å tillate ‘burkini’. På dette grunnlaget fastslår hun bombastisk at «Jeg har vært så mange år i denne bransjen at jeg skjønner når en kildejakt er i gang. Det var den nå.» – uten at hun fremfører annet enn sin egen lange erfaring som argument for denne heller konspiratoriske konklusjonen.

Hun nevner imidlertid ingenting om at hun nå har gjort en delvis retrett fra sine opprinnelige anklager på Facebook og i Medier24, der hun eksplisitt (og åpenbart uriktig) beskylder meg for å ha fortsatt å spørre etter kildens identitet også etter at hun fortalte at den var anonym.

Dersom hun fra starten av hadde nøyd seg med å si «Doremus fortsatte å spørre etter andre opplysninger som jeg antar at han ville bruke til å drive kildejakt», ville formodentlig reaksjonene blitt langt mer avdempede og nøyd seg med å påpeke at man var fullstendig uenig i hennes subjektive spekulasjoner om mine motiver.

Meningsløs dikotomi

Det er selvsagt leit og uakseptabelt hvis Angell Jensen har blitt utsatt for usaklig hets og sjikane (selv om jeg tviler sterkt på at den kan måle seg med den hetsen som Finnsnes-rektoren har blitt utsatt for i kjølvannet av Nordlys’ villedende rapportering). Men det kan umulig være verken overraskende eller uønsket at hun møter tydelig motbør (også fra journalistkolleger) når hun fremsetter voldsomme anklager som helt åpenbart mangler grunnlag i sakens fakta. (Jeg påpeker for øvrig at hennes egen tekst er overstrødd med mer eller mindre relevante karakteristikker av typen «Doremus Schafer, iført sin burka«, «den ansiktsløse», «faretruende nært (…) falsk identitet», «absurde teater», «klakkører», » hersketeknikken», «en person som ikke tør vise ansikt og stå for det han gjør», «skriver ikke spesielt godt», «selvhøytidelig patos», «direkte latterlig», «akterutseilt», og «hovmodig».)

Det blir derfor meningsløst når Angell Jensen stiller opp en falsk dikotomi og sier at når hun blir angrepet for det hun faktisk gjorde, så ville det blitt like ille om hun hadde avslørt kilden. Realiteten er jo at selv om vi aksepterer premisset om at hun ikke kunne svare på mine spørsmål uten å røpe kilden, hadde hun den åpenbare muligheten å unnlate å svare meg og unnlate å slynge ut grunnløse anklager mot meg.

Kildevern som bortforklaring

Men også påstanden om at dette var informasjon hun ikke kunne gi ut uten å brute kildevernet, henger ikke på greip.

I utgangspunktet burde det være helt naturlig – for ikke å gi selvfølgelig – å kunne opplyse hvem som vurderte å fremme forslaget, uten at dette setter kildens identitet på spill. Så kan man sikkert konstruere scenarier der dette vil sirkle inn kilden for mye – men da må man vurdere om man bare må sløyfe opplysningen, både av hensyn til kilden (de som kjenner forslagets opphav vil jo kunne anvende selve opplysningen om at det fins en kilde) og fordi informasjonen blir så fullstendig svevende at det blir umulig for leserne å få noenting fornuftig ut av den, når man ikke aner hvor eller når eller hvorfor eller hvordan eller av hvem dette ble foreslått.

Men parallelt med Angell Jensens utfall mot meg, så var også hennes sjefredaktør Helge Nitteberg ute i Medier24 og beklaget visse aspekter av Nordlys’ dekning. I dette intervjuet opplyses det også at «elevene i kommunen tradisjonelt får en «startpakke» når de begynner på skolen som også har inneholdt badedrakt, men [] rektor Espen Hay opplyste overfor Nordlys at det er gjort klart at denne pakken ikke vil omfatte burkini«, og Nitteberg bekrefterTwitter at det var denne diskusjonen internt på skolen (om hvorvidt burkini skulle ekskluderes fra den vanlige badedrakts-innkjøpsordningen) som Angell Jensen refererte til som et «forslag om at [kommunen] skulle finansiere [burkini]«.

Skal vi følge Angell Jensens logikk, så har altså hennes egen sjefredaktør undergravet avisens kildevern ved å utlevere informasjon som kan brukes til kildejakt.

En slik konklusjon er åpenbart tøvete, men Nittebergs utdypning demonstrerer krystallklart nettopp hvordan Angell Jensen utmerket godt kunne ha både beskyttet sin kilde og unngått hele denne kalabaliken, ved å bare svare meg: «Det var en diskusjon internt blant skolens [ansatte/ledelse] om burkini skulle omfattes av den vanlige badedraktsordningen eller ikke«.

