Artikkelen er også publisert på Minervanett.
Sommerens runde av den tilsynelatende evigvarende debatten omkring min spaltistvirksomhet under pseudonym, nådde også Minervas spalter i form av en lengre kritikk fra Bård Larsen.
På en del punkter er Larsens artikkel mer sober og balansert enn visse andre kritikere. I motsetning til en del debattanter som bombatisk og kategorisk konkluderer med at det er utenkelig at jeg reellt risikerer alvorlige represalier dersom jeg skrev under fullt navn, vedgår Larsen at det er «fullt mulig at det er aktverdige grunner til å trykke enkelte artikler av Doremus» – og at det er forståelig at disse grunnene ikke kan offentliggjøres i konkret detalj.
Larsens gjennomgang av hvilke betraktninger som inngår i en redaktørvurdering om anonymitet er også fornuftig (og kunne vært et godt oppspark til en prinsipiell drøfting av kriteriene for å innvilge anonymitet); og det er helt rimelig når han (i likhet med mange andre) påpeker at jeg må akseptere at mine anonyme artikler møtes med større skepsis og mistenksomhet enn andres tekster.
Fravær av konkret grunnlag
Men i hovedsak preges Larsens innlegg av de samme manglene som svært mye av den andre kritkken mot meg: En oppramsing av angivelige prinsipielle innvendinger og betenkeligheter, men uten noen konkrete eksempler på hvorfor min faktiske aktivitet og posisjon er problematisk.
Dette gjelder både når Larsen skal forsøke å karakterisere min virksomhet, og når han skal prøve å godtgjøre at jeg nyter godt av urettmessige fordeler.
Han trekker frem doktorgradsstipendiat Ingrid Rogstad som angivelig ble utsatt for «ulme trusler» fra meg – men gir ikke ett eneste konkret eksempel på hva i den åpent tilgjengelige korrespondansen som overhodet kan tolkes som en «trussel».
Han beskylder meg for en «opptreden [på sosiale medier] ikke helt ulik Fru Hjorts» – men gir ikke ett eneste konkret eksempel på at jeg har sjikanert og hetset enkeltpersoner, slik «Fru Hjort» (tidvis) gjorde.
Påstanden blir særlig påfallende når fruhjort-detektivene Gard Michalsen og Anders Giæver – som begge har vært blant mine mest langvarige kritikere – begge har gjort det uttrykkelig klart at min adferd er vesensforskjellig fra «Fru Hjort», ettersom jeg «driver hverken med trusler eller trolling«.
Larsen må selvsagt gjerne være uenig med disse to og hevde at jeg tvert imot oppfører meg som «fru Hjorts speiling i sosiale medier«, men man skulle tro at det da var et åpenbart minimum å belegge denne anklagen på en eller annen måte. Han bruker adskillig plass i sin tekst på å fremheve betydningen av å få vite hvem som kritiserer deg – men det burde være enda mer fundamentalt å få vite substansen i kritikken, slik at man faktisk kan forsvare seg mot konkrete anklager og ikke må drive skyggeboksing mot svevende og uspesifiserte beskyldninger.
Sarkasmepoliti?
For all del: Larsen har helt rett i at Twitters format og debattklima ofte (men langt fra alltid) fremelsker sarkasmer og spydigheter, og at det er lett å finne eksempler på slikt også fra min hånd.
Men dette er noe som er helt ordinær Twitter-adferd – også fra respekterte og prominente samfunnsdebattanter, inklusive Larsens kolleger og meningsfeller som Kristin Clemet og Jan Arild Snoen. Da fremstår det heller overdrevent å gjøre et nummer ut av at en anonym tvitrer kommer med «sarkasmer» som ikke ville hevet et eneste øyenbryn om de var blitt fremført på Nytt på Nytt.
Og selv når kjente debattanter går fullstendig av skaftet på sosiale medier, og slenger rundt seg med edder og galle, avstedkommer det som regel ikke mer enn litt oppgitt hoderisting og en (uttalt eller uuttalt) «Ja ja, vi vet jo hvordan han kan være». Det er kun i ytterst sjeldne tilfeller at slike utskeielser avstedkommer noen som helst mediedekning – og da nesten alltid i form av en 15-minutters døgnflue som raskt går i glemmeboken.
