Men hvordan målte man egentlig «samfunnsengasjement»?

En oppdatert versjon av artikkelen (med både noen tilføyelser og noen kutt) er publisert hos Dagbladet.

Ny studie avslører: – Norske kvinner lite samfunnsengasjert på Facebook

Norske kvinner liker sjeldent Facebook-sider om politikk, og er blant de minst samfunnsengasjerte på det sosiale mediet, ifølge en ny Sintef-undersøkelse.

kunne NRK melde i november i fjor.

Oppslaget tar utgangspunkt i en fersk studie av Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg. Studien forsøker å måle kjønnsforskjeller i det samfunnsengasjementet som folk utviser på Facebook, med utgangspunkt i stordata fra totalt 20 millioner brukere på verdensbasis (hvorav 40.000 i Norge), og hvilke «sider» (Pages) de har «likt».

NRK eksemplifiserer med to BI-studenter, der mannen følger flere politikere mens kvinnen «er opptatt av trening, og følger derfor mange fitness-sider på Facebook». Det forklares deretter at studien har funnet at:

Kvinner i alle aldre er langt mindre interessert i politikk og nyheterer på Facebook, sammenlignet med menn. Bare tre av ti kvinner har interesse for politikk, mens syv av ti menn viser interesse for dette. Spriket mellom menn og kvinner gjelder grovt sett både globalt og i Norge.

Her i Norge er dessuten kvinnene spesielt lite engasjerte, sammenlignet med de andre landene. (…)

– Vi faller ganske langt ned, på linje med land som Iran og Brasil, som er veldig langt nede på likestillingsindeksen. (…) I det store og det hele så er menn mer interessert enn kvinner. Men det vi ser er at når kvinner er interessert så er de interessert i miljø og humanitære organisasjoner, og ikke så mye i politikk eller informasjon om nyheter, sier Brandtzæg.

Så får ISF-forsker Kari Steen-Johnsen komme til orde som en motpol til denne analysen:

At kvinner er mindre samfunnsengasjerte enn menn på Facebook, er derimot [KSJ] uenig i. (…)

– Kvinner og menn er nok opptatt av litt ulike områder av politikken. Og nettopp derfor er det så viktig å holde fast på dette litt brede begrepet og se at det går an å engasjere seg på ulike måter.

Politisk engasjement ≠ samfunnsengasjement

Men i realiteten er dette et perspektiv som er tydelig fremme allerede i Brandtzægs rapport (men underkommuniseres i mediene), der han gjør det klart at «politisk interesse» er målt ut fra en snever partipolitisk tilnærming, der man kun teller om folk har «likt» sider som tilhører politiske partier, enkeltpolitikere, og visse andre sider som Facebook rubriserer som «Politics».

Det omfatter ikke sider som tilhører diverse ideelle organisasjoner (heller ikke organisasjoner som Amnesty eller Greenpeace som er tydelige politiske aktører), ei heller sider som er dedikert til kampsaker som homofiles rettigheter, likestilling, menneskerettigheter, miljøspørsmål, osv. (selv om også mange av isse er eksplisitt politiske i sin natur). «Liking» av denne typen sider rubriseres isteden som «sosial aktivisme» – og i denne kategorien er kvinner i klart flertall i Norge (ca. 60% av de «sosiale aktivistene» er kvinner, som også ser ut til å være den høyeste kvinneandelen i denne kategorien av alle de undersøkte landene).

Det prosentvise gapet mellom kjønnene er riktignok større for politisk interesse, der menn utgjør 70%. Men det er så mange flere «sosiale aktivister» enn «politisk interesserte» (nesten 2.000 av førstnevnte, mot bare 374 av sistnevnte) at hvis du legger sammen de to gruppene, så er kvinner i flertall totalt sett – stikk motsatt av hva Brandtzæg gir inntrykk av når han sier til NRK (min uth.) at:

I det store og det hele så er menn mer interessert enn kvinner. Men det vi ser er at når kvinner er interessert så er de interessert i miljø og humanitære organisasjoner, og ikke så mye i politikk eller informasjon om nyheter

Som studien også gjør det klart: Funnene viser et betydelig samfunnsengasjement på tvers av kjønn, men at det er kjønnsforskjeller i hvordan og på hvilke områder dette engasjementet gjør seg gjeldende. Likevel snakker altså NRK-artikkelen gjennomgående om kvinners lavere samfunnsengasjement.

Etter at både undertegnede og Brandtzæg påpekte at det ikke var dekning for å snakke om kvinners manglende «samfunnsengasjement», korrigerte NRK tittelen på artikkelen til «Kvinner lite politisk engasjerte på Facebook«. Men i forside-ingressen (og tilsvarende flere steder i resten av artikkelen) lar man det fortsatt uanfektet stå «Blant de minst samfunnsengasjerte på Facebook«.

Og Dagsavisens utviklingsredaktør Lars West Johnsen drar det enda lengre når han «stoler jeg mer på kvantitative analyser (…) fra Sintef [enn på Harald Eias synsing om kjønnsforskjeller]» og slår kategorisk fast at:

Store data avslører hva vi faktisk er opptatt av, i motsetning til hva folk sier de er opptatt av. Og resultatet er ikke oppløftende lesing. Hvis man er kvinne. Og særlig ikke hvis passet er rødt.

Kvinner er mye mindre interessert i politikk og nyheter enn menn. Tendensen er den samme i ti land som forskeren har sett på. Men norske kvinner skiller seg ut som særlig lite engasjert i krig og fred og sånn. Unge, norske kvinner i alderen 13 til 28 kommer dårligst ut.

Ikke bare setter han det samme misvisende likhetstegnet mellom «(parti)politikk» og «politikk og nyheter», men hans flåsete omformulering om kvinners  manglende engasjement «i krig og fred og sånn» blir ytterligere misvisende, ettersom dette er temaer som i høyeste grad omfattes av kategorien «sosial aktivisme» (der kvinner altså er overrepresenterte).

Norske kvinner kommer dårligst ut, hvis man stiller høyest forventinger til dem

Heller ikke påstanden om at norske kvinner skiller seg særlig ut i negativ retning (sammenlignet med andre land) stemmer med de faktiske dataene.

Påstanden er hentet fra NRKs/Aftenpostens artikler, der vi fortelles (sitat fra Aftenposten) at:

Norske kvinner er ifølge studien spesielt lite politisk engasjerte og scorer på nivå med kvinner i land som Brasil og Iran.

Tilsvarende utsagn gjenfinnes også i Sintef Medias intervju med Brandtzæg (publisert på forskning.no), hvor det er spesifisert at dette gjelder en sammenligning på tvers av land av unge kvinner (13-28 år).

Realiteten er imidlertid at andelen unge kvinner som kvalifiserer som «politisk interesserte» etter studiens kriterier, er mer enn dobbelt så høy i Norge som i Brasil (hvis vi antar at fordelingen av politisk interesse mellom ulike aldersgrupper er den samme for de to landene). Grunnen til at norske kvinner kommer «dårligere ut» er at norske menn i samme aldersgruppe har et enda større «forsprang» på brasilianske menn, slik at kvinner utgjør en lavere andel av politisk interesserte under 29 år.

Dette siste kan selvsagt også være et relevant resultat å trekke frem. Hvis man tolker mennenes høyere politiske interesse som uttrykk for en generell tendens i samfunnet som helhet. og bruker det som målestokk for hva man forventer å finne hos norske kvinner, så kan man si at de ligger lavere enn man kunne forvente. Man har altså målt en større kjønnsforskjell i Norge enn i Brasil – men det blir kategorisk uriktig å si at norske kvinner «viser like lite politisk engasjement som brasilianske kvinner», eller at «unge kvinner fra Spania viser større interesse [enn norske]», når de politisk interesserte kvinnene utgjør omtrent samme andel av totalutvalget i Spania og Norge.

Tre ____ av ti _____

En tilsvarende (og enda klarere) sammenblanding mellom forekomsten og kjønnsfordelingen av politisk interesse gjør seg også gjeldende både hos Aftenposten og forskning.no. I begge artikler fortelles leseren at: «Bare tre av ti kvinner viser interesse for politikk, mens sju av ti menn gjør det samme«, når disse tallene (30%/70%) egentlig er kjønnsfordelingen blant de politisk interesserte. Man har altså skrevet at «3 av 10 kvinner er politisk interesserte»,når det korrekte er at «3 av 10 politisk interesserte er kvinner». (Forskning.no-artikkelen er korrigert etter henvendelse fra undertegnede.)

