Et forsvar for de rotløse

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

I et mye omtalt intervju i helgens VG fremfører kulturminister Linda Hofstad Helleland og Sp-leder Ola Borten Moe en felles bekymringsmelding om at «norske verdier er under press» og om hvor viktig det er å «stille opp for» disse verdiene og «våge å være norske«. Et av argumentene som de begge trekker frem, er betydningen av å være «trygge på oss selv» og vår egen (implisitt nasjonale og kulturelle) identitet, for å møte fremmede kulturer: «Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed«.

Og dette er et velkjent og stadig tilbakevendende argument i samfunnsdebatten, som i all hovedsak fremføres som et selvsagt og opplagt premiss som det er unødvendig å begrunne ytterligere. Noen ganger fremheves «trygghet på egen identitet» særskilt som et forsvar mot at unge blir radikalisert og tiltrukket av ekstreme miljøer, men også på generelt grunnlag blir vi stadig fortalt at det er et allment og essensielt behov å ha en veldefinert, tydelig og trygg identitet – både av hensyn til egen sjelefred og for å kunne utvise «raushet i møte med dem som er annerledes«.

Les videre

Anonymitetsdebatt på skråplanet

Artikkelen er også publisert på Minervanett.

Sommerens runde av den tilsynelatende evigvarende debatten  omkring min spaltistvirksomhet under pseudonym, nådde også Minervas spalter i form av en lengre kritikk fra Bård Larsen.

På en del punkter er Larsens artikkel mer sober og balansert enn visse andre kritikere. I motsetning til en del debattanter som bombatisk og kategorisk konkluderer med at det er utenkelig at jeg reellt risikerer alvorlige represalier dersom jeg skrev under fullt navn, vedgår Larsen at det er «fullt mulig at det er aktverdige grunner til å trykke enkelte artikler av Doremus» – og at det er forståelig at disse grunnene ikke kan offentliggjøres i konkret detalj.

Larsens gjennomgang av hvilke betraktninger som inngår i en redaktørvurdering om anonymitet er også fornuftig (og kunne vært et godt oppspark til en prinsipiell drøfting av kriteriene for å innvilge anonymitet); og det er helt rimelig når han (i likhet med mange andre) påpeker at jeg må akseptere at mine anonyme artikler møtes med større skepsis og mistenksomhet enn andres tekster.

Fravær av konkret grunnlag

Men i hovedsak preges Larsens innlegg av de samme manglene som svært mye av den andre kritkken mot meg: En oppramsing av angivelige prinsipielle innvendinger og betenkeligheter, men uten noen konkrete eksempler på hvorfor min faktiske aktivitet og posisjon er problematisk.

Les videre

Triskaidekafobigenese

Innlegget er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Alle vet at det er en utbredt oppfatning at tallet 13 er et ulykkestall, men man har få klare holdepunkter for hvordan denne overtroen har oppstått. Den vanligste forklaringen er at Judas var den 13. ved bordet under Jesu siste måltid, og det hevdes også at vikingene hadde en tilsvarende fortelling om Loke som den 13. guden.

En mindre brukt forklaring er at 13 er et primtall (altså at det ikke kan deles på noen mindre tall), og dermed er veldig upraktisk å regne med – ikke minst sammenlignet med 12, som kan deles på både 2, 3, 4, og 6. Det er derfor naturlig at 13 tidlig fikk rykte på seg som et «brysomt» tall, og at man var «uheldig» dersom man måtte håndtere det i en eller annen utregning. Les videre

Bedre nytt år

Nå i desember skorter det ikke på kronikker som kritiserer ulike aspekter ved jul og julefeiring, enten det handler om kjøpepress, alkoholbruk, julemat-tradisjoner eller julefilmer. Derimot er det langt mellom tilsvarende kritiske betraktinger om nyttår og nyttårsfeiring. Så, for å gjøre noe med denne ubalansen og sørge for at også nyttåret får sin andel av grettent pirk, har jeg latt min indre Charles-Gilbert Romme få utløp for å påpeke at det er forferdelig upraktisk – i hvert fall i Norge og landdeternaturligåsammenligneossmed – å la det nye året starte 1. januar. Les videre

Tilsvar til @elswense om ‘offerrollen’

Et relativt kort tilsvar til Elisabeth Swensens debattinnlegg i Klassekampen om mobbing, motstandskraft og overlevelseskunster:

Jeg har ingen problemer med at man ønsker å lære bort motstandsstrategier og overlevelseskunster, men jeg reagerer på denne stadig mer utbredte retorikken om at det er fundamentalt galt og nedlatende/forminskende dersom man omtaler seg selv eller andre som et ‘offer’. Det er klart at det er uheldig og skadelig dersom enkeltpersoner «defineres som ofre» i den betydning at offer-statusen blir altomfattende og dekkende for hele deres identitet. Men dette bør ikke være noen rimelig grunn til at vi i enhver sammenheng skal ha en berøringsangst mot å si at noen har vært eller er et offer i den betydning at hen har vært/er utsatt for urett og overgrep som har medført betydelige konsekvenser. ‘Offer’ bør sjelden eller aldri være noen altomfattende betegnelse for en person, men det må ikke forhindre oss fra å bruke det som én merkelapp blant mange som karakteriserer en person og hens situasjon. Det er ikke – eller burde ihvertfall ikke være – noen motsetning mellom å være et ‘offer’ og å være ‘sterk, ansvarlig og uavhengig’. Tvert imot vil det ofte være de største ofrene som i aller størst grad viser ‘styrke’ og ‘uavhengighet’ ved å overvinne de prøvelser som de har vært utsatt for og som har gjort dem til et ‘offer’. Les videre

Tutus farlige dikotomi

Fredsprisvinner Desmond Tutu har vært på besøk i Norge sammen med sin datter for å lansere deres felles bok om tilgivelse, og har i den forbindelse oppfordret nordmenn til å tilgi massemorderen Anders Behring Breivik:

«Nordmenn må være åpne for å tilgi Anders Behring Breivik», uttalte nobelprisvinner Desmond Tutu på en pressekonferanse i Oslo mandag.

«Det er det vi mener. Det er nok også Guds holdning», sa ­erkebiskopen.

(…)

– Først og fremst vil jeg si at det er naturlig at både foreldrene til dem som ble drept og dem som var til stede, og som overlevde, føler hat og sinne. Det han gjorde, var en forferdelig handling som må fordømmes.

– Men etter at det verste er over, har man to valg: Det ene er å gå videre med sinnet, hatet og bitterheten, fortsette med å ville slå tilbake. Det andre er å klare å se forbi det grusomme, forbi handlingen og forsøke å tilgi.

(…)

– Men kan og bør alt tilgis? vi vil vite.

– Det motsatte av å tilgi, er ikke å tilgi. Men i et menneskelig samfunn vil det være umulig. Det er svært viktig å huske på. Uten tilgivelse er det ingen fremtid, sier Tutu.

Les videre