Ytringsfrihetsfundamentalistisk tankepoliti?

(Forord: Dette innlegget er en oppfølger til Men hva var egentlig spørsmålet om ytringsfrihet?, om Fritt Ord-rapporten om «Ytringsfrihetens status i Norge» som ble lagt frem i september. Hvis du ikke har lest det innlegget, bør du gjøre det først for å få den nødvendige konteksten for dette innlegget. Les også gjerne Lars Gauden-Kolbeinstveits kritiske innlegg på tilsvarende grunnlag som mitt, tilsvaret fra to av forskerne, og Kolbeinstveits sluttreplikk.

Jeg kan også like godt først som sist advare om at dette innlegget er skrevet litt bitvis i rykk og napp, og dels i en viss affekt etter å ha finlest rapporten. Det er derfor ikke alltid så veldig strukturert eller avmålt nøkternt – og i hvert fall ikke så kortfattet som det burde ha vært. Jeg står 100% for alt innholdet, men leseren får ta høyde for at jeg kanskje til tider både er litt mer polemisk og ilter enn hva som er konstruktivt, og litt mer ustrukturert og gjentagende enn hva som godt er i et langt innlegg – så får leseren heller hoppe ned til neste underoverskrift de gangene hen synes jeg har viklet meg altfor langt inn i enkeltdetaljer.)

Mitt nevnte opprinnelige blogginnlegg avstedkom en lengre Twitter-diskusjon med Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, der Åmås insisterte på at selv om jeg kunne ha noen gode poenger, så viste undersøkelsen en «entydig og klar tendens» om «svak tro på ytringsfrihet og liberalitet«. Jeg forsøkte gjentatte ganger å få svar på hva konkret i undersøkelsen som utgjorde denne ‘tendensen’, men uten hell. Dette er tross alt ikke noen undersøkelse med hundrevis av spørsmål, der man med viss rimelighet kan argumentere for at ett eller to tvilsomt formulerte spørsmål ikke har noen signifikant påvirkning på helheten. Når man bare stiller et tyvetalls (tildels likelydende) spørsmål for å måle folks «holdninger til ytringsfrihet» så behøves det ikke så mange diskutable formuleringer eller tolkninger av enkeltspørsmål før det er grunn til å stille spørsmål ved også de overordnede konklusjonene.

Ingen forbehold tillatt

Et av spørsmålene der resultatene skaper «bekymring» og «uro» hos både forskere og kommentatorer handler om hvorvidt «Pressens kildevern bør være absolutt, selv når saken handler om nasjonens sikkerhet«, der (bare) 32 prosent av de spurte sier seg helt eller delvis enig. (Ytterligere 21% svarer ‘verken eller’ eller ‘vet ikke’.) Dette resultatet beskriver forskerne som «begrenset støtte i befolkningen til påstanden om at pressens kildevern bør være absolutt«, og konstaterer uforbeholdent at: «Dette må bety at hensynet til nasjonens sikkerhet veier tungt for de som svarer.» At utsagnet får betydelig høyere oppslutning blant journalister (en økning som i stor grad skyldes en kraftig reduksjon i  ‘verken eller’/’vet ikke’-gruppene), utlegges som at: «Journalister (…) tenderer i langt større grad mot å vektlegge ytringsfrihet framfor andre prinsipper»

Men det de ikke synes å ha vurdert som (del-)forklaring, er at befolkningen som helhet rett og slett er usikre på hva ‘pressens kildevern’ innebærer. SNL definerer det som følger:

Kildevern, er pressens rett til å beskytte sine kilder når de under vitneavhør for retten kan nekte å oppgi navn på anonyme innsendere eller andre hjemmelsmenn for meldinger i dagspressen.

Kildevernet er nå regulert i straffeprosessloven av 1981 § 125, og tvisteloven av 2005 § 22-11.

Pressens kildevern er altså ikke til hinder for at politiet kan forsøke å oppspore kilden på andre måter, eller straffeforfølge personer som har lekket taushetsbelagt informasjon. Men det er ikke rimelig at alle og enhver som besvarer denne undersøkelsen vet dette, og det er nærliggende å anta at en del av de som ikke uten videre ville si seg enig i at «Pressens kildevern bør være absolutt» kunne ha svart annerledes hvis de hadde fått en ordentlig forklaring. (Det er påfallende at forskerne Enjolras og Steen-Johnsen skriver i sin Minerva-artikkel (som forsvar for at de – etter eget sigende – har unngått å spørre om juridiske grenser): «Å spørre respondenter om noen former for ytringer bør være forbudt ved lov, uten at de har kunnskap om den gjeldende jussen, er det samme som å be dem gjøre en presis normativ vurdering ut fra uklare forutsetninger» – dette samtidig som de ikke synes å se det ringeste problem med å be folk om å ta stilling til ‘pressens kildevern’ uten at leseren gis noen som helst begrepsforklaring.)

Det neste som er å bemerke om dette spørsmålet er at utsagnet er formulert på en helt kategorisk måte, der ‘enighet’ innebærer at pressens kildevern skal være absolutt – altså at det skal trumfe nasjonal sikkerhet (og andre konkurrerende hensyn) i enhver sammenheng. Dette er å gå lengre enn gjeldende norsk lov, som i straffeprosesslovens § 125 tredje ledd åpner for at man kan overprøve kildevernet i enkelte sjeldne tilfeller, dersom «vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring«. Dersom man sier seg ‘uenig’ i forskernes utsagn om ‘absolutt kildevern’, behøver ikke det bety annet enn at man ønsker å opprettholde dagens lovverk, som åpner for at kildevernet i visse situasjoner kan&bør vike for andre hensyn. Da blir det heller tvilsomt å ta dette temmelig moderate standpunktet til inntekt for at folk viser «begrenset støtte til pressens kildevern».

Disse to problemene går dessverre igjen i flere andre spørmål i undersøkelsen – på den ene siden at man ber folk om å ta stilling til begreper som de ikke kan forventes å ha presis kunnskap om, og i tillegg at man stiller opp veldig kategoriske og bombastiske utsagn, og deretter tolker ethvert forsiktig forbehold som uttrykk for en manglende respekt for ytringsfriheten. Normalt regnes kritisk sans og varsomhet med å innta skråsikre standpunkter som en positiv egenskap som vi trenger mer av i samfunnet. Men i dette tilfellet forventes det tydeligvis at bare fordi en forsker presenterer en problemstilling der det er klart hva som er det mest ‘ytringsfrihetsvennlige’ svaret, så skal man gi sin umiddelbare og helhjertede tilslutning til dette svaret – og hvis man ikke er villig til å gjøre det uten å ta enkelte forbehold, eller hvis man ønsker å tilegne seg litt mer informasjon om argumentene for og imot de ulike ståstedene først, så blir man stemplet som en person som «veier andre hensyn tyngre enn ytringsfriheten» og som ‘ikke synes ytringsfriheten er så viktig’.

