Intervju med meg i Dagbladet

Jeg er intervjuet i lørdagens Dagbladet, resultatet kan du lese her.

Og de som syns det publiserte intervjuet ble i korteste laget, kan lese hele «råteipen» av utvekslingen mellom meg og journalisten her.

Reklamer

Anonymitetsdebatt på skråplanet

Artikkelen er også publisert på Minervanett.

Sommerens runde av den tilsynelatende evigvarende debatten  omkring min spaltistvirksomhet under pseudonym, nådde også Minervas spalter i form av en lengre kritikk fra Bård Larsen.

På en del punkter er Larsens artikkel mer sober og balansert enn visse andre kritikere. I motsetning til en del debattanter som bombatisk og kategorisk konkluderer med at det er utenkelig at jeg reellt risikerer alvorlige represalier dersom jeg skrev under fullt navn, vedgår Larsen at det er «fullt mulig at det er aktverdige grunner til å trykke enkelte artikler av Doremus» – og at det er forståelig at disse grunnene ikke kan offentliggjøres i konkret detalj.

Larsens gjennomgang av hvilke betraktninger som inngår i en redaktørvurdering om anonymitet er også fornuftig (og kunne vært et godt oppspark til en prinsipiell drøfting av kriteriene for å innvilge anonymitet); og det er helt rimelig når han (i likhet med mange andre) påpeker at jeg må akseptere at mine anonyme artikler møtes med større skepsis og mistenksomhet enn andres tekster.

Fravær av konkret grunnlag

Men i hovedsak preges Larsens innlegg av de samme manglene som svært mye av den andre kritkken mot meg: En oppramsing av angivelige prinsipielle innvendinger og betenkeligheter, men uten noen konkrete eksempler på hvorfor min faktiske aktivitet og posisjon er problematisk.

Les videre

Avsporing i alle retninger fra Angell Jensen

En kortere versjon av denne artikkelen er publisert på Mediedebatt.no.

Nordlys-kommentator Tone Angell Jensen følger opp sine tidligere angrep med en lengre bannbulle mot mitt «absurde, anonyme teater«, og innleder med å gjenta sine uriktige anklager om at jeg har drevet kildejakt på hennes anonyme kilde.

Hun siterer først at jeg i min opprinnelige henvendelse (på et tidspunkt da jeg umulig kunne ane at det dreide seg om opplysninger fra en anonym kilde) ba om å «få opplyst kilden for at det «opprinnelig forelå et forslag om at Lenvik kommune skulle finansiere disse religiøse våtdraktene»«.

Hun vedgår deretter at når hun opplyste om at det var snakk om en anonym kilde, så spurte jeg kun om andre spørsmål knyttet til hennes påstand, som hvem som hadde tenkt å fremme dette forslaget, og hvorvidt denne kilden var samme person som hadde fortalt Nordlys (feilaktig) at skolen hadde innført et nytt tiltak om å tillate ‘burkini’. På dette grunnlaget fastslår hun bombastisk at «Jeg har vært så mange år i denne bransjen at jeg skjønner når en kildejakt er i gang. Det var den nå.» – uten at hun fremfører annet enn sin egen lange erfaring som argument for denne heller konspiratoriske konklusjonen.

Hun nevner imidlertid ingenting om at hun nå har gjort en delvis retrett fra sine opprinnelige anklager på Facebook og i Medier24, der hun eksplisitt (og åpenbart uriktig) beskylder meg for å ha fortsatt å spørre etter kildens identitet også etter at hun fortalte at den var anonym.

Dersom hun fra starten av hadde nøyd seg med å si «Doremus fortsatte å spørre etter andre opplysninger som jeg antar at han ville bruke til å drive kildejakt», ville formodentlig reaksjonene blitt langt mer avdempede og nøyd seg med å påpeke at man var fullstendig uenig i hennes subjektive spekulasjoner om mine motiver.

Les videre

Uforståelig anonymitetshysteri

Artikkelen er også publisert på Medier24.

Siste episode i den tilsynelatende evigvarende føljetongen om min bruk av pseudonym, ble levert på fredag av PR-rådgiver Jarle Aabø og frontet på både Nettavisen og Medier24. Aabø utroper meg til «den feigeste av oss alle» – det hele tydeligvis utløst av at han fant det overmåte provoserende å motta en kort og høflig epost med et spørsmål om hans forrige blogginnlegg.

