HRS presenterte 15 år gammel sak som dagsfersk

Artikkelen er også publisert hos Utrop.

Migranter truet med å drepe sine barn

meldte Hege Storhaug i en kort artikkel på Human Rights Service sine nettsider fredag kveld.

Artikkelen består i all hovedsak av direkte (uoversatte) sitater fra en Daily Mail-artikkel, der det fortelles om hvordan den italienske kystvakten avskar en båt med omlag tusen migranter (hovedsaklig irakiske kurdere) og hvordan flere av foreldrene ombord på båten (ifølge en ikke navngitt talsmann for kystvakten) truet med å slippe barna sine over bord inntil de fikk forsikringer om at de ville bli eskortert til land i Italia og ikke bortvist.

Storhaug skriver selv at «Ord mangler» i møte med en slik oppførsel, og nøyer seg med å tilføye noen få setninger i kjent retorisk stil («Invasjonen fortsetter«, «Kulturkollisjonen er total» etc.) En av de få faktaopplysninger som hun fremsetter for egen regning, er dette var noe som skjedde dagen i forveien: «1 000 ankom Italia i går.»

Grunnlaget for dette synes å være simpelthen at Daily Mail-artikkelen snakker om at dette skjedde «yesterday» – men denne artikkelen mangler enhver datering, slik at det ikke er mulig å se om saken faktisk er så dagsfersk som Storhaug legger til grunn.

Reklamer

Nei, seksåringer betaler faktisk ikke full skatt

Artikkelen er også publisert hos Utrop.

Fredag morgen meldte NRK (på Nyhetsmorgen, og i en oppfølgende artikkel på nrk.no samme ettermiddag) om beregninger gjort om innvandringens konsekvenser frem mot 2100, foretatt av SSBs Erling Holmøy og Birger Strøm.

Den «nye rapporten» deres er (i likhet med mange andre forskningsrapporter som mediene rapporterer om) så ny at den ikke engang er publisert og tilgjengelig ennå, men Holmøy forklarer at de har sett på den antatte innvandringen for perioden 2017-2100, og hvor mye befolkningsvekst dette vil gi. Dette befolkningstilskuddet vil være på 4,1 millioner i 2100 (av en totalbefolkning på 8,5 millioner).

NRK gjengir dette som at «Innvandring vil stå for halve Norges befolkning i 2100» – en formulering som kanskje skal formelt forsvares, men som de fleste leserne trolig vil misforstå: Denne halvparten omfatter nemlig all befolkning som kommer til som følge av innvandringen – inklusive de som er født i Norge og som har minst én norskfødt foreldrer (og gjerne også «etnisk norsk» slekt langt tilbake på den ene siden av familien), og som dermed ikke vil regnes som «innvandrere» i noen form for statistikker.

Om flyktning-epler og asylsøker-appelsiner

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Fire av ti mener Norge må ta imot enda færre flyktninger – rekordlave ankomster til tross

meldte Dagbladet for to uker siden, som toppsak på nettforsiden og på forsiden og side 7 på papir. Artikkelen utdyper at «39 prosent [av de spurte i en MMI-måling] mener Norge må ta i mot færre flyktninger i år enn i fjor, til tross for at ankomstene da var på sitt laveste på 20 år. 31 prosent av de spurte mener vi bør ta i mot cirka like mange som i fjor, mens bare 22 prosent – to av ti spurte – mener vi bør ta i mot flere enn i fjor.»

Dette tar selvsagt Sylvi Listhaug til inntekt for at «folk flest har skjønt alvoret» og at «Frp er i takt med folket, som ønsker seg en streng innvandringspolitikk«.

Bjørnar Moxnes på sin side mente at resultatene var utslag av at folk ble bedt om å ta stilling til «et abstrakt tall«, og følte seg «sikker på at folk vil stille opp likevel hvis vi tar i mot flere enn det rekordlave antallet i fjor«. Andre fremhevet at det tross alt var et flertall av de spurte som ønsket å ta imot minst like mange flyktninger i år som i fjor.

Når korrigeringen om tilbakekall må korrigeres

Artikkelen er også publisert hos Utrop.

Under ingressen «En familie på 12 skal kastes ut av Norge. Det er tre generasjoner det er snakk om. Det er slikt man tror ikke er sant. Og det er ikke helt sant.» tar VGs Astrid Meland for seg de siste ukenes debatt omkring tilbakekall av statsborgerskap, og setter seg fore å korrigere noen feilaktige oppfatninger som har festet seg i offentligheten.

Hun påpeker korrekt (og vesentlig) at vedtaket om tilbakekall ikke nødvendigvis betyr at hele familien vil bli utvist – de vil ha mulighet til å søke på nytt om oppholdstillatelse basert på de faktum som UDI nå legger til grunn, og særlig barna burde i utgangspunktet ha gode sjanser til å få dette innvilget basert på sin tilknytning til Norge.

