Årsdagen
Vi var nær ved nederlaget.
Vi strakk ikke til,
da vi ravet under slaget
niende april.
Frihet bærer med seg strenge
nådeløse krav,
og vi spurte litt for lenge:
«Hvor blir hjelpen av?»
Men vår frihet er et bilde
bare av oss selv;
stanses i vårt sinn dens kilde,
er vi dømt som trell.
Vi har lært det: Skal vi leve
ensomme og fri,
skjer det ikke ved å kreve,
bare ved å gi.
Les videre
Artikkelen er skrevet i samarbeid med Erik Iversen, og er også publisert (i identisk versjon) hos Dagbladet.
Det har stormet rundt den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) denne høsten, ikke minst etter dommen om den østerrikske kvinnen som fikk en bot for å ha kalt Muhammed for pedofil. Her mente domstolen at landene måtte ha et handlingsrom når det gjelder balansen mellom ytringsfrihet og religion, og at Østerrike hadde holdt seg innenfor det handlingsrommet, eller skjønnsmarginen.
I Italia var det en annen nylig avsagt dom fra EMD som fikk mye oppmerksomhet og kritikk – denne gang med motsatt fortegn. Her var kritikken at domstolen har gått for langt i å begrense handlingsrommet, fordi en mafiaboss fikk rett i sin klage over det spesielle soningsregimet han sonet under. I virkeligheten var dette medholdet sterkt avgrenset, og ikke noe som velter hele soningsregimet for mafiamedlemmer, slik man kunne få inntrykk av.
VGs Yngve Kvistad refererte – og gikk svært langt i å selv slutte seg til – denne kritikken i sin kommentarartikkel «Mafiabossen dømt for 127 drap – nå er hans menneskerettigheter krenket» (VG, 25. oktober) – men ga samtidig leserne et sterkt fortegnet og overdrevent bilde av hva EMD faktisk konkluderte med. Les videre
Etter KrFs landsmøtevedtak om å søke regjeringssamarbeid med Solberg-regjeringen, har abortdebatten virkelig blusset opp for fullt, ettersom KrF har varslet at en av deres absolutt viktigste saker i forhandlingene vil være å få endret/fjernet abortlovens paragraf 2c (om rett til senabort dersom fosteret er alvorlig sykt).
Noen borgerlige politikere har vært kontant avvisende til å gjøre endringer av noen som helst betydning, mens andre (tildels de samme som tidligere var tvert avvisende), nå har lagt seg på Erna Solbergs og Bent Høies linje om at man skal gjøre endringer som «fjerner det diskriminerende elementet i loven», samtidig som de ikke skal ha noen som helst praktiske konsekvenser for kvinnens adgang til abort.
En litt kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.
Tidligere i sommer publiserte VG en serie artikler om nordmenns «skjermavhengighet» og (over)bruk av mobiltelefon.
Noe av innholdet i oppslagene tar utgangspunkt i en fornuftig tilnærming til temaet og kommer med noen relativt moderate og balanserte råd for å unngå overdreven mobilbruk.
Men tildels – og ikke minst når de, med utgangspunkt i en egenbestilt spørreundersøkelse, slår fast at «Halvparten føler seg mobilavhengige» – preges VGs dekning av en krisemaksimering av problemet, og at de faktiske svarene enten tolkes i verste mening eller gjengis direkte feil.
Årsdagen
Vi var nær ved nederlaget.
Vi strakk ikke til,
da vi ravet under slaget
niende april.
Frihet bærer med seg strenge
nådeløse krav,
og vi spurte litt for lenge:
«Hvor blir hjelpen av?»
Men vår frihet er et bilde
bare av oss selv;
stanses i vårt sinn dens kilde,
er vi dømt som trell.
Vi har lært det: Skal vi leve
ensomme og fri,
skjer det ikke ved å kreve,
bare ved å gi.
Les videre
En litt kortere versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.
En av de lengstvarende (og tilsynelatende uendelige) føljetongene her på bloggen, har vært at diverse representanter for Fremskrittpartiets Ungdom overdriver hvor mye man kan få utbetalt i trygdeytelser.
Siste episode i føljetongen dukket opp i Aftenpostens spalte «Internrevisjonen Ung», der Ola Berg Edseth (lokallagsformann i Oslo Vest FpU) formaner moderpartiet og regjeringen om at «folketrygden er blitt for sjenerøs [og] må reformeres«. (Man kan diskutere hvor mye «kritikk av sin egen voksenfløy» det ligger i et slikt innlegg, som i stor grad tar til orde for at Frp bør få mer gjennomslag i regjering for sin egen primærpolitikk – men jeg har ikke lest nok Internrevisjonen Ung-spalter til å si om dette er særegent for dette innlegget eller standard praksis.)
