Men hva var grunnlaget for påstanden om næringslivets angivelige «dårlige omdømme»?

En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.

Torsdag i forrige uke avholdt Civita et frokostmøte om «Hvorfor er holdningene til næringslivet dårligere i Norge enn i våre naboland Danmark og Sverige?«. Møtets tematikk ble behørig formidlet i Aftenposten samme dag, både i en kronikk av Civitas Mathilde Fasting og i en kommentar av politisk redaktør Trine Eilertsen. Særlig Fasting står kategorisk fast at «nordmenns holdninger til næringslivet er lite positive«, og at dette utgjør et alvorlig samfunnsproblem.

Fasting underbygger dette innledningvis ved å vise til Finn.nos jobbindeks, som ifølge henne «viser at halvparten av alle som jobber i privat sektor, ønsker å jobbe i offentlig sektor. Bare én av fem i offentlig sektor ønsker å finne jobb i privat sektor«. Selv om hun deretter sier seg enig i at det er bra at «at offentlig sektor representerer trygghet, attraktive arbeidsplasser og konkurransedyktige lønnsbetingelser«, hopper hun likevel (uten noen egentlig argumentasjon) til at dette samtidig er et problematisk tankekors.

Les videre

Voldtektsdebatt på konstruerte premisser

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Den siste måneden har det på nytt vært mye debatt om lovverk og straffeutmålinger i voldtektssaker – især knyttet til festrelaterte sovevoldtekter, der flere har hevdet at ungdommer blir straffet urimelig strengt for handlinger begått i «beruselse, opphisselse og kåtskap». Men som i tidligere runder av debatten, er det flere av de mest kategoriske utspillene om dagens tilstand som viser seg å være misvisende når man etterspør konkrete og håndfaste eksempler på det som beskrives.

Et av de mest leste innleggene nå i vår har vært advokat Erik Leas tekst «To unge mennesker har fått ødelagt sin ungdomstid», der han beskriver sin opplevelse som forsvarer i en slik sovevoldtektssak. Leas tekst ble opprinnelig publisert i Haugesunds Avis i november 2013, men har fått fornyet oppmerksomhet den siste måneden, med et stort antall delinger i sosiale medier, republisering hos Nettavisen, og et oppfølgende intervju med Lea i Haugesunds Avis der han snakker om budskapet og om alle reaksjoner han har fått.

Les videre

Reblogget: Human Rights Service og REVA

Erik Iversen skriver på sin blogg om HRS’ artikkel «Vi og Voldemort» fra påskeuken, der Nina Hjerpset-Østlie (i kjølvannet av Stockholm-terroren) anklager og angriper europeiske myndigheter for manglende mottiltak. Denne angivelige unnfallenheten og handlingslammelsen eksemplifiseres med den svenske debatten fra 2012/2013 om politiets metoder i jakten på papirløse asylsøkere med avslag:

.

«Men hva skjer? I Sverige satt man igang REVA, som var et forsøk på å finne og utransportere avviste asylsøkere/ulovlige innvandrere. Så skjedde det samme som skjer og har skjedd i de fleste Vest-Europeiske land: NGOer skrek seg hese om rasisme, islamofobi og raseprofilering. Media slang seg på og dermed bakket myndighetene raskt ut.»

.
Som Iversen beskriver i detalj i sitt blogginnlegg (lenket nederst, og bør leses i sin helhet), er dette en upresis og misvisende beskrivelse på flere plan. Det er helt riktig at det ble mye oppstyr rundt og kritikk mot det som ble omtalt som politiets «Reva-metoder», men i realiteten (som også svenske medier etterhvert forklarte i detalj) hadde den kritiserte praksisen ingenting å gjøre med det interne saksbehandlingsprosjektet Reva (som gikk sin gang nokså upåvirket av debatten).

Det er også en sannhet med store modifikasjoner at «myndighetene bakket ut» som følge av kritikken – deler av den kritiserte praksisen ble videreført til tross for kritikken, mens politiet på andre punkter benektet tvert at de gjorde det de ble anklaget (og påpekte at de ikke hadde lovhjemmel til dette). Hjerpset-Østlie kan selvsagt mene at de burde hatt slike hjemler, men det burde uansett være åpenbart at så lenge disse hjemlene ikke er innført, ville det være uholdbart og fortjene kritikk dersom politiet gikk utenfor gjeldende lovverk.