Den totale og uinnskrenkede akademiske frihet

Litt senere i rapporten vil forskerne undersøke folks holdninger til akademisk frihet, men man har (tilsynelatende bevisst) valgt en mer ‘folkelig’ formulering fremfor å bruke selve begrepet ‘akademisk frihet’. Det er i og for seg en god tilnærming (jfr. mine innvendinger til forrige spørsmål) – men istedet for å definere presist hva respondenten skal ta stilling til. har forskerne valgt å spørre om hvorvidt:

Ansatte ved universiteter og høgskoler bør stå helt fritt til å ytre seg

Her har man altså ikke bare (nok en gang) stilt opp et helt kategorisk utsagn som man skal ta stilling til, men man har gjort det enda mer vidtfavnende ved å spørre om universitetsansatte skal stå helt fritt – tilsynelatende i absolutt alle sammenhenger – til å ytre seg. Som Anine Kierulf sa når rapporten ble diskutert på Dagsnytt Atten: Hvis man skal tolke dette utsagnet helt bokstavelig, så vil det overveldende flertallet (som ønsker å opprettholde dagens lovverk om injurier, oppfordring til lovbrudd, m.m.) være nødt til å svare: «Nei, selvfølgelig skal de ikke ‘stå helt fritt til å ytre seg’ – de skal være underlagt de samme lover og regler som alle oss andre borgere!» På toppen av dette er det en rekke problemstillinger spesifikt relatert til akademia og akademikere der det er høyst diskutabelt om man bør praktisere ‘total’ ytringsfrihet. Skal forskere ‘stå helt fritt’ til å gå ut offentlig med funn og konklusjoner underveis i en studie, uten at resultatene deres har blitt bearbeidet, kontrollert eller kvalitetssikret? Hva hvis de går ut med andre forskeres resultater før opphavspersonene har rukket å publisere sine funn? Eller hvis forskerne har blitt gitt tilgang til taushetsbelagte personopplysninger i forskningøyemed – skal de da stå ‘helt fritt’ til å gå ut offentlig med f.eks. sensitive helseopplysninger om identifiserbare enkeltpersoner? (Morsomt nok understreker forordet til denne rapporten at «Vi har bedt [respondentene] vise oss tillit til at deres svar er anonyme og at de kan være ærlige om hvordan de oppfatter ytringsfrihetens vilkår i Norge i dag«. Det spørs om forskerne anser at alle som var ‘helt enige’ i akademikeres rett til å «stå helt fritt til å ytre seg«, dermed har gitt sitt samtykke til at forskerne kan ‘stå fritt’ til å bryte deres anonymitet….)  Man burde ikke trenge så mye fantasi for å se at det er en hel del områder der det er helt rimelig og legitimt å mene at akademikere skal ha flere begrensinger (ihvertfall i praksis) på hvordan de kan ‘ytre seg fritt’ enn hva mannen i gata har (rett og slett fordi mannen i gata ikke har samme tilgang til taushetsbelagte personopplysninger til å begynne med.)

I en kronikk i kjølvannet av rapporten tar forskning.no-redaktør Nina Kristiansen opp flere av de reelle og viktige problemstillingene som akademisk frihet handler om, og hvor det er viktig å være årvåken overfor innskrenkninger i denne friheten: Oppdragsforskning der sponsorene tvinger forskerne til å skjule hele eller deler av resultatene, universitetsledelser som slår ned på forskeres offentlige uttalelser av hensyn til universitetets ‘omdømme’, og forskeres egen selvsensur som følge av dette presset. Men det blir totalt forfeilet når Kristiansen og rapportforfatterne kobler folks svar på undersøkelsen direkte og utelukkende til disse problemstillingene, og beskylder befolkningen for «en forholdsvis begrenset støtte til akademisk ytringsfrihet» og advarer om at:

Mangel på ytringsfrihet er en trussel mot akademisk frihet og kvalitet og forskernes troverdighet i samfunnet.

Allikevel er det mange forskere som ikke insisterer på sin rett til å snakke om egen forskning. Kanskje er det da ikke så rart at en stor minoritet av befolkningen ikke unner dem den.

når folk i realiteten har blitt utfordret til å gi universitetsansatte en uinnskrenket og ubegrenset rett til å ytre seg på alle tenkelige måter (og det attpåtil er 50% som har sagt seg ‘helt/delvis enig’ i dette i prinsippet ekstremt vidtfavnede utsagnet, og bare 30% som er helt eller delvis uenige).

Hva er best: bananer eller skiskyting?

Så vil forskerne undersøke folks syn på den presseetiske avveiningen mellom personvern og offentlighetens interesse, og utsagnet man skal ta stilling til er:

Når pressen ønsker innsyn i offentlige dokumenter, må personvernet veie tyngre enn hensynet til offentligheten.

Min første reaksjon er at dette er et kroneksempel på at forskerne ber Hvermannsen om å ta stilling til en problemstilling som ikke bare er særdeles abstrakt formulert uten noen som helst forankring i konkrete eksempler, men også favner så bredt at den omfatter en hel rekke vidt forskjellige situasjoner. For hva slags ‘personvern’ er det man skal veie opp mot hensynet til offentligheten i sitt svar? Er det personvernet til embetspersoner som har opptrådt uforsvarlig eller uredelig i sitt embede? Er det personvernet til mistenkte/pågrepne/siktede/tiltalte/dømte i en straffesak? Eller til deres uskyldige nærstående? Eller til de som er ofrene i saken? Eller personvernet som beskytter folks rett til privatliv? Eller personvernet knyttet til pasientjournaler og andre helseopplysninger (f.eks. hvis man hadde forsøkt å få tak i detaljer omkring statsminister Bondeviks sykemelding)? Det burde være rimelig innlysende at dette spørsmålet inkluderer en myriade av forskjellige situasjoner som er så prinsipielt ulike at det blir helt meningsløst å skulle oppsummere det i ett eneste svar om hva som skal «veie tyngst» av personvern og hensyn til offentligheten – i hvert fall så lenge man ikke tillater svaralternativet «Det kommer helt an på».

