Når valgdeltagelsen helliger middelet

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Før sommeren ble det avholdt en «innovasjonscamp» på Bjerke videregående skole i Oslo, der elevene skulle konkurrere i å legge frem «kreative og nyskapende» løsninger for å få opp valgdeltagelsen blant unge. Vinnerforslaget var et konsept om at alle velgere under 25 år skal kunne få utstedt en attest på at de har avlagt stemme i valget. Denne attesten skal de kunne inkludere i sin CV når de søker jobb, og premisset er at arbeidsgiver vil la det telle positivt at søkeren kan dokumentere samfunnsengasjement ved at han/hun har stemt.

Oslo Aps leder Jan Bøhler var blant de som kåret vinnerforslaget, og uttrykte sin sterke begeistring for ideen både til NRK og på Facebook. Bøhler beskriver forslaget som «genialt» og «enkelt [å gjennomføre]» – «Så hvorfor ikke prøve?» – og sendte skriftlig spørsmål til kommunalministeren for å forhøre seg om muligheten til å innføre dette allerede ved høstens valg. (Statsråd Sanner svarte med et heller selvmotsigende svar der han på den ene siden understreker at «Et slikt tiltak har prinsipielle sider som må vurderes svært nøye» – samtidig som «det [] likevel ikke [er] noe i veien for at kommunene setter i gang dette tiltaket«.

Også flere andre lokalpolitikere sluttet seg til Bøhlers støtte, deriblant AUF Oslos leder Didrik Beck (som står på sikker plass til høstens bystyrevalg), som omtaler forslaget som et «godt incentiv» som han er «svært positiv» til.

I ettertid har støtten til forslaget blitt adskillig mer lunken og forbeholden, men holdningen synes fortsatt å være at dette er et interessant forslag som man er positivt innstilt til og som skal vurderes seriøst dersom det kommer på banen.

Og støtten begrenser seg ikke bare til Oslo Ap – Oslo Frps gruppeleder Carl I. Hagen var også med på å kåre forslaget til vinner av konkurransen, og opplyser at han støtter ideen og planlegger å fremme det som representantforslag i kommende bystyreperiode.

Så kan man selvsagt si at det i utgangspunktet ikke er noe galt i å legge opp til en «grundig prosess» der alle sider av saken blir vurdert. Men noen ganger burde motforestillingene og betenkelighetene ved et forslag være så umiddelbart innlysende at det er nok med et minimum av «vurdering» for å innse at det dette er et svært uønsket og uaktuelt tiltak. Les videre

Reklamer

Twitteruke 34 oppsummert

Les videre

Å hjelpe dem her eller hjelpe dem der?

(For ordens skyld: Dette er et av de innleggene hvor jeg beveger meg utenfor fagfeltene jeg strengt tatt har greie på. Jeg tror poengene i innlegget skulle være såpass basale at fremstillingen min er korrekt – men leserne får gjøre sin egen vurdering av argumentene, og gjerne korrigere meg dersom det er momenter jeg har misforstått eller oversett.)

Etter at mange av oss egentlig trodde at debatten om hvor og hvordan man best skal hjelpe Syria-flyktingene var opp og avgjort i vår, har Frp satt diskusjonen på dagsordenen igjen nå i valgkampen. Et fryktinngytende antall regnestykker har blitt stilt opp, og det har blitt påpekt at mange av dem igjen er villedende fordi de sammenligner epler og pærer – for eksempel ved at man sammenligner livsløpsutgifter i Norge med årlige utgifter i nærområdene, eller sammenligner totalutgifter i Norge med delutgifter i nærområdene.

Hvilke konkrete poster som inngår i utregningen (rene etableringskostnader, offentlige ytelser inntil man kommer seg i arbeid, nødvendig utvidelse av offentlige tjenester og infrastruktur) varierer også fra regnestykke til regnestykke. I tillegg til de rene målbare utgiftene for stat og kommune, vil det å ta imot ekstra flyktninger også medføre økt press på andre begrensede ressurser som boliger, arbeidskraft for å levere tjenester, etc.

Men samtidig er det også en samfunnsøkonomisk fordel sett med norske øyne (som sjelden blir nevnt) ved innenlands utgifter: Alle pengene stat og kommune bruker innenlands går inn i den norske økonomien, med de fordeler det innebærer. Les videre

Tallkaos om innvandreres valgdeltagelse

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Journalisten.no.

Norsk Folkehjelp har bestilt en SSB-rapport om innvandrere og deres deltakelse ved valg, som ble lansert på Arendalsuka. («Innvandrere» omfatter i denne sammenhengen både norskfødte med to utenlandske foreldre, innvandrere som har fått norsk statsborgerskap, og (ved lokalvalg) utenlandske statsborgere som har tilstrekkelig botid til at de har stemmerett i lokalvalg.)