Og hvis vi blar bakover i Larsens Minerva-ytringer, finner vi at han i 2012 var sterkt kritisk til debattanter som skaper indignert metadebatt om motpartens formuleringer fremfor å diskutere substansen:
«[T]ar verden med nødvendighet skade av å sette ting på spissen eller å polemisere? Generalisere gjør vi jo hele tiden. Det er svært vanskelig å føre en offentlig debatt uten å gjøre det, ikke minst fordi det er praktisk vanskelig å ta alle mulige forbehold når du fremsetter et argument. Jeg har inntrykk av at de som vil diskutere sak, makter å gjøre det og se litt gjennom fingrene at polemikken males med bred pensel. Men noen er åpenbart mer hårsåre enn andre. (…)
Mitt inntrykk er at den som klager på generaliseringer, ofte bruker dette som argument ad hominem, å ta mannen i stedet for ballen. Slik kan man unngå å snakke substans og heller argumentere slik at offerrollen blir snudd på hodet. (…) Faren ved å legge større vekt på formidleren og formidlerens metoder enn hva formidleren faktisk har å si, er at viktige og nødvendige diskusjoner blir borte i støy og blame game.»
Når han likevel mener at mine tweets er av en slik ekstraordinær karakter at det bør få konsekvenser for hele min skribentvirksomhet – og at mine oppdragsgivere må «ta en del av ansvaret» for hva jeg skriver på fritiden – skulle man tro at det i hvert fall gikk at å fremvise et par eksempler på denne usedvanlige utilbørligheten.
Hvis en sittende statsråd kan bruke sin Twitter-konto til å tvitre både fleip og ting som ikke har noe med hans fagfelt å gjøre, så er det ikke umiddelbart åpenbart hvorfor det er problematisk at en spaltist gjør det samme – eller hvorfor dette er verre enn det utallet av andre anonyme kontoer som finnes på Twitter.
Alle identifiserbare debattanter – også de pseudonyme – må «stå til ansvar» i offentligheten
Den mest uforståelige av Larsens ubegrunnede påstander, er at jeg slipper å «stå til ansvar for» det jeg ytrer. Etter å først ha hevdet på Twitter at «Den anonyme kan operere helt og holdent kostnads- og ansvarsfritt«, nøyer han seg nå med å postulere at «Den anonyme kan operere – om ikke kostnadsfritt – så i alle fall med langt færre kostnader enn den som har en identitet.»
Men i likhet med diverse andre kritikere, gir han ingen eksempler på hvilke «kostnader» som jeg angivelig unndrar meg. Når han (tilsynelatende) anklager meg for å ønske å «kunne fremme kritikk og personangrep helt friksjonsfritt«, må jeg virkelig lure på hvilke anonymitetsdebatter han har fulgt over det siste året. Realiteten er jo at det tidvis hagler med kritikk mot mine ytringer – både mot innholdet i dem og mot min person. Når Larsen selv påpeker innledningsvis (da som nok et ankepunkt mot meg) at «mange lesere har etter hvert opparbeidet seg fordommer mot Doremus som inkognito skribent» blir det fullstendig bakvendt å innbille seg at anonymiteten gjør min debattdeltagelse mer friksjonsfri.
Det gir ingen mening å hevde at jeg er «beskyttet» eller «ikke kan adresseres i åpent lende» (især når man nettopp har brukt 11.000 tegn fra egen penn på nøyaktig slik «adressering»). «Kostnadene» ved deltagelse i offentlig debatt handler jo (som Larsen selv skriver) nettopp om at andre debattanter imøtegår dine ytringer eller går til motangrep – akkurat slik enhver person kan gjøre overfor meg.
Når Bård Larsen debatterer i mediene, vil det overveldende flertallet av leserne ikke kjenne ham som annet enn «han fyren i Civita», eventuelt kombinert med deres personlige vurdering av ting han har skrevet tidligere. Og akkurat som kritikk av Bård Larsen vil kunne hefte ved ham og hans fremtidige ytringer, vil kritikk av «Doremus Schafer» kunne knyttes til absolutt alt jeg skriver.
