Min korrespondanse om doktorgradsavhandling

Som noen av leserne vel har fått med seg, så har PhD Ingrid Rogstad et innlegg i dagens Aftenposten der hun fremsetter rimelig sterke anklager mot min opptreden overfor henne. Bakgrunnen er at jeg har gjort noen henvendelser til henne i forbindelse med at jeg arbeider med en metodekritisk artikkel om hennes doktorgradsavhandling «Tweets that matter». Jeg skal svare henne i Aftenposten, men påpeker i forbifarten at jeg synes det er heller besynderlig å beskylde meg for at jeg «nekter tilsynelatende å godta premissene for samfunnsvitenskapelig forskning«, før jeg har publisert ett eneste ord av min kritikk (annet enn noen løsrevne Twitter-meldinger).

Men: Ettersom Rogstad kommer med nokså sterke beskyldninger om hvordan hun «har blitt bombardert med kritiske kommentarer og detaljerte spørsmål fra denne Doremus«, og folk på sosiale medier spekulerer i øst og vest om innholdet i mine henvendelser, synes jeg det er relevant og rimelig å dokumentere min korrespondanse med henne, slik at folk kan gjøre sin egen bedømmelse av hvorvidt jeg har opptrådt utilbørlig.

Alle mine Twitter-meldinger til Rogstad forut for hennes kronikk (og dette er samtlige, ingen har blitt slettet) kan leses her. I tillegg kommer to-tre tweets som er skrevet før jeg sjekket hennes navn og der hun derfor ikke er tagget – jeg tror alle disse er å finne høyere opp i de samme trådene der jeg har min dialog med henne. Dette (samt dagens tweets etter hennes kronikk) er altså de eneste offentlige utspillene som jeg har kommet med foreløpig.

Etter 27. mars og frem til i dag har absolutt all min korrespondanse med Rogstad vært på epost. Alle mine eposter kan leses her, mens Rogstads svar-eposter (lagt ut etter hennes ønske) kan leses her. For å være sikker på at jeg ikke gjør noe overtramp overfor Rogstad, har jeg kun lagt ut mine eposter og ikke hennes svar. Dersom hun gir beskjed om at hun ønsker at jeg skal legge ut hennes eposter også, slik at leserne kan se hele dialogen i sammenheng, så vil jeg selvsagt gjøre det umiddelbart.

Så får leserne gjøre seg opp sin mening om jeg har «bombardert» henne med «krasse» spørsmål på en utilbørlig måte. Jeg understreker at etter at hun gjorde det klart at hun ikke ville besvare noen flere spørsmål, så har jeg kun kontaktet henne for å finne ut hvordan jeg skal gå videre for å søke om innsyn i rådataene. Når hun nektet å svare også på dette og avviste enhver videre dialog (dette skjedde 10. april, altså for to uker siden), så har jeg heller ikke tatt noen videre kontakt med henne (annet enn en meget kort epost om at jeg legger ut korrespondansen).

Noen vil utvilsomt mene at jeg går altfor detaljert og pedantisk til verks i mine spørsmål. Det er sikkert et standpunkt som kan ha mye for seg, selv om jeg vil be folk ha i mente at 1) det er ikke alltid så lett å bedømme konteksten, relevansen og viktigheten av mine spørsmål når du ikke kjenner selve avhandlingen og hva den legger vekt på,  2) at dette er en research-fase, der jeg ennå ikke vet hva som vil være viktig nok til å komme med i selve artikkelen min, og 3) det er nå engang sånn jeg jobber: Jeg tar med alt som jeg synes har et visst minimum av relevans, og så forventer jeg at leseren – når de får presentert de relevante fakta i detalj – selv kan gjøre en utsiling og sortering av hva som er viktig kontra mindre viktig.

Hvis Rogstad – når min ferdige kritikk foreligger – skulle mene at jeg har hengt meg opp i uviktige detaljer eller fremviser dårlig metodeforståelse, så står hun selvfølgelig fritt til å påpeke det – og med sin PhD-tittel vil hun ha langt mer autoritet (i utgangspunktet) enn en anonym spaltist.

