Spesialenheten for absurde resonnementer

[Liten innledning: Jeg forsøker alltid å tilstrebe nøkternhet og saklighet i mine blogginnlegg, selv når temaet er alvorlig. I dette tilfellet er jeg såpass fortørnet og oppbrakt at ikke nødvendigvis klarer å holde meg strengt til dette prinsippet – jeg håper leserne tilgir dette.

Jeg påpeker også at det begrunnede påtalevedtaket foreløpig er unntatt offentlighet av hensyn til den pågående etterforskningen i drapssaken, så alt jeg skriver er med det underforståtte forbeholdet at det kan (teoretisk sett) finnes begrunnelser der som stiller konklusjonen  i et bedre lys.]

Spesialenheten for politisaker kom i dag med sin konklusjon i etterforskningen av Bergenspolitiets håndtering av Monika-saken. (Jeg har skrevet annensteds om hvorfor jeg er betenkt over begrunnelsen for å anse alle forhold som skriver seg fra 2012 som foreldet.)

Spesialenheten har heller ikke funnet grunn til foreslå individuell straff av de to andre personene som ble etterforsket for deres håndtering av saken i 2014 (da Robin Schaefer forsøkte å få den gjenopptatt). De har utelukkende ilagt politidistriktet en foretaksstraff, og den igjen ser ut til å utelukkende ta utgangspunkt i at de avviste Schaefers initiativ om at saken måtte gjenåpnes: Les videre

Om foreldelsesfrister og grov uforstand

[OBS II: Se også min tilføyelse nederst, som kanskje er viktigere enn noen av mine opprinnelige poenger.]

(OBS: Inneholder juridiske vurderinger og resonnementer uten bakenforliggende fagkompetanse på feltet. Ta derfor alt jeg skriver med den nødvendige dose salt, og les også diskusjonen i kommentarfeltet.]

Spesialenheten konkluderte i dag sin etterforskning i Monika-saken. De har ilagt Hordalandpolitiet en foretaksstraff på 100.000 kroner, men ingen av de individuelle politifolkene som ble etterforsket blir straffeforfulgt.

Dagbladet skriver at Spesialenheten kun har vurdert forholdene som skriver seg fra 2014, da Robin Schaefer forsøkte å få saken gjenopptatt. Forholdene fra den opprinnelige etterforskningen og henleggelsen i 2012, anses som foreldet ut fra en foreldelsesfrist på to år.

Foreldelsesfrister i straffesaker er regulert av straffelovens § 67 (alle utdrag er fra den gamle, gjeldende straffeloven), som fastslår at foreldelsesfristen varierer iht. forbrytelsens alvorlighetsgrad: Les videre

Twitteruke 8 oppsummert

«Prioritert anbefaling» fra uken som gikk, går til Kim Hegers meta-ytringsfrihetdebatt-kommentar, og til Aftenpostens meget gode innføring i hvordan man bør innta en skeptisk holdning til forskningsjournalistikk.

Og forøvrig: Les videre

Radikalt misvisende

 .
[NB: Mens jeg arbeidet med denne artikkelen, publiserte Aftenposten et intervju med FFI-forsker Thomas Hegghammer der han imøtegår Aftenpostens gjengivelse av forskningen og fremfører en rekke av de samme innvendingene som jeg hadde mot Aftenpostens opprinnelige artikkel. Samtidig er det flere punkter som han ikke berørte, så jeg har funnet det rimelig å fortsatt publisere denne artikkelen, og mest hensiktsmessig å beholde den i en form som inkluderer alle mine innvendinger. Men det er altså relevant at Aftenposten selv har sørget for at deler av den opprinnelige artikkelen har blitt korrigert annensteds i Aftenpostens egne spalter. (I den forbindelse må det imidlertid også påpekes at den opprinnelige artikkelen har blitt stående i originalform, uten noen lenking eller annen indikasjon på at den er mangelfull og at det eksisterer en annen, korrigerende artikkel.)]
 .