På helt tilsvarende måte som for Larsen, vil usaklig eller klanderverdig adferd fra min side kunne ha sosiale konsekvenser (fra de 40-50 personer som kjenner min faktiske identitet), offentlige konsekvenser ved at jeg taper troverdighet og omdømme, og økonomiske konsekvenser dersom jeg mister min spalteplass og støtte.
Alle disse mekanismene vil fungere helt uavhengig av om noens faktiske navn er kjent, så lenge all deltagelsen i offentligheten er knyttet til én enhetlig og unik identitet. Så fins det selvsagt usaklige og urimelige konsekvenser som min pseudonymitet beskytter meg mot – det er jo hele årsaken til at jeg skriver under pseudonym til å begynne med.
Men når Larsen problematiserer mine angivelige «færre kostnader», så må vi jo forutsette at han snakker om legitime og berettigede kostnader, og ikke om at jeg unnslipper ting som (ideelt sett) ingen debattanter burde utsettes for. Da burde det gå an å fremvise ett eneste eksempel på hvordan mine «kritikkofre» (altså folk som mottar faktabasert, saklig kritikk i det offentlige ordskiftet) utsettes for konsekvenser som jeg unnslipper.
Etos gjennom tekst
Den samme feilslutningen om at identitet må være synonymt med fullt navn, viser seg også når Larsen hevder at «Anonymiteten forhindrer imidlertid en genuin tilgang til etos, til talerens karakter.» Han har selvsagt rett i at anonymiteten begrenser tilfanget av personinformasjon som kan inngå i en vurdering av etos.
Men det er slett ikke slik at etos er avhengig av at publikum har forhåndskunnskap om talerens identitet, bakgrunn og erfaring. Dette er én kilde, og noen ganger den primære, men etos kan også etableres gjennom teksten.
Noen ganger vil dette selvsagt være gjennom referanser til egen posisjon, enten direkte («Jeg er nevrokirurg og har derfor lang erfaring med dette spørsmålet«) eller indirekte («Da jeg møtte Kofi Annan…«). Men man kan også løfte frem sine egne kvaliteter uten slike ytre referanser – både ved å uttrykkelig påberope seg positive egenskaper, eller (og fortrinnsvis) ved å demonstrere dem ved sin egen opptreden i teksten.
Hver eneste dag forholder vi oss til tekster der vi ikke har noen relevant forhåndskunnskap om avsenderen. Man trenger ikke gå lenger enn til Minerva dagen før Larsens artikkel for å finne en artikkel («Ode til friheten«, om Brexit) av en forfatter som kun presenteres med navn, bilde, fødselsår, og «student». Forfatteren har heller ikke noen andre artikler på Minerva, og et veldig raskt Google-søk gir heller ikke særlig mye ytterligere informasjon.
Dette gjør at forfatterens etos i utgangspunkt stiller svakere enn en etablert og kjent forfatter ville gjort – men det betyr overhodet ikke at teksten er etosfri. Leserne er fortsatt i stand til å danne seg et inntrykk av forfatteren gjennom selve teksten – hvordan hun bygger opp og underbygger argumentasjonen, om påstandene og premissene samsvarer med din egen forhåndskunnskap om temaet, og så videre.
Og hvis man leser en sekvens av tekster av samme forfatter – f.eks. av Bjørn Stærk – danner man seg et bilde av og forventninger til forfatteren, uansett om man vet at han jobber som programmerer eller at han er født i 1978. Dette er opplysninger som kan utfylle forfatterens etos, men som ikke på noen måte er påkrevet – og som mange lesere klarer seg utmerket godt uten, selv der hvor informasjonen er åpent tilgjengelig.
Innsynsretten som kun blir interessant når den mangler
Larsens gjennomgang inneholder også eksempler på åpenbare og banale faktafeil om meg, som når han omtaler min aktivitet i «alle tenkelige sosiale medier» (hvilke sosiale medier utover Twitter som han tror jeg opptrer i, er meg en gåte), eller når han opplyser at «Så vidt meg bekjent er det bare Journalisten, Dagbladet og Radikal Portal som trykker Doremus´ tekster» (og tydeligvis forveksler Radikal Portal, hvor jeg har fått ett (1) blogginnlegg republisert tilbake i 2014; med Manifest Tidsskrift, hvor jeg skriver jevnlig som fast bidragsyter). (Forøvrig har jeg også fått publisert enkelttekster i Aftenposten og Utrop.)
Nå vil utvilsomt mange (og kanskje med en viss rett) riste på hodet over nok et tilfelle av mitt sedvanlige pedanteri over mindre slurvefeil. Men disse tabbene fremstår også som symptomatiske for en større trend i debatten, der folk okker og ojer og bærer seg over all den informasjonen om meg som de er avskåret fra tilgang til – samtidig som de ikke tar seg bryet med å nyttiggjøre seg den informasjonen som faktisk er banalt tilgjengelig.
Til dags dato er det ingen (til tross for en syv måneder gammel stående utfordring) som har evnet å komme med et konkret eksempel på hvilken informasjon om meg (utover de uttrykkelige garantiene som mine redaktører har gitt) som de mener at er (potensielt) vesentlig for å bedømme mine tekster. Og når man til stadighet finner det verdt å understreke hvor kjedelige og gjennomsnittlige mine artikler er, blir det enda mindre troverdig at man ville giddet å grave i bindinger og bakgrunn og historikk dersom denne uvesentlige spaltisten faktisk skrev under navn.
Det er jo ikke slik offentlig debatt om publiserte tekster normalt forløper. Hvis noen mener at Snoens eller Gunnar Tjomlids mediekritikk bommer eller er urimelig, så kan – og bør – man begrunne dette ved å peke på konkrete feil i teksten. Da Larsen og Lena Lindgren var i en heftig feide tidligere i år, så gikk de jo løs på hverandres argumenter, uten å trekke inn Lindgrens familieforhold eller Larsens politiske ståsted på 70-tallet.
Så vil det selvsagt noen ganger være relevant og berettiget å trekke inn motdebattantens tidligere ytringer – slik jeg selv gjorde ovenfor for å prøve å demonstrere at Larsen opptrer inkonsekvent i sine angrep på min opptreden på Twitter. Men dette er jo noe man kan gjøre nøyaktig like godt mot meg, med bakgrunn i alle mine tidligere tekster signert «Doremus Schafer». Med min såkalte «allestedsnærværende synsing«, har man tilgang til langt mer informasjon om mine synspunkter enn om mange andre debattanter – og uten sammenligning mer enn mitt faktiske navn ville gitt tilgang til.
Når merinformasjon plutselig blir noe negativt
Larsen forfekter videre at store deler av min aktivitet ikke har noe legtimt behov for anonymitet, ettersom «Utgangspunktet for anonymitet var som kjent mediekritikk.»
Frasen «som kjent» er – som kjent – flittig brukt som en erstatning for å faktisk dokumentere påstanden sin. Selv klarer jeg ikke finne noe sted hvor verken jeg selv, Øgrim, Åmås, eller Manifests redaktører har hevdet at det er spesifikt og utelukkende min mediekritikk som «fordrer anonymitet». Tvert imot har vi forsøkt å forklare (senest nå i etterkant av Larsens artikkel) at anonymitetsbehovet ikke springer ut av innholdet i den enkelte tekst, men skyldes at jeg befinner meg i en særegen situasjon der en slk ordinær deltagelse i samfunnsdebatten under fullt navn ikke er mulig.
I den grad forsvaret til tider har blitt knyttet konkret til mine mediekritiske tekster og kvaliteten på dem, så skyldes jo det ganske enkelt at det er slike tekster som disse redaktørene konkret bidrar til at skal publiseres under pseudonym. Det synes noe malplassert og overflødig å skulle gi konkrete redegjørelser for min mulighet (eller mangel på sådan) til å skrive f.eks. teateranmeldelser under fullt navn, når jeg uansett aldri skriver slike tekster.
Slik sett strander Larsens argument i utgangspunktet pga. grunnleggende feilaktige premisser, ettersom det er forsvinnende lite (om noe) av min aktivitet som ville vært mulig under fullt navn. Men uavhengig av dette, er det uansett litt vanskelig å se hvordan hans ønske om å begrense mine Doremus-ytringer til snevre områder, samsvarer med hans øvrige innvendinger.
Som jeg har gjort det klart ved gjentatte anledninger, unngår jeg enhver form for deltagelse i den offentlige debatten under fullt navn så lenge jeg skriver som Doremus. Jeg skriver ingen leserinnlegg, uttaler meg ikke til media (ikke at noen journalister ville vært interessert i å kontakte meg uansett), og deltar ikke i noen form for samfunnsdebatt på nettet (annet enn som Doremus) – nettopp for å unngå enhver risiko for de dobbeltrollene i debatten som mine kritikere bekymrer seg for.
