Årsdagen
Vi var nær ved nederlaget.
Vi strakk ikke til,
da vi ravet under slaget
niende april.
Frihet bærer med seg strenge
nådeløse krav,
og vi spurte litt for lenge:
«Hvor blir hjelpen av?»
Men vår frihet er et bilde
bare av oss selv;
stanses i vårt sinn dens kilde,
er vi dømt som trell.
Vi har lært det: Skal vi leve
ensomme og fri,
skjer det ikke ved å kreve,
bare ved å gi.
Les videre
En litt kortere versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.
En av de lengstvarende (og tilsynelatende uendelige) føljetongene her på bloggen, har vært at diverse representanter for Fremskrittpartiets Ungdom overdriver hvor mye man kan få utbetalt i trygdeytelser.
Siste episode i føljetongen dukket opp i Aftenpostens spalte «Internrevisjonen Ung», der Ola Berg Edseth (lokallagsformann i Oslo Vest FpU) formaner moderpartiet og regjeringen om at «folketrygden er blitt for sjenerøs [og] må reformeres«. (Man kan diskutere hvor mye «kritikk av sin egen voksenfløy» det ligger i et slikt innlegg, som i stor grad tar til orde for at Frp bør få mer gjennomslag i regjering for sin egen primærpolitikk – men jeg har ikke lest nok Internrevisjonen Ung-spalter til å si om dette er særegent for dette innlegget eller standard praksis.)
Artikkelen er også publisert hos Utrop.
Tidligere i april behandlet Høyesterett en ankesak der en mann hadde blitt dømt (etter straffelovens § 135a om diskriminerende og hatefulle ytringer) for «ytringen «jævla neger» fremsatt under en opphetet krangel på byen» (mot en somalisk mann). Den domfelte mannen mente at ytringen hadde «samme funksjon som en hvilken som helst nedsettende betegnelse på den man krangler med» og ikke falt innenfor denne paragrafen, men Høyesterett avviste dette og opprettholdt lagmannsrettens dom.
At Human Rights Service fattet interesse for denne avgjørelsen, er ikke så veldig overraskende. Men det blir vesentlig misvisende når Rita Karlsen skriver at
Så da vet vi det. Ord som refererer seg til hudfarge er straffbart. Mon tro om det samme gjelder for «blendahvit»? Eller gjelder det bare hvis en setter «jævla» foran?
En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Manifest Tidsskrift.
På Politisk Kvarter onsdag 18. april debatterte man regjeringens forslag til nye regler for straffegjennomføring med elektronisk kontroll (altså at domfelte kan sone i eget hjem med fotlenke, istedenfor å sitte i fengsel). Forslaget går bl.a. ut på at maksgrensen for slik soning skal heves til seks måneder (fra dagens fire måneder), og Frps justispolitiske talsmann Himanshu Gulati ble spurt om ikke en slik utvidelse av ordningen er stikk i strid med Frps tidligere tydelige motstand mot fotlenkesoning.
Gulati svarte at man ikke har noen innvending mot å bruke fotlenkesoning for visse typer mindre alvorlige dommer, men at det vesentlige for Frp er at det ikke skal brukes mot mer alvorlige forbrytelser – og at dette har skjedd frem til nå, men at den nye forskriften skal sette en stopper for dette.
Denne påstanden møtte motstand både fra programleder Bjørn Myklebust (som ikke forsto hvordan slike alvorlige forbrytelser skulle kunnet få fotlenke under dagens fire-måneders-grense, uten at han fikk noe svar på dette fra Gulati), og fra motdebattanten (Aps Maria Aasen Svendsrud, som avviste tvert at dette overhodet har skjedd). Men Gulati fastholdt at «vi tidligere har sett at folk som har begått ganske grove forbrytelser har fått elektronisk fotlenke», og at man nå skal få slutt på dette ved å innføre et absolutt forbud mot fotlenke for visse typer forbrytelser (i motsetning til dagens regelverk, der dette kun reguleres gjennom en «hovedregel»).
Gunnar Tjomlid har nok en gang skrevet en tekst om disse feilaktige/villedende «minstepensjonister vs. asylsøkere»-sammenligner som florerer på Facebook.
Teksten er i hovedsak (som vanlig) berettiget og opplysende, men bommer på noen punkter, så jeg har kommet med noen korrigeringer og presiseringer i kommentarfeltet.
En litt mindre detaljert versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.
Regjeringen har tidligere i vinter fått kraftig kritikk fra mange hold for beslutningen om å sette ned et utvalg som skal vurdere om dagens beredskapslovgivning bør utvides, slik at regjeringen får mulighet til å midlertidig å gjøre unntak fra lovgivning eller suspendere ellers lovpålagte rettigheter – ikke bare i krig (eller krigsfare, eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare), men også i andre (og noe mindre alvorlige) krisesituasjoner. Eksemplene som nevnes i mandatet er den store tilstrømningen av asylsøkere i 2015, samt «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».
