Forskningshviskeleken

En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert på mediedebatt.no.

Vi tør ikke snakke offentlig om religion

ble Aftenpostens lesere fortalt for et par måneder tilbake. Utsagnet kommer som overskrift på en artikkel av medievitenskapsprofessor Knut Lundby, der han presenterer funn fra forskningsprosjektet CoMRel.

Påstanden gjentas også på nytt denne uken, i Aftenpostens artikkel om hvordan mange faller utenfor viktige offentlige debatter som foregår på bestemte Facebook-vegger (med utgangspunkt i Joachims Labergs lesverdige kronikk om temaet).

I kronikken beskriver Lundby resultatene fra deres undersøkelse av hvor, og hvor ofte, folk diskuterer nyheter om religiøs ekstremisme. Undersøkelsen viser at mens et stort flertall hadde diskutert temaet med venner og familie i.l.a. det siste året, var det kun et lite mindretall som hadde gort det samme i sosiale medier og andre nettfora. Det påpekes korrekt at man derfor bør være svært forsiktig med å bruke nettdebatten om dette temaet som mål på den generelle folkemeningen.

Det er imidlertid ingen spørsmål i undersøkelsen som spør folk om hvorfor de ikke diskuterer disse temaene oftere på nettet. Dette bekrefter også Lundby på epost til undertegnede, men mener samtidig at det er «tilstrekkelig grunnlag» for en slik «spissing av tittelen«.

Les videre

Reklamer

Abstraksjoner om ytringsfrihet

For et par uker siden presenterte forskerne bak det Fritt Ord-støttede «Status for ytringsfriheten i Norge»-prosjektet sin ferskeste rapport, basert på spørreundersøkelser gjennomført i 2015. Rapporten følger opp hovedrapporten fra 2013/2014, og tar sikte på å både måle holdningsendringer siden den gang, og på å gå mer detaljert til verks innenfor utvalgte undertemaer.

Den nye rapporten refererer eksplisitt til metodekritikken mot forrige rapport som ble fremsatt bl.a. hos Minerva, og fremhever at de nå har gått mer detaljert til verks for å forsøke å bringe på det rene hvilke konkrete reaksjoner som folk ønsker å se mot «uakseptable» ytringer. Flere av de dårligst formulerte spørsmålene fra forrige undersøkelse er også helt utelatt. Rapportforfatterne har forøvrig også vært prisverdig tydelige på at det finnes flere ulike forklaringer av funnene, og at deres oppgave er å presentere empirien og skissere noen mulige tolkninger.

Les videre

Je suis, tu es, nous sommes Charlie

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

Årsdagen for terrorangrepet mot Charlie Hebdo har passert relativt stille denne uken – i hvert fall sammenlignet med den intense og allestedsnærværende ytringsfrihetsdebatten som pågikk på denne tiden i fjor.

Selv slagordet «Je Suis Charlie» ble den gang gjenstand for heftig debatt: Noen mente at de selv ikke hadde rett til å kalle seg Charlie fordi de ikke hadde ytret seg modig nok, andre rettet tilsvarende anklager om feighet mot motdebattanter som de mente at pyntet seg med lånte fjær, andre igjen nektet å si at de var Charlie fordi de tok avstand fra Charlie Hebdos ståsted og metoder.

Men i én forstand burde (bortimot) alle kunne kalle seg Charlie, fordi vi alle er potensielle ofre når enkeltpersoner risikerer vold og drap for sine ytringer. Les videre

Om de moderate og de ekstreme

Bare en spontan og ikke veldig gjennomanalysert tanke som slo meg da jeg leste to av helgens kronikker i rask rekkefølge:

I sin helgekommentar i Dagbladet fremfører Kjetil Rolness et kjent resonnement:

Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere.