Det blir heller underlig når man først klager over anonymitetens potensiale for «rolleblanding» og manglende «ansvar» – for deretter å aktivt oppfordre til at jeg bør opptre med to parallelle identiteter i debatten, og risikere å enten understøtte egne syn eller fremføre motstridende syn uten at noen kan arrestere meg på det.
Det fremstår også noe merkelig å klage høylytt over det udekkede behovet for å vite mest mulig om meg og min karakter – for deretter å formane meg om at jeg burde frikoble flest mulig av mine meninger fra min Doremus-identitet. Dersom man mener at man behøver kjennskap til mitt politiske ståsted og antipatier for å kunne bedømme en metodekritisk artikkel om folks holdning til elbiler, så burde man jo nettopp anse det som ønskelig at jeg uttrykker personlige synspunkter gjennom annen blogging og tvitring, og dermed gir leserne muligheten til å vurdere mine tekster ut fra summen av kunnskap om meg.
Anonymitet er ikke så oppsiktsvekkende
Når Larsen aksepterer at man kan ha «aktverdige grunner» for å innvilge meg anonymitet, er det skuffende at han ikke erkjenner at de samme vurderingene også kan gjøre seg gjeldende for mine andre artikler – til tross for iherdige forsøk fra både meg selv og andre troverdige debattanter på å illustrere hva slags situasjoner dette kan dreie seg om.
Larsen finner det også «betimelig» å spørre om «medier omfavner Doremus fordi han er anonym, at ”mystikken” i seg selv er klikkgenererende«. Rent bortsett fra at dette er beviselig usant (det er dokumenterbart at både Journalisten og Manifest Tidsskrift i utgangspunktet insisterte på at jeg måtte skrive under fullt navn, og kun snudde etter å ha fått grundig dokumentert at dette ikke var mulig), så er det også en fullstendig ulogisk motivspekulasjon.
Min anonymitet, om enn sjelden, er slett ikke så unik og enestående som Larsen og andre vil ha det til. I tillegg til de faste anonyme aktører som figurerer i offentligheten (NTB-meldinger, restaurantanmeldere, hvem som egentlig har skrevet lederartikkelen som politisk redaktør står ansvarlig for), så fins det også andre anonyme/pseudonyme skribenter som har opptrådt i offentligheten over tid, uten at det har avstedkommet noe i nærheten av den ståheien man lager omkring meg.
«Magnhild Antiblogger» hadde opptil flere kronikker på trykk i Aftenposten lenge før de to bakkvinnene sto frem med fullt navn. «Frog in the Fjord» ble portrettert i et meget rosende intervju i Aftenposten uten noen kritikk mot at hun skrev anonymt «fordi hun jobber i en norsk ideell organisasjon (…) og ved å holde navnet skjult føler hun seg friere til å sette ting litt på spissen«. Det ble litt mer oppstyr og debatt om den anonyme «Vampus», men i dag er det ingen som kritiserer stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H) for hennes anonyme fortid. Ingen raste i rikspressen mot at Journalisten undergravde allehånde prinsipper ved å publisere pseudonym mediekritikk fra «fr. Martinsen». Og når det ble så mye oppstyr omkring «Kongepudler-Anonym», skyldtes det i all hovedak salongleken om å prøve å gjette hans identitet, ikke prinsipielle protester mot at noen fikk fremsette anonym politisk satire.
Mitt bestemte inntrykk er at de fleste av mine lesere – især de faste – har reagert på min anonymitet enten med et skuldertrekk, eller med en mild og svært lite påtrengende nysgjerrighet. Når det blir oppstyr og ståhei omkring «mysteriet Doremus», skyldes det nesten uten unntak anonymitetsmotstanderne som med jevne mellomrom bestemmer seg for å hoppe opp og ned og rope «Se! Se! Se! Der er Doremus! Han er ANONYM!!!».