Kilders troverdighet

Når det gjelder spørsmålet om denne kilden er identisk med en annen kilde (som kom først etter hennes første beskyldninger mot meg), så er dette ihvertfall et spørsmål som tangerer innpå kildens identitet – og derfor sa jeg også umiddelbart at jeg respekterte det fullt ut når hun anså at kildevernet var til hinder for henne på dette konkrete punktet. Samtidig er dette informasjon som i de aller fleste tilfeller vil kunne gis uten at det har noen identifiserende effekt (det er kun snakk om å bekrefte/avkrefte at anonym person X er identisk med anonym person Y). Jeg mener derfor fortsatt at dette var et særdeles legitimt og relevant spørsmål å stille, for å kunne vurdere kildens troverdighet i en sak der man allerede har formidlet beviselig uriktig informasjon.

Men slik jeg forstår Nittebergs forklaring omkring bruken av ordet «tillatelse», så var dette ikke noe de hadde fått fra en kilde, men et resultat av misforståelser mellom rektor og redaksjonen. I så fall overgår det min fatteevne hvordan det kunne kompromittere kildevernet å fortelle at denne anonyme kilden ikke hadde fortalt avisen en annen, feilaktig opplysning.

Resirkulerte anonymitetsargumenter

Når det gjelder Angell Jensens diverse andre utfall mot min anonymitet, nøyer jeg meg med å vise til mine altfor mange tidligere innlegg om temaet. Hun føyer seg nemlig pent inn i rekken av kritikere som gjør det tindrende klart at de er voldsomt indignerte og opprørte over min anonymitet, men ikke evner å gi noen som helst konkretisering av hva slags problemer dette skaper for dem – eller hvordan jeg, med mitt faste og unike pseudonym, står noe mindre til ansvar for mine synspunkter enn enhver annen spaltist.

For som jeg nå har gjentatt til det kjedsommelige i de utallige rundene av denne debatten: Jeg står til ansvar for hvert eneste ord som jeg skriver under pseudonym. Men jeg forbeholder meg retten til å gjøre dette i min rolle som samfunnsdebattant og spaltist – og ikke på andre, private arenaer der det ikke finnes noen saklig grunn til å «stille meg til ansvar» for noe av det jeg har skrevet, men det samtidig (som et antall troverdige personer har stadfestet) ville være anledning til usaklige og urimelige represalier dersom jeg skrev under fullt navn.

Ingen konkrete feil påpekes

Kun ett eneste avsnitt vier Angell Jensen til innholdet i min kritikk – og selv om hun slår fast at den er «stapp full av feil», tar hun seg ikke tid til å nevne én eneste én av disse. Hennes eneste konkrete innvending er at hun mener jeg umulig kan ha lest hennes kommentar, ettersom jeg insisterer på behovet for at man må forstå at burkini-debatten må tas rikspolitisk nivå, samtidig som hun nettopp tar tatt til orde for nasjonale retninglinjer.

Realiteten er at jeg selvsagt har lest hele hennes kommentar og fått med meg også dette. Men dette endrer jo ikke på det som jeg kritiserer henne for: At hun innleder sin kommentar med å anklage skolen og rektoren for å «bøye av for press og [sær]krav fra muslimske foreldre» ved å «åpne opp for bruk av såkalt burkini«.

Det er dette jeg konkret og spesifikt kritiserer Angell Jensen for, i det ene avsnittet av min artikkel som retter seg mot hennes kommentar. Når jeg påpeker behovet for å forstå at debatten (ikke bør) tas på rikspolitisk plan, så retter dette seg mot konkrete andre personer – og mot den generelle debatten, der det neppe kan være tvil om at en lang, lang rekke deltagere ikke har oppfattet dette.

Jo da, jeg kunne sikkert ha tilføyd én setning om at Angell Jensen faktisk også tar til orde for rikspolitiske inngrep (riktignok ut fra et feilaktig premiss om at kommunene kunne praktisert lokale forbud i dag, hvis de bare ikke «valgte minste motstands vei«). Men hvis det mest «latterlige» ved min artikkel er at jeg har unnlatt å uttrykkelig spesifisere hva én bestemt motpart skriver om et punkt som jeg ikke kritiserer henne direkte for, så tenker jeg at teksten står seg rimelig godt – især hvis den sammenlignes med Nordlys’ dekning av saken.

Når man avsporer av alle krefter, og deretter projiserer dette over på motparten

Det mest absurde utspillet i denne høyst springende debatten kommer mot slutten av Angell Jensens tekst, når hun beskylder meg og mine «venner» for å forsøke å «kvele debatten» med «gamle hersketeknikker», ved å «vri oppmerksomheten» vekk fra integreringsdebatten.

Jeg må for det første spørre om hun har lest min kommentar, der jeg hele tre ganger skriver uttrykkelig at det er fritt frem for å debattere behovet for en lovendring for å stanse bruk av burkini (etter eventuelt hvordan man skal forholde seg til fenomenet innenfor rammene av eksisterende lovverk), og at mitt anliggende er at denne debatten må foregå på korrekte premisser. (Et budskap som også ble krystallklart oppfattet av burkini-motstandere som f.eks. Elin Ørjasæter.)