Argumentet brukes jevnlig (og da særlig fra folk som i større eller mindre hører hjemme på ‘høyresiden’) om også andre motstandere av dagens innvandringspolitikk: At det er viktig at disse aktørene inkluderes som likeverdige deltagere i debatten – ikke bare ut fra den prinsipielle begrunnelsen om å forholde seg saklig til folks konkrete argumenter, men også ut fra en mer instrumentell argumentasjon om at «moderate innvandringskritikere» har en viktig rolle å spille i debatten, fordi deres fravær vil føre til en skadelig radikalisering av innvandringsmotstanden. Noen ganger blir det også uttalt (eksplisitt eller implisitt) at denne rollen som buffer mot radikalisering er så viktig (og på sjeldent forekommende i dagens debatt) at vi bør se gjennom fingrene med det dersom de av og til skulle tråkke over streken i sine uttalelser.

Samtidig, et helt annet sted i den løpende samfunnsdebatten (men ikke så rent sjelden fra de samme aktørene), Les videre

Akademisk frihet, men bare for privatpersoner?

Den siste tiden har vi jevnlig sett oppslag der offentlige ansatte forteller at de blir kritisert og irettesatt for at de deltar i den offentlige, men sjelden i så absurd form som i Telemarksavisa tirsdag denne uken.

Foranledningen var at førsteamanuensis Inger Birkeland ved Høgskolen i Telemark hadde skrevet en kronikk i Aftenposten der hun tok for seg Rjukans og Notoddens nyervervede verdensarvstatus, og – samtidig som hun så frem til mulighetene dette ville gi for regionen – også kom med en serie problematiseringer og bekymringer for uheldige konsekvenser som dette potensielt også kunne få.

At kulturavdelingen i fylkeskommunen (representert ved fylkeskultursjefen, en teamleder, og en verdensarvkoordinator) følte behov for å komme med et tilsvar, er både naturlig og rimelig. Men det som overhodet ikke fremstår som rimelig, er at man (både i sitt leserinnlegg og i tilhørende nyhetsartikkel i TA) retter særlig kritikk mot Birkeland for at hun signerte innlegget med stillingstittel og den institusjonen hun arbeider ved: Les videre

Ytringsfrihetslapskaus

Artikkelen er også publisert i en kortere versjon på Journalisten.no.

Forrige måned behandlet lagmannsretten ankesaken mot Ubaydullah Hussein, og valgte å opprettholde tingrettens avgjørelse om å frifinne Hussein for de delene av tiltalen som omhandlet indirekte oppfordring til terror. I følge Aftenpostens kommentator Joacim Lund, har retten med dette vist at de er «i utakt med folket» (utdragene nedenfor hentet fra ulike steder i Lunds kommentar):

Ubaydullah Hussain ble reddet av ytringsfriheten. Det burde han ikke blitt, sier folket.

Hussain ble imidlertid frikjent for oppfordring til terror, både i tingretten og lagmannsretten (…) Burde ytringsfriheten gjelde sånt? Ja, mener retten. Nei, mener folket.

Les videre

Anonymitet i den digitale tidsalder

Dette essayet er også publisert (i en noe kortere versjon) på Aftenposten.no.)

Holdningene til anonymitet på Internett har gjennomgått adskillige endringer over de siste 20 årene. I nettets spede barndom på 90-tallet, var manges tommelfingerregel at du i utgangspunktet skulle legge ut minst mulig personlig informasjon om deg selv på nettet – og ihvertfall ikke oppgi ditt virkelige navn. Riktignok har det hele tiden eksistert arenaer som Usenet, der fullt navn var den vanligste normen, men i andre – og kanskje de fleste – arenaer ville det bli ansett som unormalt og påfallende dersom du skrev under fullt navn. Pseudonymer, ‘nick’, alias, eller hva man nå kalte det, ble ansett som en naturlig del av det å være aktiv på nettet, og ofte var det bruk av fullt navn som måtte gis en konkret begrunnelse og rettferdiggjøring. Selv i 2005 ble det ikke ansett som noe spesielt unaturlig at en profilert politisk blogger som VamPus valgte å skrive under pseudonym «av hensyn til privatlivet, og for å ikke skade arbeidsgiver» – hun kunne sågar bli kåret til Norges beste blogger uten å behøve å røpe identiteten sin, og stille opp til intervju i Dagbladet med ansiktet skjult bak en dataskjerm. (I dag er hun som kjent fast møtende stortingsrepresentant for Oslo Høyre.)