Kritikerne advarer om at det å gi regjeringen slike fullmakter til å omgå Stortinget som lovgivende myndighet, er et brudd med Grunnlovens grunnleggende maktfordelingsprinsipp og bør forbeholdes de aller mest ekstraordinære situasjoner som truer hele samfunnsstrukturen, og ikke den typen ‘mindre’ kriser som det her er snakk om. Det påpekes også at utvalgets mandat er utformet på en veldig vag og vidtfavnende måte som åpner for at man kan finne på å fravike svært mange lovbestemmelser og borgerrettigheter.
En kortere versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.
Tidligere i februar kom Kjetil Rolness med kraftig kritikk av Faktisk.no etter at de hadde faktasjekket Terje Tvedts påstand om at «Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India«, og konkludert med at dette var «helt feil» (noe også Tvedt innrømmet og beklaget, og forklarte at han ved en ren inkurie hadde skrevet «India» når han mente «Kina», som ganske riktig har hatt lavere befolkningvekst enn Norge i denne perioden).
Rolness aksepterer at «Det er en grei påpekning. Rett skal være rett«, men mener at det fortsatt er oppsiktsvekkende at «Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land«. Imidlertid forklarer verken Rolness eller Tvedt (heller ikke på konkret henvendelse fra undertegnede – i Tvedts tilfelle besvart med at han ikke har tid pga. uhyre tett program) noe om hvorfor det skal være særlig relevant å sammenligne med verdens mest folkerike land, all den tid vi uansett måler befolkningsveksten i forhold til landets innbyggertall – ei heller nevner de noe om Kinas ettbarnspolitikk. Det er ikke umiddelbart åpenbart at det er oppsiktsvekkende at Norge har høyere vekst enn Kina når de antagelig er det landet i verden som har praktisert de strengeste statlige tiltakene for å begrense egen befolkningsvekst gjennom å redusere fødselsraten. (Og forøvrig: Uansett om «hovedpoenget står seg» er det åpenbart en vesentlig feilinformasjon å hevde at den norske befolkningsveksten var større enn den indiske, når den indiske egentlig var nesten dobbelt så stor som den norske – de som har et reelt begrep om den indiske veksten vil da få et klart overdrevet bilde av den norske.) Lenger nede i Rolness’ tekst tyr han også til Store Norske Leksikon for å dokumentere at «Norge har nylig opplevd en større relativ befolkningsvekst enn hele … Jorden» – uten at han her heller utdyper hvorfor dette er skjellsettende.
Artikkelen er også publisert hos Utrop.
På Dagsnytt atten tidligere denne måneden debatterte Oslos varaordfører Khamshajiny Gunaratnam sin kritikk av regjeringens mangel på medlemmer fra «andre etniske grupper» (mot nyutnevnt statssekretær Rebekka Borsch, som reagerte på at hun som innvandret tysker ikke ble regnet som fullgod «person med minoritetsbakgrunn»).
Gunaratnam forsøkte å fremheve at hun ikke ønsket å fokusere snevert på «å telle antall etniske grupper i regjeringen», men ønsket å trekke opp en bredere debatt om ulike gruppers (under)representasjon, og eksemplifiserte dette med: «Ta for eksempel i Oslo: Det fins bydeler som har over 90 prosent valgdeltagelse, og bydeler hvor det er under 50 prosent valgdeltagelse. Hvem er det da som bestemmer når politikere blir valgt?«.
Og det er helt sant at valgdeltagelsen varierer betydelig fra bydel til bydel (grovt sett med høyere valgdeltagelse i vest enn i øst) – men når Gunaratnam påstår at denne variasjonen er på over 40 prosentpoeng, er det en voldsom overdrivelse. Les videre
En kortere versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.
Da den svenske regjeringen like før jul la fram sitt forslag om å innføre en samtykkebasert voldtektslovgivning, satte det også i gang en ny runde om det samme spørsmålet her hjemme. Men som med svært mange tidligere voldtektsdebatter, tar store deler av den offentlige debatten utgangspunkt i misvisende eller direkte uriktige beskrivelser av hva som er tingenes tilstand i dag.
(For ordens skyld: Selv om det selvsagt er riktig og vesentlig å være bevisst på at voldtektssaker kan involvere folk av begge kjønn i begge roller, så kommer jeg for enkelthets/tydelighets skyld å bruke pronomenet «hun» om offeret og «han» om overgriperen/den tiltalte, ettersom dette er tilfellet i det store flertallet av saker.)
Artikkelen er også publisert i Dagbladet.
I en rotete og springende debatt om «godhetstyranni», har Sylvi Listhaug tildels hatt gyldige ankepunkter om hvordan deler av den ‘innvandringsliberale’ fløyen begår urimelig moralsk stempling av motstanderne. Men det er sjelden noen har utøvd disse usaklige debatteknikkene så skrikende tydelig som Listhaug selv gjorde det på Dagsnytt atten sist fredag.
Hvis du spurte folk på gaten om å nevne ett ord eller én avgrenset debatt som de assosierer med Sylvi Listhaug, ville trolig svært mange av dem (i hvert fall av de som misliker Listhaug) nevne «godhetstyranni»-debatten som hun sparket igang allerede før hun ble innvandringsminister.
