Å sette debatten foran debattgrunnlaget

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Den gang NRK P2 fortsatt leverte ukentlig nyhetssatire i «Hallo i Uken», var en av gjennomgangsfigurene «NRKs ekspertkommentator Knut Kyrre Hevde», som, når han ble stilt spørsmål om en nylig utgitt rapport, alltid svarte med «Nå har ikke jeg lest rapporten, men…», før han synset ufortrødent i vei om innholdet.

Og selv om Hallo i Uken forlengst har vandret heden, lever «la-oss-dekke-temaet-før-man-egentlig-har-satt-seg-inn-i-det»-holdningen fortsatt videre både på Marienlyst og i andre medier.

Seneste eksempel var på fredagens Dagsnytt atten, der man åpnet med å diskutere Bushra Ishaqs nye bok «Hvem snakker for oss?«, basert på en befolkningsundersøkelse sendt til 10.000 (antatte) norske muslimer.

I debatten kritiserte Ishaqs motdebattant Abid Raja undersøkelsens lave svarprosent, ettersom det kun var 845 personer som hadde svart på undersøkelsen (og bekreftet at de var muslimer), og Raja argumenterte derfor for at resultatene hadde begrenset gyldig ettersom de bygget på et så begrenset (og potensielt skjevfordelt) utvalg.

Ishaq svarte på dette ved å fremholde at resultatene var blitt kvalitetssikret av tunge faglige autoriteter, som hadde konkludert med at den lave responsraten var fullt ut akseptabel så lenge man kunne slå fast at utvalget var representativt (med hensyn til faktorer som alder, kjønn, landbakgrunn, religiøsitet, osv.)

Som mine faste lesere sikkert vil ha gjettet, synes jeg at dette er en spennende metodedebatt – men har verken nok fagkunnskap eller nok detaljkunnskap om den konkrete debatten til å tilføye noe av betydning.

Det jeg imidlertid bet meg merke i, var Ishaqs tilsvar til Raja (som tilbakevisning av hans kritikk) om at «Tydeligvis har ikke du lest boken min – for den er faktisk ikke utgitt, ikke sant – så det er klart at du dømmer meg og min bok ut fra en artikkel [i Aftenposten]».

Les videre

Reklamer

Forvirret statistikk om ungdommers alkoholbruk

Jeg har skrevet om Actis’ feilaktige gjengivelse av egne tall for ungdommers alkoholbruk (som også ble videreført i diverse medier – i kortversjon i Dagbladet, og i en mye lengre og mer detaljert versjon her på bloggen.

Men hvordan målte man egentlig kvinners «interesse for politikk»?

Min gamle artikkel om feilaktige gjengivelser av studie av FB-brukeres interesser, er nå publisert hos Dagbladet i oppdatert versjon (med både noen tilføyelser og noen forkortelser).

Falske nyheter, ekte nyheter, og misforståtte nyheter

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet Meninger.

Helgens utgave av «Urix på lørdag» på NRK P2 inkluderte en reportasje om den amerikanske mediedebatten «etter at falske nyheter har skapt farlige situasjoner». Etter å ha besøkt pizzarestauranten der en tungt bevæpnet mann avfyrte flere skudd på jakt etter pedofili-ligaen som han hadde lest seg til at opererte i kjelleren, besøker korrespondent Tove Bjørgaas professor Margot Susca, og vi får følgende utveksling:

Susca: In the critical months before the election, Facebook had 8,7 million engagements, or retweets (sic), of fake news stories. And that’s compared to 7,3 million – a lower number – of real, legitimate news stories.

Bjørgaas: Slike [falske] nyheter ble i de avgjørende ukene før valget delt i større antall enn vanlige nyheter på sosiale medier, forklarer hun, og viser frem en foreløpig statistikk fra nettstedet BuzzFeed.

