Abstraksjoner om ytringsfrihet

For et par uker siden presenterte forskerne bak det Fritt Ord-støttede «Status for ytringsfriheten i Norge»-prosjektet sin ferskeste rapport, basert på spørreundersøkelser gjennomført i 2015. Rapporten følger opp hovedrapporten fra 2013/2014, og tar sikte på å både måle holdningsendringer siden den gang, og på å gå mer detaljert til verks innenfor utvalgte undertemaer.

Den nye rapporten refererer eksplisitt til metodekritikken mot forrige rapport som ble fremsatt bl.a. hos Minerva, og fremhever at de nå har gått mer detaljert til verks for å forsøke å bringe på det rene hvilke konkrete reaksjoner som folk ønsker å se mot «uakseptable» ytringer. Flere av de dårligst formulerte spørsmålene fra forrige undersøkelse er også helt utelatt. Rapportforfatterne har forøvrig også vært prisverdig tydelige på at det finnes flere ulike forklaringer av funnene, og at deres oppgave er å presentere empirien og skissere noen mulige tolkninger.

Samtidig har man beholdt flere av de ullent formulerte spørsmålene der folk blir bedt om å svare på, f.eks. «På hvilke arenaer mener du slike nedsettende ytringer bør aksepteres?» (uten noen definisjon på hva man skal legge i «aksepteres») eller «[Er du enig i at] Ytringsfriheten bør kunne begrenses for å sikre at folk ikke blir trakassert eller mobbet?» (selv om 99% av befolkningen vil være enig i at dette i noen grad vil være nødvendig, f.eks. for å kunne slå ned på mobbing i skolen).

Til en viss grad kan det forsvares at man så seg nødt til å beholde de samme spørsmålsformuleringene som man brukte i 2013, for å kunne måle endringer i folks holdninger siden siste undersøkelse. Men man kan også spørre hvor mye verdi det egentlig har å kunne slå fast at «5% flere svarer X». når man ikke har noe klart begrep om hva X egentlig betyr. (Og når spørsmålene er så vagt formulert, er det betydelig rom for at folk kan tolke dem annerledes nå enn man gjorde i 2013 – basert på hvilke temaer som har vært offentlig debattert i mellomtiden, eller fordi man leser dem i sammenheng med nye spørsmål som er blitt tilføyd i spørreskjemaet.)

Rapportens utdypende spørsmål demonstrerer også tydelig hvordan vage formuleringer lett fører til feilslutninger om resultatene: Mens det er bare 10-20% som svarer at «nedsettende ytringer mot [ulike grupper]» bør «aksepteres» i sosiale medier, så er det over dobbelt så mange som sier at slike ytringer ikke bør få noen konsekvenser for personen som ytret dem – ikke engang i form av «sosiale reaksjo­ner fra andre i sosiale medier«. Det er altså helt tydelig at mange har tolket spørsmålet om hvorvidt ytringer «bør aksepteres» som et rent moralsk spørsmål og ikke et spørsmål om sanksjoner og represalier.

Det er gledelig og positivt at rapporten nå går inn i disse detaljene, men det illustrerer til fulle at det ikke var grunnlag for å sette likhetstegn mellom «manglende aksept» og «begrensning av ytringsfriheten», slik opptil flere aktører gjorde i sin tolkning av forrige rapport (en tolkning som forskerne faktisk gjentar senest i sin ferske kronikk, når de skriver at: «En over­ord­net tolk­ning [i forrige rapport] var at den norske befolk­nin­gen ville være vil­lig til å begrense ytrings­fri­he­ten når den ble satt opp mot andre hensyn.»)

Når vi har håndfast dokumentasjon på at slike diffuse og tvetydige formuleringer fører til misvisende tolkninger,  er det nokså uheldig at såpass mange av spørsmålene også i den nye rapporten inneholder slike feilkilder. Og det blir enda mer påfallende at man har brukt denne typen formuleringer også i helt nye eller omformulerte spørsmål – som når spørsmålet «[Bør] rasistiske  ytringer tolereres?» blir erstattet med «[Bør] det være greit å ytre rasis­tiske meninger i offentligheten så lenge det ikke inne­ bærer oppfordrin­ger til vold?» – uten at det gis noen forklaring på om dette skal forstås som «Syns du det er moralsk greit å ____?» eller som «Skal staten/samfunnet akseptere ___ uten å svare med formelle represalier?». Dermed sitter man igjen med en dobbelt uklarhet, der man sammenligner et 2013-spørsmål med et uklart innhold opp mot et 2015-spørsmål med et (annet) uklart innhold.