Sant å si vet jeg ikke engang hva det egentlig skal bety at «personvernet må veie tyngre enn hensynet til offentligheten«. Skal man gange personvernet med en vektingsfaktor på 2,5 før man måler de to størrelsene opp mot hverandre? «Personvern» og «hensyn til offentligheten» er to så abstrakte og uensartede størrelser at å prøve å kvantifisere dem opp mot hverandre blir nesten like meningsløst som å spørre om bananer bør være viktigere enn skiskyting, eller om logaritmer er bedre enn lysegult. Ja, noen ganger kan det gi mening å be folk om å plassere sitt syn på en slik skala – for eksempel senere i samme undersøkelse, der folk blir bedt om å plassere seg på en skala fra 0 til 10 mellom «Vi bør beskytte oss så langt det er mulig mot terror, selv om det betyr mer kontroll og overvåkning» og «Vi bør ikke akseptere mer kontroll og overvåkning, selv om det kan gi økt beskyttelse mot terror«. Men det er to fundamentale forskjeller her (i tillegg til at man har innsett behovet for å gjøre svaralternativene adskillig mer finmaskede enn helt/delvis enig/uenig): Spørsmålet om overvåkning relaterer seg til hvilke eventuelle justeringer man skal gjøre i forhold til dagens situasjon, og det tar for seg et tema som har vært gjenstand for betydelig offentlig debatt. Man kan med rimelighet forvente at en gjennomsnittsborger har i hvert fall en viss bevissthet om hva som er tingenes tilstand i dag, og om hvilke potensielle endringer som det diskuteres å innføre. Men spørsmålet om personvern kontra offentlighetshensyn? Det er en snever debatt der de færreste vil ha noen tydelige referansepunkter å forholde seg til – og for de som har referansepunkter, vil ofte disse punktene være totalt forskjellige og divergerende fra person til person. Å skulle analysere seg fram til noen folkemening ut fra et spørsmål der 1500 deltagere svarer på 15 forskjellige ting, er dømt til å bli spekulativt tankespinn.

Og til alt overmål klarer ikke engang forskerne å gjengi de objektive dataene de har samlet inn på en etterrettelig måte. Befolkningen fordeler seg (på helt enig – delvis enig – verken eller – delvis uenig – helt uenig – vet ikke) som følger: 23% – 34 % – 16% – 15% – 8% – 5%. Blant det (like store) utvalget med journalister som har fått samme spørsmål er fordelingen markant annerledes, med langt mindre ønske om at «personvern skal veie tyngre enn hensynet til offentligheten»: 7% – 21% – 9% – 35% – 26% – 2%.

Dette beskriver forskerne som at: «Blant journalistene kan man se en tydelig ambivalens i spørsmålet«. Jaha, og hva vil egentlig ‘ambivalens’ si i denne sammenhengen? I en kvalitativ undersøkelse kan man med stor grad av gyldighet identifisere ambivalens, dersom den enkelte deltager uttrykker et utpreget «på-den-ene-side-men-samtidig-på-den-andre-siden» syn på et spørsmål. Men i en rent kvantitativ undersøkelse der hver deltager bare svarer på ett enkelt spørsmål om dette temaet, kan man umulig identifisere ambivalens på tilsvarende måte. Ambivalens kan svært vanskelig forstås som annet enn en individbasert egenskap – ambivalens på gruppenivå kan bare forekomme pga. en sum av ambivalente individer. En gruppe der mange mener en ting og mange mener noe annet kan være splittet eller polarisert, men ikke «ambivalent».

OK, men kanskje vi kan legge til grunn at svaret «verken eller» er uttrykk for ambivalens, ved at journalisten forsøker å si at hen ser argumenter både for og imot? Kanskje det, men tallene viser at det er langt færre journalister som svarer «verken eller» enn det er i totalbefolkningen (9% mot 16% – altså nesten en halvering).

Vel, kanskje de ambivalente er så usikre at de ender opp med å svare «vet ikke»? Nei, det kan ikke være det heller, for også «vet ikke»-gruppen er mindre hos journalistene enn hos den øvrige befolkningen (2% mot 5%).

Jammen, da er det kanskje de som er «delvis enige» eller «delvis uenige» som har blitt regnet som ‘mer ambivalente’? Vel, jeg vil nå personlig mene at man utvanner begrepet «ambivalens» vel mye dersom man legger til grunn at det omfatter absolutt alle som ikke svarer et kategorisk «helt enig!» eller «helt uenig!». Men hva som viktigere er: Ja, det er riktig at totalen av «delvis enige/uenige» er (en smule) høyere for journalister enn for den øvrige befolkningen – men dette gjelder bare dersom vi ser bort fra «verken eller»-gruppen! Dette er åpenbart ikke rimelig å gjøre, siden disse utvilsomt må være minst like ambivalente som «delvis enig/uenig»-gruppen – og hvis vi samler delvis enige, verken eller, og delvis uenige i en felles «ambivalent» gruppe, så er denne gruppen akkurat like stor (65%) hos journalistene som hos den øvrige befolkningen! (Hvis vi trekker fra de som har svart ‘vet ikke’, så gir denne definisjonen (nok en gang) færre ‘ambivalente’ blant journalistene.)

Den faktiske (kortfattede) sammenligningen av journalistene i forhold til øvrig befolkning på dette spørsmålet, er at journalister er et nesten eksakt speilbilde av befolkningen (altså med motsatte fortegn). Flertallet av «helt/delvis enige» i befolkningen er snudd til et tilsvarende (marginalt større) journalist-flertall «helt/delvis uenige», mens mindretallet (som altså blant journalister er de ‘enige’) har vokst lite grann (28% mot 23%) på bekostning av ‘verken eller’ og ‘vet ikke’ gruppen. Å beskrive en slik speilvending av resultatene som en økt ambivalens, fremstår som det reneste abrakadabra-skvalder, der man klistrer en beleilig merkelapp på et resultat uten den ringeste tanke for hvorvidt dataene rettferdiggjør en slik beskrivelse eller ikke (eller for hvor latterlig mye tid en stakkars blogger må bruke på å tilbakevise dette ene lille ordet).

Og det stopper ikke der: Forskerne skriver videre (min uth.) at «61 prosent svarer at de er helt uenige eller delvis uenige i utsagnet. Dette kan tolkes i lys av at journalistene er den gruppen som er seg mest bevisst de dilemmaene og problemstillingene denne avveiningen skaper, og som dermed har mindre bastante meninger.» – en beskrivelse som jeg ikke fatter hvordan de klarer på komme frem til. I motsetning til de foregående spørsmålene, som stiller opp kategoriske påstander om at kildevernet skal være «absolutt« eller at universitetsansatte skal kunne ytre seg «helt fritt«, så handler dette om hvilket av to hensyn som skal veie tyngst.  De som har «bastante meninger» om et slikt spørsmål må jo være de som er «helt enige» eller «helt uenige» – og denne gruppen er altså marginalt større (33% mot 31%) blant journalistene. At det å være uenig i at «personvernet veier tyngst» skulle være «mindre bastant» å være enig i samme påstand, se det overgår min ringe forstand.

Vel, hvis vi virkelig legger velviljen til, så kan vi riktignok finne en tolkning som kan forsvare akkurat dette. Hvis vi analyserer utsagnet «Når pressen ønsker innsyn i offentlige dokumenter, må personvernet veie tyngre enn hensynet til offentligheten» på en ekstrem-formalistisk logisk måte, så ser vi at det – strengt tatt – er et asymmetrisk utsagn, der enighet betyr noe litt annet enn det eksakt ‘motsatte’ av uenighet. Den ‘enige’ vil at personvern skal veie tyngre, mens den uenige bare sier at det ikke skal veie tyngre, og holder dermed åpent både for at offentlighetshensyn skal veie tyngre, og for at de to hensynene skal veie ‘like mye’. Hvis vi virkelig skal flisespikke på ethvert ordvalg, kan vi endatil argumentere for at ordet «må» betyr at enighet innebærer en kategorisk, «bastant» slutning, mens uenighet bare sier at det ikke «må» være sånn og t.o.m. holder åpent for at det «kan» være sånn i visse tilfeller.
Men det er (minst) to grunner til at et slikt hypotetisk forsvar for påstanden om journalistenes angivelige ‘mindre bastanthet’ overhodet ikke holder vann. For det første – som jeg brukte adskillig tid på tidligere – så innebærer spørsmålet i utgangspunktet en nærmest håpløs oppgave om å vekte og veie to uensartede og abstrakte størrelser opp mot hverandre, uten noen kontekst eller presedens å støtte oss på. Å skulle spikke fliser om forskjellen mellom «hensynet til offentligheten skal veie tyngst» og «de to hensynene skal veie like mye», fremstår som like obskurt som å komplisere en debatt om hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode med en kverulering om hvorvidt englene kan stå bare på oversiden eller også på undersiden.
For det andre: uansett hva spørsmålet betyr i streng formalistisk forstand, så vil de aller fleste som ikke har 10+ studiepoeng i boolsk logikk antageligvis tolke dette som en symmetrisk oppstilt påstand der man skal svare på hvilket av de to hensynene som skal tillegges størst vekt. Når forskerne gjennomgående i hele rapporten trekker kategoriske og svevende konklusjoner ut fra høyst vage og ulne spørsmålsstillinger, så tar jeg det for gitt at de ikke vil forsøke å forsvare dette spørsmålet ut fra en ekstrem-formalistisk tolkning.

Magefølelse, ikke faktabaserte argumenter?

Ytringsfrihet er den mest grunnleggende menneskerettighet og grunnlaget for alle andre rettigheter, fremhever Åmås overfor Aftenposten. Ja, det kan man langt på vei være enig i. Og nettopp derfor er det urovekkende – for ikke å gi uforståelig – at Åmås og rapportens forfattere forventer at Herr og Fru Gjennomsnitt skal kunne avgi ‘riktig’ svar på slike viktige og dyptgående spørsmål på sekundet, bare fordi en forsker hopper frem bak en busk og spør dem «Skal kildevernet være absolutt?!?» Rasisme, mobbing, seksuell trakassering – dette er temaer som er fremtredende i den offentlige debatt og som man bør kunne forvente at en gjennomsnittlig engasjert samfunnsborger har gjort seg opp en viss mening om på forhånd. Men pressens kildevern og den akademiske frihet? Dette er ikke ting som mannen i gata går rundt og har noen særlig bevissthet omkring i sitt daglige liv.

Dette betyr på ingen måte at det skal være noe krav om fagkompetanse for å være kompetent til å mene noe om disse spørsmålene. Jeg tror i høyeste nest høyeste grad på en opplyst offentlighet der flest mulig borgere kan gjøre seg opp en mening om prinsipielt viktige spørsmål – men de behøver et visst fakta- og argument-grunnlag for å kunne gjøre seg opp en kvalifisert mening. Hvordan hadde egentlig forskerne bak rapporten respondert hvis jeg hadde kommet busende inn på deres kontor for fem år siden, og avkrevd dem et klart standpunkt for eller mot elektrifisering av Utsira, eller om hvorvidt rettspsykiatrien burde basere seg på det medisinske eller det psykologiske prinsipp? Mest sannsynlig ville et slikt spørsmål bli møtt simpelthen med et «Hæ?» – og hvis jeg så forklarte hva begrepene i spørsmålstillingen betydde, er det mest sannsynlig (med mindre dette tilfeldigvis var et tema de allerede hadde satt seg inn i) at de fortsatt ville manglet ethvert fornuftig beslutningsgrunnlag til å gi et reflektert svar på spørsmålet, uten å ha fått argumentene for og imot fremført av personer som faktisk kjenner spørsmålet og (noen av) problemstillingene som det reiser. Er det ikke det som er den fundamentale antagelsen som ligger til grunn for at man snakker om viktigheten av en offentlig debatt – at folk kan gjøre seg opp en velfundert mening, og eventuelt endre sitt opprinnelige standpunkt, gjennom å lese og høre motpartens argumenter? Hvis man ikke tror at man faktisk kan komme til nye – og bedre funderte – konklusjoner som følge av en opplyst offentlig diskusjon, så blir det hele bare en intellektuell runkering salonglek der man ikke har annet formål med sin deltagelse enn å tale til menigheten på en mest mulig sofistikert og attraktiv måte. Men hvis man tror på slike argumenters betydning, så må man også akseptere og respektere at man ikke nødvendigvis kan forvente at folk vil kunne innta et reflektert, veloverveid og velbegrunnet standpunkt, når de ikke har fått ta del i noen diskusjon om dette temaet på forhånd.

Må man akseptere det uakseptable?

I del 3 av undersøkelsen skal respondentene svare på om de mener at en rekke forskjellige typer ytringer (blant annet hatefulle ytringer mot bestemte grupper, mobbing/trakassering av enkeltpersoner, og antidemokratiske ytringer) er ‘akseptable’ på ulike arenaer (i offentligheten, på arbeidsplassen, blant familie og venner,  etc.). Forskerne oppgir at målet med denne delen av undersøkelsen er å måle «den normative oppfatningen i befolkningen» – dette i kontrast til et juridisk utgangspunkt, og i motsetning til deres tidligere spørsmål som målte «hvordan respondentene veide ytringsfrihet opp mot andre hensyn på et samfunnsnivå.»

Men hva med befolkningen og den enkeltes egne grenser? Hva når ytringsfriheten relateres til eget liv og egen hverdag?

Imidlertid er det høyst usikkert om respondentene faktisk har oppfattet og tatt inn over denne intenderte avgrensningen, når alt de har å forholde seg til i så måte er spørsmålsformuleringen:

I dette spørsmålet vil vi gjerne vite hvor du mener at grensene for ytringsfriheten bør gå. På hvilke arenaer, om noen, mener du disse ytringene er akseptable?

Men la oss nå legge til grunn at de faktisk oppfattet dette, og svarte på hvor de selv satte grensene for sin aksept av rasisme, trakassering, etc. Da finner forskerne at det store flertallet av respondentene uttrykker liten aksept for de fleste av disse ytringene – litt varierende avhengig av arena, men ofte på samtlige arenaer. Men istedenfor å se på dette som en klar og tydelig etisk stillingstagen om hva som er moralsk riktig eller galt å si, så sier forskeren seg «overrasket» og «bekymret» over det som – ifølge henne – er en utbredt holdning om at: «I vårt demokrati er dette altså ting vi ikke kan snakke om, eller akseptere, på noen arenaer.»