Lytterne blir altså klokkeklart fortalt at falske nyheter – som helhet – fikk flere delinger og andre involveringer («engagements«) enn samtlige artikler fra virkelige nyhetsmedier.

Men dersom vi tar oss bryet med å lese BuzzFeed-artikkelen som Susca og Bjørgaas henviser til, finner vi at de klart og tydelig oppgir at analysen (og tallene Susca bruker) henviser til de 20 mest leste artiklene om valgkampen i denne perioden (fra henholdsvis falske og ekte nyhetsnettsteder).

Les videre

Svømmehviskeleken

Artikkeleen er også publisert (i forkortet versjon) på mediedebatt.no.

VG rapporterte nylig om at «Penger til svømmeopplæring når ikke frem» (arkivert versjon). Staten har altså øremerket 35 millioner kroner som tilskudd til svømmeopplæring i skoler og barnehager, men store deler av midlene blir liggende ubrukt hos Fylkesmannen pga. for få søkere.

For å understreke behovet for styrking av svømmeopplæringen, forteller VG oss at «Norske barn er Europas dårligste svømmere. Da norske tiåringer i 2013 ble bedt om å svømme 200 meter, klarte kun halvparten kravet.» Også kunnskapsministeren siteres på at:

– Det er veldig foruroligende når vi får tall som viser at norske barn i en del undersøkelser er blant de dårligste svømmerne i Europa, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til TV2.

Imidlertid er de eneste konkrete tallene som nevnes i artikkelen, sammenligninger av norske barn med andre nordiske land – ikke noen sentral-, øst- eller søreuropeiske land.

Påstanden om at Norge ligger på jumboplass i hele Europa, lenker til VGs publisering av en NTB-melding fra 2008. Denne igjen bygger på en Aftenposten-artikkel fra samme år – men hos Aftenposten står det ingenting om en sammenligning av svømmeferdigheter. Derimot siteres Svømmeforbundet på at de krever at skolemyndighetene innfører klare kompetansemål for svømming, og Aftenposten innleder artikkelen med at «Norge er europeisk jumbo når det gjelder krav til svømmeferdigheter for 10-åringer«.

Les videre

Men hvordan målte man egentlig «samfunnsengasjement»?

En oppdatert versjon av artikkelen (med både noen tilføyelser og noen kutt) er publisert hos Dagbladet.

Ny studie avslører: – Norske kvinner lite samfunnsengasjert på Facebook

Norske kvinner liker sjeldent Facebook-sider om politikk, og er blant de minst samfunnsengasjerte på det sosiale mediet, ifølge en ny Sintef-undersøkelse.

kunne NRK melde i november i fjor.

Oppslaget tar utgangspunkt i en fersk studie av Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg. Studien forsøker å måle kjønnsforskjeller i det samfunnsengasjementet som folk utviser på Facebook, med utgangspunkt i stordata fra totalt 20 millioner brukere på verdensbasis (hvorav 40.000 i Norge), og hvilke «sider» (Pages) de har «likt».

NRK eksemplifiserer med to BI-studenter, der mannen følger flere politikere mens kvinnen «er opptatt av trening, og følger derfor mange fitness-sider på Facebook». Det forklares deretter at studien har funnet at: Les videre

Abstraksjoner om ytringsfrihet

For et par uker siden presenterte forskerne bak det Fritt Ord-støttede «Status for ytringsfriheten i Norge»-prosjektet sin ferskeste rapport, basert på spørreundersøkelser gjennomført i 2015. Rapporten følger opp hovedrapporten fra 2013/2014, og tar sikte på å både måle holdningsendringer siden den gang, og på å gå mer detaljert til verks innenfor utvalgte undertemaer.

Den nye rapporten refererer eksplisitt til metodekritikken mot forrige rapport som ble fremsatt bl.a. hos Minerva, og fremhever at de nå har gått mer detaljert til verks for å forsøke å bringe på det rene hvilke konkrete reaksjoner som folk ønsker å se mot «uakseptable» ytringer. Flere av de dårligst formulerte spørsmålene fra forrige undersøkelse er også helt utelatt. Rapportforfatterne har forøvrig også vært prisverdig tydelige på at det finnes flere ulike forklaringer av funnene, og at deres oppgave er å presentere empirien og skissere noen mulige tolkninger.

Les videre

Stavrums selektive skepsis

Artikkelen er også publisert på Journalisten.no.

Jeg hadde egentlig håpet å ikke skrive noe mer enn det jeg allerede har skrevet om Hege Storhaug og VGs Årets Navn-kåring, men når Gunnar Stavrum valgte å eksplisitt etterlyse at «[det] ville vært lærerikt å høre hva de som normalt er faglig kritiske til nettavstemninger mener om metodebruken her«, så måtte jeg jo nesten følge opp utfordringen. Les videre

Om HRS, Gambia og premissene for statistikk

I den pågående Dagbladet-debatten om Human Rights Service’ kvaliteter eller mangel på sådan, har min artikkel «Nei, de fleste båtmigrantene er IKKE fra Gambia» fra mai i år blitt trukket frem igjen, som et eksempel på at «Storhaugs bruk av tall og statistikk har vært tendensiøs og villedende«.

HRS-øeder Rita Karlsen skrev en artikkel på HRS’ nettsider samme kveld, der hun tok for seg «det som blir benyttet som hovedbeskyldninger mot oss» (deriblant min artikkel), og forsøkt å vise hvorfor dette etter hennes mening ikke gir grunnlag for slik kritikk.

Karlsen forsvarer sin tidligere artikkel om gambiere med at: Les videre

Tallkaos om innvandreres valgdeltagelse

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Journalisten.no.

Norsk Folkehjelp har bestilt en SSB-rapport om innvandrere og deres deltakelse ved valg, som ble lansert på Arendalsuka. («Innvandrere» omfatter i denne sammenhengen både norskfødte med to utenlandske foreldre, innvandrere som har fått norsk statsborgerskap, og (ved lokalvalg) utenlandske statsborgere som har tilstrekkelig botid til at de har stemmerett i lokalvalg.)

Rapporten påpeker at valgdeltagelsen blant innvandrere (både norske statsborgere og utenlandske statsborgere med stemmerett) er betydelig lavere enn blant majoritetsbefolkningen, og forsøker å si hvordan valgresultatet ville blitt påvirket dersom denne valgdeltakelsen hadde vært like høy som hos majoriteten.

Dette velger Aftenposten å presentere under tittelen:

Hvem ville styrt landet hvis innvandrerne fikk bestemme?

I tillegg at tittelen neppe er den sobreste og sindigste de kunne valgt, lover den også et svar som verken rapporten eller artikkelen presenterer: De forteller oss nemlig kun hvordan totalresultatet ville blitt med høyere innvandrerdeltagelse – ikke hvordan innvandrergruppen alene stemmer. (Selve artikkelen har tittelen «Ap mer populære enn Høyre blant innvandrerbefolkningen» – hvilket er korrekt, men også relativt innholdsløst all den tid dette også er sant blant totalbefolkningen.)

Etter et par purringer justerte Aftenposten front-tittelen sin til «Hvem av disse ville ha styrt landet hvis flere innvandrere stemte?» (illustrert med bilde av Jonas og Erna). Og hva er svaret? Jo, at forskjellen i stortingsvalgresultatet ville vært ytterst marginal, og nesten ikke målbar for de fleste partiene. Det største utslaget er at Arbeiderpartiet ville gått frem med knappe 0,5 prosentpoeng. Høyre ville gått et kvart prosentpoeng tilbake, mens alle andre partier ville fått en endring på maks 0,1 prosentpoeng.

Aftenpostens graf viser også tydelig (etter at den var blitt korrigert) hvor ørsmå forskjeller det ville gitt: Les videre