Og der hvor man (trolig) foretok justeringer som følge av kritikken, handlet dette f.eks. om praksisen med å kontrollere folks identitetspapirer og oppholdstillatelse i forbindelse med billettkontroller på t-banen – noe som etter manges mening fremsto som en omgåelse av lovens krav om «en grundad anledning och objektiva omständigheter» for å gjennomføre slik identitetskontroll. Igjen kan man godt forfekte at slike kontroller burde vært gangbare, men da må man også erkjenne (hvilket HRS overhodet ikke nevner, snarere impliserer man det motsatte) at dette vil være en reell belastning for alle lovlige innvandre og svenskfødte med innvandrerbakgrunn som ender opp med å bli sjekket oftere enn etniske svensker, utelukkende som konsekvens av sitt utseende.

Og uansett hvor vesentlig eller mindre vesentlig man mener at disse feilene er for ‘artikkelens overordende budskap og tema’, så burde man kunne forvente mer presisjon – især fra en organisasjon fra HRS, som har som hele eksistensberettigelse at de skal ha spisskompetanse på innvandrings- og integreringsspørsmål. Når de i tillegg skal beskrive situasjonen i Sverige (og ikke f.eks. Portugal eller Romania, der det er litt mer forståelig om man må basere seg på annen- eller tredjehåndskilder), burde det være mulig å unngå denne typen omtrentligheter og uriktigheter.

Et lignende eksempel dukket opp uken etter, da Hege Storhaug refset at regjeringen har tegnet ny kontrakt med et redningsfartøy som skal delta i Frontex’ operasjoner i Middelhavet, under overskriften «Regjeringen fortsetter å hente afrikanske menn til Norge«. Artikkelen forteller derimot ingen verdens ting om at noen av de båtmigrantene som har blitt plukket opp på havet og transportert til Italia, har endt opp i Norge.På spørsmål om hvor mange av disse båtmigrantene som er blitt fraktet til land i Italia av Siem Pilot, som deretter har funnet veien hit til landet, svarer Storhaug at «Det er et faktum at det som skjer på Europas yttergrenser får konsekvenser her. Jamfør også omfordelingsprogram.» – uten å gi noen ytterligere begrunnelse på hvordan eller hvor store «konsekvenser her [i Norge]» det er snakk om.

Når det gjelder EUs omfordelingsprogram for asylsøkere, er det verdt å minne om at pr. november i fjor, så hadde Norge tatt imot kun 20 – tyve – asylsøkere gjennom denne ordningen. KrF vedtok riktignok nettopp at det skal økes til det noe svevende «langt flere», men det virker fortsatt nokså lite sannsynlig at det vil komme noen betydelige antall til Norge i nærmeste fremtid.

Kravet til å overhodet inkluderes i dette omfordelingsprogrammet er uansett at man skal ha «høy sjanse for å få søknaden innvilget«. Når Storhaug nylig gjorde et (stort sett korrekt) poeng ut av at hovedvekten av disse båtmigrantene kommer fra vest-afrikanske land som Senegal og Elfenbenskysten – land som norske myndigheter anser som trygge, slik at de aller fleste av (de svært få) asylsøkerne herfra får avslag, burde den naturlige konsekvensen av dette være at det samme flertallet av båtmigrantene ikke har noen sjanse til å omfordeles (eller til å skaffe seg opphold i Norge på andre måter).

Hvis HRS vil argumentere for at redningsoperasjonene i Middelhavet er uheldige for alle parter (ut fra resonnementet at det leder til at flere migranter legger ut på en livsfarlig ferd, mens de ville forblitt i sine hjemland/nærområder dersom det var helt umulig å komme til Europa langs denne ruten), så burde man (nok en gang) i det minste kunne fremføre dette argumentet uten å måtte ty til overdrevne og udokumenterte (men utvilsomt mer klikkvennlige) titler om hvordan «afrikanske menn hentes til Norge«.

Som vanlig, altså.

