Når valgdeltagelsen helliger middelet

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Før sommeren ble det avholdt en «innovasjonscamp» på Bjerke videregående skole i Oslo, der elevene skulle konkurrere i å legge frem «kreative og nyskapende» løsninger for å få opp valgdeltagelsen blant unge. Vinnerforslaget var et konsept om at alle velgere under 25 år skal kunne få utstedt en attest på at de har avlagt stemme i valget. Denne attesten skal de kunne inkludere i sin CV når de søker jobb, og premisset er at arbeidsgiver vil la det telle positivt at søkeren kan dokumentere samfunnsengasjement ved at han/hun har stemt.

Oslo Aps leder Jan Bøhler var blant de som kåret vinnerforslaget, og uttrykte sin sterke begeistring for ideen både til NRK og på Facebook. Bøhler beskriver forslaget som «genialt» og «enkelt [å gjennomføre]» – «Så hvorfor ikke prøve?» – og sendte skriftlig spørsmål til kommunalministeren for å forhøre seg om muligheten til å innføre dette allerede ved høstens valg. (Statsråd Sanner svarte med et heller selvmotsigende svar der han på den ene siden understreker at «Et slikt tiltak har prinsipielle sider som må vurderes svært nøye» – samtidig som «det [] likevel ikke [er] noe i veien for at kommunene setter i gang dette tiltaket«.

Også flere andre lokalpolitikere sluttet seg til Bøhlers støtte, deriblant AUF Oslos leder Didrik Beck (som står på sikker plass til høstens bystyrevalg), som omtaler forslaget som et «godt incentiv» som han er «svært positiv» til.

I ettertid har støtten til forslaget blitt adskillig mer lunken og forbeholden, men holdningen synes fortsatt å være at dette er et interessant forslag som man er positivt innstilt til og som skal vurderes seriøst dersom det kommer på banen.

Og støtten begrenser seg ikke bare til Oslo Ap – Oslo Frps gruppeleder Carl I. Hagen var også med på å kåre forslaget til vinner av konkurransen, og opplyser at han støtter ideen og planlegger å fremme det som representantforslag i kommende bystyreperiode.

Så kan man selvsagt si at det i utgangspunktet ikke er noe galt i å legge opp til en «grundig prosess» der alle sider av saken blir vurdert. Men noen ganger burde motforestillingene og betenkelighetene ved et forslag være så umiddelbart innlysende at det er nok med et minimum av «vurdering» for å innse at det dette er et svært uønsket og uaktuelt tiltak.

Den mest åpenbare innvendingen burde være at man ved å innføre en slik ordning, helt direkte og åpenlyst motiverer velgerne til å gå og stemme (delvis) ut fra egen, personlig vinning.

At folk i varierende grad velger sitt parti ut fra «lommeboka», eller hva som på annen måte gagner dem selv, er selvsagt en uunngåelig (og til en viss grad også helt legitim) del av et demokrati. Men da er det i det minste snakk om å støtte et parti som ønsker å innrette samfunnet på en måte som er til din fordel. Forslaget om stemmeattest skiller seg prinsipielt fra dette, ved at det legges opp til at jeg skal incentiveres til å stemme ved at jeg personlig drar en spesifikk fordel av det – noe som er stikk i strid med helt elementære demokratiske prinsipper.

Straffelovens §§ 151 og 152 forbyr kjøp og salg av stemmer (definert som inngåelse av en avtale om å stemme på en bestemt måte for å motta et gode). En stemmeattest, som verken innebærer et konkret løfte om fremtidig gevinst eller er knyttet til hvem man stemmer på, vil selvsagt gå klar av denne konkrete lovbestemmelsen. Men attesten bidrar likevel til å uthule det grunnleggende prinsippet som ligger bakom bestemmelsen: At stemmegivning skal skje ut fra egen politisk overbevisning og ønske om å påvirke samfunnet, ikke ut fra egeninteresse knyttet til selve stemmehandlingen.

Å stirre seg blind på et tall

Men når vi ser på det enøyde fokuset på økt valgdeltagelse som mange politikere og medier har stått for de siste årene, så er dette forslaget på mange måter det naturlige og logiske endepunktet for denne tankegangen. Det har vært flust med kampanjer og fremstøt for å få opp valgdeltagelsen hos den ene eller den andre underrepresenterte gruppen, men altfor mange av dem har endt opp nærmest som innholdsløse tautologier om at det er viktig at flest mulig stemmer fordi det er viktig med høy valgdeltagelse fordi det er viktig at flest mulig stemmer.

