Svømmehviskeleken

Artikkeleen er også publisert (i forkortet versjon) på mediedebatt.no.

VG rapporterte nylig om at «Penger til svømmeopplæring når ikke frem» (arkivert versjon). Staten har altså øremerket 35 millioner kroner som tilskudd til svømmeopplæring i skoler og barnehager, men store deler av midlene blir liggende ubrukt hos Fylkesmannen pga. for få søkere.

For å understreke behovet for styrking av svømmeopplæringen, forteller VG oss at «Norske barn er Europas dårligste svømmere. Da norske tiåringer i 2013 ble bedt om å svømme 200 meter, klarte kun halvparten kravet.» Også kunnskapsministeren siteres på at:

– Det er veldig foruroligende når vi får tall som viser at norske barn i en del undersøkelser er blant de dårligste svømmerne i Europa, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til TV2.

Imidlertid er de eneste konkrete tallene som nevnes i artikkelen, sammenligninger av norske barn med andre nordiske land – ikke noen sentral-, øst- eller søreuropeiske land.

Påstanden om at Norge ligger på jumboplass i hele Europa, lenker til VGs publisering av en NTB-melding fra 2008. Denne igjen bygger på en Aftenposten-artikkel fra samme år – men hos Aftenposten står det ingenting om en sammenligning av svømmeferdigheter. Derimot siteres Svømmeforbundet på at de krever at skolemyndighetene innfører klare kompetansemål for svømming, og Aftenposten innleder artikkelen med at «Norge er europeisk jumbo når det gjelder krav til svømmeferdigheter for 10-åringer«.

At norske læreplanmål er mangelfulle sammenlignet med andre land, er selvsagt slett ikke det samme som at de faktiske ferdighetene er dårligere enn i alle disse landene. I tillegg opplyser Svømmeforbundet at de kun har pekt på at Norge bør legge seg på linje med de tydelige kravene i andre nordiske land, og at de ikke hevder at de norske målene var på noe bunnivå for Europa som helhet.

Til alt overmål har nå Svømmeforbundet fått gjennomslag  hos myndighetene, som innførte de etterspurte kompetansemålene i 2015 – med behørig dekning i VG. (Ved den anledning snakket forøvrig både kunnskapsministeren og Aftenposten om at «halvparten av norske 10-åringer ikke kan svømme» – en heller upresis beskrivelse, når mange av disse elevene kan svømme kortere distanser, men aldri har svømt 200 meter i strekk.)

Påstanden om at «Norske barn er Europas dårligste svømmere» var altså ikke bare en forvrengelse av «Norsk skole har Nordens dårligste læreplankrav til svømming«, men selv denne påstanden er nå foreldet og gjelder ikke lenger.

Etter henvendelse til VG har de håndtert det på forbilledlig vis, ved å selv undersøke kildegrunnlaget, og deretter både fjerne påstanden og tilføye et avsnitt nederst i artikkelen der de gjør rede for den opprinnelige feilen.

Men saken er fortsatt høyst illustrerende for hvordan én misforstått eller forenklet formulering fra ett nyhetsbyrå, er nok til at en feilaktig påstand kan leve videre i årevis – og stadig bli gjentatt i andre medier, uten at man gjør noen ordentlig kontroll av primærkilden, eller av om forholdene kanskje har endret seg siden den gang.

At norske svømmeferdigheter skulle være dårligst av samtlige europeiske land er såpass oppsiktsvekkende at man i utgangspunktet burde se behovet for å dobbeltsjekke påstanden. Men på samme måte som mediene er veldig glade i å melde om at Norge har kommet på topp i en eller annen internasjonal kåring, så regnes tydeligvis også norske sisteplasser som godt stoff som ikke behøver noen ekstra kildekontroll.

Vet du hvor langt DU har svømt?

Selv om de norske læreplanene nå er oppgradert til fellesnordisk nivå, er det riktignok grunn til å tro at elevenes ferdigheter er svakere enn i de andre nordiske landene. Her vises det som nevnt til mer håndfast statistikk:

Da norske tiåringer i 2013 ble bedt om å svømme 200 meter, klarte kun halvparten kravet. (…) Til sammenlikning kan omkring 90 prosent av barn i andre nordiske land svømme, med Island som beste nasjon med 98 prosent, ifølge tall fra Norges Svømmeforbund.

Det er imidlertid feil når VG skriver at prøven besto av å be 10-åringer om å svømme 200 meter – de ble tilsendt et skjema der de skulle oppgi hva som var det lengste de hadde svømt. Gitt at skolene på den tiden ikke nødvendigvis testet ungenes evne til å svømme 200 meter, er det fullt mulig at en del unger aldri har svømt så langt i strekk – men ville vært i stand til det dersom det faktisk var blitt testet.

Det er også verdt å nevne at mens det bare var 53% som svarte at de hadde svømt 200 meter eller lengre, så var det hele 21% som svarte «vet ikke» på hva som var det lengste de hadde svømt – hvorav det antagelig var noen som faktisk hadde passert denne grensen uten å selv vite den eksakte distansen. (Og siden de ble forelagt ganske finmaskede svaralternativer med hele syv forskjellige lengdeintervaller, er det fullt mulig at også noen av de elevene som visste at de hadde svømt over 200 meter, fortsatt svarte «vet ikke» fordi de ikke visste om de hadde svømt 200 eller 500 eller 700 meter.)

Det er selvsagt også plausibelt at en slik undersøkelse vil gi noen ‘falske positive’, i form av unger som egentlig ikke kan svømme så langt, men som overdriver eller feilberegner egne ferdigheter. Men med så høy «vet ikke»-prosent, bør man i hvert fall være litt forbeholdne med å bruke denne undersøkelsen som en fasit på norske elevers svømmeferdigheter.

Metodevariasjoner

Og her som i de fleste andre sammenhenger, må man også ta ett og annet forbehold når man skal sammenligne på tvers av land, ettersom det sjelden foreligger noen 100% felles standard for hva man skal måle og hvordan man skal måle det.

Den mest åpenbare variasjonen at mens man altså har målt norske 10-åringer, så har alle andre nordiske land målt 11- eller 12-åringer. Dersom man har brukt samme fellesnordiske mål på svømmedyktighet (hvilket ser ut til å være tilfelle), vil de ikke-norske elevene åpenbart komme vesentlig bedre ut når de måles ett eller flere årstrinn senere enn de norske. (I Danmark spratt f.eks. andelen svømmedyktige elever opp fra 67% i fjerde klasse til 85% i femte klasse, iht. målinger fra 2004-2007.)

Den svenske undersøkelsen baserer seg også på spørsmål til lærerne og ikke til elevene. Dette kan på den ene side gi et mer realistisk svar på elevens ferdigheter – men det gir også et visst incentiv for å ‘godkjenne’ eventuelle tvilstilfeller, særlig når man også må oppgi årsaken til at eventuelle elever ikke har oppnådd dette målet, og man også kan inkludere de som «forventes» å oppnå dette målet i.l.a. skoleåret. At man kun skal svare på om de kan svømme over/under 200 meter, reduserer også sjansen for at man svarer «vet ikke» fordi man er usikker på elevens eksakte prestasjon..

Mange av disse faktorene er såpass marginale og usikre – og forskjellen mellom Norge og naboland såpass stor – at det virker rimelig å anta at norske barn tross alt kommer noe dårligere ut reelt sett. Men man bør ta forbehold om at slike undersøkelser ikke uten videre kan sammenlignes direkte, og at forskjellen mellom landene sannsynligvis er noe mindre enn hva disse tallene gir inntrykk av.

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..