Tallkaos i Dagbladet

Og når Dagbladet skal gjengi disse resultatene, blir det aldeles feil ved at man skriver:

Rapporten avdekker også et skarpt skille mellom religiøse krenkelser og rasistiske ytringer: Det er bare 20 prosent av de spurte som mener ytringsfriheten bør dekke ytringer som kan tolkes rasistisk.

For det første har man hentet ut helt feil tall av rapporten, og brukt svarene på forrige rapports (litt annerledes formulerte) spørsmål istedenfor årets spørsmål. I årets rapport er det 27% som er helt/delvis enig i at «Det bør være greit å ytre rasis­tiske meninger i offentligheten så lenge det ikke inne­bærer oppfordrin­ger til vold«. Å mene at noe ikke er «greit» å ytre offentlig, er selvsagt noe helt annet enn å mene at slike ytringer ikke bør «dekkes av ytringsfriheten». Nok en gang er vi vitne til en merkelig tankefeil, der man først hamrer inn mantraet om at «ytringsfriheten er til for å beskytte ytringene vi ikke liker» – for så å utlegge det som ytringsfrihets-innskrenkende bare noen sier at de misliker eller moralsk fordømmer visse ytringer.

(Denne setningen er forøvrig rettet av Dagbladet etter påpekning fra undertegnede – riktignok til 28 og ikke det korrekte 27 prosent.)

Samme Dagbladet-artikkel roter også med tallet for aksept av religionskritikk, når de skriver at:

Samtidig mener 4 av 10 at det skal være lov å bedrive religionskritikk, som rapporten betegner som mildere enn hån, og 2 av 3 mener ytringsfriheten er viktigere enn folks følelser, ifølge samme rapport.

men ikke forklarer at disse 40 prosentene bare er de som er helt enige i at «Ytringer som kriti­serer religion bør være tillatt» – mens ytterligere 30% er «delvis enige».

Det er i og for seg riktig å bruke tallet for «helt enige» for å kunne sammenligne aksepten for religionskritikk med de allerede refererte 13 prosentene som er helt enige i at «Ytringer som håner religion bør være tillatt«. Men da kan man selvsagt ikke bruke formuleringen «…at det skal være lov å bedrive religionskritikk«, som klart må omfatte også de «delvis enige». (Én åpenbar grunn til å være bare «delvis» og ikke «helt» enig er at man ser at en del helt usaklige og sjikanerende angrep på folkegrupper forsøkes rettferdiggjort som ‘religionskritikk’, og at man vil signalisere at denne aksepten ikke kan omfatte absolutt alt som selv påberoper seg denne merkelappen.)

Inkonsekvensen i bruken av tallene blir forøvrig enda tydeligere ved at man i samme setning slår sammen «helt» og «delvis» enig når man oppgir hvor mange som mener «ytringsfriheten er viktigere enn folks følelser«. Man gir dermed inntrykk av at oppslutningen om sistnevnte utsagn er sterkere enn viljen til å tillate religionskritikk, mens realiteten er den stikk motsatte.

Når sammenligningsgrunnlaget er galest…

I en ny artikkel samme dag har Dagbladet tatt for seg den delen av undersøkelsen som ser på hvilke begrensninger folk ønsker å legge på bestemte grupper, spesifikt spørsmålet om hvem som (ikke) bør få jobbe som samfunnsfagslærer. Det trekkes frem at dersom den best kvalifiserte søkeren til en slik stilling var muslim, så ville ‘bare’ 45% ansatt ham/henne uten forbehold. Ytterligere 44% ville ansatt søkeren «såfremt han forplikter seg til å ikke ytre sine poli­tiske meninger i klasserommet«, mens 7% ikke ville ansatt ham i det hele tatt.