Det er riktigogviktig å møte lav valgdeltagelse med tiltak som å øke tilgjengeligheten til valglokalene, eller gi folk bedre informasjon til å kunne foreta et informert valg, eller motivere dem ved å forklare og overbevise dem om hvor viktig det er med demokratisk deltagelse.  Men det burde også være flere som sier som daværende KrFU-leder Elisabeth Løland at dersom du selv vurderer at du ikke har tilstrekkelig kunnskap om partiene til å gjøre et fornuftig partivalg, så kan det være både legitimt og aktverdig å velge å ikke avgi stemme.

Og det er ingenting ved forslaget om stemmeattest som bidrar én millimeter til at unge velgere får mer informasjon om valget (annet enn en svært hypotetisk og indirekte forhåpning om at de unge som velger å stemme takket være stemmeattesten, samtidig blir motivert til å tilegne seg kunnskap om partiene). Men med en målstyrings-tilnærming der man stirrer seg blind på valgdeltagelses-prosenten, blir det naturlig og meningsfylt å innføre et tiltak som har som eneste formål å få opp denne prosenten, uten å gjøre noenting med de bakenforliggende årsakene til at folk unnlater å stemme. Da har prosenten gått fra være en indikasjon på hvor godt valgutfallet samsvarer med folkemeningen, til å bli et formål i seg selv.

Og når det stadig (blant annet fra forslagsstillerne) klages over at ungdommen nåtildags er mer opptatt av karriere og selvrealisering enn av idealistisk samfunnsengasjement. så blir det et merkelig knefall for denne markedslogikken å si at man skal øke valgdeltagelsen ved å gjøre det karrieremessig lukrativt å avgi sin stemme. For de idealistiske og politisk bevisste ungdommene som allerede har en desillusjonert og skeptisk holdning til valgdeltagelse, vil det trolig være alt annet enn motiverende hvis «systemet» setter seg fore å lokke ungdommene til valgurnene med utsikter om personlig gevinst.

Selvutslettende attest?

Hele ideen om denne personlige gevinsten, hviler forøvrig på et heller vaklevorent premiss om at arbeidsgivere vil anse det som et relevant fortrinn at en ung søker kan legge frem en stemmeattest som del av sin CV. Det vil sikkert være noen arbeidsgivere som vil se på stemmegiving som et bevis på samfunnsengasjement og la det telle positivt – men man kan også tenke seg at andre arbeidsgivere tvert imot vil foretrekke ungdommer som ikke har stemt, ut fra et resonnement om at det er mindre sjanse for at de vil opponere mot ledelsens beslutninger.

Og dersom man ønsker å ansette samfunnsengasjerte unge, så er stemmegivning i valg et heller upresist mål på dette. En viss korrelasjon mellom de to vil det sikkert være, men det er mange unge som ikke har stemt som utviser langt sterkere engasjement enn andre jevnaldrende som har brukt 10 minutter på å gå innom et valglokale og velge en stemmeseddel. (Og ettersom man også vil kunne få utstedt stemmeattest ved å stemme blankt, vil arbeidsgiver heller ikke kunne vite om søkeren har stemt på et parti eller bare sluppet en blank stemmeseddel i urnen.)

Men hovedproblemet er at formaliseringen av et stemmeattest-system, automatisk og nødvendigvis vil undergrave hele ideen med en slik attest. I det øyeblikket unge begynner å gå og stemme ut fra ønsket om få en slik attest på CVen (som jo er hele premisset for at dette vil få opp valgdeltagelsen), så vil attesten bli fullstendig verdiløs for arbeidsgiveren, som ikke kan vite om søkeren er genuint samfunnsengasjert eller bare brukte 10 minutter på å stemme for å styrke CVen sin.

Hva skal arbeidsgiveren vite om din politiske holdning?

Men hvis vi antar at arbeidsgiverne likevel oppfører seg slik politikerne forutsetter, og at de (i større eller mindre grad) favoriserer unge søkere som kan legge frem stemmeattest, så reiser det enda flere prinsipielle betenkeligheter. Når Bøhler, Hagen & co aktivt tar til orde for å innføre en slik ordning, så kan det vanskelig tolkes annerledes enn en aktiv oppfordring til arbeidsgivere om å (i noen grad) prioritere søkere med stemmeattest fremfor de som ikke har stemt.

Da er det all grunn til å spørre om det overhodet er rimelig eller saklig av arbeidsgiver å vektlegge denne typen personlige forhold hos søkeren, som i de fleste tilfeller vil være totalt irrelevant for det arbeidet de skal utføre. Det er verdt å minne om at arbeidsmiljølovens § 13-4 uttrykkelig forbyr arbeidsgivere å innhente informasjon om hvordan søkerne stiller seg til politiske spørsmål (med mindre det har direkte relevans for utøvelsen av arbeidet).