Andre vil mene at jeg kunne ha vært mindre knapp og direkte og brukt mere høflighetsfraser – noe som jeg sikkert også kunne ha gjort, men i mailer som allerede var ganske lange valgte jeg å være kortfattet og nøktern (men samtidig høflig og korrekt).

Andre igjen kan mene at jeg burde ha gitt flere detaljer om hvordan den endelige artikkelen ville se ut. Jeg mente/mener at dette ville vært å foregripe ting på en useriøs måte (når jeg tross alt ikke hadde fått hennes svar ennå), og at det også kunne fremstått som mer krasst og kritisk. Men hadde hun signalisert at dette var noe hun savnet, så ville jeg selvsagt forsøkt å gi flere detaljer.

Og så vil det sikkert være en del lesere som vil mene at dette temaet (nyhetsagenda på Twitter vs. tradisjonelle medier) er så trivielt at det ikke fortjener en hel kritisk artikkel til å begynne – i hvert fall ikke en så lang, detaljert og nitid gjennomgang som dette.

Jeg kan til en viss grad være enig i dette synspunktet selv. Samtidig tenker jeg at hvis Norges største universitet har vurdert at arbeidet er viktig nok til at det kan utgjøre en bærebjelke i tildelingen av en doktorgrad (og flere medier velger å formidle det til en videre offentlighet), så er det også viktig nok til å fortjene er kritisk og detaljert gjennomgang.

Og selv om man sikkert kan peke på dette eller hint som jeg kunne gjort annerledes, så klarer jeg ikke med min beste vilje å skjønne annet enn at min fremferd ligger langt innenfor hva en forsker må forvente av henvendelser om sin forskning – særlig når hun selv velger å formidle og promotere den i offentligheten. En slik kritisk gjennomgang er en helt naturlig del av det oppdraget jeg har fått Fritt Ord-støtte til, og jeg har stilt Rogstad direkte spørsmål om det ville gjøre en forskjell om henvendelsen kom fra en av mine redaktører under fullt navn – uten å få noen klar tilbakemelding fra henne på dette.

Jeg håper at folk, når de leser den faktiske korrespondansen, er (helt eller delvis) enige med meg i at kritikken fra Rogstad er svært overdreven og uforholdsmessig – og at vi kan ta den videre debatten når jeg faktisk har skrevet min kritiske gjennomgang.

Reklamer

47 kommentarer om “Min korrespondanse om doktorgradsavhandling

  1. Hei! En kort kommentar. Mitt fagfelt er medisin. Hos oss vil artikler stort sett bli vurdert av anonyme reviewere, mens artikkelforfatterens identitet er kjent. Når artikkelen er publisert, derimot vil all kritikk være fra avsendere med kjent identitet. Innsyn i rådata, vil ofte ikke bli utlevert til «hvem som helst», men offentlige myndigheter har lovfestet rett til det. Slik jeg ser det så havner du litt mellom to stoler her. Som blogger kan du selvsagt skrive om et forskningsprosjekt, men samtidig virker metoden din som det en meget grundig reviewer ville gjort før en artikkel publiseres eller ved en grundig gjennomgang av en fagfelle med kjent identitet etter publisering. Jeg ville nok også oppfattet henvendelsen fra deg som uvanlig og lurt veldig på hvem du var, hvis det var min doktorgrad du gikk gjennom.

    Liker

    • Enig.

      Man må stille på likt. Om det er uttrykket. Når man er anonym sier man også liksom fra seg retten til å bli tatt på alvor, fordi man er anonym.

      Det er ikke «fair» at en som er beskyttet av anonymitet skal «plukke fra hverandre» noen som gir seg selv ut til offentligheten med alt det innebærer. Og så kan jeg heller ikke helt forstå hvorfor Doremus trenger anonymitet. Han/hun bryter jo ingen av de kjente tabuene og kunne derfor like gjerne stått frem med fullt navn og fjes.

      Liker

      • Det er en gyldig kritikk – om man kritiserer, eller verre, hetser, en PERSON. Men Doremus kritiserer (muligens, så langt er vi jo ikke kommet ennå) en AVHANDLING. Man gir mye av seg selv i en doktoravhandling, men om mantar kritikk av avhandlingen som kritikk av seg selv, har man fort et problem.

        Liker

    • Jeg skjønner forsåvidt det du sier at det er en uvanlig og uvant situasjon, og respekterer at ILR kan bli i villrede når hun plutselig står oppi en sånn situasjon.

      Men – for å si det litt (men bare litt) flåsete – det er jo ikke min feil at det ikke er noen andre enn meg utenfor akademia som har seg bryet med å lese gjennom vitenskapelige arbeider, og kontrollere de fakta som legges frem (på områder der det ikke kreves noen vitenskapelig spisskompetanse).

      Det burde jo vært standard – ihvertfall for forskning som aktivt formidles i offentligheten – at journalister o.l. gikk gjennom forskningen og vurderte den (innenfor rammene av deres legmannsrolle).

      Liker

        • Joda, jeg var kanskje en smule kategorisk i forrige kommentar. Men det er vel en utbredt oppfatning – også blant mine kritikere – at den typen nitid, detaljert gjennomgang som jeg foretar er sjelden vare utenfor de interne akademiske sirkler?

          Liker

        • Å være utenfor akademia gjør at man ikke har tilgang til informasjonen uten å betale for den. Hva gir du tilbake annet enn kritikk? : )

          Liker

        • Kritikk er vel det mest vitenskapelig verdifulle man kan gi en forsker.

          Men det fordrer at forfatteren klarer å stille seg selv i annen rekke, og jakten på å avdekke kunnskap i første rekke. Du vet, vitenskapelige idealer.

          Liker

      • Hvorfor tar du ikke opp *noe viktig,* når du først er anonym? Disse dølle tingene du skriver om blir man jo bare søvnig av. Det er ikke i nærheten av å være kontroversielt eller utfordrende engang.

        Men det var vel derfor Fritt Ord ga deg pengene. Hadde de virkelig ville stimulert «den offentlige debatten» og «forsvart ytringsfriheten og medie-kritikken» hadde de gitt dem til Tore W. Tvedt istedenfor.

        Vel, man får ikke noen bedre opposisjon enn den man kjøper seg selv. «Opposisjon.»

        Liker

    • Jeg ville også lurt veldig. Så hadde jeg forhåpentligvis blitt veldig glad og tenkt gi denne mannen en medalje.

      At noen påtar seg slikt gratis er fantastisk.

      Liker

        • Feil. Hvis du først skal diskutere så kan du i det minste forsøke å sette deg litt inn i problemstillingen.

          Dessuten er ikke «hen» et ord.

          Liker

  2. Lange eposter med mange og detaljerte spørsmål, ja, men bombardering med krasse og intrikate spørsmål? Nei.
    Jeg skulle ønske alle gikk like detaljert og pedantisk til verks ved research som deg, uansett hva det måtte gjelde.

    Liker

  3. PhD Ingrid Rogstad skriver også at; Jeg mottar gjerne kritiske spørsmål om forskningen min, men da helst fra personer som åpent står frem med sin identitet og faglige ståsted.
    At hun er bekymret; Først og fremst fordi hans mektige støttespillere bidrar til å gi ham et større publikum, og mer legitimitet, enn det han strengt tatt fortjener. I tillegg er jeg, ærlig talt, ikke så sikker på om Dagbladet, Journalisten og Manifest hadde gitt denne bloggeren spalteplass dersom han IKKE var anonym.
    Videre skriver hun at; I Doremus’ tilfelle er det bare han som er anonym, mens jeg, og andre enkeltpersoner som blir utsatt for hans kritikk, ikke er det.
    Han kan sitte, beskyttet av sin anonymitet, og «plukke fra hverandre» min forskning, uten at jeg vet hvem han er, hvor han jobber eller hva slags politiske eller faglige anskuelser han måtte inneha.
    Og at; Konsekvensen av at Fritt Ord finansierer arbeidet hans og at Dagbladet, Journalisten og Manifest bidrar med synlighet og tilgang på et stort publikum, kan være at jeg, eller andre unge forskere, skremmes til taushet.
    Avslutningsvis stiller hun spørsmålene; Er det med på å sikre ytringsfriheten i Norge? Er det den typen virksomhet Fritt Ord skal finansiere?

    Så gratulerer, hen pseudonym, for å ikke ha fått med deg, eller uelgant men bevisst ha unngått å ta tak i, essensen i kritikken. Eller at du, i din personlige ikke eksitens i debatten, ikke ikke evner å diskutere kritikkens potensial.
    Du er av mektige institusjoner tildelt den destruktive fullmakt til å kunne ødelegge folks fremtid via din lisens til også uberettigede karakterdrap. Og din egentlige personlighet har villig tatt på seg det ansvaret. Uten annen mulig personlig konsekvens for deg selv enn å miste de midlertidige talestolene som er stilt til din disposisjon. Dette ansvaret har institusjoner gitt deg uten å kunne vise vise til annet enn selvprofilering og inntjening som agenda. Samtidig som avisene ved overtamp kan vise til deg, og i egne aviser bortforklare eventuell dom i PFU.
    Kred til deg som har fått til en slik avtale og sponsing. Men så lenge institusjonene ikke en gang kan vise til avtale om å oppgi dine kvalifikasjoner og din identitet om du feiler. Altså at du uten mulighet for personlig konsekvens, kan begå overtramp som får store konsekvenser for de som som har rygg og evner nok til fremstå med egen identitet. Like lenge vil du og institusjonene, fremstå som ikke troverdige, uetteretlige, skjult agendastyrte samfunnspåvirkere, med mer makt enn fortjent.
    Om du likevel ble avslørt, Ser du på en eller annen måte at du da vil kunne ha behov for, som din Fritt Ord støttede kollega Peder Are Fjordmann Nøstvold Jensen, eksil? Som en mus uten uten den kapasitet som Dore programmet kan gi, for å si det slik.

    Liker

    • Jeg trodde jeg forklarte ganske tydelig at denne bloggposten kun handler om Rogstads beskyldninger mot min korrespondanse, og at jeg vil besvare de øvrige poengene i mitt tilsvar i Aftenposten?

      Liker

    • Feil. Hvis du først skal diskutere så kan du i det minste forsøke å sette deg litt inn i problemstillingen.

      Dessuten er ikke «hen» et ord.

      Liker

        • Nå er det alment kjent at Doremus er en mann:
          http://morgenbladet.no/samfunn/2015/den_pedantiske_mr_x#.VT_jy1Wqqkp
          Doremus opplyser selv på bloggen sin i dag at han definere seg som ikke troende jøde. I følge kilde i media er det ikke Doremus sin «jødiskhet» som er grunnen til at han ikke ønsker å stå frem med navn. Kilden omtaler Doremus konsekvent som han. Om Doremus har røpet sin «jødiskhet» for å gjøre seg selv mer mystisk, eller om han tror at han er født til en bestemt identitet og ikke kan komme fri må nesten Doremus avklare selv. Det er ingen tvang om å måtte være jøde selv om mor eller far er det i Norge i dag fra det jødiske miljøet. Å bekjempe konspirasjonen om skult jødisk media makt er selvsagt noe Doremus kompliserer med sin oppførsel.

          Liker

        • Til Anonym (og i forbifarten: Kan ikke dere som kommenterer anonymt velge dere et eller annet nick, så det blir lettere å skille dere fra hverandre i den videre diskusjonen?)

          Jeg mener selvfølgelig ikke at man er født til identiteter som man ikke kan komme fri fra. I likhet med svært mange andre definerer jeg meg selv – basert på slektskap og på eget valg – som ikke-troende jøde.

          Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hvorfor dette skal bli et debattema – og beskyldningen om at jeg indirekte bidrar til konspirasjonsteorier om skjult jødisk mediemakt opplever jeg som fullstendig bisarr.

          Liker

        • Doremus, du har lov til å være deg. Arbeidet mot den økende antisemittismen i Europa er et seriøst arbeid hvor mennesker bidrar uten noen som helst form for motytelse av etisk tro at hat er ødeleggende uansett hvem det rettes mot. Grunnene til at antisemittismen er kommet tilbake i samfunnet pekes først og fremst fra jødisk side på media. NRK, Dagbladet, Aftenposten er de medium som det rettes størst bekymringer mot fra ulike jødiskemiljøer.

          Forstår at du ikke har sett dette. Nå vet du mer og kan ta et valg om du vil være en kritiker mot din egen «arbeidsgivere», pga du identifiserer deg som jøde, eller om du velger å tenke ut fra dine egen ønsker å behov. Bare husk at det er ingen jøde i Norge som forventer noe av deg!

          Lykke til, alle dine valg de er dine individuelle i ditt frie liv! Du er fri!

          Liker

  4. Forskningsetikk 101: Man utleverer ikke sensitive personopplysninger (beskrevet i NSDs meldeskjema: http://www.nsd.uib.no/personvern/meldeskjema) til allmennheten. I hvert fall ikke når akkurat denne delen av allmennheten ikke vil gi seg til kjenne. Sensurkommisjonen har selvsagt mulighet til å ettergå alt datamatriale som benyttes i vitenskaplige avhandlinger som levers inn på norske universiteter, og en godkjent oppgave er dermed synonymt med at rådataene er ettergått og funnet i orden.

    Slike barrierer for innsyn er derfor noe du må ta opp med NSD, ikke artikkelforfatter. En god start vil være å si hvem, du er.

    Liker

    • Eh…, sensitive personopplysninger!? Har jeg ikke misforstått helt, er datagrunnlaget hentet fra Twitter… Tror nok ikke NSD kan begrense innsyn i Twitter. Selv om en systematisering av Tweets fort gir innsyn i personerers meninger og virke, er de neppe beskyttet, heller ikke i systematiserrt form.

      Liker

      • Carl: Hvis du leser meldeskjemaet så er blant annet «ved at datamaterialet kan spores tilbake til e-post/IP-adresse (f. eks. ved nettbaserte spørreskjema)», noe som blir påpekt at er lett å gjøre av artikelforfatter. Det er dermed knekkende likgyldig hvor trivielle opplysningene som eventuelt kan hentes ut når de av NSD er klassifisert som personopplysninger. Dette regelverket må alle forskere forholde seg til. Så kan man gjerne diskutere regelverket, men det blir en annen sak.

        Doresius: Se svar til Carl. Ellers er jeg prinsippielt enig i at så mye rådata som mulig bør være tilgjengelig for allmenheten, men personopplysninger må nødvendigvis behandles anderledes enn aggregerte tall.

        Liker

        • Men nok en gang – som jeg påpeker i mine eposter – deler av dette materialet (og det mest relevante for min gjennomgang) handler om uttalelser som er fremsatt i offentligheten (åpent på Twitter) av offentlige personer (politikere og mediefolk). Rogstads egen drøfting av personvernsbetrakninger slår fast at slike ytringer ikke har krav på samme beskyttelse som andre personopplysninger:

          «Her er det ikke innhentet tillatelse ved sitering. «Offentlige personer må regne med at sider ved deres offentlige rolle kan bli gjenstand for forskning», slår NESH (2006) fast. Uttalelser og oppdateringer som topp-politikere ytrer i sine åpne profiler i sosiale medier, må kunne ansees som sider av deres offentlige rolle, og dette vil også gjelde informasjon som berører personlige forhold.

          Jeg påpeker også at jeg har akseptert og forholdt meg til det når ILR har sagt at hun er bundet av regler – men jeg syns det er høyst problematisk når en forsker nekter å engang opplyse om hvor jeg skal henvende meg for å fremme en formell søknad om innsyn.