Forsker Arnfinn Midtbøen uttrykker overraskelse over tallene:

Dette kan tyde på at folk tillegger muslimer bestemte politiske holdninger som mange tydeligvis har et behov for å ta et slags forbehold mot (…) Vi tenkte at begrepet «muslim» i utgangspunktet er en ganske nøytral kategori som ikke sier noe om politiske holdninger

Og Antirasistisk Senters leder Rune Berglund Steen, samt Utdanningsforbundets leder Steffen Handal, uttrykker begge oppgitthet over tallene – samtidig som de understreker at alle lærerne må undervise ut fra skolens verdigrunnlag og holde egne politiske overbevisninger utenfor.

Problemet er at alle disse reaksjonene bygger på et uuttalt premiss om at de som sier at de ønsker en slik garanti, gjør det fordi søkeren er muslim. Men slik undersøkelsen er utformet, er det umulig å si noe om hvor mange som valgte denne svaralternativet simpelthen fordi de mener alle lærere må forplikte seg til dette – og ville svart akkurat det samme dersom de måtte forholde seg til en søker som var bonde, eller Høyre-medlem, eller småbarnsfar.

I slike spørsmål, der man spør om folks holdning til ulike ‘utgrupper’, er det essensielt å ha en ‘bunnlinje’ som utgangspunkt for tolkningen – å kunne måle svarene opp mot hva folk ville ment om en helt ‘gjennomsnittlig’ eller ‘normal’ person som ikke tilhører noen av disse gruppene. Men vet å ikke ha noen mer ‘nøytral’ kategori enn «muslim», blir det umulig å skille mellom de som behandler muslimer strengere, og de som behandler dem akkurat som alle andre. Den første gruppen utgjør åpenbart en vesentlig faktor, men man kan ikke automatisk anta at den omfatter alle disse 45 prosentene, slik hele Dagbladet-artikkelen gjør.

Artikkelen vipper over i det fullstendig villedende når Midtbøen skal kontrastere folks holdninger til muslimske lærere med spørsmålet om en «innvandringskritisk» lærer:

Hvis man slår sammen tallene vil jo 90 prosent av dem som har deltatt i undersøkelsen at en muslim faktisk skal få lov til å undervise, med eller uten forbehold. Men bare 12 prosent vil la en innvandringskritisk person undervise helt fritt og uten forbehold.

Her foretar man altså en totalt meningsløs sammenligning mellom de som vil tillate muslimen å undervise med eller uten forbehold, satt opp mot kun «uten forbehold»-gruppen for innvandringskritikere. Selv om disse premissene riktignok oppgis i teksten, er det fortsatt grovt misvisende å kontrastere to tall som måler helt vesensforskjellige ting. Man gir inntrykk av at det er en avgrunn mellom folks holdninger til innvandringskritikere kontra muslimer, mens realiteten (når vi summerer ‘uten forbehold’- og ‘med forbehold’-gruppene for hvert spørsmål) er at det er 89% som vil slippe til muslimen og 81% som vil gjøre det samme med innvandringskritikeren.

Så er det riktig at det er et stort skille mellom hvor mange som gir en uforbeholden aksept – men dette behøver ikke skyldes annet enn at det er mange som tenker som intervjuobjektene, og finner det relevant å presisere at innvandringskritikeren (som pr. definisjon har sterke politiske meninger) må holde disse utenfor undervisningen, men som syns det er unødvendig å presisere dette i spørsmålet om muslimen.

Mer enn nå, eller mer enn ingenting?

Vårt Lands oppslag «Mer åpne for å krenke kristne enn muslimer» fokuserte på spørsmålene som handler om å publisere karikaturer rettet mot ulike religiøse grupper. Også her er man unødig upresise i sin gjengivelse av ordlyden, ved at svaralternativet «Media bør være restriktive med å publisere karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende» er blitt til «Media må være mer restriktive» – som de fleste lesere vil tolke som «mer restriktive enn i dag», selv om det helt sikkert var en del respondenter som mente «Media bør være restriktive med slik publisering, slik de er i dag».

– – –

Kvantitative abstraksjoner har begrenset verdi

Som Marit Slotnæs påpeker i sin (hovedsaklig) meget gode kommentar i Morgenbladet, så sliter fortsatt rapporten med (det kanskje uunngåelige) problemet at den forsøker å beskrive folks forhold til ytringsfriheten basert på abstrakte betraktninger, som bare i begrenset grad knyttes til konkrete, håndfaste problemstillinger.

