Men hva var grunnlaget for påstanden om næringslivets angivelige «dårlige omdømme»?

En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.

Torsdag i forrige uke avholdt Civita et frokostmøte om «Hvorfor er holdningene til næringslivet dårligere i Norge enn i våre naboland Danmark og Sverige?«. Møtets tematikk ble behørig formidlet i Aftenposten samme dag, både i en kronikk av Civitas Mathilde Fasting og i en kommentar av politisk redaktør Trine Eilertsen. Særlig Fasting står kategorisk fast at «nordmenns holdninger til næringslivet er lite positive«, og at dette utgjør et alvorlig samfunnsproblem.

Fasting underbygger dette innledningvis ved å vise til Finn.nos jobbindeks, som ifølge henne «viser at halvparten av alle som jobber i privat sektor, ønsker å jobbe i offentlig sektor. Bare én av fem i offentlig sektor ønsker å finne jobb i privat sektor«. Selv om hun deretter sier seg enig i at det er bra at «at offentlig sektor representerer trygghet, attraktive arbeidsplasser og konkurransedyktige lønnsbetingelser«, hopper hun likevel (uten noen egentlig argumentasjon) til at dette samtidig er et problematisk tankekors.

Les videre

Voldtektsdebatt på konstruerte premisser

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Den siste måneden har det på nytt vært mye debatt om lovverk og straffeutmålinger i voldtektssaker – især knyttet til festrelaterte sovevoldtekter, der flere har hevdet at ungdommer blir straffet urimelig strengt for handlinger begått i «beruselse, opphisselse og kåtskap». Men som i tidligere runder av debatten, er det flere av de mest kategoriske utspillene om dagens tilstand som viser seg å være misvisende når man etterspør konkrete og håndfaste eksempler på det som beskrives.

Et av de mest leste innleggene nå i vår har vært advokat Erik Leas tekst «To unge mennesker har fått ødelagt sin ungdomstid», der han beskriver sin opplevelse som forsvarer i en slik sovevoldtektssak. Leas tekst ble opprinnelig publisert i Haugesunds Avis i november 2013, men har fått fornyet oppmerksomhet den siste måneden, med et stort antall delinger i sosiale medier, republisering hos Nettavisen, og et oppfølgende intervju med Lea i Haugesunds Avis der han snakker om budskapet og om alle reaksjoner han har fått.

Les videre

Storhaugs glemte kristne

Artikkelen er også publisert i Utrop.

I en artikkel på rights.no tirsdag kveld advarer Hege Storhaug mot utviklingen i Storbritannia der antall kristne minker mens «Islam fosser frem«.

Den korte artikkelen inneholder usedvanlig mange (angivelige) faktaopplysninger som presenterer uten noen lenker eller annen form for kildehenvisning. Noen av opplysningene er plausible (men kunne fortsatt med fordel vært kildebelagt), som når hun refererer andelen muslimer i storbyer som Birmingham og Manchester eller endringene i antall kirker og moskeer i London de siste årene. Andre, som at «Bradford og Leicester er halvparten av barna født av muslimer» er såpass oppsiktsvekkende at man klart burde hatt en lenke til dokumentasjonen.

Andre påstander igjen er såpass vage og spekulative at det er åpenbart behov for å kunne sjekke grunnlag og metodikk: I ingressen skriver hun at «I 2020 anslås det at det vil være flere praktiserende muslimer enn kristne i Storbritannia«, uten noen forklaring på hva som regnes som «praktiserende» i denne sammenhengen. Påstanden utdypes ikke (og nevnes ikke engang) i selve artikkelteksten, derimot kommer det en lignende påstand om at «Dagens demografiske utvikling tilsier at om en generasjon vil tre ganger flere muslimer frekventere moskeer enn kristne vil frekventere kirker» – igjen uten noen forklaring av grunnlag, metodikk, eller hvem som har trukket disse konklusjonene.

Så kommer én av få opplysninger med en kildehenvisning (i form av lenke til den britiske tabloidavisen Daily Express):

Les videre

Det skrevne ords voldsomme beviskraft

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert hos Dagbladet.

Forrige ukes Debatten på NRK diskuterte terror og terrorberedskap, og hadde blant annet invitert direktøren for DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) for bl.a. å fortelle oss om befolkningsundersøkelsen de nylig hadde gjennomført for å måle «hva vi som folk har av tillit til regjering og Storting i arbeidet med (terror)beredskap«. Programleder Ingunn Solheim siterte selv fra undersøkelsen at «37 % av oss har ingen tillit til regjering og 27 % av oss har ingen tillit til det Stortinget gjer.«

Realiteten – som det fremgår tydelig av det aller første diagrammet i rapporten – er imidlertid at det kun er 13 prosent som har «ingen tillit» til regjeringen, og bare 7 prosent som svarer det samme om Stortinget.

