Bedre nytt år

Nå i desember skorter det ikke på kronikker som kritiserer ulike aspekter ved jul og julefeiring, enten det handler om kjøpepress, alkoholbruk, julemat-tradisjoner eller julefilmer. Derimot er det langt mellom tilsvarende kritiske betraktinger om nyttår og nyttårsfeiring. Så, for å gjøre noe med denne ubalansen og sørge for at også nyttåret får sin andel av grettent pirk, har jeg latt min indre Charles-Gilbert Romme få utløp for å påpeke at det er forferdelig upraktisk – i hvert fall i Norge og landdeternaturligåsammenligneossmed – å la det nye året starte 1. januar. Les videre

Advertisements

Lenkesamling uke 52

Et leserinnlegg i danske Journalisten hever øyenbrynene over hvordan den ellers så ytringsfrihetsforsvarende danske offentligheten har vært musestille om Frps reaksjoner mot SAS-magasinets artikkel om høyreekstremisme og -populisme, og SAS’ tilbaketrekking og makulering av hele opplaget.

Nettstedet The Smoking Gun mener å ha slått fast at et av nøkkelvitnene i Ferguson-saken (som støttet politimannens forklaring om at Michael Brown stormet mot ham i ‘kampmodus’)  har ekstremt liten troverdighet, og at hun mest sannsynlig rett og slett ikke var til stede da Brown ble skutt og drept.
Og til og med statsadvokaten som presenterte saken for storjuryen sier at han er overbevist om at opptil flere vitner løy under ed – men at han mente at det eneste riktige i en så betent sak var å presentere samtlige vitner og la storjuryen gjøre seg opp sin mening. Det er høyst uklart om han tok noe ansvar for å sikre at storjurymedlemmene fikk tilstrekkelig informasjon om hvorfor visse vitner manglet enhver troverdighet.

Her er forøvrig noen eksempler på hvordan de samme aktørene som mente at demonstranter og kritikere av politiet bar et direkte ansvar for drapene på to politimenn i New York nylig, ikke er i nærheten av å anvende samme standarder for skyld og ansvar når amerikanske høyreekstreme går til angrep på politiet.

Stavangeravisen leverer en uhyre sterk kandidat i konkurransen om «årets verste Google Translate-oversatte artikkel».

Én glitrende god og én ubehjelpelig pjattete og overdreven tekst om å bryte med etablerte normer for julefeiring. Gjett hvilken som står på trykk i Norges største avis og hvilken som publiseres på en (relativt) obskur svensk blogg. 😦

Tunisisk krisemaksimering

De fleste kommentatorer omtaler Tunisia som den eneste – men fortsatt svært usikre og skjøre – suksesshistorien etter den arabiske vårens revolusjoner. På søndag gikk tunisierne til urnene i 2. og avgjørende valgomgang i presidentvalget, og neste formiddag brakte NRK denne nyheten (med utgangspunkt i en NTB-melding): Les videre

Lenkesamling uke 50 / 51

Datatilsynet opprettholder sin skarpe kritikk mot å innføre felles elektronisk pasientjournal for hele landet: «Vi har [allerede i dag] sett helsevirksomheter der øyenleger har hatt full tilgang til gynekologens elektroniske pasientjournal og der fysikalsk medisiner har kunne se alle pasientopplysninger i psykologers journal. Det er vanskelig å se begrunnelsen for slikt innsyn.»

Liste over hvilke feil man må bestrebe seg på å unngå når man foretar brukerundersøkelser – med betydelig overføringsverdi også til andre typer sosiologiske undersøkelser.

Sverigedemokratarnas partisekretær Björn Söder gir en åpenhjertig beskrivelse av sitt syn på nasjons-begrepet og minoriteter i et lengre intervju med Dagens Nyheter. (I ettertid protesterer Söder på å ha blitt misvisende gjengitt, men ender tilsynelatende opp med å bare bekrefte akkurat de samme standpunktene.)

Helsepersonell og pårørende advarer om at en gammel, dement kvinne ikke får forsvarlig tilbud og må flyttes. Kommunen gjør ingenting. Kvinnen faller ned en usikret trapp (i juli 2012) og dør av skadene. Helsetilsynet gransker saken og anbefaler tiltale. Politiet henlegger saken. Helsetilsynet klager til statadvokaten. Statsadvokaten henlegger saken fordi foreldelsesfristen nå er utløpt.

Les videre

Dagens sitat: Om å ta forholdsregler eller ikke

Ett tema som ofte vekker sterke følelser og kraftig uenighet, er hvorvidt folk bør endre og begrense sin atferd i møte med trusler, eller om det tvert imot er prinsipielt viktig og riktig å vise tydelig for all verden at man ikke lar seg påvirke av slike trusler.

Noen mener at man er nødt til å opptre nøkternt og pragmatisk og ta visse forholdsregler, selv om dette er ting som man i en ideell verden ikke burde behøve å gjøre.
For eksempel Frps stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen (justiskomiteen), her i 2007, etter at en rapport (angivelig) viste at annenhver mann i Norge mener kvinner som flørter åpenlyst selv er ansvarlig hvis de blir utsatt for seksuelle overgrep.

Det er alltid menn som har skylden for en voldtekt. Handlingen kan aldri unnskyldes og jenter skal ha lov til å kle seg som de vil og oppføre seg som de vil. Men dessverre slik samfunnet har utviklet seg har det dessverre blitt utrygt for jenter å gjøre ting vi mener de skal ha lov til. (…) Det er klart at det er lov å flørte, men på noen kan slik atferd være provoserende, særlig i et flerkulturelt samfunn. Det er folk som driver risikosport, og noen som dør av det. Kvinner må selv ta ansvaret for hvilke signaler de sender ut.

Mens noen personer insisterer på at dersom vi justerer vår oppførsel for å hensyn til slike trusler og farer, så har vi gitt etter for de som truer og latt dem vinne.
For eksempel Frps stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen (justiskomiteen), her i 2014 på spørsmål om han vil endre sine mobilvaner etter Aftenpostens avsløring av falske basestasjoner i nærheten av Stortinget:

Nei, jeg tror ikke at det jeg gjør er så ekstremt interessant, jeg legger vel aldri skjul på hva jeg mener. Hvis jeg legger om [mobilvanene mine på grunn av avlyttingsmuligheter], betyr det jo at de andre vant. Jeg har ikke tenkt å endre mitt levesett.

Alltid greit med nok et eksempel på at setningen «Jeg sier alltid det jeg mener«, som regel også inneholder det uuttalte leddet «uten å ta hensyn til om dette henger logisk sammen med ting jeg tidligere har sagt«.

Men på den annen side: Når Ellingsen møter seg selv i døren så ofte som han gjør, så slipper han ihvertfall å kommunisere med seg selv på en utrygg mobiltelefonlinje. Det er da noe.

Mobilsikkerhet i toppolitikken

Som de fleste sikkert har fått med seg, har Aftenposten – med journalist Per Anders Johansen i spissen – avslørt at det er blitt plassert ut falske basestasjoner i Oslo sentrum (bl.a. i nærheten av Stortinget og regjeringsbygningene) – trolig med det formålet å avlyttte sensitiv mobilkommunikasjon. Politikerne har reagert kraftig på avsløringene, samtidig som de understreket at de er bevisste på faren for mobilavlytting og passer på å ta sine forholdsregler når de skal håndtere sensitiv informasjon. Justiskomiteens leder Hadia Tajik fikk f.eks. spørsmål på mandagens Dagsnytt Atten om statsrådene fikk utdelt sikrere utstyr enn vanlige smarttelefoner, og svarte at:

Nei, jeg forholdt meg til en vanlig smarttelefon, men der var det gode rutiner på at man selvfølgelig ikke formidler sensitiv informasjon på mobil.

Samtidig – hvis vi blar et par år tilbake i Aftenpostens arkiv, finner vi denne artikkelen (forøvrig av samme journalist Johansen) om foranledningen til Norges deltagelse i Libya-krigen:

Tok beslutningen om kampfly på telefon

Telefonen ringer. «Hei! Det er Jonas Gahr Støre». Det er tidlig lørdag morgen 19. mars hjemme hos Siv Jensen, Erna Solberg, Trine Skei Grande og Dagfinn Høybråten. Norges utenriksminister er på tråden. Støre kan fortelle at Regjeringen i løpet av natten har bestemt at Norge skal bidra med kampfly mot bakkemål i Libya, hvor Gadafis styrker sto utenfor opprørernes viktigste by.
Beslutningen 19. mars om å sende seks F-16 kampfly til krigen i Libya skjedde uten et eneste formelt møte i hverken Regjeringen eller Stortinget. Etter en lang serie av telefonsamtaler på tomannshånd fredag og lørdag morgen ble alle enig om at alle var enig.