Mens mine tidligere kritikere i hvert fall har forsøkt å legge frem argumenter for hvorfor min anonymitet og tilhørende spaltistvirksomhet angivelig skal være problematisk, består Aabøs innlegg i all hovedsak av en tirade av ukvemsord og negative karakteristikker. Jeg har vanskelig for å få noe særlig grep om hvorfor Aabø mener jeg driver en «[skitten] virksomhet» eller hvorfor det er «utenkelig» for ham å svare meg på samme siviliserte måte som et utall andre personer har gjort – og ditto vanskelig for å komme med konkrete motargumenter mot et så diffust angrep. (Eksempelvis er Aabø tydeligvis rasende over å mangle informasjon om meg – men finner det samtidig uhyre provoserende at jeg skriver at han kan – dersom han skulle ønske det – kontakte min redaktør for eventuelle avklaringer.)

Det fremstår derfor som mest hensiktsmessig å bare henvise til mine tidligere innlegg i denne debatten, der jeg har forsøkt å gjennomgå argumentene i overdreven nitid detalj. Ikke minst vil jeg gjenta min (i all hovedsak ubesvarte) utfordring til mine tidligere kritikere: Å gi konkrete eksempler på hvilke legitime og vesentlige konsekvenser jeg angivelig unndrar meg ved min pseudonymitet.

Les videre

Pseudonymitetsdebatt uten konkrete innvendinger

Etter at jeg i romjulen svarte Gunnar Stavrum på hans beskyldninger om min ‘ynkelige ansiktsløshet’, responderte han med et nytt blogginnlegg der han fastholder at det er sterkt problematisk at jeg skriver under pseudonym

Stavrum har nå tydelig lagt det opprinnelige temaet (min kritikk  av hans ensidige og villedende omtale av VGs Årets Navn-kåring) helt til side, og fokuserer utelukkende på min pseudonymitet. Ingen av mine eller Erik Iversens innvendinger mot hans analyser av kåringen blir omtalt eller imøtegått – derimot velger Stavrum igjen å fremstille det som om jeg «aksepterer» VGs metode, til tross for at jeg nå gjentatte ganger har understreket at «Det er absolutt grunn til å kritisere VG og/eller TNS Gallup for slett håndverk i utformingen av spørsmålet«.

Likeledes bruker Stavrum heller ikke mye plass på sitt forrige hovedangrep om at jeg er «vernet mot motangrep«, eller på mine lange motargumenter om at dette slettes ikke er tilfelle. Han gjentar innledningsvis sine karakteristikker av meg som en «retorisk snikskytter» som «vil ha alle rettigheter, men ingen plikter, i den offentlige ordskiftet» – men uten å besvare min konkrete utfordring om å spesifisere hvilke slike «plikter» han mener jeg unndrar meg, eller hvilke illegitime fordeler jeg nyter godt av.

Isteden fokuserer Stavrum nå på at han mister muligheten til å tolke mine utsagn «ut fra hvem som er avsenderen«, fordi mine pseudonyme artikler angivelig «kommer fra bak et skjermbrett«. Ifølge Stavrum er det «nesten alltid [] relevant å tolke et budskap ut fra hvem som er avsenderen«, og prinsipielt sterkt problematisk at han «fratas muligheten» til dette.

Les videre

Pseudonymitet burde ikke være et hinder for saklig kritikk

Artikkelen er også publisert på Medier24.com.

Etter at jeg på tirsdag kritiserte Gunnar Stavrums analyse av VGs «Årets Navn»-kåring, svarte Stavrum dagen etter med et motangrep på egen blogg (og på Medier24.com). Stavrums bannbulle handler vel så mye om min pseudonymitet som om substansen i min kritikk, og ettersom Erik Iversen var lynraskt ute med en utmerket gjennomgang av sistnevnte på egen blogg,  skal jeg være kortfattet i den delen av mitt svar:

Stavrum beskylder meg for å være «selektivt kritisk til nettavstemninger, [men] tilgivende overfor TNS Gallup«, men underkommuniserer at jeg har sagt tydelig at «Det er absolutt grunn til å kritisere VG og/eller TNS Gallup for slett håndverk i utformingen av spørsmålet«. Jeg har også sagt meg enig i at gitt disse svakhetene, så ville det vært ønskelig om VG kunne offentliggjøre mer detaljer, slik at vi har et bedre grunnlag for å mene noe om hvorvidt skjevhetene var utslagsgivende for det endelige utfallet eller ikke.