[Tilføyelse 25.2: Etter at denne faktasjekken ble publisert også på Journalisten.no, har Aftenposten oppdatert sin artikkel med to avsnitt som gjengir Hegghammers nyanseringer og lenker til hans intervju. De to feilaktige/manglende lenkene til rapportene har også blitt rettet. Originalversjonen (som ble liggende uendret minst frem til 23.2) kan leses her. De øvrige feilene som er påpekt i denne faktasjekken har ikke blitt endret eller korrigert.]

[Ny tilføyelse 26.2: I går kveld ble Aftenpostens artikkel oppdatert på nytt, med ny (og gyldig) tittel og ingress. Noen av feilene er dermed borte, men de som ligger i selve artikkelteksten forblir fortsatt uendret.]

– – –
 .
Internasjonal studie: De fleste radikaliserte islamister kommer fra velstående familier og er godt utdannet

.

kunne Aftenposten fortelle oss på fredag, i en artikkel som tar mål av seg å tegne «et mer nyansert bilde (…) av radikaliserte muslimer enn det som hittil er kommet frem«.

Det som «tidligere har kommet frem» gjengis av Aftenposten som at

Aftenposten har tidligere skrevet at hovedtrekk ved radikaliserte og Syria-farere, ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og forskere, er at de er arbeidsledige, identitets- og spenningssøkende og har kriminell bakgrunn. Flere er konvertitter til islam. Ikke alle radikaliserte reiser til Syria, men de kan bidra til at andre reiser.

Men i sitt forsøk på relevant og berettiget nyansering av dette bildet, går Aftenposten aldeles for langt i motsatt retning og presenterer angivelige vitenskapelige konklusjoner som overhodet ikke har grunnlag i studiene de bygger på. Dels har Aftenposten oversett de uttrykkelige forbeholdene som forskerne har kommet med, dels har de simpelthen misforstått sentrale elementer i studiene, og dels har de tatt forskernes påstander for god fisk uten å ettergå bakgrunnstallene for å sjekke at det er gyldig dekning for påstanden.

Dette har den smått utrolige konsekvensen at absolutt samtlige bestanddeler i Aftenpostens overskrift er uriktige eller i beste fall upresise.

Les videre

Twitteruke 7 oppsummert

Det handlet mye om Monika-saken i forrige uke, med både Riksadvokatens granskningrapport og Robin Schaefers bok med nye avsløringer om politiet uholdbare opptreden. Den kanskje mest sjokkerende nye opplysninger fra granskningsrapporten var denne:

Klikk på tweeten over for å få en hel tråd med mine kommentarer til granskingsrapporten (og ekspander hver enkelt tweet for å se utdrag fra rapporten.)

Flere artikler om Monika-saken er samlet nedenfor, med andre tweets og lenker fra uken som gikk under der igjen.

Les videre

Terror i historieløshetens tid

Innlegget er også publisert på Dagbladet Meninger.

Norge, Skandinavia og Europa er rystet på nytt etter terroren i København. Parallellene til forrige måneds angrep i Paris er nærmest overtydelige, og det snakkes om at vi er på vei inn i (eller allerede inne i) en ny epoke av konstant terrorfare – uforutsigbar i tid og sted, men samtidig så deprimerende forutsigbar i mål, motivasjon og visshet om at det vil komme nye angrep.

Politikere, medier og samfunnsdebattanter er allerede i full gang med å debattere hvordan våre samfunn vil bli påvirket og endret av at «terroren rykker nærmere» (som opptil flere medier formulerte det, til adskillig knurring fra sosiale medier-brukere (og VGs Anders Giæver) som påpekte at den vitterlig har vært her allerede).
Det er både naturlig, riktig og nødvendig at slike terrorangrep blir grundig dekket i mediene, især når det rammer et fredelig naboland. Og selvsagt skal vi identifisere og snakke om de aspektene ved dagens sikkerhetssituasjon og trusselbilde som skiller seg fra tidligere perioder – og vi skal diskutere både hvilke konsekvenser dette kan få og hvilke det bør få.