          Liker

      • Jeg spurte om det var riktig at forskningen var for «meldinger fra norske IP-adresser». Får ikke svar – men det er regulering for hvordan IPadresser kan nyttes (lagres, logges, osv.) (Det er forskning.no som henviser til «norske IP-adresser…)

        Liker

    • Jeg foreslår at du leser epostene mine, der jeg i detalj argumenterer for hvorfor dette materialet (i hvert fall deler av det) er av en karakter som det bør være mulig å utlevere.

      Liker

  5. Akk, hadde alle som diskuterer denne saken evnet å forholde seg rasjonelt istedet for emosjonelt til den, så ville det ikke blitt slik ståhei. Doremus, når jeg stenger av følelsene mener jeg du gjør et fantastisk jobb. Du fremstår (mrk, fremstår, jeg tar kun subjektiviteten i hevd her) som ærlig, faglig dyktig og med en sjelden evne til å være selvkritisk. Når jeg skrur på følelsene havner jeg vel mer i kategorien ukritisk heiagjeng. Stå på!

    Liker

  6. TIl Doremus,

    Det er helt klart at forskningsmiljøer både er tjent med, og burde sette pris på, slike nitidige gjennomganger. Jeg er selv forsker og synes altfor ofte at media kun gjengir konklusjoner som gir gode overskrifter, uten noen som helst gjengivelse av, aller minst refleksjoner rundt, premissene, datamaterialet, metoder og ikke minst nivå på håndtverket. At du går gjennom dette er fabelaktig, og jeg vil også tro at det tangerer den type nitidighet som burde være standard ved journal review.

    En skulle i utgangspunktet tro at en pseudonym identitet gjorde budskapet klarere – det er jo også ditt og dine støttespillere sitt mantra: All den tid argumenter og bevisførsel er god nok, så skal identiteten bak ikke spille noen rolle. Men hele doremusgate, både i denne runde og tidligere, beviser at dette ikke er tilfelle. Dere kan gjenta det til det kjedsommelige, men av årsaker som antakeligvis er vanskelig å formulere, kan det virke som om dette er en utopi. Dere kan kalle det irrasjonelt og usaklig, men fakta ser ut til å være at folk fortsatt ønsker å vite hvem som ytrer seg i det offentlige rom. Jeg vil hevde at det gir deg en stor slagside, slik ILR sin kronikk i Aftenposten viser. Hva er vel bedre enn å sverte din troverdighet i forkant av en kommende kritisk artikkel, basert et av våre viktigste urinstinkt – nemlig frykten for, aversjon mot og samtidig nysgjerrighet til det ukjente.

    Jeg har ikke praktisert noen nitidig vitenskapelig studie av dine tweets, men vil likevel driste meg til å si at den som gjorde det ville kunne stusse over hvor mye av din kommunikasjon som gikk med til å forsvare denne pseudonyme tilværelsen i forhold det som angår ditt faglige mediekritiske arbeid.

    Det er selvfølgelig trist, for det arbeid du legger ned i din mediekritikk er prisverdig.

    Jeg skulle ønske du kunne stå frem med din identitet slik at spekulasjoner rundt denne ikke ble stående i veien for ditt budskap.

    Hilsen anonym følger av debatten.

    Liker

  7. Kjære Doremus.

    1) Denne mailtiraden er til å bli matt av. Jeg kan meget godt forstå at et menneske som sikkert har andre plikter og gjøremål kan føle seg en smule overveldet av, unnskyld uttrykket, en så stor mengde av pedanteri på én gang. Ja, forskere skal være pedantiske og tåle pedanteri, men det er noe med mengden og intensiteten. Uttrykket “skyte spurv med kanon” forekommer meg å være treffende.

    2) Du har min fulle støtte i å bruke pseudonym. Men det innebærer også et spesielt ansvar (i folkeskikk-forstand) for hvordan den skjulte identiteten blir forvaltet. For all del, nøyaktighet er en dyd, men med en så omfattende og intens serie med henvendelser mot én person, både på twitter og på mail og nå også i blogg, kan din skjulte identitet i seg selv være en belastning for den som rammes. Skal en skjult identitet tas hensyn til, må også den skjulte identitet ta hensyn til andre.