Rapporten påpeker at valgdeltagelsen blant innvandrere (både norske statsborgere og utenlandske statsborgere med stemmerett) er betydelig lavere enn blant majoritetsbefolkningen, og forsøker å si hvordan valgresultatet ville blitt påvirket dersom denne valgdeltakelsen hadde vært like høy som hos majoriteten.

Dette velger Aftenposten å presentere under tittelen:

Hvem ville styrt landet hvis innvandrerne fikk bestemme?

I tillegg at tittelen neppe er den sobreste og sindigste de kunne valgt, lover den også et svar som verken rapporten eller artikkelen presenterer: De forteller oss nemlig kun hvordan totalresultatet ville blitt med høyere innvandrerdeltagelse – ikke hvordan innvandrergruppen alene stemmer. (Selve artikkelen har tittelen «Ap mer populære enn Høyre blant innvandrerbefolkningen» – hvilket er korrekt, men også relativt innholdsløst all den tid dette også er sant blant totalbefolkningen.)

Etter et par purringer justerte Aftenposten front-tittelen sin til «Hvem av disse ville ha styrt landet hvis flere innvandrere stemte?» (illustrert med bilde av Jonas og Erna). Og hva er svaret? Jo, at forskjellen i stortingsvalgresultatet ville vært ytterst marginal, og nesten ikke målbar for de fleste partiene. Det største utslaget er at Arbeiderpartiet ville gått frem med knappe 0,5 prosentpoeng. Høyre ville gått et kvart prosentpoeng tilbake, mens alle andre partier ville fått en endring på maks 0,1 prosentpoeng.

Aftenpostens graf viser også tydelig (etter at den var blitt korrigert) hvor ørsmå forskjeller det ville gitt: Les videre

Twitteruke 33 oppsummert

Les videre

Politikk uten nedsider

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Kommunevalgkampen er i full gang, og vi kan se frem til fire uker der samtlige partier skal forsøke å overbevise oss om at nettopp deres politiske forslag er de perfekte, optimale, og på alle måter ideelle løsningene for hele befolkningen.

At politikere fremfører en overbevisning om at deres egne løsninger er de beste, ligger selvsagt i sakens natur; og det er også naturlig og forventet at de fokuserer på å trekke frem alle fortrinnene ved disse løsningene. Men en overbevisning om at din løsning er det beste alternativet, behøver ikke (eller burde ikke behøve å) innebære at man hevder at den er perfekt og fri for enhver ulempe eller nedside, eller at den ikke vil slå uheldig ut for noen.

Jeg skal ikke forsøke meg på noen bombastiske påstander om hvorvidt ting var bedre eller verre før. Men altfor mange av dagens såkalte debatter preges ikke av noen reell diskusjon eller debatt om motpartens argumenter, eller en avveining av fordeler og ulemper ved ulike løsninger. Istedet må vi ta til takke med én debattant som forklarer hvor utmerket og på alle måter ønskelig deres politikk er (eventuelt kombinert med en utdyping av alt som er galt og fælt med motpartens forslag) – før motparten gir en tilsvarende ensidig positiv beskrivelse av sin politikk. Mange debattanter forsøker så godt de kan å unngå å overhodet forholde seg til argumentene for motpartens standpunkt – og i den grad de gjør det, er det sørgelig sjelden at de innrømmer at disse argumentene faktisk har noe for seg, og at det faktisk finnes ulemper ved den politikken de går inn for. Les videre

Twitteruke 32 oppsummert

Les videre

Når tittelen snur innlegget på hodet

Artikkelen er også publisert (i lett redigert form) på Journalisten.no.

Aftenposten har den siste uken hatt en serie artikler om hatkriminalitet, ofte med et budskap om at politi, lovverket og påtalemyndighet prioriterer slike saker for lavt.

Så, sist søndag, publiserte avisen en kronikk av tidligere politimester Rolf B. Wegner med tittelen «Det er naivt å tro at dypt skadelige holdninger lar seg bekjempe av strafferettslige tiltak alene«.

Gitt tittelen og bakteppet, var jeg neppe den eneste leseren som antok at Wegner opponerte mot Aftenpostens vinkling og mente at de la altfor liten vekt på alle de andre samfunnsaktørene som måtte gjøre sin del av jobben og ta sitt ansvar for å bekjempe hatefulle holdninger.

Men kronikken viser seg tvert imot å bestå av et sammenhengende budskap om hvor viktig strafferettspleiens rolle overfor hatkriminalitet er – først med en gjennomgang av hvordan dette har fått en økt fokus i den nye straffeloven og i læreverk, deretter med forslag til hvordan politiet (i samarbeid med pressen) kan arbeide strategisk for at slike rettssaker kan ha størst mulig allmennpreventiv og forebyggende effekt.

Så hvordan kommer da tittelen (med sitt stikk motsatte fokus på andre aktørers ansvar for å bekjempe hatefulle holdninger) fra? Les videre