Men når det sprer seg en virkelighetsforståelse av at Europa er på vei inn i en fundamentalt ny tidsalder uten moderne sidestykke – når Jyllands-Posten snakker på lederplass om «En ny slags krig» og slår fast at terroren i København «[er] med til at markere et før og efter«, og også folk på motsatt side av det politiske spekteret kjenner det «som et mørke senker seg over Skandinavia» – når det til tider virker som den eneste politiske skillelinjen er hvordan vi skal håndtere dette radikalt endrede trusselbildet: Da kan det være på tide å ta et skritt tilbake, og minne om hva kontinentet har gjennomlevd for 50, eller 40, eller 30 år siden. Les videre

Feilinformasjon om straffelengde – nok en gang

For en måned siden skrev jeg om hvordan NRK (blant andre) fremstilte det som om Paris-terroristen Amedy Coulibaly hadde blitt løslatt etter å bare ha sonet en brøkdel av dommen, mens realiteten var at han hadde sittet i varetekt i flere år før rettssaken kom opp, og hadde sonet totalt fire år (80% av en femårsdom, i tråd med helt normale regler for prøveløslatelse). Les videre

Twitteruke 6 oppsummert

Hvis du bare skal lese én av mine anbefalinger fra uken som gikk, bør det være denne:

Og for de som er interessert i mer: Les videre

Mine fakta, dine fakta og journalistikk

I onsdagens Dagsavisen kommer dikteren Jan Erik Vold med en bredside mot norsk asyl- og flyktningepolitikk, som han sammenligner med forholdene i 30-tallets Nazi-Tyskland:

Jeg tenker særlig på alle innstrammingene og forbudene som kom i Tyskland – sammenlignet med det umenneskelige ved å foreslå at det skal bli straffbart å hjelpe tiggere. Og å sende asylbarn tilbake til Afghanistan mens Afghanistan selv har protestert – det er rasepolitikk,

Det ser ikke ut som journalisten på noe tidspunkt har stilt et kritisk spørsmål om hvordan Vold mener at det utgjør «rasepolitikk» å overkjøre afghanske myndigheters protester mot tvangsretur av barnefamilier. Han ser heller ikke ut til å ha skilt mellom Volds raseri mot forslaget om «at det skal bli straffbart å hjelpe tiggere«, og at han tidligere i samme artikkel siteres på dette skal gjelde hjelp til flyktninger:

Vi har en borgerlig regjering som vil gjøre det straffbart å hjelpe flyktninger i nød.

«Balansen» i artikkelen er ivaretatt ved at journalisten (eller rettere sagt en av hans kolleger) har intervjuet statssekretær Jøran Kallmyr (Frp, Justisdepartementet) og latt han få ta til motmæle mot Vold. Om Volds anklager om at de ønsker å straffe de som gir hjelp, sier Kallmyr (min uth.):

Kallmyr reagerer også på at Vold påstår at regjeringen vil straffe dem som hjelper flyktninger.

– Hvor han har det fra, vet ikke jeg, sier statssekretæren

Han tror det dreier seg om en misforståelse om medvirkningsansvaret i forslaget om tiggerlov som var ute på høring.

– Her vil jeg understreke at det lå et vinningsvilkår inne – det vil si at det ikke var de som hjelper folk som blir straffet, men de som tjener penger på å få folk til å tigge. Og det er noe ganske annet. Jeg tror ikke vi skal definere det som hjelp, sier Kallmyr.

Men Kallmyrs påstander er stikk i strid med det som står svart på hvitt i regjeringens eget høringsbrev om tiggeforbud. Les videre

Triskaidekafobigenese

Innlegget er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Alle vet at det er en utbredt oppfatning at tallet 13 er et ulykkestall, men man har få klare holdepunkter for hvordan denne overtroen har oppstått. Den vanligste forklaringen er at Judas var den 13. ved bordet under Jesu siste måltid, og det hevdes også at vikingene hadde en tilsvarende fortelling om Loke som den 13. guden.

En mindre brukt forklaring er at 13 er et primtall (altså at det ikke kan deles på noen mindre tall), og dermed er veldig upraktisk å regne med – ikke minst sammenlignet med 12, som kan deles på både 2, 3, 4, og 6. Det er derfor naturlig at 13 tidlig fikk rykte på seg som et «brysomt» tall, og at man var «uheldig» dersom man måtte håndtere det i en eller annen utregning. Les videre