Hvis enkelte virkelig mistenker at anonymiteten springer ut av et forsøk på oppmerksomhet (noe som forutsetter at Journalistens redaktør og Fritt Ords direktør har løyet til offentligheten i halvannet år), så er det meg fullstendig ubegripelig at de samme personene stadig velger å skape slik oppmerksomhet, ved å igangsette atter nye anonymitetsdebatter med de samme resirkulerte og forlengst uttværede argumentene.
Meningsløs slippery slope-dystopi
Jeg har ingen grandiose vrangforestillinger om å være feilfri i alt jeg skriver, verken i fortid eller fremtid, og må selvsagt være forberedt å refses for – og måtte beklage – de feilene jeg måtte begå. Men det er likevel talende at alle mine iherdige kritikere aldri (eller så godt som aldri) klarer å trekke frem noe konkret jeg har sagt eller gjort som er så uakseptabelt. Isteden tyr man uvegerlig til svevende og fullstendig udokumenterte beskyldninger – eller til skråplansresonnementer om de skadelige konsekvensene som min spaltistvirksomhet vil kunne ha på sikt.
Etter nær halvannet år, har frykten for at jeg skal være en fortropp for en invasjon av anonyme stemmer i de etablerte mediene foreløpig ikke manifestert seg. Forklaringen er snublende nær – både at det tross alt er et fåtall personer som har et anonymitetsbehov som redaktører vil akseptere, og at det faktisk ikke er så veldig attraktivt å bedrive en spaltistvirksomhet der du stadig avfeies med «Jeg forholder meg ikke til anonyme!» og der du må forplikte deg til å aldri delta i offentligheten under eget navn.
Og hvis man er så redd for den ukontrollerte anonymiteten, burde man strengt tatt heller være tjent med å understreke den strenge kontrollen og reguleringen som jeg faktisk er underlagt. Da jeg bare var en tilfeldig blogger og tvitrer, kunne man argumentere for at jeg kunne si hva jeg ville, fordi jeg uansett ikke hadde noe rykte å tape (selv om man skulle håpe at de fleste av oss faktisk oppfører oss noenlunde anstendig ut fra egen samvittighet, og ikke frykten for konsekvenser).
Men når jeg nå har vært så heldig å få den «status, posisjon og tillit» som Larsen misliker, så er dette selvsagt et enormt incentiv til å holde min sti ren og ikke sette disse privilegiene over styr. Det blir derfor meningsløst når Larsen forsøker seg på en insinuasjon om hvordan manglende «ansvar for det [man] kringkaster» kan «åpne for løgn, injurier og bakvaskelse«. Ikke har jeg begått noen av disse tingene, og dersom jeg hypotetisk skulle gjøre det en gang i fremtiden, vil det selvsagt umiddelbart bli slått ned på av mine redaktører.
Og i siste avsnitt går Larsens skremselsbilder fullstendig over styr, når han påstår at:
«Hvis vi skal følge logikken i enkeltes forsvar av anonymitet, er det altså ingenting prinsipielt i veien for at skribenter som skriver godt eller oppsiktsvekkende (og som forteller at de risikerer sosiale sanksjoner), kan formidle rasekrig under pseudonym, og at avisene publiserer dem i sensasjonell beruselse.»
Nok en gang gir Larsen ingen eksempler på hvem disse «enkelte» er som angivelig har forsvart anonyme skribenter på et så uvettig grunnlag at det ville legitimert å slippe til rasekrigshissing i avisene under pseudonym. I utgangspunktet ville jeg jo håpe at avisene utøver sitt samfunnsansvar ved å avvise alle oppfordninger til rasekrig, enten de fremsettes under fullt navn eller anonymt. Men Larsen frykter tilsynelatende at dersom avsenderen bare var beskyttet mot represalier for sine ytringer, så ville redaktører gladelig slippe dette til.
Riktignok har jeg et kritisk og til tider anstrengt forhold til norske redaksjoners vurderingsevne, men dette er en dystopisme fra Larsens side som overgår min egen skepsis med voldsom margin. Hvis han oppriktig mener at det er utelukkende den sosiale (og fullt-navn-avhengige) fordømmelsen av avsenderen som hindrer norske avisspalter fra å oversvømmes av rasekrigshissing, burde dette være et adskillig verre samfunnsproblem å ta tak i, enn at én skarve mediekritiker får slippe til med pseudonym faktasjekk.
Langust og korsnebb 