    3) Det er interessant å se hvordan du, som selv har skjult identitet, krever å få innsyn i informantenes identiteter. Selvfølgelig er din situasjon saklig annerledes enn informantenes identiteter, og det er derfor jeg synes det er interessant å se hvordan det likevel oppstår en parallell når du ønsker å overprøve andres vurderinger av noens status som anonym.

    4) Forøvrig, din stemme behøves i mediedebatten, og gjerne pseudonymt. Men hvis du er like intens og pedantisk i din kontakt med andre som vi ser her, kan det i seg selv medvirke til å vanskeliggjøre research-delen av dine aktiviteter, på grunn av måten som mennesker flest er skrudd sammen på. Dette er også grunnen til at jeg velger å opptre anonymt her, for å slippe å måtte håndtere en slik intensitet i et så stort omfang.

    Liker

  8. Først, jeg synes det er flott at du går forskningen etter i sømmene. Jeg synes også argumentene om at man må kjenne CV-en din før man imøtegår spørsmålene er irrelevante. Forskere må imøtegå kritikk uavhengig av faglig bakgrunn, så lenge kritikken på et eller annet nivå er relevant (når det er sagt, kan forskningskommunikasjon også gjøres lettere hvis man vet hvem målgruppen er, men spørsmålene dine er såpass spesifikke at det argumentet ikke er spesielt relevant her). Imidlertid er jeg enig i at stilen i epostene dine også hadde gjort meg litt ‘matt’. Hvis noen hadde henvendt seg til meg med slike eposter hadde jeg sagt: kom til kontoret mitt, så diskuterer vi spørsmålene dine sammen (eventuelt, om vi hadde vært geografisk spredt, la oss diskutere dette via telefon/videkonferanse). Det hadde vært en mye mer effektiv bruk av tid (mange forskere jobber mange kvelder og helger for å få ting til å gå i hop, meg selv inkludert), man unngår flere runder med eposter fram og tilbake, og du ville fått svar på alle spørsmålene dine med en gang. Om du hadde kommet til kontoret mitt, kunne jeg også ha vist deg relevante datautdrag og samtidig hatt full kontroll med hva som skjer med råmaterialet mitt. Jeg ville ALDRI vurdert å utlevere datamaterialet mitt til noen jeg ikke kjenner identiteten på. I den sammenheng er forskjellen mellom pseudonym og anonym irrelevant – til syvende og sist vet jeg ikke hvem du er, og jeg levererer ikke ut rådata til noen jeg ikke vet hvem er (selv om utlevering ellers ville være i tråd med NSD sine retningslinjer). Fra et forskningsetisk perspektiv kan jeg ikke støtte meg på at «tre norske redaktører gikk god for identiteten hans». Så slik ville din pseudonymiserte tilværelse utgjøre et praktisk-etisk problem for meg. Jeg har ikke noe generelt problem med at du skriver under pseudonym. Men det setter noen begrensninger på hvordan jeg ville forholdt meg til deg fra et forskerperspektiv.

    Liker

  9. At du blogger og skriver i etablerte medier pseudonymt er en ting. At du forventer at forskere skal delta i lange epostkorrespondanser og til og med utlevere rådataene sine til en de ikke vet hvem er, synes jeg fremstår som rimelig naivt.

    Liker

  10. Flott med kritisk gjennomgang av dilleavhandlinger totalt unyttige og ikke fører verden fremover. Selvsagt tar Rogstad spørsmålene som personlig angrep, ved å kalle dem «krasse» osv., men so forsker må ma tåle at andre ettergår ens arbeid. Nivået på Ph.D idag er forøvrig heller ikke all verden. Mulig Rogstad går i kvinnefellen og tar alt all kritikk, også kritikk av arbeid, som kritikk av seg som person, men da har hun ingenting i forskningens tjeneste å gjøre.

