Overdrevent om sprikende valgdeltagelse i Oslo

Artikkelen er også publisert hos Utrop.

På Dagsnytt atten tidligere denne måneden debatterte Oslos varaordfører Khamshajiny Gunaratnam sin kritikk av regjeringens mangel på medlemmer fra «andre etniske grupper» (mot nyutnevnt statssekretær Rebekka Borsch, som reagerte på at hun som innvandret tysker ikke ble regnet som fullgod «person med minoritetsbakgrunn»).

Gunaratnam forsøkte å fremheve at hun ikke ønsket å fokusere snevert på «å telle antall etniske grupper i regjeringen», men ønsket å trekke opp en bredere debatt om ulike gruppers (under)representasjon, og eksemplifiserte dette med: «Ta for eksempel i Oslo: Det fins bydeler som har over 90 prosent valgdeltagelse, og bydeler hvor det er under 50 prosent valgdeltagelse. Hvem er det da som bestemmer når politikere blir valgt?«.

Og det er helt sant at valgdeltagelsen varierer betydelig fra bydel til bydel (grovt sett med høyere valgdeltagelse i vest enn i øst) – men når Gunaratnam påstår at denne variasjonen er på over 40 prosentpoeng, er det en voldsom overdrivelse.   

Feilaktige valgdeltagelsestall fra NRK

Artikkelen er også publisert på Journalisten.no.

Tirsdag 15. september var hele Dagsnytt atten viet til analyse av gårsdagens lokalvalg, inklusive et syv minutter langt innslag der valgforsker Johannes Bergh ble intervjuet om den lave valgdeltagelsen.

At programleder Anne Grosvold innledningsvis sier at «60% av oss ble sittende hjemme» er åpenbart en ren forsnakkelse, der hun mente å si «Bare 60% stemte» eller «40% ble sittende hjemme»

Men det var definitivt ingen forsnakkelse da hun litt senere i innslaget kontrasterte Oslos samlede valgdeltagelse med deltagelsen i enkeltbydeler på følgende måte:

Oslo var oppe på 62,9 [prosent valgdeltagelse], altså nesten 63 % – men:  Frogner bydel i Oslo: 38,8. Gamle Oslo 37,1. Stovner 38. Søndre Nordstrand 34,4. Kan du lede noe ut av disse tallene?

Bergh var heldigvis snarrådig nok til å umiddelbart korrigere programlederen:

Jeg er faktisk ikke sikker på om de tallene for Oslo[-bydeler] kan være riktige. Jeg tror rett og slett at man ikke har muligheten til å måle valgdeltagelse lenger på bydelsnivå, og at det her er snakk om folk som har stemt på valgdagen.

Når valgdeltagelsen helliger middelet

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Før sommeren ble det avholdt en «innovasjonscamp» på Bjerke videregående skole i Oslo, der elevene skulle konkurrere i å legge frem «kreative og nyskapende» løsninger for å få opp valgdeltagelsen blant unge. Vinnerforslaget var et konsept om at alle velgere under 25 år skal kunne få utstedt en attest på at de har avlagt stemme i valget. Denne attesten skal de kunne inkludere i sin CV når de søker jobb, og premisset er at arbeidsgiver vil la det telle positivt at søkeren kan dokumentere samfunnsengasjement ved at han/hun har stemt.

Oslo Aps leder Jan Bøhler var blant de som kåret vinnerforslaget, og uttrykte sin sterke begeistring for ideen både til NRK og på Facebook. Bøhler beskriver forslaget som «genialt» og «enkelt [å gjennomføre]» – «Så hvorfor ikke prøve?» – og sendte skriftlig spørsmål til kommunalministeren for å forhøre seg om muligheten til å innføre dette allerede ved høstens valg. (Statsråd Sanner svarte med et heller selvmotsigende svar der han på den ene siden understreker at «Et slikt tiltak har prinsipielle sider som må vurderes svært nøye» – samtidig som «det [] likevel ikke [er] noe i veien for at kommunene setter i gang dette tiltaket«.

Også flere andre lokalpolitikere sluttet seg til Bøhlers støtte, deriblant AUF Oslos leder Didrik Beck (som står på sikker plass til høstens bystyrevalg), som omtaler forslaget som et «godt incentiv» som han er «svært positiv» til.

I ettertid har støtten til forslaget blitt adskillig mer lunken og forbeholden, men holdningen synes fortsatt å være at dette er et interessant forslag som man er positivt innstilt til og som skal vurderes seriøst dersom det kommer på banen.

Og støtten begrenser seg ikke bare til Oslo Ap – Oslo Frps gruppeleder Carl I. Hagen var også med på å kåre forslaget til vinner av konkurransen, og opplyser at han støtter ideen og planlegger å fremme det som representantforslag i kommende bystyreperiode.

Så kan man selvsagt si at det i utgangspunktet ikke er noe galt i å legge opp til en «grundig prosess» der alle sider av saken blir vurdert. Men noen ganger burde motforestillingene og betenkelighetene ved et forslag være så umiddelbart innlysende at det er nok med et minimum av «vurdering» for å innse at det dette er et svært uønsket og uaktuelt tiltak.

Tallkaos om innvandreres valgdeltagelse

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Journalisten.no.

Norsk Folkehjelp har bestilt en SSB-rapport om innvandrere og deres deltakelse ved valg, som ble lansert på Arendalsuka. («Innvandrere» omfatter i denne sammenhengen både norskfødte med to utenlandske foreldre, innvandrere som har fått norsk statsborgerskap, og (ved lokalvalg) utenlandske statsborgere som har tilstrekkelig botid til at de har stemmerett i lokalvalg.)

Rapporten påpeker at valgdeltagelsen blant innvandrere (både norske statsborgere og utenlandske statsborgere med stemmerett) er betydelig lavere enn blant majoritetsbefolkningen, og forsøker å si hvordan valgresultatet ville blitt påvirket dersom denne valgdeltakelsen hadde vært like høy som hos majoriteten.

Dette velger Aftenposten å presentere under tittelen:

Hvem ville styrt landet hvis innvandrerne fikk bestemme?

I tillegg at tittelen neppe er den sobreste og sindigste de kunne valgt, lover den også et svar som verken rapporten eller artikkelen presenterer: De forteller oss nemlig kun hvordan totalresultatet ville blitt med høyere innvandrerdeltagelse – ikke hvordan innvandrergruppen alene stemmer. (Selve artikkelen har tittelen «Ap mer populære enn Høyre blant innvandrerbefolkningen» – hvilket er korrekt, men også relativt innholdsløst all den tid dette også er sant blant totalbefolkningen.)

Etter et par purringer justerte Aftenposten front-tittelen sin til «Hvem av disse ville ha styrt landet hvis flere innvandrere stemte?» (illustrert med bilde av Jonas og Erna). Og hva er svaret? Jo, at forskjellen i stortingsvalgresultatet ville vært ytterst marginal, og nesten ikke målbar for de fleste partiene. Det største utslaget er at Arbeiderpartiet ville gått frem med knappe 0,5 prosentpoeng. Høyre ville gått et kvart prosentpoeng tilbake, mens alle andre partier ville fått en endring på maks 0,1 prosentpoeng.

Aftenpostens graf viser også tydelig (etter at den var blitt korrigert) hvor ørsmå forskjeller det ville gitt: