Intervju med meg i Dagbladet

Jeg er intervjuet i lørdagens Dagbladet, resultatet kan du lese her.

Og de som syns det publiserte intervjuet ble i korteste laget, kan lese hele «råteipen» av utvekslingen mellom meg og journalisten her.

Anonymitetsdebatt på skråplanet

Artikkelen er også publisert på Minervanett.

Sommerens runde av den tilsynelatende evigvarende debatten  omkring min spaltistvirksomhet under pseudonym, nådde også Minervas spalter i form av en lengre kritikk fra Bård Larsen.

På en del punkter er Larsens artikkel mer sober og balansert enn visse andre kritikere. I motsetning til en del debattanter som bombatisk og kategorisk konkluderer med at det er utenkelig at jeg reellt risikerer alvorlige represalier dersom jeg skrev under fullt navn, vedgår Larsen at det er «fullt mulig at det er aktverdige grunner til å trykke enkelte artikler av Doremus» – og at det er forståelig at disse grunnene ikke kan offentliggjøres i konkret detalj.

Larsens gjennomgang av hvilke betraktninger som inngår i en redaktørvurdering om anonymitet er også fornuftig (og kunne vært et godt oppspark til en prinsipiell drøfting av kriteriene for å innvilge anonymitet); og det er helt rimelig når han (i likhet med mange andre) påpeker at jeg må akseptere at mine anonyme artikler møtes med større skepsis og mistenksomhet enn andres tekster.

Fravær av konkret grunnlag

Men i hovedsak preges Larsens innlegg av de samme manglene som svært mye av den andre kritkken mot meg: En oppramsing av angivelige prinsipielle innvendinger og betenkeligheter, men uten noen konkrete eksempler på hvorfor min faktiske aktivitet og posisjon er problematisk.

Les videre

Avsporing i alle retninger fra Angell Jensen

En kortere versjon av denne artikkelen er publisert på Mediedebatt.no.

Nordlys-kommentator Tone Angell Jensen følger opp sine tidligere angrep med en lengre bannbulle mot mitt «absurde, anonyme teater«, og innleder med å gjenta sine uriktige anklager om at jeg har drevet kildejakt på hennes anonyme kilde.

Hun siterer først at jeg i min opprinnelige henvendelse (på et tidspunkt da jeg umulig kunne ane at det dreide seg om opplysninger fra en anonym kilde) ba om å «få opplyst kilden for at det «opprinnelig forelå et forslag om at Lenvik kommune skulle finansiere disse religiøse våtdraktene»«.

Hun vedgår deretter at når hun opplyste om at det var snakk om en anonym kilde, så spurte jeg kun om andre spørsmål knyttet til hennes påstand, som hvem som hadde tenkt å fremme dette forslaget, og hvorvidt denne kilden var samme person som hadde fortalt Nordlys (feilaktig) at skolen hadde innført et nytt tiltak om å tillate ‘burkini’. På dette grunnlaget fastslår hun bombastisk at «Jeg har vært så mange år i denne bransjen at jeg skjønner når en kildejakt er i gang. Det var den nå.» – uten at hun fremfører annet enn sin egen lange erfaring som argument for denne heller konspiratoriske konklusjonen.

Hun nevner imidlertid ingenting om at hun nå har gjort en delvis retrett fra sine opprinnelige anklager på Facebook og i Medier24, der hun eksplisitt (og åpenbart uriktig) beskylder meg for å ha fortsatt å spørre etter kildens identitet også etter at hun fortalte at den var anonym.

Dersom hun fra starten av hadde nøyd seg med å si «Doremus fortsatte å spørre etter andre opplysninger som jeg antar at han ville bruke til å drive kildejakt», ville formodentlig reaksjonene blitt langt mer avdempede og nøyd seg med å påpeke at man var fullstendig uenig i hennes subjektive spekulasjoner om mine motiver.

Les videre

Den ansiktsløse Doremus mot den eksempelløse Giæver

Det har tilsynelatende (og dessverre) blitt en naturlov i den norske media-andedammen at enhver debatt om anonymitet, før eller siden ender opp med å handle om meg.

Etter at Medier24 (med litt hjelp fra andre journalister) avslørte at DN-journalist Mina Ghabel Lunde skrev anonymt på Twitter-kontoen @fruhjorth, har man konsekvent forsvart avsløringen/publiseringen med to forhold:

1) At kontoen (tidvis) har bedrevet ren hets/sjikane av enkeltpersoner.

2) At Lunde hadde en dobbeltrolle der hun både opptrådte som mediejournalist under fullt navn og samtidig skrev anonymt om de samme personene og temaene.

Ettersom dette er ting som kategorisk og definitivt ikke gjelder for meg, skulle man trodd at jeg kunne holdes utenfor debatten (eller eventuelt brukes som eksempel på skillet mellom illegitim og (mer) akseptabel anonymitet).

Men dengang ei. Les videre

Uforståelig anonymitetshysteri

Artikkelen er også publisert på Medier24.