Påskeaften la Human Rights Service ut teksten Vi og Voldemort av Nina Hjerpset-Østlie på sine nettsider. Ingressen, som setter tonen for teksten, er følgende:

Det har vært en påske i terrorens tegn, og man skulle ønske at det fantes noen forløsende ord. Men etter så mange angrep på kort tid fra en fiende våre politiske ledere nekter å erkjenne – og ikke engang våger å nevne ved sitt rette navn – finnes der ikke lenger noen. For mens den innvandringsliberale politiske ledelsens hykleri og medienes føleri antar religiøse former, dreper europeisk asylpolitikk stadig flere og gjør enda flere utrygge i egen hverdag. Aktivismen fra politiske pressgrupper, som i pressen konsekvent fremstilles som uavhengige «hjelpeorganisasjoner», er blitt et demokratisk problem, med store negative følger for samfunnet som helhet.

Jeg skal ikke gå inn i alt i teksten, men jeg synes for eksempel ikke at politiske ledere nekter å erkjenne eller nevne…

View original post 1 176 more words

Norsk presse rapporterer om norsk spørsmål I UTLANDET

Skjærtorsdag morgen var en av toppsakene på nrk.no «Urix forklarer»-saken «Hva betyr de dystre ordene fra Trump?«, illustrert med stort bilde av Trump under hans pressekonferanse sammen med Jens Stoltenberg. Under fulgte en egen video-undersak som oppfordret leseren til å se videoen av at «Trump svarte på NRKs Russland-spørsmål«.

Artikkelen innledes med at korrespondent Tove Bjørgaas bruker fire setninger på å skildre den «spesielle opplevelsen» det var å delta på pressekonferanse med USAs president, og den «heftige» opplevelsen av å «til og med [få stille ham] et spørsmål«.

Les videre

Storhaugs glemte kristne

Artikkelen er også publisert i Utrop.

I en artikkel på rights.no tirsdag kveld advarer Hege Storhaug mot utviklingen i Storbritannia der antall kristne minker mens «Islam fosser frem«.

Den korte artikkelen inneholder usedvanlig mange (angivelige) faktaopplysninger som presenterer uten noen lenker eller annen form for kildehenvisning. Noen av opplysningene er plausible (men kunne fortsatt med fordel vært kildebelagt), som når hun refererer andelen muslimer i storbyer som Birmingham og Manchester eller endringene i antall kirker og moskeer i London de siste årene. Andre, som at «Bradford og Leicester er halvparten av barna født av muslimer» er såpass oppsiktsvekkende at man klart burde hatt en lenke til dokumentasjonen.

Andre påstander igjen er såpass vage og spekulative at det er åpenbart behov for å kunne sjekke grunnlag og metodikk: I ingressen skriver hun at «I 2020 anslås det at det vil være flere praktiserende muslimer enn kristne i Storbritannia«, uten noen forklaring på hva som regnes som «praktiserende» i denne sammenhengen. Påstanden utdypes ikke (og nevnes ikke engang) i selve artikkelteksten, derimot kommer det en lignende påstand om at «Dagens demografiske utvikling tilsier at om en generasjon vil tre ganger flere muslimer frekventere moskeer enn kristne vil frekventere kirker» – igjen uten noen forklaring av grunnlag, metodikk, eller hvem som har trukket disse konklusjonene.

Så kommer én av få opplysninger med en kildehenvisning (i form av lenke til den britiske tabloidavisen Daily Express):

Les videre

Opphaussing om AAP

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.

Etter at jeg og Majken Aune Olsen sist høst skrev i Dagbladet om NRKs grovt villedende fremstilling av arbeidsavklaringspenger som «NAVs mest lukrative ytelse», kom det samme uke et svar fra NRKs reportasjeredaktør Anders Børringbo.

Børringbo innrømmer at de «kunne vært noe mer presise i ordvalget rundt dette i de første sakene«, men forsvarer seg med at «Flere mener at AAP er en av de mest økonomisk gunstige ordningene hos NAV for de under 30«.

Som påpekt i vår opprinnelige kronikk, er dette en temmelig banal og intetsigende opplysning. Gitt hvor få og begrensede alternativer som finnes for denne snevre gruppen, kan nær sagt hver eneste ordning betegnes som «en av de mest økonomisk gunstige». (Siden en eller annen ordning jo alltid vil måtte være ‘best’, kan man jo også snu på det og utfordre Børringbo på hvilke andre ordninger som alternativt burde vært gunstigere enn AAP (eller identiske).)

Børringbo forsvarer dernest NRKs vinkling med at «NAV [har] selv tatt til orde for å kutte i støtten fordi det for mange lønner seg med AAP fremfor å jobbe» – uten å spesifisere eller kildebelegge hvem dette er snakk om eller hvor «mange» de utgjør.