 

Les videre

Falske nyheter, ekte nyheter, og misforståtte nyheter

Artikkelen er også publisert hos Dagbladet Meninger.

Helgens utgave av «Urix på lørdag» på NRK P2 inkluderte en reportasje om den amerikanske mediedebatten «etter at falske nyheter har skapt farlige situasjoner». Etter å ha besøkt pizzarestauranten der en tungt bevæpnet mann avfyrte flere skudd på jakt etter pedofili-ligaen som han hadde lest seg til at opererte i kjelleren, besøker korrespondent Tove Bjørgaas professor Margot Susca, og vi får følgende utveksling:

Susca: In the critical months before the election, Facebook had 8,7 million engagements, or retweets (sic), of fake news stories. And that’s compared to 7,3 million – a lower number – of real, legitimate news stories.

Bjørgaas: Slike [falske] nyheter ble i de avgjørende ukene før valget delt i større antall enn vanlige nyheter på sosiale medier, forklarer hun, og viser frem en foreløpig statistikk fra nettstedet BuzzFeed.

Lytterne blir altså klokkeklart fortalt at falske nyheter – som helhet – fikk flere delinger og andre involveringer («engagements«) enn samtlige artikler fra virkelige nyhetsmedier.

Men dersom vi tar oss bryet med å lese BuzzFeed-artikkelen som Susca og Bjørgaas henviser til, finner vi at de klart og tydelig oppgir at analysen (og tallene Susca bruker) henviser til de 20 mest leste artiklene om valgkampen i denne perioden (fra henholdsvis falske og ekte nyhetsnettsteder).

Les videre

Under 50% presisjon om fødselspermisjon

Artikkelen er også publisert på Manifest Tidsskrift.

I VG sist mandag forsvarte statsminister Erna Solberg dagens fedrekvoteordning, og tok til motmæle mot skipsreder Elisabeth Grieg, som hevdet at reduksjonen i fedrekvoten fra 14 til 10 uker hadde svekket rekrutteringen av kvinnelige næringslivstopper.

Solberg mente det var overdrevent å hevde at denne endringen hadde gitt noe stort utslag i så måte, og argumenterte blant annet med at:

Man må huske at færre enn 50 prosent av fedrene tok ut hele pappapermisjonen, også før utvidelsen fra 10 uker. Vi har lagt til rette for økt valgfrihet slik at familien selv kan bestemme hvordan de vil innrette seg.

Perioden Solberg viser til må være fra og med juli 2009 (da fedrekvoten ble økt fra 6 til 10 uker) og frem til juli 2011 (da kvoten ble økt på nytt fra 10 til 12 uker), og det hevdes altså at under halvparten av fedrene tok ut hele sin permisjonskvote (dvs. 50 dager = 10 uker) innenfor denne perioden.

På henvendelse til SMK for dokumentasjon på dette tallet, vises det til denne rapporten fra NAV (som interessant nok har tittelen «Fedre tar ut hele fedrekvoten – også etter at den ble utvidet til ti uker«).

Rapporten tar for seg alle foreldre med rett til foreldrepenger som fikk barn mellom 1. juli 2009 og 1. juli 2010, og finner (figur 1, side 2) at to av tre fedre tar ut 45 dager eller mer.

fedrekvtall Les videre

Mer enn alle andre (bortsett fra de vi ignorerer)

Dagens Næringslivs leder for torsdag 2/7 bruker nyheten om at eks-statsråd Øystein Djupedal har meldt overgang til Ap som springbrett til en bredere betraktning om at SV er i ferd med å bli forbigått og overskygget av De Grønne. Men istedet for å nøye seg med å underbygge analysen med eksempler fra hjemlig politisk debatt (Erik Solheims kritikk av SV, og at MDG ser ut til å ha befestet sitt forsprang til SV på meningsmålingene), så føler de også behov for å gjøre dette til del av en større europeisk trend:

Røde venstrepartier sliter også ellers i Europa, mens grønne alternativer er i vinden. (…) I det danske folketingsvalget nylig fikk søsterpartiet Alternativet 4,8 prosent, mer enn røde alternativer med unntak av Socialdemokratiet.

Det er riktig at SVs søsterparti SF gikk kraftig tilbake i siste danske valg og havnet (knepent) bak nystartede Alternativet. Men Enhedslisten (Rødts søsterparti, altså enda lengre ute til venstre) gikk derimot fram et drøyt prosentpoeng til 7,8% (deres beste resultat noensinne). Å si at de danske grønne gjorde det bedre enn alle de røde partiene unntatt Socialdemokraterne, er dermed objektivt og ganske åpenbart feilaktig.

Les videre