Et godt eksempel på problemene dette skaper finner vi i NRKs oppslag «Én av tre nordmenn vil utestenge «trollene» fra sosiale medier«, der vi fortelles at

Bør man utestenges fra sosiale medier om man ytrer seg negativt om andre?

Ja, sier én av tre nordmenn.

For det første er dette en unødig upresis gjengivelse av det faktiske spørsmålet, som handler om «nedsettende» ytringer (ikke «negative»), og som dessuten knytter spørsmålet til ulike konkrete grupper (ytringer om innvandrere, ytringer om kristne som gruppe, osv.). («Én av tre» er et omtrentlig gjennomsnitt over de ulike svarene, som varierer fra 17 til 35 prosent for ulike grupper. I Knut Olav Åmås’ Aftenposten-kronikk om ytringsfrihet er dette tallet forøvrig blitt blåst opp til «mer enn 40 prosent«, fordi Åmås har brukt feil tabell: Det er over 40% av de som finner bestemte ytringer generelt «uakseptable» som støtter slik utestengelse som sanksjon – men andelen i hele befolkningen er selvsagt vesentlig lavere.)

Men det viktigste problemet er at det er neppe er slik at disse én av tre mener at enhver enkeltstående «nedsettende ytring» «bør» kvalifisere til slik utestengelse fra sosiale medier. De fleste av disse mener formodentlig at det skal stilles et visst minimumskrav til alvorlighet og/eller gjentatte overtramp for at en slik reaksjon skal være rimelig.

Tilsvarende er det trolig mange som aksepterer at slik utestengelse kan være legitimt i visse (eksepsjonelle) tilfeller, dersom noen oppfører seg systematisk og grovt uakseptabelt (selv om ytringene ikke er eller bør være straffbare). Men dette spennet av meninger er vanskelig å beskrive innenfor rammene av et binært ja/nei-spørsmål.

Man får selvsagt sagt klart nei til de sanksjonene som man mener er helt utelukket på generelt grunnlag, for eksempel lange fengselsstraffer. Men svært mye av den vesentlige og reelle uenigheten omkring ytringsfrihet handler ikke om slike absolutte Ja eller Nei til bestemte reaksjoner (PFU-fellelse, utestengelse, bøtelegging), men om hvor grensen går for slike sanksjoner. Dette er nyanser som folk i liten grad får sjansen til å uttrykke når man bare må ta stilling til en diffus og abstrakt «krenkende ytring mot [gruppe]», uten mulighet til å spesifisere noe om hva konkret som man mener er ‘over grensen’.

Knut Olav Åmås illustrerer dette problemet godt når han i sin kronikk i Aftenposten 1. februar gir et eksempel på resultater som han finner problematiske:

En av tre nordmenn [i studien] sier det ikke er greit å «kritisere etniske minoriteter i offentligheten». Det er et ganske påfallende resultat.

For det første har vi her det tidligere nevnte problemet med at vi ikke vet hva folk legger i at slike ytringer ikke «er greit«. Når hele Åmås’ tekst handler om det (angivelig) manglende skillet «mellom ord og handlinger», blir det temmelig malaptopos å trekke frem et resultat som ikke forteller oss det spøtt om hvorvidt folk ønsker å sanksjonere slike ytringer.

Så kan man reagere (slik jeg også gjorde ved første gjennomlesning) på at selv om man gjør en rent moralsk vurdering, så er det forbausende høyt at én av tre reagerer mot bare slik kritikk (tilsynelatende selv om den er saklig eller faktabasert). Men da kommer vi til problemet med at vi egentlig ikke vet hva konkret som menes med «kritikk av etniske minoriteter» – eller hva de ulike respondentene legger i begrepet.

Det er ikke så vanskelig å tenke seg en person som sier «Ja, vi må debattere problemer som tvangsekteskap og integritetskrenkende sosial kontroll offentlig, og vi må også kunne snakke tydelig om at disse problemene særlig finnes i bestemte (navngitte) minoritetsgrupper – men det er ikke greit hvis man går over til å skjære alle somaliere eller alle pakistanere over én kam, ved å komme med generaliserende uttalelser som rammer en minoritetsgruppe som helhet». Hvis man så tolker det å «kritisere etniske minoritetsgrupper» som synonymt med å generalisere om hele gruppen, så vil man naturlig ende med å svare «uenig» på spørsmålet om dette er greit – selv om man fullt ut aksepterer (og endog ønsker) åpen debatt om at «det er for mye av [kritikkverdig forhold] innenfor [minoritetsgruppe]», og også ville vært fullt i stand til å artikulere dette dersom man fikk sjansen til å nyansere mer enn et rigid spørreskjema gir rom for.