Kjønnsfordelingen blant de (såkalt) «politisk interesserte» blir riktignok den samme i begge fremstillingene. Men Aftenpostens/forskning.nos uriktige formulering gir et helt feilaktig inntrykk av terskelen for å kvalifisere for slik «politisk interesse». Realiteten er nemlig at det var kun 374 personer – altså under 1% av de 41.000 undersøkte nordmenn – som tilfredsstilte studiens kriterier for «politisk interesse».

Dette er åpenbart mye lavere enn den faktiske andelen av befolkningen som er «politisk interesserte» (etter enhver meningsfylt kvalitativ definisjon av begrepet). At studiens metodikk gir et så lavt resultat, er en klar indikasjon på at terskelen for «politisk interesse» kan være satt så høyt at det er uhyre få Facebook-brukere som klarer å passere nåløyet.

Studiens kriterie for å kvalifisere som «politisk interessert» er altså at man må ha likt fire eller flere sider som rubriseres som «Politics». I en slik kvantitativ studie vil man alltid måtte sette en «cut-off» som er litt arbitrær, og der noen personer vil bli «feilklassifisert» (i den forstand at en individuell kvalitativ analyse ville ha plassert dem i motsatt kategori). Men da er viktig å huske på at man bare har målt en eller annen egenskap som har fått merkelappen «politisk interesse», og som slettes ikke behøver å være identisk med den ordinære betydningen av samme begrep.

Én ganske innlysende og banal feilkilde (som forsåvidt tas høyde for ved å presisere at man måler engasjement på Facebook) er at man ikke fanger opp alle de som er politisk interesserte, men som ikke bruker Facebook til slik informasjonsinnhenting. Det er neppe så fryktelig uvanlig å bruke Facebook primært til kontakt med venner/familie/kolleger, samtidig som man følger aktivt med på nyheter via tradisjonelle medier, eller nettaviser, eller andre sosiale medier som Twitter. (I tillegg kommer selvsagt – som studien også nevner – spørsmålet om i hvilken grad folks ‘liking’ på Facebook samsvarer med deres mer aktive og vesentlige politiske engasjement i ‘den virkelige verden’.)

Men i tillegg til dette er det åpenbart også en potensiell feilkilde at man utelukkende teller «Pages» som tilhører politikere eller partier, og dermed utelukker de FB-brukerne som opplever at slike sider (ikke minst offisielle partisider) stort sett bare leverer uinteressante, drøvtyggede talepunkter. Det er fullt mulig å være meget politisk interessert i sin Facebook-aktivitet, og likevel velge bort parti- og politiker-sider til fordel for sider som tilhører nyhetsmedier, politiske kommentatorer/journalister, samfunnsdebattanter, eller andre privatpersoner/grupper som deler politiske nyheter.

(Ut fra metodebeskrivelsen virker det til og med som om man bare teller Pages som driftes av en politiker, og ikke den ordinære personlige kontoen til samme politiker. For noen politikere vil dette gi svært skjeve utslag: Rødt-leder Bjørnar Moxnes har f.eks. 4.600 personer som liker hans Page. mot 9.000 følgere (ikke medregnet venner) på sin personlige konto – men det er kun de førstnevnte som blir telt av studien. Tilsvarende har SVs nestleder Snorre Valen ingen Facebook-page i det hele tatt (med unntak av en autogenerert og helt inaktiv side), men nesten 3.000 Facebook-venner på sin personlige konto.)

Det er med andre rikelig med rom for å være særdeles politisk aktiv og engasjert på Facebook, uten at man oppfyller studiens snevre kriterier for å regnes med i den gruppen. Alle disse punktene er dessuten sårbare for at mønstrene i folks Facebook-bruk kan variere systematisk fra land til land. Dermed kan to land som har akkurat like politisk interessert befolkning, komme helt ulikt ut i studien – bare fordi de har forskjellige vaner for hvordan man bruker Facebook til å følge (eller distribuere) politiske nyheter.

Det er ikke dermed sagt at en slik metodikk er uten verdi for å sammenligne på tvers av land. Men man bør ta klare og uttrykkelige forbehold om at man bare har studert én snever indikator på «politisk interesse», som slett ikke gir grunnlag for å trekke bombastiske slutninger. Dette er generelt tilrådelig med denne typen samfunnsforskning, men blir selvsagt særlig relevant når man ser man ser at (deler av) resultatene divergerer helt direkte fra andre studier som har forsøkt å måle tilsvarende egenskaper med en annen metodikk.