Artikkelen er også publisert hos Utrop.
Tidligere i april behandlet Høyesterett en ankesak der en mann hadde blitt dømt (etter straffelovens § 135a om diskriminerende og hatefulle ytringer) for «ytringen «jævla neger» fremsatt under en opphetet krangel på byen» (mot en somalisk mann). Den domfelte mannen mente at ytringen hadde «samme funksjon som en hvilken som helst nedsettende betegnelse på den man krangler med» og ikke falt innenfor denne paragrafen, men Høyesterett avviste dette og opprettholdt lagmannsrettens dom.
At Human Rights Service fattet interesse for denne avgjørelsen, er ikke så veldig overraskende. Men det blir vesentlig misvisende når Rita Karlsen skriver at
Så da vet vi det. Ord som refererer seg til hudfarge er straffbart. Mon tro om det samme gjelder for «blendahvit»? Eller gjelder det bare hvis en setter «jævla» foran?
En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Manifest Tidsskrift.
På Politisk Kvarter onsdag 18. april debatterte man regjeringens forslag til nye regler for straffegjennomføring med elektronisk kontroll (altså at domfelte kan sone i eget hjem med fotlenke, istedenfor å sitte i fengsel). Forslaget går bl.a. ut på at maksgrensen for slik soning skal heves til seks måneder (fra dagens fire måneder), og Frps justispolitiske talsmann Himanshu Gulati ble spurt om ikke en slik utvidelse av ordningen er stikk i strid med Frps tidligere tydelige motstand mot fotlenkesoning.
Gulati svarte at man ikke har noen innvending mot å bruke fotlenkesoning for visse typer mindre alvorlige dommer, men at det vesentlige for Frp er at det ikke skal brukes mot mer alvorlige forbrytelser – og at dette har skjedd frem til nå, men at den nye forskriften skal sette en stopper for dette.
Denne påstanden møtte motstand både fra programleder Bjørn Myklebust (som ikke forsto hvordan slike alvorlige forbrytelser skulle kunnet få fotlenke under dagens fire-måneders-grense, uten at han fikk noe svar på dette fra Gulati), og fra motdebattanten (Aps Maria Aasen Svendsrud, som avviste tvert at dette overhodet har skjedd). Men Gulati fastholdt at «vi tidligere har sett at folk som har begått ganske grove forbrytelser har fått elektronisk fotlenke», og at man nå skal få slutt på dette ved å innføre et absolutt forbud mot fotlenke for visse typer forbrytelser (i motsetning til dagens regelverk, der dette kun reguleres gjennom en «hovedregel»).
Gunnar Tjomlid har nok en gang skrevet en tekst om disse feilaktige/villedende «minstepensjonister vs. asylsøkere»-sammenligner som florerer på Facebook.
Teksten er i hovedsak (som vanlig) berettiget og opplysende, men bommer på noen punkter, så jeg har kommet med noen korrigeringer og presiseringer i kommentarfeltet.
En litt mindre detaljert versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.
Regjeringen har tidligere i vinter fått kraftig kritikk fra mange hold for beslutningen om å sette ned et utvalg som skal vurdere om dagens beredskapslovgivning bør utvides, slik at regjeringen får mulighet til å midlertidig å gjøre unntak fra lovgivning eller suspendere ellers lovpålagte rettigheter – ikke bare i krig (eller krigsfare, eller når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare), men også i andre (og noe mindre alvorlige) krisesituasjoner. Eksemplene som nevnes i mandatet er den store tilstrømningen av asylsøkere i 2015, samt «naturkatastrofer, ulykker, pandemier og sammenbrudd i infrastruktur».
Kritikerne advarer om at det å gi regjeringen slike fullmakter til å omgå Stortinget som lovgivende myndighet, er et brudd med Grunnlovens grunnleggende maktfordelingsprinsipp og bør forbeholdes de aller mest ekstraordinære situasjoner som truer hele samfunnsstrukturen, og ikke den typen ‘mindre’ kriser som det her er snakk om. Det påpekes også at utvalgets mandat er utformet på en veldig vag og vidtfavnende måte som åpner for at man kan finne på å fravike svært mange lovbestemmelser og borgerrettigheter.