Men uansett om hun måtte anse dette som bare spill for galleriet fra min side, så kommer denne beskyldningen altså på slutten av hennes tekst (og i kjølvannet av hennes tidligere angrep på meg) som har handlet om alt mulig enn integreringsdebatt.

Det fins noen grunnleggende måter for en avis å håndtere mediekritikk: Man kan

1) Innrømme og beklage feilen, eventuelt forklare hvordan den oppsto, legge seg flat for kritikken, og love å skjerpe seg i fremtiden.

Eller man kan

2) Slå tilbake ved å påpeke konkrete feil i kritikken, komme med utdypende informasjon som underbygger avisens versjon, og på andre måter forsvare avisens valg og vinklinger.

Eller man kan

3) Ignorere hele saken og håpe at man slipper å forsvare sin dekning dersom man later som om kritikken eksisterer.

(Jeg vil sterkt anbefale at man velger en eller annen variant av de to første løsningene, men nr. 3 er jo veldig populær, så det fremsto som rimelig å ta med den også i opplistingen*.)

*) I disse plagiatjakt-tider er det antagelig best å oppgi for sikkerhets skyld at denne formuleringen er lånt fra Vegar Waage.

Og sjefredaktør Nitteberg praktiserer en slags kombinasjon av alle disse tre, når han dels beklager dekningem, dels forsvarer den, og unnviker deler av kritikken. Men Angell Jensen (og enkelte av hennes kolleger) velger istedet den etterhvert populære varianten som handler om å ignorere substansen i kritikken fullstendig og isteden sveive igang runde nr. ørten om min anonymitet og hvor fryktelig den er.

Og før det kommer beskyldninger om «debattknebling» fra min side: Folk står selvsagt til fritt å fremføre sin kritikk av mitt generelle virke (selv om det er uhyre vanskelig å få øye på hva denne runden har tilført som ikke folengst var uttværet i de 17 foregående rundene).

Men når man først kommer med voldsomme og totalt grunnløse angrep før min artikkel engang er publisert, deretter skriver en 5000 tegns tekst der størsteparten består av en strøm av utfall og invektiver mot meg, og samtidig beskylder meg og mine såkalte «klakkører» for å være de som dreier oppmerksomheten bort fra de viktige spørsmålene – ja, da må det faktisk være lov å låne Angell Jensens egne ord om «Frekkheten lenge leve!»

Uforklarlig anonymitetsfokus

Jeg er etterhvert blitt vant til å beskyldes for å bevisst søke oppmerksomheten om min egen person, selv om denne burkini-saken burde tjene som et utmerket eksempel på at realiteten er den motsatte: At jeg skriver en faktaorientert artikkel om et tema, hvorpå den kritiserte parten velger å indigneres om alt annet enn det konkrete innholdet.

Hvis folk virkelig innbiller seg at jeg har et ønske om å få debattene til å handle om meg selv, er det meg et mysterium hvorfor disse samme personene bidrar til denne angivelige intensjonen ved å stadig fokusere sine angrep på min anonymitet og min person, istedenfor å holde seg strengt til saken.

Dagens faktasjekk

Det voldsomme engasjementet som mange legger for dagen i dette spørsmålet, kunne med fordel heller vært investert i litt mer presisjon og faktasjekk – som når Angell Jensen søker å understreke det påtrengende behovet for en offentlig integreringsdebatt ved å skrive at «over 60 prosent av det norske folk oppgir at innvandrings- og asylpolitikken er den viktigste saken for dem«».

Det oppgis ingen kilde for dette oppsiktsvekkende tallet i teksten, men på spørsmål fra Erik Iversen henviser hun til TNS’ Klimabarometer for 2016. Her fremgår det at 64% av de spurte oppga «Innvandring og integrering» som én av de tre «største utfordringene Norge står overfor i dag«. Selv om det altså er helt korrekt at innvandring/integrering dermed er det området som flest nevner som viktig, så er det åpenbart vesensforskjell mellom «60+ prosent har dette som viktigste sak» og «60+ prosent har dette blant topp tre viktigste saker».

Det kan forøvrig nevnes at da NRK omtrent samtidig ba folk om å oppgi de to viktigste sakene for deres valg av parti, så havnet «innvandring» nede på fjerdeplass med 17% (jevnt med 2./3. plassen, men godt bak skole/utdanning som fikk 25%). Selv om det kan være også andre grunner til avviket mellom målingene, så er det en indikasjon på at «innvandring/integrering»s dominerende posisjon i TNS-målingen bygger på at svært mange tok det med som sitt tredjevalg.

Når den eneste nye faktaopplysninger i Angell Jensens tekst viser seg å bygge på en klar feillesning av statistikk, så er vel det en indikasjon på at det (dessverre) fortsatt er et stykke igjen før norsk presse har overflødiggjort og utkonkurrert meg ved å luke ut egne og andres faktafeil.

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..