Les videre

Det skrevne ords voldsomme beviskraft

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert hos Dagbladet.

Forrige ukes Debatten på NRK diskuterte terror og terrorberedskap, og hadde blant annet invitert direktøren for DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) for bl.a. å fortelle oss om befolkningsundersøkelsen de nylig hadde gjennomført for å måle «hva vi som folk har av tillit til regjering og Storting i arbeidet med (terror)beredskap«. Programleder Ingunn Solheim siterte selv fra undersøkelsen at «37 % av oss har ingen tillit til regjering og 27 % av oss har ingen tillit til det Stortinget gjer.«

Realiteten – som det fremgår tydelig av det aller første diagrammet i rapporten – er imidlertid at det kun er 13 prosent som har «ingen tillit» til regjeringen, og bare 7 prosent som svarer det samme om Stortinget.

 

Les videre

Korsdebatten som ble metadebatt

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Sven Egil Omdals forsøk på å skape debatt omkring Sylvi Listhaugs bruk av korssmykke, endte raskt opp med å dreie seg om alt annet enn hans tilsiktede budskap.

Omdal bygget kommentaren sin på en påstand om at «jeg har gått gjennom samtlige bilder i databasen til Scanpix fra 2001 og til 15. desember 2015, da hun ble innvandrings- og ekskluderingsminister (sic). Hun bærer ikke kors-smykket på et eneste av dem», men det ble raskt påpekt at det fantes en lang rekke bilder av Listhaug med kors også før dette – ett av dem (som Omdal hadde oversett) blant hans 631 bilder, en del flere i den komplette Scanpix-databasen (som han ikke hadde logget seg inn i), og enda flere fra andre avisfotografier som ikke lå i Scanpix-basen. Etter at både Listhaug og andre hadde refset Omdal for dette, og han på sin side innrømmet feilen (samtidig som han fastholdt sitt overordnede budskap om at Listhaug bruker korset langt mer bevisst enn før «etter at hun fikk en jobb der korset kan ha en politisk effekt«), virket det som om debatten var parkert – inntil Dagbladets Aksel Braanen Sterri responderte med å ta Omdal i forsvar og kritisere Omdal-kritikerne for å være «nyttige redskaper for makta«.

Det er selvsagt enkelt (for ikke å si tautologisk banalt) å være enig med Sterri i at påpekninger av faktafeil ikke må gis urimelige dimensjoner og blåses opp mer enn de fortjener. Men når Omdal opprinnelig ikke brakte til torgs noenting annet enn denne ene opptellingen som konkret, empirisk underlag for sin påstand om at Listhaug «bruker korset som en politisk rekvisitt«, er det faktisk helt på sin plass at han får rimelig skarp refs for å ha bommet såpass som han gjorde, og at det påpekes at analysen hans i hvert fall faller sammen inntil han kan levere et alternativt grunnlag å bygge den på.

Les videre

VG forsvarte sin alternative vinkling med alternative fakta

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet.

På SVs landsmøte i helgen ble det flertall for å «avkriminalisere besittelse av brukerdoser med narkotika» og vri politiets innsats mot smuglere og selgere, mens brukerne skal gis «hjelp, ikke straffeforfølgelse«.

Dette ble dekket av VG i en artikkel med den heller tabloide overskriften «SV vil la folk bruke hasj, ta ecstasy og sniffe kokain«, noe som vakte adskillige reaksjoner på sosiale medier. Venstres Sveinung Rotevatn var blant dem som påpekte at denne kontrasten sto i grell kontrast til VGs artikkel fra Høyres landsmøte uken i forveien, da et lignende vedtak om å «Overføre ansvaret for samfunnets oppfølging av bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk, fra justissektoren til helsetjenesten«, ble presentert under overskriften «Helseministeren vil ikke straffe rusmisbrukere«.

Saken ble fulgt opp av Journalisten.no, som også intervjuet professor Frank Aarebrot, som kaller det en «jævlig pinlig (…) selektiv behanding«. Han går samtidig relativt langt i å frikjenne den enkelte journalisten, idet han uttaler at både den nøkterne og den mer tabloide vinklingen er «greie» isolert sett, men at det uholdbare er at samme avis publiserer begge vinklingene i rask rekkefølge og dermed (om enn muligens utilsiktet) forskjellsbehandler de to partiene.

Les videre