Ja, det er helt riktig at grensene for akseptable ytringer også er et viktig debattema som påvirker ‘ytringsklimaet’ i samfunnet. Det er åpenbart mulig å sette disse grensene urimelig snevert, og det er mange eksempler på at offentlig (eller halvoffentlig) debatt kan innskrenkes på en skadelig måte på en skadelig måte, dersom legitim kritikk og analyse blr stemplet som ‘rasistisk’ eller ‘trakasserende’. Selv om man ikke hevder at utsagnene er lovstridige, så vil slike beskyldninger kunne hemme ‘ytringsfrihetsklimaet’ i videre forstand, dersom de stadig fremsettes på en overdreven og uberettiget måte. Men det er ikke dette disse spørsmålene i undersøkelsen handler om. Man har ikke stilt respondentene overfor enkeltutsagn og bedt dem ta stilling om dette utsagnet er rasistisk/trakasserende, eller om de synes det er rimelig å karakterisere utsagnet på denne måten. (Forskjellen mellom disse to hypotetiske spørsmålsformuleringene, slik jeg ser det, er at det siste åpner for at jeg kan anse et utsagn som ikke-trakasserende, samtidig som jeg har forståelse for andre personer kan gjøre en annen vurdering og komme til en annen – og fortsatt rimelig – konklusjon.) Man har utelukkende bedt folk å uttale seg om de ytringene som allerede er definert som rasistiske/trakasserende/etc. (formodentlig ut fra en eller annen tenkt objektiv målestokk).

Det er disse ytringene, som man altså har etablert at utgjør rasisme eller trakassering, som folk skal svare på de finner akseptable. Ikke om de skal være tillatte, ikke om folk kan kunne f.eks. miste jobben på grunn av dem – kun om de skal være normativt akseptable. Det burde verken være overraskende eller bekymringsfullt at det store flertallet uttrykker en moralsk avstandstagen og mangel på aksept for slike hatefulle eller trakasserende ytringer – og det er ganske forstemmende å se rapportforfatterne komme med sin egen moralske fordømmelse av respondentenes holdninger:

I et åpent demokrati som Norge vil man kanskje anta at det er stor takhøyde også for kontroversielle meninger og temaer. Undersøkelsen gir ikke støtte til en slik hypotese.

Gitt at de har spurt spesifikt og uttrykkelig om hatefulle ytringer rettet mot bestemte grupper, og om mobbing og trakassering av enkeltpersoner, så er det ganske utrolig at forskerne velger å omskrive og eufemisere dette til «kontroversielle meninger og temaer«. Nok en gang: Man har ikke spurt om slike ytringer skal forbys, eller om de skal straffeforfølges, eller om redaktører skal sørge for å holde dem unna den offentlige debatt. Man har utelukkende spurt om de er akseptable – og det fremstår for meg som et ganske forskrudd begrep om et liberalt og åpent demokrati, dersom man skal avkreves å ikke bare tillate direkte trakassering av enkeltindivider, men også hver enkelt at oss må gi vår aksept for slike ytringer. Ja, det er riktig at også rent sosiale sanksjoner fortsatt kan ha en skadelig ‘chilling effect’ på folks vilje til å fremsette oppfatninger som vil møte sterk motstand i samfunnet, særlig hvis ytringen blir gitt et urimelig stempel som f.eks. rasistisk, eller hvis det rettes uberettigede personangrep mot avsenderen. Men denne bevisstheten om å opprettholde et ‘åpent ytringsklima’ kan ikke gå så langt at man fordømmer selv de som bare benytter seg av sin egen ytringsfrihet til å komme med saklig, skarp kritikk av de fremsatte ytringene.

At ytringer må kunne fordømmes fremfor å forbys, er forøvrig også tanker som går igjen i Åmås’ egen bok «Verdien av uenighet» (2007):
Etter mitt syn på ytringsfrihetens grenser, burde verken Tvedt eller Kjuus blitt dømt, hvor avskyelige vi enn synes deres meninger er. Den samme innstilling har jeg til homofile ledere i Norge som anmelder trakassering av homofile i offentligheten. De burde ikke gjøre det. Ikke rettssalene, men debattsidene i avisene og debattprogrammene i TV og radio er stedet for å bekjempe det verste man vet av meninger og holdninger.
(…)

Det er derimot misforstått å vise toleranse for det intolerante, dvs. for de kreftene som, hvis de vinner frem, bare vil gjøre det av med toleransen selv. De som er intolerante fundamentalt og av prinsipp, fortjener ingen toleranse i gjengjeld.

 

Åmås har altså ingen betenkeligheter (og jeg sier meg helt enig med ham) med å karakterisere Tore Tvedts og Jack Erik Kjuus’ meninger som ‘avskyelige’ – men når folk setter den adskillig mildere merkelappen ‘ikke akseptable’ på rasistiske og trakasserende ytringer, så resulterer det i beskyldninger om illiberalitet og manglende tro på ytringsfriheten. I andre sammenhenger – både på nettet (som ‘digital nabokjerring’) og i det virkelige liv – understreker man tvert imot behovet for at hver og en av oss har et individuelt og imperativt ansvar for å gripe inn og si entydig i fra når vi blir vitne til mobbing og trakassering:

Professor i spesialpedagogikk, Erling Roland ved Læringsmijøsenteret i Stavanger, forteller at det er gjort omfattende studier på såkalt tilskuer-atferd. Ifølge professoren er det tre hovedårsaker til at man blir stående og se på mobbing eller andre situasjoner der man burde ha grepet inn.

Professoren påpeker at det er meget viktig at voksne gjør det tydelig overfor barn at mobbing ikke aksepteres.

Tilsvarende poeng ble fremført med tyngde i en kronikk i Aftenposten i september, bare en uke etter at Fritt Ords rapport ble lagt frem (mine uth.):

Av alle de mange nettrisikoer barn og unge kan oppleve, er det én risiko som i størst grad leder til potensiell og muligens langvarig skade. Det er digital mobbing og trakassering.

(…)

Skolemiljøet er viktig. De fleste barn og ungdom som blir digitalt mobbet eller trakassert blir det av noen fra eget skolemiljø. Men skolen, som i så mange andre tilfeller, er også avhengig av innsats fra andre. Ikke bare fra foreldre og fra skolemyndigheter, men også fra barna selv. De må selv være med å ta ansvar for det sosiale klimaet på internett og i mobilkommunikasjon.

Men først må vi fortelle dem hva vi forventer og hvordan man gjør dette: Kort sagt – lære dem digital folkeskikk.

Heldigvis er det flere relativt enkle, praktiske grep skolen, lærere, foreldre og andre voksne kan ta for å forebygge digital mobbing.

Dette handler ikke om tekniske løsninger, men om det vi voksne allerede er gode på: Tilstedeværelse, «se» barna, og ikke minst formidling av klare forventninger, kunnskap, regler og normer.