Siste episode i den tilsynelatende evigvarende føljetongen om min bruk av pseudonym, ble levert på fredag av PR-rådgiver Jarle Aabø og frontet på både Nettavisen og Medier24. Aabø utroper meg til «den feigeste av oss alle» – det hele tydeligvis utløst av at han fant det overmåte provoserende å motta en kort og høflig epost med et spørsmål om hans forrige blogginnlegg.

Mens mine tidligere kritikere i hvert fall har forsøkt å legge frem argumenter for hvorfor min anonymitet og tilhørende spaltistvirksomhet angivelig skal være problematisk, består Aabøs innlegg i all hovedsak av en tirade av ukvemsord og negative karakteristikker. Jeg har vanskelig for å få noe særlig grep om hvorfor Aabø mener jeg driver en «[skitten] virksomhet» eller hvorfor det er «utenkelig» for ham å svare meg på samme siviliserte måte som et utall andre personer har gjort – og ditto vanskelig for å komme med konkrete motargumenter mot et så diffust angrep. (Eksempelvis er Aabø tydeligvis rasende over å mangle informasjon om meg – men finner det samtidig uhyre provoserende at jeg skriver at han kan – dersom han skulle ønske det – kontakte min redaktør for eventuelle avklaringer.)

Det fremstår derfor som mest hensiktsmessig å bare henvise til mine tidligere innlegg i denne debatten, der jeg har forsøkt å gjennomgå argumentene i overdreven nitid detalj. Ikke minst vil jeg gjenta min (i all hovedsak ubesvarte) utfordring til mine tidligere kritikere: Å gi konkrete eksempler på hvilke legitime og vesentlige konsekvenser jeg angivelig unndrar meg ved min pseudonymitet.

Les videre

Pseudonymitetsdebatt uten konkrete innvendinger

Etter at jeg i romjulen svarte Gunnar Stavrum på hans beskyldninger om min ‘ynkelige ansiktsløshet’, responderte han med et nytt blogginnlegg der han fastholder at det er sterkt problematisk at jeg skriver under pseudonym

Stavrum har nå tydelig lagt det opprinnelige temaet (min kritikk  av hans ensidige og villedende omtale av VGs Årets Navn-kåring) helt til side, og fokuserer utelukkende på min pseudonymitet. Ingen av mine eller Erik Iversens innvendinger mot hans analyser av kåringen blir omtalt eller imøtegått – derimot velger Stavrum igjen å fremstille det som om jeg «aksepterer» VGs metode, til tross for at jeg nå gjentatte ganger har understreket at «Det er absolutt grunn til å kritisere VG og/eller TNS Gallup for slett håndverk i utformingen av spørsmålet«.

Likeledes bruker Stavrum heller ikke mye plass på sitt forrige hovedangrep om at jeg er «vernet mot motangrep«, eller på mine lange motargumenter om at dette slettes ikke er tilfelle. Han gjentar innledningsvis sine karakteristikker av meg som en «retorisk snikskytter» som «vil ha alle rettigheter, men ingen plikter, i den offentlige ordskiftet» – men uten å besvare min konkrete utfordring om å spesifisere hvilke slike «plikter» han mener jeg unndrar meg, eller hvilke illegitime fordeler jeg nyter godt av.

Isteden fokuserer Stavrum nå på at han mister muligheten til å tolke mine utsagn «ut fra hvem som er avsenderen«, fordi mine pseudonyme artikler angivelig «kommer fra bak et skjermbrett«. Ifølge Stavrum er det «nesten alltid [] relevant å tolke et budskap ut fra hvem som er avsenderen«, og prinsipielt sterkt problematisk at han «fratas muligheten» til dette.

Les videre

Når saklig kritikk stemples som trolling

En litt kortere versjon av innlegget er publisert hos Aftenposten.
 .

I lørdagens Aftenposten går statsviter Ingrid Rogstad til kraftig angrep på min opptreden overfor henne, og mot de instanser (Fritt Ord, Dagbladet, Journalisten.no, Manifest Tidskrift) som støtter min spaltistvirksomhet. Bakgrunnen er at jeg arbeider med en kritisk gjennomgang av (deler av) hennes doktorgradsavhandling, om samspillet mellom Twitter og tradisjonelle medier, og Rogstad mener at mine henvendelser og spørsmål til henne får henne til å «[føle seg] som en spurv som blir beskutt med kanon av ukjent fiende«. Jeg kan ikke se at dette er en rimelig eller forholdsmessig beskrivelse av vår kontakt og korrespondanse.

Som folk selv kan lese her, har jeg sendt henne én lang epost med detaljerte spørsmål, og deretter to oppfølgings-eposter (egentlig bare én epost delt opp i to for å være mer oversiktlig) som kun handler om å etterspørre de opplysningene som jeg ba om innledningsvis (og der hun tildels syntes å ha misforstått spørsmålet mitt). Når Rogstad så gjorde det klart at hun ikke ville gi noe mer informasjon om avhandlingen, forholdt jeg meg selvsagt til det, og sendte henne kun tre svært korte eposter med forespørsel om rene (og svært enkle) praktiske avklaringer. Les videre