Også VG gjentar samme opplysning om at «Avgjørelsen [om å sende seks norske kampfly til Libya] ble tatt via mobiltelefon«, mens Klassekampen presiserer (i oktober i år) at «Partilederne i SV og Senterpartiet ble orientert på telefon, lederne i opposisjonspartiene ble varslet på sms.»

Hvis disse opplysningene stemmer, synes jeg det kunne være greit med en aldri så liten avklaring om hvor terskelen egentlig ligger for hva slags «sensitiv informasjon» som man «selvfølgelig ikke formidler på mobil»….

Tre skritt til høyre + ett skritt til venstre = bevegelse mot venstre

Aftenpostens lederartikkel på fredag handlet om regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, primært at man ønsker å åpne for at arbeidsgiverne kan foreta midlertidige ansettelser på generelt grunnlag (altså at det ikke behøver å være noen konkret begrunnelse for å ansette midlertidig og ikke fast) i inntil 12 måneder. Aftenposten støtter forslaget og mener at LO overreagerer med sin retorikk og sine trusler om generalstreik. Tross alt, skriver Aftenposten:

Argumentene for endringen bunner ikke i et ønske om å rasere norsk arbeidsliv, men i en tro på at endringen – som er mer beskjeden enn det Høyre og Frp gikk til valg på – kan bidra til å senke terskelen inn i arbeidslivet.

Hva som er de faktiske beveggrunnene, og i hvilken grad disse beveggrunnene vil være avgjørende for hvilke konsekvenser endringen får i praksis, er jo et i stor grad et subjektivt spørsmål som man kan ha ulike meninger om. Aftenpostens påstand om at den foreslåtte endringen er «mer beskjeden enn det Høyre og Frp gikk til valg på«, har derimot karakter av en objektiv faktapåstand som bør kunne dokumenteres med fakta. Imidlertid – som det har blitt trukket frem gjentatte ganger i de siste dagers debatt – er faktum at Høyres stortingsvalgsprogram (s.82) begrenset seg til å myke opp midlertidighetsreglene innenfor dagens rammer (altså at det stilles krav om at det må foreligge et midlertidig behov for ekstra arbeidskraft):

Høyres løsninger:
(…)
• myke opp reglene for midlertidige ansettelser ved midlertidige behov

Les videre

Et spørsmål om midlertidighet og karantenetider

Regjeringen foreslår som kjent å tillate midlertidige ansettelser på generelt grunnlag (altså at det ikke behøver å være noen konkret begrunnelse for å ansette midlertidig og ikke fast) i inntil 12 måneder. Samtidig vil de beskytte «hovedregelen om fast ansettelse» ved hjelp av ulike begrensninger, blant annet en bestemmelse om «karantenetid» på 12 måneder etter at en slik midlertidig ansettelse har utløpt. Innenfor karantenetiden vil det ikke være adgang til å inngå nye midlertidige ansettelser på generelt grunnlag for å utføre de samme arbeidsoppgavene som ble utført under den utløpte ansettelsen.

Men, som departementet refererer: «Mange høringsinstanser påpeker at begrepet «samme arbeidsoppgaver» i forslaget er uklart og kan gi grunnlag for tolkningstvil og omgåelse.» Departementet foreslår derfor å bruke begrepet «arbeidsoppgaver av samme art», og gir noen føringer om hvordan dette skal forstås: Les videre

Lenkesamling uke 49

Kongsvinger Taxi leverer årets verste og mest åpenbare diskriminering, og dessuten en sterk kandidat til årets mest utilstrekkelige beklagelse.

Et område der jeg faktisk mener at norsk presse har hevet seg betraktelig de siste årene, er at man i mindre grad aksepterer det når politikere gir et forhåndsinnøvd svar som ikke forholder seg til det konkrete spørsmålet, og at journalistene fortsetter å borre etter svar. Bergens Tidendes Anders Haga leverer et prakteksempel på dette når han prøver å avkreve justisministeren et svar på hvorfor de ikke ville stanse utsendelsen av lengeværende asylbarn i påvente av den nye forskriften.

Les videre

Men hva var egentlig spørsmålet om holdninger til innvandrere?

Minervas Kristian Meisingset har tatt for seg SSBs undersøkelse om holdninger til innvandrere og innvandring, og jeg har (rekk opp hånda alle som er overrasket) noen innvendinger til både spørsmålsformuleringene og analysen av resultatene.

Jeg har dessverre ikke tid til å sy det i hop til et sammenhengende blogginnlegg akkurat nå, men de interesserte kan lese mine kommentarer i kommentarfeltet under Meisingsets artikkel.