(…)

  • Etablere klare, konkrete regler for hvordan barna skal oppføre seg på internett og fortelle om konsekvensene av brudd på reglene på en forståelig måte.
  • Lære barn og unge digital folkeskikk og ha en tydelig forventning til oppførsel på nett.
  • Ta alle signaler om mobbing og trakassering på internett, mobil og «i virkeligheten» på alvor.

Og hvem er det som har skrevet sistnevnte kronikk, med sin krystallklare understrekning av hvor viktig det er at barn får tilbakemelding og korreks om hva som er uakseptabel nettadferd? Jo, det er samme førsteamanuensis Elisabeth Staksrud som står oppført som eneste forfatter av dette kapitlet i ytringsfrihets-rapporten! Men når hun har på seg ytringsfrihetsforsker-hatten, så velger hun derimot å omtale sine funn (bl.a. det at flere kvinner enn menn anså at mobbing og trakassering av enkeltpersoner var «ikke akseptabelt på noen arenaer») som at: «Menn er generelt mer tolerante for kontroversielle ytringer enn kvinner, på alle arenaer.»

Det er en fullstendig forflatning og banalisering av det viktige prinsippet om at samfunnet må tillate at kontroversielle meninger blir debattert, dersom dette prinsippet skal fordreies til en nihilistisk relativisme der man ikke kan kritisere og fordømme åpenlys trakassering uten å få smekk på fingrene av de ytringsfrihetsbeskyttende høye herrer og damer. (Rapporten synes også (selv de ikke er tydelige her) å antyde at det er ‘verre’ å uttrykke at man ikke mener at slike ytringer er akseptable i private rom («blant nærmeste familie og venner») enn å ha en tilsvarende ikke-aksepterende holdning til ytringer som fremsettes i ulike offentlige eller halvoffentlige arenaer. Jeg stiller meg litt undrende til dette, og tror det er mange med meg (og tilsynelatende også Staksrud, ut fra hennes mobbeforsker-kronikk) som ville følt på en større moralsk forpliktelse til å ta til motmæle mot rasisme eller seksuell trakassering hvis det forekommer rundt middagsbordet, sammenlignet med hvis det ble fremsatt i et tilfeldig Facebook- eller avis-innlegg. Det har jo ikke skortet på anti-sexistiske kampanjer de siste årene som har fokusert nettopp på menns forpliktelse til å si fra om uakseptable holdninger og vitser, også og særlig når de uttrykkes innad i guttegjengen.)

Denne fundamentale tankefeilen kommer aller tydeligst frem når Staksrud understreker at «Testen for ytringsfrihet handler jo nettopp om det vi helst ikke vil høre og kan klare oss uten«, eller når Stavanger Aftenblads redaktør Lars Helle hever pekefingeren og minner om at «Det er når ytringsfriheten gjør vondt at vi kjenner at vi har den«. Og det er ikke vanskelig å være enig med dem i dette – men det er adskillig vanskeligere å begripe hvordan dette skal utgjøre noen kritikk mot folk som ikke har gitt uttrykk for annet enn at «Dette vil jeg helst ikke høre»/»Dette gjør vondt»! Hvordan skal vi ‘kjenne ytringsfriheten ved å føle at den gjør vondt’, hvis vi ikke engang får lov til å føle at den gjør vondt uten å bli beskyldt for «å sette trygghet og konformitet foran ytringsfrihet»???

Ikke juss, men likevel juss?

I sitt forsvar av undersøkelsen på Minerva, understreker forskerne Enjolras og Steen-Johnsen at de (hovedsakelig) ikke ønsket å undersøke folks oppfatninger omkring ytringsfrihetens juridiske avgrensninger, men «I stedet valgte vi å be våre respondenter om å foreta en vurdering av sosiale og moralske normer ut fra sitt ståsted.«.I utgangspunktet er dette et gyldig poeng, dersom man ønsker å studere det helhetlige «ytringsfrihetsklimaet» i samfunnet, altså summen av alle faktorer som påvirker hvorvidt folk velger å fremsette sine ytringer eller ikke. Det er klart – som også motdebattanten Kolbeinstveit sier seg helt enig i – at disse faktorene strekker seg utover det rent juridiske perspektivet.

Men samtidig som forskerne forsvarer sin tilnærming med at de kun i noen veldig få tilfeller har studert folks holdninger til hvordan lovverket bør være, og at hovedfokuset var et helt annet:

Vår undersøkelse hadde ikke som ambisjon om å dekke alle tenkelige problemstillinger knyttet til ytringsfriheten. Vårt mål var å kartlegge hvilke typer ytringer som blir betraktet som sosialt akseptable (og hvilke som ikke blir det), i hvilken grad samfunnshensynet veier tyngre enn beskyttelsen av ytringsfriheten når de to hensynene blir satt opp mot hverandre, befolkningens holdninger til ulike medier, ytringspraksiser og erfaringer i ulike medier og i arbeidslivet.

så velger samtidig både de og diverse kommentatorer å knytte disse holdningene eksplisitt til en potensiell trussel om innskrenkning av de juridiske rammene for ytringsfriheten – som når Åmås, i debatt på Dagsnytt Atten, bekymrer seg for at disse resultatene viser at mange nordmenn «ikke vil løse problemer i den offentlige sfære, men heller vil ha det inn i rettssalen» – eller når han sier til Dagen at «Mange vil ha en innstramming av lovverket eller ha mer bruk av lovverket som finnes, som en rasismeparagraf som sjelden blir brukt«. Denne totale sammenblandingen av juridiske og ikke-juridiske perspektiver illustrerer til fulle at dersom man skal betrakte ytringsklimaet i så vid forstand, så er det (minst) to perspektiver som man er nødt til å ha med seg, men som er bortimot fraværende i denne rapporten.

For det første: Man må være spesifikk og presis om hva slags faktorer man til enhver tid snakker om (eller i det minste være tydelig på at man benytter seg av veldig vage og utflytende begreper). Det burde være innlysende at det er stor forskjell på statlige lover og bestemmelser som aktivt innskrenker borgerens ytringsfrihet, og det at din ytring møtes med saklige men kraftige motytringer. Begge disse tingene er faktorer som kan påvirke hvorvidt individer ytrer seg eller ikke, men de er samtidig fundamentalt vesensforskjellige dersom man skal gjøre en vurdering av hvorvidt ytringsfriheten i et samfunn er begrenset eller ikke. Mellom disse to ytterpunktene ligger det et vidtrekkende spenn av ulike faktorer som kan påvirke ‘ytringsklimaet’ (represalier i arbeidslivet, overvåkning og registrering, konsekvenser dersom man innehar tillitsverv, sosiale sanksjoner fra familie og venner, m.m.fl.), og det er mange gråsoner her og ikke så mange absolutte fasitsvar på hva som utgjør en urimelig ytringsfrihets-innskrenkning og hva som ikke gjør det. Men dersom man skal ha en åpenogoffentligogopplystogliberal debatt om disse temaene, så er det en grunnleggende forutsetning at man skiller mellom disse ulike typene av påvirkningsfaktorer, og at man erkjenner at de må vurderes hver seg og ut fra sine individuelle kriterier (selv om man setter dette inn i en overordnet prinsipiell ramme).