Det er gyldig å trekke frem (slik Brandtzæg gjør) at man ønsker å måle folks faktiske handlinger istedenfor å basere seg på selvrapportering, som ofte kan gi et skjevt bilde fordi folk ønsker å fremstille seg selv i mer fordelaktig lys. Men det blir overdrevent hubristisk å legge uforbeholdent til grunn at «stordataanalyser avdekker hva folk faktisk gjør«, når det overveldende flertallet av folks faktiske handlinger på dette området ikke er med i analysen (og heller ikke nødvendigvis korrelerer med de dataene man bygger på). Og ettersom et liker-klikk koster uhyre lite og er (delvis) synlig for dine venner, er heller ikke denne målemetoden noen garanti mot at folk (indirekte) velger å tegne et bilde av seg selv som mer politisk engasjerte enn de faktisk er.

Hvor representativt var egentlig utvalget?

En alternativ forklaring på at prosenten av «politisk interesserte» er så lav, er selvsagt at man kan ha undersøkt et skjevt utvalg der de ‘uinteresserte’ er sterkt overrepresenterte. De fleste medieoppslagene sier ingenting om hva slags utvalg som er undersøkt (annet enn at det dreier seg om «20 millioner Facebook-brukere totalt over de 10 landene som studien omfatter), men selve studien opplyser at utvalget består av samtlige personer som er registrert i Facebook-analyseverktøyet Wisdom. (Tallet 20 millioner er antall Wisdom-brukere på verdensbasis, hvorav ‘bare’ 8 millioner kommer fra studiens 10 utvalgte land.)

Dette betyr at selv om utvalget omfatter et imponerende stort antall brukere, så er det også et utvalg som er 100% selvselektert blant de som selv har valgt å registrere seg som Wisdom-brukere. Rapporten gir lite detaljer om hvor representativt dette utvalget er for Facebook-populasjonen som helhet. Men når f.eks. andelen Wisdom-brukere med høyere utdannelse varierer fra 75% til 90%, og andelen bosatt i byer fra 72% til 95%, så er det i hvert fall relevant å stille spørsmål om hvor godt vi kan generalisere fra disse brukerne til Facebook-befolkningen som helhet.

Ikke minst er det påfallende at Norge har lavest andel høyere utdannende (sammen med Storbritannia) av alle landene i studien – ca. 10 prosentpoeng lavere enn Tyrkia, Brasil. Egypt eller India. Dette fremstår som en klar indikasjon på at utvalget for disse landene er enda mer skjevfordelt i retningen av «eliten» enn det norske utvalget, noe som igjen vil kunne påvirke forskjellene mellom landene. (Vi vet riktignok ikke om det er Wisdom-utvalget som er skjevt, eller om det faktisk gjenspeiler at høyt utdannede er sterkt overrepresentert blant Facebook-brukere i disse landene. Men i alle tilfelle gjør det at vi må være forsiktige med å generalisere om «nordmenns» kontra «brasilianeres» holdninger, ettersom utvalgene ikke er representative for befolkningen som helhet).

Brandtzæg påpeker at hans metodikk favner adskillig bredere enn mye annen medieforskning som kun ser på noen hundre college-studenter, og det er selvsagt et legitimt poeng. Men igjen: Man bør i det minste ta uttrykkelige forbehold om at det slett ikke er sikkert at utvalget er representativt – verken for den norske befolkningen eller for å kunne sammenligne med tilsvarende utvalg i andre land. Og man må heller ikke stirre seg blind på det faktum at man har en datamengde som langt overgår de fleste studier på feltet. Stordata glatter ut de tilfeldige skjevhetene som ofte oppstår i mindre utvalg, men gir i utgangspunktet ingen garanti mot at utvalget kan inneholde systemiske skjevheter som gjør det ikke-representativt.

Det mest berømte eksemplet på det er det amerikanske presidentvalget i 1936, der tidsskriftet Literary Digest fikk inn mer enn 2,3 millioner svar fra velgere – og likevel endte med en total skivebom på valgresultatet, mens meningsmålingspioneren George Gallup traff presist med et mye mindre, men vektet utvalg. Som Tim Harford formulerer det (i en artikkel om stordata som fortjener å leses i sin helhet):

For each person George Gallup’s pollsters interviewed, The Literary Digest received 800 responses. All that gave them for their pains was a very precise estimate of the wrong answer.