Men Meland skriver også at «det stemmer ikke at alle de 12 i den jordanske familien er utvist. Det er også bare de voksne som har fått statsborgerskapet tilbakekalt«. Realiteten, som de fleste medier (inklusive VG) har rapportert om, er at samtlige familiemedlemmer, inklusive de mindreårige barnebarna, vil fratas statsborgerskapet dersom vedtaket blir rettskraftig.

Én lenke, og en lenke til, og en tredje lenke – men ingen av dem støtter påstanden

I en artikkel hos Human Rights Service på tirsdag, går Hege Storhaug til angrep på det hun omtaler som norske mediers «emo-kjør» mot Trumps innreiseforbud. Storhaug forsvarer Trumps ordre som et uttrykk for folkets ønske om «kontroll over de nasjonale grensene» – men uten å gi noen konkrete eksempler på hva som angivelig er mangelfullt ved dagens regler på området.

Mot slutten av artikkelen anklager hun også mediene for «hykleri» ved å ikke ha ropt opp da Obama etter sigende innførte tilsvarende tiltak:

Her er en lenke, en lenke til, og en tredje lenke til, alle til en tidligere amerikansk presidents innreiseforbud for ulike nasjonale grupper. Ja, det handler om medienes helt, Obama. Hva fikk han til?

Storhaug kommenterer ikke noe konkret på innholdet i disse tre lenkene, og det er kanskje ikke så rart: Man behøver nemlig ikke gjøre mer enn å følge lenkene for å oppdage at ingen av dem handler om noe «innreiseforbud for ulike nasjonale grupper» fra Obamas periode.

Om særordninger og sære beskrivelser

En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert på mediedebatt.no.

I et blogginnlegg sist onsdag tar Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum for seg regjeringens planer om å avvikle de (velferds-)økonomiske særordningene for flyktninger, og trekker særlig frem endringene i pensjonsrettigheter:

Tankegangen bak særfordelene for flyktninger er at de nettopp har kommet til Norge – og ikke har hatt mulighet til å bygge seg opp økte ytelser i pensjon. Derfor har de blitt kompensert, og fått bedre ordninger enn enkelte norske minstepensjonister eller nordmenn som kommer tilbake til Norge etter mange år i utlandet utenfor folketrygden.

Han kritiserer også motstanden mot endringene for å være lite prinsipiell:

Dersom ytelsene er så lave at folk kommer i en fattigdomsfelle, så må det gjelde alle minstepensjonister og sosialhjelpmottakere – og da må man heve satsene generelt, ikke bare for flyktninger.

Fortsatt er det en stor gruppe minstepensjonister som var hjemmeværende husmødre uten lønnsinntekt – og følgelig uten mulighet til å opparbeide seg trygdepoeng.

Det er imidlertid vanskelig å skjønne nøyaktig hvilke norske pensjonister som Stavrum mener at kommer dårligere ut enn nyankomne flyktninger.

Selvpiskende historieomskrivning

Artikkelen er også publisert på Manifest Tidsskrift.

I torsdagens VG fremfører Astrid Meland en selvransakelse på vegne av seg selv og andre «forståsegpåere», som i 2013 slaktet Frps rapport med forslag til radikale innvandringsinnstramninger.

Fremskrittspartiet hadde rett. De fleste andre tok feil. Nå bør vi komme i gang med det partiet foreslo.

Hoveddelen av Melands kommentar handler om Frps ønske om å reforhandle Flyktningkonvensjonen og etablere et helt nytt internasjonalt asylregime, basert på at asylsøknader utelukkende skulle behandles i nærområdene, og de godkjente flyktningene deretter fordeles gjennom et forsterket kvoteflyktningssystem.

Det forslaget vi latterliggjorde mest, er det i dag flertall for i Stortinget. Politikerne ønsker nå at Norge skal ta et internasjonalt initiativ for å endre de internasjonale reglene på området. Også fra innvandringsliberalt hold er det flere som nå vil gjøre som FrP foreslo.

Men Meland formidler også et klart budskap om at også andre deler av den utskjelte rapporten nå har vunnet frem og blitt akseptert:

Mye av det innvandringsminister Sylvi Listhaug har lagt på bordet, kan spores til den lekkede rapporten (…) Det meste blir vedtatt.

Rita Karlsen i HRS gleder seg selvsagt over denne oppreisningen til en rapport som de medvirket sterkt til, og slår fast at:

Som vi vet, og som Meland påpeker, er de mest “sjokkartede” tiltakene fra 2013 fra Bærekraftuvalgsrapporten i dag gangbar politikk som det er, ja forbausende, stor enighet om.

På spørsmål til Meland om hvilke av disse utskjelte punktene som angivelig er i ferd med å bli vedtatt, svarer hun imidlertid at «[Jeg] har ikke så god tid til å google de ulike forslagene, og heller ikke full oversikt over hvilke forslag som blir vedtatt i Stortinget i morgen«.

Svartmaling om skjønnmaling

Artikkelen er også publisert hos Manifest Tidsskrift.

Før pinse gikk Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum i rette med Aps Helga Pedersen (lenke til arkivert versjon), som hadde sagt at «Integrering i Norge har i all hovedsak lyktes så langt«. Slett ikke, innvender Stavrum:

Det er en oppsiktsvekkende påstand fordi den rett og slett er feil. Det er korrekt at Norge har gjort det vesentlig bedre enn Sverige, men det er en mengde fakta som dokumenterer at også Norge har store problemer med integrering av mange innvandrergrupper.

For det første er ikke «vellykket integrering» noe objektivt definert begrep. Én mulig definisjon er at det forutsetter (blant annet) at alle innvandrergrupper gjør det (tilnærmet) like bra som majoritetsbefolkningen på alle relevante statistikker.

Men man kan også mene at det er så mange uunngåelige faktorer som spiller inn og vanskeliggjør flyktningers situasjon (manglende utdannelse, krigsskader og andre traumer, språkproblemer, manglende nettverk, m.m.) at man må ha mer realistiske forventninger, og bør anse samfunnets integreringsarbeid som «vellykket» selv om innvandrere kommer noe dårligere ut på ulike statistikker.

Så er det selvsagt helt legitimt å opponere mot en slik definisjon, argumentere for at den setter målet for «vellykket integrering» helt urimelig lavt, og trekke frem relevante statistikker for å dokumentere mangler.

Stavrum starter med en punktvis opplisting av tre slike områder (statlige nettoutgifter, forventet levetid, og sysselsetting), der det er riktig at mange innvandrergrupper kommer dårligere ut. Men hans forsøk på å tilføre debatten «fakta», skjemmes noe av at to av disse statistikkene overdrives kraftig (i negativ retning).

HRS’ ordlistelapskaus

I en artikkel på Human Rights Services nettsider sist fredag tok HRS’ leder Rita Karlsen for seg NRKs «flerkulturelle ordliste«, som ble oppdatert og presentert i 2014. Ordlisten er ment å «samla omgrep som ein kan bruka og ha nytte av i det journalistiske arbeidet«, men Karlsen mener at «NRK svikter sitt oppdrag«. Svært mange av hennes konkrete innvendinger er imidlertid basert på logisk bristende argumentasjon eller rene feillesninger av ordlisten.

(For ordens skyld: Det er sikkert noen som vil rynke på nesen og mene det er unødvendig pirkete med en slik detaljert gjennomgang av denne typen artikkel. Men når HRS først mente at en ordliste fra 2014 fortjente en egen artikkel fra deres side (og gjentatte ganger har etterlyst at deres kritikere skal peke på konkrete feil og ikke bare komme med overordnet kritikk), så burde også denne gjennomgangen ha livets rett.)

Ingen muslimer registert i statistikk som ikke teller muslimer

Artikkelen er også publisert på Journalisten.no.

Ingen muslimer i voldtektsstatistikken i fjor

meldte avisa Utrop i en nettartikkel fredag morgen. Artikkelen har utgangspunkt i en opptelling gjennomført av Document.no, der man (etter eget utsagn) har gått gjennom samtlige dommer i Oslo Tingrett for perioden 5. februar 2014 til 5. februar 2015. (Utrop gjengir tidsrommet feilaktig som «5. februar 2015 – 5. februar 2016» og skriver dermed «i fjor» istedenfor «i forfjor» – selv om det burde være nokså åpenbart at en artikkel publisert 4. februar ikke ser på dommer frem til påfølgende dag.)

Ifølge denne opptellingen har det blitt ført totalt 8 voldtektssaker for retten i denne perioden, hvorav 7 endte med fellende dom og 1 med frifinnelse (for voldtekt). Totalen på kun 8 voldtektssaker på 12 måneder i Oslo virker forbausende lav sammenlignet med tidligere års tall – men det har vist seg vanskelig å finne noen offisiell statistikk som kan avkrefte eller bekrefte Documents tall (som uansett aksepteres av Utrop uten forbehold eller kommentar).

Utrop siterer Documents opptelling av nasjonaliteten til de åtte dømte gjerningsmennene (én nordmann, to svensker, to rumenere, én sri lanker, én (antatt) usbeker, og to nigerianere), og tilføyer deretter for egen regning:

Altså var det kun fire ikke-vestlige som var dømt, og ingen av dem kunne med sikkert sies å være muslimer.

Overskriftens kategoriske påstand om ingen muslimer i statistikken, har altså blitt moderert til at vi ikke kan vite at noen av dem er muslimer.