Nå i 2014 har pendelen svingt kraftig i motsatt retning, og i mange kretser ses det på som grunnleggende tvilsomt dersom man ønsker å være anonym eller pseudonym på nett. Facebook har vært en av pådriverne for dette med sitt krav om at alle brukere må bruke sitt virkelige navn, og går langt i å implisere at et slikt krav er til alle brukernes beste og at det er moralsk suspekt å ikke innordne seg etter dette. Stadig flere norske medier (Dagsavisen, Vårt Land, VG, Aftenposten, NRK Ytring, Bergens Tidende, m.fl.) krever fullt navn i sine kommentarfelt på nett, primært ut fra begrunnelsen at det reduserer sjikane og hets og bidrar til et mer saklig debattklima. På arenaer som Twitter er det fortsatt fritt frem for å operere under pseudonym, men også der er det vanlig å se folk proklamere at de ikke ønsker å diskutere med noen som ikke står frem med sitt fulle navn. Tilsvarende er det mange redaktører, politikere og andre som går inn for et krav om fullt navn på nettet ikke bare ut fra praktiske hensyn, men også ut fra moralske betraktninger om at det er prinsipielt galt å bruke eller tillate pseudonym istedenfor fullt navn. Les videre

Hvis jeg var Jonas Gahr Støres taleskriver

Det stormer ganske kraftig rundt partileder Jonas Gahr Støre for tiden. Fra en rekke hold (Inklusive alt fra Dagbladet til Dagens Næringsliv) får han kritikk og refs for å opptre ullent, selvmotsigende, unnfallende, og direkte historiefordreiende. Jeg er selv enig i en del av denne kritikken, men har også til tider opplevd en frustrasjon over at Støre har vært inne på viktige poenger, men så rotet dem bort i uklarheter og utvanning. Så: Her er et tankeeksperiment om hva jeg ville foreslått at Støre skulle sagt dersom jeg var hans taleskriver*, ut fra et slags amalgam av hva jeg oppfatter at Støre mener, hva jeg selv mener at er fornuftige standpunkter, og hva jeg håper at Støre ville ha ønsket å si dersom han bare hadde tenkt seg om litt grundigere og artikulert seg litt bedre. Les videre

Dagens dikt: Heine

Heine

Han skulle levat nu!   —   förföljd, förbjuden,
de ringes vän, de höges plågoris,
en orm i ett filisterparadis,
sin samtids gisslare: den store juden.

Han skulle levat nu! Från Nordsjöstränder
hans fyrblixt flög i tung och molnig natt,
och högt i vapenlarmet ljöd hans skratt
åt krönta narrar i förtryckta länder.

Han skulle levat nu! Alltjämt densamma
är världen   —  och hans Paderbornska hed,
där solen gick i blek förtvivlan ned
att lysa än ett halvklot med sin flamma.

Han skulle levat nu! När skalder klaga
som svanar, döende i vinteris,
han skulle diktat, stolt och frän och vis,
sitt Tysklands, nej, Europas Vintersaga.

Arvid Mörne

«Status ytringsfrihet» – nok en gang

På onsdag presenterte «Status Ytringsfrihet»-prosjektet sin sluttrapport. Etter å ha slaktet betydelige deler av den forrige rapporten, så måtte jeg jo gjøre ihvertfall en skumlesning av de delene som dreier seg om de samme temaene også i sluttrapporten – især når forfatternes eneste respons på min kritikk var å be meg om å lese neste rapport.

Også dette innlegget utviklet seg etterhvert til å bli ganske så langt. Alle som måtte falle av lasset underveis oppfordres sterkt til å ihvertfall få med seg den kortfattede oppsummeringen i aller siste underkapittel. Les videre