Sjekkliste for statistikkartikler

En lett redigert versjon av denne artikkelen er publisert i studenttidskriftet Argument.

Stadig flere* avisartikler tar utgangspunkt i at «forskning viser at …» eller «en undersøkelse utført av __ viser at …».

Og i disse nedgangs- og kuttider, er det på mange måter forståelig at det er fristende for journalister å produsere artikler der budskapet kommer ferdig pakket og formulert fra de som har gjennonført undersøkelsen, og kan presenteres med minimal egen bearbeidelse.

Men i altfor mange tilfeller fører dette til at man ukritisk gjentar konklusjonene uten å kontrollere om det faktisk er grunnlag for dem – eller, når man forsøker å formulere funnene med egne ord, at slurv og misforståelser fører til at man gir et helt fortegnet bilde.

Her er derfor en liten sjekkliste over hva man bør være på utkikk etter når man skal bedømme påliteligheten i det siste medieoppslaget om at «[veldig mange prosent] sier/mener/gjør [noe skummelt]».

Les videre

Reklamer

Twitteruke 45+46 oppsummert

Alt om Trumps valgseier fra selve valguken samlet for seg i dette innlegget.

(Klikk på tweeten for hele tråden.)

Les videre

Twitteruke Trump oppsummert

Uke 45 ble så fullstendig dominert av Donald Trump og det amerikanske presidentvalget at det føltes mest naturlig å samle alle (de viktigste) tweetene om det i ett blogginnlegg, og ta det lille som var om andre temaer for seg.

Se også hele denne tråden.

Les videre

Meta-selvransakelse

I kjølvannet av Donald Trumps valgseier, har avisene publisert en jevn strøm av artikler om medienes feilaktige spådommer forut for valget og selvransakelse i ettertid. (Personlig mener jeg at selv om dette er tildels helt på sin plass, så er det også deler av kritikken som er helt urimelig og basert på et uriktig narrativ om hva mediene egentlig skrev.)

En av disse artiklene sto i Dagsavisen på onsdag, og omhandlet «Selvpisking i USAs presse (…) med The New York Times i spissen«. Man har også innhentet kommentarer fra medieviter Tor Bang ved BI, som bl.a. svarer på Dagsavisens spørsmål om «Kanskje er [New York] Times også blitt redde for å ha støtt fra seg mange av leserne sine?» med:

– Ja, 62 prosent av hvite kvinner stemte på Trump. Han har nok en bredere velgermasse enn man har trodd.

Dette tallet får lov til å avslutte artikkelen, og fremheves ytterligere ved at det brukes (med sitatstrek) som artikkeloverskrift på nettforsiden. Det strider imdlertid med den viktigste og største valgdagsmålingen, som viste at «bare» 53 prosent av hvite kvinner stemte på Trump.

Jeg kontaktet derfor Dagsavisen for å spørre om hva som var kilden for deres tall, men fikk beskjed om at de ikke hadde kilden og at jeg måtte spørre Tor Bang om dette. Bang på sin side oppga at han hadde fått tallet i en epost fra en kollega i USA (heller ikke der med noen kilde oppgitt). Og denne kollegaen igjen svarte at han dessverre hadde blandet sammen to tall – hans kilde var den samme valgdagsmålingen, men han hadde i farten brukt tallet for Trumps støtte blant hvite kvinner uten høyere utdannelse, som ganske riktig var på 62 prosent (mot 45 prosent av hvite kvinner med høyere utdannelse).

Så kan man selvsagt si at denne feilen ikke er vesentlig – man bommet med 9 prosentpoeng, og Bangs poeng står seg forsåvidt like godt uansett like godt uansett hvilket tall man bruker. Men på den annen side – det innebærer et «påslag» på 17% på Trumps faktiske støtte i denne gruppen, og Dagsavisen selv anså tydeligvis tallet som relativt oppsiktsvekkende, ettersom de brukte det som nett-overskrift.

Da burde man kunne forvente at man gjør et minimum av kildekontroll ved å be om (og sjekke) referansen for dette tallet, istedenfor å bare ta det for gitt at intervjuobjektet ikke har misforstått/forsnakket seg/husket feil. Og selv for de som ikke har dypdykket i valgstatistikk den siste uken, burde «62% av hvite kvinner stemte på Trump» være såpass påfallende at det ihvertfall bør ringe en bjelle om at tallet bør dobbeltsjekkes før man formidler det til leserne. (Gitt at hvite velgere utgjør et stort flertall av velgerne, og at det burde være velkjent at Trump fikk vesentlig mer støtte blant menn enn blant kvinner, er det vanskelig å overhodet få dette tallet til å stemme med Trumps totale oppslutning på 47%.)

Og det blir litt ekstra ironisk når man begår en såpass fremtredende og totalt unødvendig feil om hvor mye støtte Trump hadde i denne gruppen, i en artikkel om hvordan media gjorde en for dårlig jobb med å rapportere om Trumps oppslutning. Det kan kanskje ses på som et tegn på avisene med fordel kan bruke litt mindre innsats på å skrive om selvransakelse og litt mer tid på å utøve den i praksis.

Twitteruke 44 oppsummert

Les videre

Protestvelgerens dilemma

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet.

Etter at britene våknet opp til meldingene om Brexit-flertall 24. juni, begynte det raskt å versere sitater fra angrende velgere som ga uttrykk for at de hadde stemt Leave som en ren proteststemme, basert på at de følte seg trygge på at Remain ville gå av med seieren. De ønsket å gi ‘eliten’ en nesestyver ved at flest mulig stemte mot dem – men nå som det viste seg at protestbølgen var så stor at Leave fikk flertall, skulle de ønsket de kunne omgjøre valget sitt.

Så skal man være forsiktig med å konkludere med at dette hadde et vesentlig omfang, på bakgrunn av bare noen få enkeltstående anekdoter. (Forsøkene på å måle fenomenet i ettertid spriker litt i ulike retninger.) Men det er rimelig å anta at det var noen velgere som stemte for Brexit som en ren proteststemme (og håpet at Remain ville vinne) – ikke minst fordi dette faktisk er en logisk handlemåte, dersom man antar at det endelige utfallet er gitt på forhånd.

Les videre

Twitteruke 43 oppsummert

Les videre

Om PFU, prinsipper, pseudonymer og presedenser

PFU valgte forrige uke å følge sekretariatets innstilling og nekte å behandle Tarjei Ellingsen Røsvolls klage mot Medier24s uriktige overskrift om meg. PFU begrunner sin avvisning med at de (og Medier24) må vite min identitet – til tross for at jeg ikke har noen formell rolle i klageprosessen (annet at jeg har gitt mitt samtykke som berørt part til at klagen behandles).

Forrige gang PFU tok stilling til min anonymitet, argumenterte jeg sterkt argumenterte jeg sterkt for at de burde gjøre unntak for sine ordinære regler om innsyn i klagers identitet – ut fra at min bruk av et etablert pseudonym gjør at de bakenforliggende prinsippene er ivaretatt, og fordi det å nekte dette vil ha helt merkelige og urimelige konsekvenser.

Men i det tilfellet fulgte i hvert fall PFUs avvisning direkte av deres etablerte og klart formulerte regler (bare at jeg mener de praktiserte dem på en urimelig firkantet måte). I dette tilfellet innfører de et helt nytt prinsipp (om at også den berørte part må opplyse sin identitet) som det ikke finnes fnugg av grunnlag for i eksisterende regelverk og vedtekter (og heller ingen presedens i tidligere saker).

Les videre