Men samtidig har jeg gjort det klart at jeg finner det lite tillitvekkende at denne målingen, med sine svakheter, sammenlignes opp mot en nettavstemning som på absolutt alle plan er beheftet med enda større svakheter – uten noen av disse svakhetene nevnes med ett ord. Jeg har listet opp et antall formuleringer og utelatelser som gir et høyst ubalansert inntrykk av de to målingenes respektive troverdighet, men disse punktene forblir i all hovedsak ukommentert i Stavrums siste innlegg.

Istedenfor bruker han brorparten av sin tekst til å angripe meg for min pseudonymitet, som jeg etter sigende utnytter til å komme med personangrep i form av å «[fyre] løs mot enkeltpersoner,  [tillegge] dem synspunkter og [mistenkeliggjøre] deres personlige motiver.»

Det er imidlertid adskillig mer uklart hva denne «mistenkeliggjøringen» og «personangrepene» konkret består av, ettersom Stavrum ikke gir noen konkrete eksempler i form av sitater fra min tekst. (At han beskylder meg for «ad hominem-argument» for å «[mene] at kritikken ikke er relevant fordi Nettavisen ofte har nettavstemninger«, er både en merkelig definisjon av ad hominem og en total misforståelse av min argumentasjon.) Les videre

Anonymitet i den digitale tidsalder

Dette essayet er også publisert (i en noe kortere versjon) på Aftenposten.no.)

Holdningene til anonymitet på Internett har gjennomgått adskillige endringer over de siste 20 årene. I nettets spede barndom på 90-tallet, var manges tommelfingerregel at du i utgangspunktet skulle legge ut minst mulig personlig informasjon om deg selv på nettet – og ihvertfall ikke oppgi ditt virkelige navn. Riktignok har det hele tiden eksistert arenaer som Usenet, der fullt navn var den vanligste normen, men i andre – og kanskje de fleste – arenaer ville det bli ansett som unormalt og påfallende dersom du skrev under fullt navn. Pseudonymer, ‘nick’, alias, eller hva man nå kalte det, ble ansett som en naturlig del av det å være aktiv på nettet, og ofte var det bruk av fullt navn som måtte gis en konkret begrunnelse og rettferdiggjøring. Selv i 2005 ble det ikke ansett som noe spesielt unaturlig at en profilert politisk blogger som VamPus valgte å skrive under pseudonym «av hensyn til privatlivet, og for å ikke skade arbeidsgiver» – hun kunne sågar bli kåret til Norges beste blogger uten å behøve å røpe identiteten sin, og stille opp til intervju i Dagbladet med ansiktet skjult bak en dataskjerm. (I dag er hun som kjent fast møtende stortingsrepresentant for Oslo Høyre.)

Nå i 2014 har pendelen svingt kraftig i motsatt retning, og i mange kretser ses det på som grunnleggende tvilsomt dersom man ønsker å være anonym eller pseudonym på nett. Facebook har vært en av pådriverne for dette med sitt krav om at alle brukere må bruke sitt virkelige navn, og går langt i å implisere at et slikt krav er til alle brukernes beste og at det er moralsk suspekt å ikke innordne seg etter dette. Stadig flere norske medier (Dagsavisen, Vårt Land, VG, Aftenposten, NRK Ytring, Bergens Tidende, m.fl.) krever fullt navn i sine kommentarfelt på nett, primært ut fra begrunnelsen at det reduserer sjikane og hets og bidrar til et mer saklig debattklima. På arenaer som Twitter er det fortsatt fritt frem for å operere under pseudonym, men også der er det vanlig å se folk proklamere at de ikke ønsker å diskutere med noen som ikke står frem med sitt fulle navn. Tilsvarende er det mange redaktører, politikere og andre som går inn for et krav om fullt navn på nettet ikke bare ut fra praktiske hensyn, men også ut fra moralske betraktninger om at det er prinsipielt galt å bruke eller tillate pseudonym istedenfor fullt navn. Les videre