    Liker

  11. Tilbaketråkk: Når saklig kritikk stemples som trolling | Langust og korsnebb

  12. Jeg har ikke erfaring med hvordan kontakt mellom forskere og journalister pleier foregå, men inntrykket ved vanlig lesning er at du har relativt liten respekt for en annen persons tid; du maser og graver uten at det er lett å få øye på at du er på ferten av noe spesielt journalistisk interessant.

    Jeg er uenig i at det er en generell oppgave for journalister å foreta dybdegransking av forskningsmetodikk etc. Det mener jeg som hovedregel ligger utenfor journallisters kompetanseområde. Det opplegget du virker å sverge til virker å være en oppskrift for å la amatører overprøve profesjonelle, som det sjeldent kommer noe godt ut av. Vi ser jo i dag hvordan mange journalister roter med vanlig gjengivelse av forskningsresultater; da kan man jo tenke seg hvor mye rart journalister som overprøver forskningsmetodikken ville komme med. Jeg tror vi skal være glad til at det ikke er så mange som prøver seg på dette.

    Litt annerledes kan det være for vitenskapsjournalister, som formidler forskning innenfor et område hvor de har sterk akademisk ballast selv, men her er du litt hemmet av å være pseudonym og egentlig da har null ballast å skryte av. Og selv slike vitenskapsforskere vil jo først og fremst fremstille nye forskningsfunn på en kritisk og selvstendig måte gjennom at de fullt ut forstår den publiserte forskningen, (som vanlige journalister ofte ikke gjør) kan sammenstille de nye resultatene med tidligere resultat osv.

    Nå mener jeg ikke at journalister aldri skal gå forskere nærmere i sømmene, men da bør det ligge «noe» bak som er mer alvorlig enn en journalists personlige tanker om at metodebruken her eller der burde vært litt annerledes.

    Når jeg ser på korrespondansen mellom deg og Rogstad vedr. utlevering av rådata, så framstår du også som du har problemer med å lese vanlig norsk.

    Jeg er enig i det du skriver at en ung forsker ikke skal skjermes på noen måte for kritikk i offentligheten . Men det jeg lurer på er om det hadde vært naturlig for deg å være like krevende og påståelig overfor en eldre, merittert forsker? Min gjetning er at overfor en sånn person så ville du lettere forstått selv at den personen kanskje ikke hadde tid til å svare på dine nokså upoengterte spørsmål, samt vært litt mer ydmyk for om du hadde kapasitet til å overprøve ham (henne). Jeg synes nok man kunne lese inn en undertone av liten respekt for Rogstads kvaliteter som forsker i dine eposter til henne.

    Personlig vil jeg jo gjerne tro at de fleste av våre forskere faktisk har viktigere ting å gjøre enn å fore journalister/bloggere uten bakgrunn fra forskningsfeltet med detaljer om hvordan de har arbeidet for å komme fram til sine forskjellige forskningsresultat.

    Ellers synes jeg ikke Rogstad skulle kalt deg et nettroll, for det var ikke trolling du drev på med. Bare masing.

    Liker

    • Hvis du tror jeg forskjellsbehandlet Rogstad pga. hennes unge alder, så foreslår jeg at du tar en titt på f.eks. denne artikkelen.
      Jeg skjønner heller ikke helt hva du mener med at jeg demonstrerer manglende språkforståelse i diskusjonen om rådata.

      Men jeg setter pris på at du slår fast at begrepet «trolling» er overdrevet. Hvorvidt jeg var overdrevet masete er det litt delte meninger om – men jeg respekterer at folk kan oppleve det slik. Men det ville jo bli en underlig offentlighet dersom alle som ble utsatt for et par masete henvendelser skulle løfte saken opp på kronikkplass i Aftenposten.

      (Og takk også for at du gidder å velge deg et tullenavn, så kommentarfelt ikke bare består av et mylder av anonym1, anonym2, anonym3.)

      Liker

  13. Tilbaketråkk: Anonymitetsdebatt på skråplanet - Minerva

  14. Tilbaketråkk: Anonymitetsdebatt på skråplanet | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s