Dette hindrer riktignok ikke søkeren i å legge frem slike opplysninger på eget initiativ, men det er adskillig mer tvilsomt om arbeidsgiver har lov til å aktivt etterspørre en stemmeattest. Hvis ikke, kan vi ende med den absurde situasjonen at offentlige myndigheter utsteder en attest som er uttrykkelig beregnet til bruk i jobbsøknader – samtidig som det er ulovlig og straffbart for arbeidsgivere å oppfordre søkeren til å inkludere en slik attest.

Å ikke avgi stemme kan være et resultat av apati, giddaløshet eller manglende kunnskap – men det kan også være et bevisst og veloverveid politisk valg. Det kan være utløst av en protest mot de eksisterende partivalgene (ikke minst i småkommuner der det kan være så få som 2 lister å velge mellom), eller av en mer overgripende motstand mot det nåværende parlamentariske systemet. Og det fins også religiøse grupperinger (f.eks. Jehovas Vitner, og tilsvarende grupperinger i andre religioner) som lar være å stemme ut fra prinsipielle teologiske grunner.

Man kan være sterk motstander av disse standpunktene, men det er et langt stykke derfra til å si at disse personene som velger å ikke stemme skal stille svakere i arbeidsmarkedet, selv om de søker på jobber som ekspeditør eller sykepleier eller bussjåfør som de er fullt ut ut kvalifisert til å fylle. Arbeidsmiljøloven har som nevnt et eksplisitt vern mot at søkerens politiske syn skal kunne påvirke ansettelsesprosessen – og presiserer at dette ikke bare omfatter ordinære partipolitiske syn, men også «synspunkter for øvrig om sosiale forhold som gjelder makt, styre og autoritet, herunder synspunkter som kan oppfattes som sosialt uakseptable«.

Hvem taper når søkere med stemmeattest prioriteres?

Og det vil også ha andre (og mer vidtrekkende) strukturelle konsekvenser dersom arbeidsgivere begynte å prioritere folk som kan fremvise stemmeattest. Selv stemmeattest-tilhengerne er enige i at dette tiltaket neppe vil gi noen voldsomme utslag på folks tilbøyelighet til å stemme. Selv om tiltaket skulle øke valgdeltagelsen noe, må vi likevel regne med å fortsatt se de samme overordnede forskjellene som i dag – blant annet at innvandrere, lavt utdannede, og folk bosatt på østkanten i Oslo alle stemmer sjeldnere enn resten av befolkningen.

Hvis arbeidsgivere begynner å aktivt nedprioritere søkere som ikke har stemt, vil dette nødvendigvis i størst grad ramme disse gruppene (som ofte stiller dårligere i konkurransen om jobber til å begynne med). Det harmonerer svært dårlig med Aps utjevningspolitikk å skulle innføre et tiltak som vil medføre (på gruppenivå) at flere grupper som allerede sliter på jobbmarkedet, nå skal komme enda lengre bak i jobbsøkerkøen.

– – –

Når et forslag både devaluerer stemmeretten, aktivt oppfordrer arbeidsgivere til å velge ut jobbsøkere ut fra kriterier som har ingen relevans for arbeidet de skal utføre, forsterker usosiale skjevheter, bidrar til uthuling av sentrale demokratiske prinsipper, og balanserer i gråsonen av opptil flere lover, så forventer jeg faktisk at det møtes med en tydeligere respons enn et ‘Her blir det viktig å ha en grundig prosess der alle sider ved spørsmålet gis en grundig vurdering’.

At en håndfull skoleungdommer lanserer et ikke så veldig gjennomtenkt forslag i en innovasjons-konkurranse, er det ingen grunn til å hisse seg så veldig opp over.  Men at presumptivt seriøse og erfarne folkevalgte (inklusive en tidligere nestleder av justiskomiteen og en tidligere stortingsvisepresident) omfavner et slikt forslag uten noe tanke for de mange betenkelighetene, er adskillig mer deprimerende. Hos folk i deres posisjon burde man kunne håpe på at en demokratisk ryggmargsrefleks umiddelbart reagerte med at et slikt tiltak har en uhyre høy bevisbyrde for å bevise at det er ansvarlig og forsvarlig – og at de gjør det klart at det er fullstendig urealistisk å skulle innføre noe slikt i den foreslåtte formen.

Advertisements

One thought on “Når valgdeltagelsen helliger middelet

  1. Høyere valgdeltagelse ?

    Enkelt : valgkortet innleveres ved stemmegiving, og en 100-lapp utleveres. Misnøgd med resultatet ? 200 kr ved neste valg…

    Lik

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s