Rapportens spørsmålsformuleringer, og forskernes påfølgende analyser, bærer imidlertid preg av at man slettes ikke har tatt dette inn over seg, men istedet har plassert en hel mengde ulike og vesensforskjellige standpunkter inn under sekkebetegnelsen «manglende toleranse for visse ytringer», uten at man ser noen behov for å skille mellom de ulike standpunktene innenfor denne vidtfavnede sekkebetegnelsen.  Dette resulterer igjen i at media og kommentatorer beskriver rapporten med formuleringer som at «Nordmenn vil begrense ytringsfriheten«, til tross for det er mange av spørsmålene der det overhodet ikke er klart at respondentene mener dette  Når forskerne skal analysere svarene på hvilke ytringer som anses som akseptable, så vurderer man tilsynelatende alle som sier seg ‘enig’/’helt enig’ i at de ikke er akseptable, som tilhørende kategorien for folk som mener at slike ytringer skal hindres eller begrenses – eller som Staksrud formulerer seg overfor Aftenposten (min uth. og klargjørende tilføyelse]:

I vårt demokrati er dette altså ting [som disse respondentene mener at] vi ikke kan snakke om, eller akseptere, på noen arenaer.

Ja, dette synspunktet er én av undergruppene innenfor dette svaret, men det er hel rekke mindre ‘drastiske’ standpunkter som også ender opp med å avgi det samme svaret på undersøkelsens spørsmål (og som mest sannsynlig utgjør et flertall av disse svarene). At jeg svarer ‘uenig’ på f.eks. at «Rasistiske ytringer bør tolereres» behøver ikke bety mer enn at jeg ønsker å opprettholde dagens lovverk, som jo forbyr visse former for rasistiske ytringer. Eller det kan bety at jeg ønsker å myke opp dagens lover, men fortsatt beholde visse strafferettslige begrensninger for rasistiske ytringer. Eller det kan bety at jeg ikke ønsker noen statlige begrensinger på slike ytringer, men at enhver ansvarlig redaktør bør ta et ansvar for å ikke slippe dem til. Eller at de bør kunne slippe til i offentligheten, men at andre borgere kan (og kanskje bør) markere motstand ved f.eks. å boikotte enhver bedrift som stiller seg bak slike utsagn, eller ved at personer som ytrer ikke bør kunne motta høythengende priser, æresbevisninger eller tillitsverv. Eller det kan bety at man ikke bør la slike ytringer ha denne typen konsekvenser for den som ytrer dem, men at vi andre borgere har et ansvar for å bruke vår ytringsfrihet til å ta klart og tydelig til motmæle og fordømme slike utsagn. Eller det kan bety at hvis jeg selv hørte noen si noe slikt i en eller annen sosial sammenheng, så ville jeg sagt i fra at dette syntes jeg ikke var akseptabelt. Eller det kan bety at jeg ville holdt kjeft der og da, men at jeg ville i ettertid (f.eks. på tomannshånd med en annen person) ha sagt at «Det der som X sa i går synes jeg var helt uakseptabelt».

Alle disse stadig synkende gradene av reaksjoner og sanksjoner faller inn under det å si seg ‘uenig’ i at «Rasistiske ytringer bør tolereres» – og faktisk krever ikke denne ‘uenigheten’ en gang at man gir uttrykk for dette ståsted i noen form for ord eller handling. Minimumskravet for at jeg skal være ‘uenig’ i at «Rasistiske ytringer bør tolereres», eller for jeg skal svare at «Seksuell trakassering er uakseptabelt på alle arenaer», er ikke mer enn at jeg selv tenker dette, uten at jeg på noen måte uttrykker dette utad (annet enn når en forsker stiller meg et direkte spørsmål om mine private tanker).

Ytringsfrihetsfundamentalistisk tankepoliti?

Jeg må jo nesten anta – som den mest velvillige tolkningen – at forskerne og de som har kommentert rett og slett ikke har evnet å se denne tolkningen av spørsmålene deres. For hvis de hadde virkelig forstått og overskuet denne tolkningen, så ville deres kritikk av de som avga disse svarene (f.eks. når Åmås finner det «sterkt bekymringsfullt» at «mange tydeligvis [er] villige til å begrense [ytringsfriheten] langt utover lovverkets grenser«), vært en fordømmelse av det at man simpelthen inntar et standpunkt om at rasisme er uakseptabelt, uavhengig av hvorvidt man gir uttrykk for dette standpunktet på noen måte (verken i ord eller handling). Ikke bare er dette en kritikk/fordømmelse som er helt hårreisende ut fra et moralsk og etisk standpunkt, men det er også prinsipielt – uavhengig av det konkrete standpunktet om motstand mot rasisme – uhyre betenkelig dersom man skal begynne å angripe og kritisere folk på bakgrunn av deres private tanker, uavhengig av om de gir uttrykk for disse oppfatningene i ord eller handling. Da begynner vi virkelig å snakke om et «tankepoliti», som ikke bare regulerer og innskrenker folks ytringsfrihet, men også deres meningsfrihet.

Jeg tar det som sagt for gitt at Fritt Ord og forskerne ikke reelt og oppriktig mener dette – men det er likefullt svært bekymringsfullt at de ikke evner å overskue hva de faktisk angriper, og hva som er de logiske følgene av deres kritikk. Ytringsfrihetsdebatten i Norge de siste årene har i stor grad (forenklet sett) vært preget av to fronter: Én gruppe som ønsker visse former for regulering eller begrensning av ytringer som de anser som skadelige, truende eller hatefulle, og en annen gruppe som mener at det ikke bare er riktig, men også viktig for samfunnet at flest mulig ytringer (også de kontroversielle og dypt problematiske) kommer til orde uhindret i offentligheten. Disse ‘ytringsfrihetsliberalistene’ har gjerne argumentert med at dersom man begrenser f.eks. rasistiske ytringer, så vil det føre til ‘trykk-koker’ og ‘ekkokammer’-effekter, der folk blir sinte og radikaliserte av å ikke få uttrykke meningene sine offentlig, og der de samler seg i lukkende fora der deres ekstreme meninger bare forsterker hverandre. Ifølge denne argumentasjonen er det essensielt at slike ytringer blir fremsatt offentlig, fordi det er bare på den måten at alle vi andre gis muligheten til å argumentere mot disse holdninger og ta et tydelig og faktabasert oppgjør med dem. Også aktører som ikke nødvendigvis tilhører ‘ytringsfrihetsliberalist-fløyen’ har understreket at vi alle bør ha et individuelt ansvar som samfunnsborgere for å ta tydelig til motmæle mot rasisme og trakassering på ulike arenaer.