Abstrakte svar om abstrakte spørsmål

Og når spørsmålene er såpass abstrakte, er det også vanskelig (både for respondentene og forskerne) å tolke inn nyanser i en gradert skala av typen helt enig/delvis enig/verken eller/delvis uenig/helt uenig. Jeg vet ikke egentlig hva som er forskjellen mellom å være «delvis uenig» og «helt uenig» i at slik kritikk er greit – og i hvert fall ikke om folks «delvise uenighet» tar forbehold om hvem som fremsetter kritikken, hvem som er målet, hvor godt den er underbygd, hva slags retorikk som brukes, alt dette på én gang, eller noe helt annet. (De fleste som kommenterer på rapporten har tatt konsekvensen av dette, og ignorerer denne graderingen ved å bare slå sammen gruppene til «enige» og «uenige».

Enkelte av spørsmålene er adskillig bedre i så måte, ved at man har benyttet seg av mer konkrete og håndfaste graderinger av svaret i form av ‘mellomalternativer’ – for eksempel kan man på spørsmålet om karikaturtegninger som kan oppleves som krenkende, velge mellom at media «bør publi­sere dem«, «bør være restriktive med å publi­sere dem» og «bør ikke publisere dem» (og får deretter avgi et åpent svar om hva slags beveggrunner man legger vekt på). Men andre spørsmål igjen lar deg bare svare Ja eller Nei uten noen som helst gradering – selv om mange helst ville svart «Det kommer an på ____» (og så forsøkt å forklare hvilke kriterier som de mener er vesentlige for å bedømme ulike tilfeller).

Det er riktignok ikke så enkelt å foreslå hvordan man skulle løst dette problemet innenfor rammene av en kvantitativ studie. Man kunne innført flere graderte svaralternativer, men det ville fortsatt gitt begrenset informasjon om hvor folk trekker grensene for ytringsfriheten. Alternativt kunne man konkretisert spørsmålene ved å presentere helt spesifikke ytringer (enten faktiske eller oppdiktede) og spørre hva slags reaksjon som ville være riktig i dette tilfellet. Dette ville antageligvis gjøre det lettere for respondentene å besvare spørsmålet – men vi ville fortsatt ikke vite sikkert om et ønske om streng reaksjon på én bestemt ytring skyldes en generell restriktiv holdning, eller at akkurat denne ytringen ble vurdert som spesielt grov.

En annen mulighet (som delvis ble anvendt i forrige rapport, men tilsynelatende kun på ett eneste spørsmål i denne runden) er å gjøre kvalitative analyser basert på lengre intervjuer der folk får redegjøre mer detaljert og fritt for hvor de trekker «ytringsfrihetens grenser» – men dette ville selvsagt krevd langt mer ressurser både til informasjonsinnhenting og analyser.

Men selv om det kanskje ikke var mulig å løse dette problemet fullt ut, så bør man i hvert fall være bevisst (både innad og utad) på disse begrensingene, og på at man her forsøker å granske en del spørsmål som ikke er spesielt godt egnet for en studie av denne typen. Spørreundersøkelser kan være gode verktøy for å undersøke folks holdninger til spørsmål som «Skal man fjerne begrensningene på søndagsåpent?» der man har relativt klart definerte svaralternativer å forholde seg til – mens andre temaer vanskelig kan beskrives meningsfylt gjennom isolerte og abstrakte spørsmål.

I slike temaer vil spørreundersøkelser fortsatt kunne gi en viss overordnet pekepinn om holdninger i befolkningen, men den viktigste debatten vil måtte føres gjennom artikler som gir rom for lengre resonnementer og nyanserte drøftinger – ikke gjennom tynt underbygde påstander om at det er «dokumentert» at x prosent av befolkningen mener sånn eller slik.

 

Les også mine artikler om forrige rapport:

Men hva var egentlig spørsmålet om ytringsfrihet?

Ytringsfrihetsfundamentalistisk tankepoliti?

«Status ytringsfrihet» – nok en gang

 

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s