Selv om en slik avstandstagen delvis kan bestå av å påpeke faktafeil og feilslutninger, så ligger det i kortene at den normalt også vil ha en mer moralsk begrunnet komponent. Hvis noen retter rasistiske skjellsord mot en enkeltperson eller gruppe, så bør man forvente en motreaksjon som går lenger enn å bare nøkternt gjøre oppmerksom på motdebattantens mangel på logisk stringens. Men i sin reaksjon på denne undersøkelsen, så sier forskerne/Fritt Ord rett ut at det er illegitimt og ytringsfrihetsfiendtlig med en slik moralsk fordømmelse av slike hatefulle ytringer og synspunkter! De samme aktørene som sier at vi må slippe til ekstremisme i offentligheten for at vi kan markere motstand mot slike holdninger, sier i neste øyeblikk at det er galt å gjøre slik motstand – selv om det bare skjer ved å si «Vet du hva, dette her er fullstendig uakseptabelt!»! De argumenterer seg dessuten opp i et paradoksalt hjørne – for hvis det er ‘begrensning av ytringsfriheten i det norske samfunnet’ når man bare fremsetter en moralsk fordømmelse av en ytring, ved å kalle den ‘uakseptabel’, så må jo den logiske konsekvensen av dette være at også folk som Åmås og forskerne opptrer ytringsfrihetsbegrensende, når de gir uttrykk for sin moralske kritikk av folks manglende tillit til verdien av ytringsfrihet og offentlig debatt.

Holdninger fører ikke automatisk til handlinger….eler gjør de det likevel?

En gjenganger i de siste årens ytringsfrihets-debatt har vært at «Det er forskjell på holdninger og handlinger» – altså at vi må skille skarpt mellom de politiske/ideologiske/religiøse/moralske holdninger som personer gir uttrykk for, og de handlinger som personer måtte utføre. Det er essensielt, har vi blitt forklart, at man skiller mellom de to, og det er både ukorrekt og farlig dersom vi argumenter med at visse ord og meninger automatisk fører til forkastelige handlinger. Åmås er blant dem som lenge har insistert på betydningen av at:

Ord er ikke handlinger; ikke engang hatefulle ord er det. Grensen for ytringsfriheten går først ved tilskyndelser og oppfordringer til vold som konkret er ment å skulle iverksettes.

Men når det er ens eget hjertebarn (ytringsfriheten) man frykter at står i fare, så er det plutselig «ikke urimelig å anta» (på høyst tynt og svevende grunnlag) – at det fins en nødvendig kausalsammenheng mellom holdningen om ikke-aksept for rasisme og trakassering, og handlingen å gå inn for ytringsfrihets-innskrenkende lovgiving. I Åmås’ argumentasjon blir det gode liberale standpunkt som består i at man er rivende uenig i at slike ytringer skal «tolereres» eller «aksepteres», samtidig som man ønsker at slike ytringer skal ha et like sterkt (eller enda sterkere) lovvern som i dag, redusert til en «overdrevent logisk og formalistisk» tolkning som ikke tar hensyn til hvordan følelser, frykt og irrasjonalitet kan styre folks politiske handlinger. Denne pessimistiske analysen gjør igjen at folks personlige holdninger gir grunn til dyp bekymring. Jeg tar meg i å lure på hvordan Åmås selv ville reagert, dersom hans egen kronikk om den kriminelle virksomheten på «det bekmørke [inter]nettet» (antall forekomster av ‘mørk’/’mørke’/’mørket’ i teksten: 21) hadde blitt trukket frem som en soleklar indikasjon på at han hadde suspekte fryktbaserte holdninger som ville gjøre ham villig til å støtte en utstrakt og drakonisk overvåkning av folks frie og private kommunikasjon på nettet….

Avslutningsvis

Selv om jeg nok skiller meg en del fra Fritt Ords standpunkt med hensyn til hvilke ytringer som skal begrenses ved lov, og mht hvor restriktive mediene bør være i sitt redaksjonelle utvalg av meninger, så er jeg helt enig i at det er viktigogriktigognødvendig at også mange ytringer som er ekstreme, problematiske, tvilsomme eller moralsk forkastelige, fortsatt gis lov, mulighet, og anledning til å fremsettes i offentligheten. Men jeg forholder meg min fordømte rett til å bruke min ytringsfrihet til å karakterisere disse ytringene som ekstreme, problematiske, tvilsomme eller moralsk forkastelige, og i enkelte tilfeller argumentere for at ytringene bør få konsekvenser for avsendernes generelle omdømme eller vedkommendes skikkethet til bestemte verv. Så må selvsagt andre igjen uttrykke sin uenighet med meg og argumentere for at jeg har gjort en urimelig vurdering eller gått for langt – men vennligst ikke benytt en usaklig og uholdbar argumentasjon om at det blotte faktum at jeg uttrykker min moralske fordømmelse eller kritikk betyr at jeg ‘begrenser ytringsfriheten’. Ja, det er riktig at også rent sosiale sanksjoner fortsatt kan ha en skadelig ‘chilling effect’ på folks vilje til å fremsette oppfatninger som vil møte sterk motstand i samfunnet, særlig hvis ytringen blir gitt et urimelig og dårlig fundert stempel som f.eks. rasistisk, eller hvis det rettes uberettigede personangrep mot avsenderen. Men denne bevisstheten om å opprettholde et ‘åpent ytringsklima’ kan ikke gå så langt at man fordømmer selv de som bare kommer med saklig, skarp kritikk av de fremsatte ytringene. Da er det ytringsfrihetsforsvarene som bidrar til det som Lars Helle (med motsatt fortegn) kaller en ‘pinglete’ og ‘pusekattaktig’ offentlig samtale. Det blir virkelig en absurd parodi dersom ytringsfrihetsforsvarerne plutselig skal være dem som praktiserer det såkalte «sårede følelsers tyranni». og tar til orde for at de som fremsetter rasisme og trakassering må beskyttes mot at andre ytrer at deres meninger er ‘uakseptable’.

 

[Oppdatert:  Etter at forskernes eneste respons på min kritikk var å be meg om å lese neste rapport, så måtte jeg jo bruke noen ord på den også.]

Advertisements

5 thoughts on “Ytringsfrihetsfundamentalistisk tankepoliti?

  1. Tilbaketråkk: Men hva var egentlig spørsmålet om ytringsfrihet? | Langust og korsnebb

  2. Tilbaketråkk: «Status ytringsfrihet, ny runde | «Langust og korsnebb

  3. Tilbaketråkk: Når saklig kritikk stemples som trolling | Langust og korsnebb

  4. Tilbaketråkk: Abstraksjoner om ytringsfrihet | Langust og korsnebb

  5. Tilbaketråkk: Sjekkliste for statistikkartikler | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s