Om HRS, Gambia og premissene for statistikk

I den pågående Dagbladet-debatten om Human Rights Service’ kvaliteter eller mangel på sådan, har min artikkel «Nei, de fleste båtmigrantene er IKKE fra Gambia» fra mai i år blitt trukket frem igjen, som et eksempel på at «Storhaugs bruk av tall og statistikk har vært tendensiøs og villedende«.

HRS-øeder Rita Karlsen skrev en artikkel på HRS’ nettsider samme kveld, der hun tok for seg «det som blir benyttet som hovedbeskyldninger mot oss» (deriblant min artikkel), og forsøkt å vise hvorfor dette etter hennes mening ikke gir grunnlag for slik kritikk.

Karlsen forsvarer sin tidligere artikkel om gambiere med at:

[A]llerede i ingressen gis premissene og hvor tallene kommer fra. Her heter det:

«International Organization for Migration, IOM, har avdekket at båtflyktningene til Italia i årets tre første måneder i hovedsak kommer fra syv land. Statistikken toppes ikke av syrere, slik som norsk offentlighet gir et inntrykk av, men av gambiere.»

Tallene er altså fra IOM, ankomst er Italia og det er for de tre første månedene av 2015. Og hva sier kritikerne? Jo, at de ikke godtar premissene for artikkelen.

Argumentet er altså at HRS har uttrykkelig sagt at tallene er hentet fra en avgrenset periode, og at når de er korrekte for den perioden, så er det ikke noe å kritisere dem for. Samme argument ble også fremført av Karlsen i mai (like etter min artikkel), i artikkelen ««Flyktninger»: Hva er korrekte tall?«. Her omtales den forrige artikkelen som et «øyeblikksbilde«, kritikerne anklages for å «tydeligvis [ha] problemer med å ta premissene for artikkelen innover seg«, og det fremheves at HRS ønsket å nyansere det offentlige bildet av migrantstrømmen over Middelhavet:

Videre kritiseres at det kun er 1.kvartal som omtales, men det er altså de gitte premisser. Det er således ikke noe forsøk på «å fortelle den fulle sannhet», men å gi et øyeblikksbilde for nettopp 1.kvartal.

Som jeg også skrev i min opprinnelige artikkel, så er det legitimt og relevant å påpeke at båtmigrantene utgjør en heterogen gruppe av krigsflyktninger, rene økonomiske migranter, og hele spennet mellom disse to ytterpunktene. Det kunne også vært relevant å se spesifikt på en avgrenset tidsserie for å vise hvordan sammensetningen varierer over tid.

Men det blir altfor lettvint av HRS å frikjenne enhver artikkel som oppgir sine «premisser», uten noen som helst drøfting av disse premissene. I HRS’ opprinnelige artikkel gjøres det ikke noe forsøk overhodet på å kontekstualisere disse premissene, eller å si noe om hvor representativt dette er for helheten. Tvert imot gis leseren en soleklart budskap om at dette beskriver dagens situasjon,ved at Karlsen innleder med å skrive (min uth.):

Det minste landet i Afrika, Gambia, med en befolkning på under 2 millioner (…), er det landet som produserer flest båtflyktninger til Italia, ifølge IOMs gjennomgang.

Det hevdes også eksplisitt at dette motbeviser medias bilde om en syrisk-dominert flyktningstrøm:

Statistikken toppes ikke av syrere, slik som norsk offentlighet gir et inntrykk av, men av gambiere.

Det er vanskelig (for ikke å si umulig) å ikke oppfatte dette dit hen at tallene enten gjelder direkte for «nåtidssituasjonen», eller at det i hvert fall er rimelig å ekstrapolere dem frem til nåtiden. Artikkelen nevner ikke ett ord om at landfordelingen for 2014 var helt annerledes enn dette, eller at tilstrømningen for april/primo mai 2015 (der fordelingen igjen endret seg drastisk) langt overstiger tallene for hele 1. kvartal (en utvikling som er helt sammenfallende med tidligere år).

Som Karlsen selv er inne på, så er HRS selv hyppig ute med kritikk av tall som er formelt korrekte, men som de mener at det fortegnet bilde fordi de bygger på tvilsomme premisser og selektive definisjoner som – selv om de fremkommer i kildematerialet – blir underkommunisert til publikum. Da holder det selvsagt ikke at de selv sier at «vi oppga jo premissene», når de aktivt formidler at disse tallene forteller oss noe som premissene ikke gir grunnlag for.

Det var tross alt svært få medier som slang rundt seg med bombastiske påstander om at en syrisk-dominert båtflyktningstrøm i januar til mars. Det var f.eks. kun 13 oppslag om «båtflyktninger» i Middelhavet i norske medier i mars måned (og noen av dem nevner endog eksplisitt det store innslaget av gambiere og andre afrikanere), mot godt over 200 i april, etter at store drukningskatastrofer fanget medienes oppmerksomhet.

Når man i begynnelsen av mai fremfører en indignert tilbakevisning av det offentlige bildet, vil selvsagt enhver leser oppfatte at dette relaterer seg til den dagsaktuelle situasjonen, og ikke utelukkende omhandler et tilbakelagt stadium. Hege Storhaugs blogginnlegg hos Nettavisen går enda lengre i å presentere dette som en tilbakevisning av medias virkelighetsfremstilling:

Hvorfor forteller ikke norske medier oss den fulle sannheten om hva som skjer i og rundt Middelhavet? De fleste er unge menn som kommer båtveien til Italia fra ferieparadiset Gambia.

Inntrykket norske medier gir oss er at de overfylte båtene i Middelhavet består av mennesker, mange kvinner og barn, på flukt fra krig og forfølgelse. Statistikk fra [IOM] forteller dog en helt annen historie. Det minste landet i Afrika, Gambia med under to millioner innbyggere, produserer flest «flyktninger» til Italia, skrev Human Rights Service i går.

Først etter denne innledningen nevnes det (svært indirekte) at disse tallene stammer fra 1. kvartal, og lenger nede relateres denne landfordelingen eksplisitt til norske partiers diskusjon om 10.000 kvoteflyktninger fra Syria. En slik kobling harmonerer svært dårlig med Karlsens insistering i ettertid på at tallene aldri var ment som noen ting annet enn et «øyeblikksbilde» av hvordan båtmigrasjonen artet seg på et tidligere tidspunkt.

Og det blir virkelig merkelig når Karlsen insisterer på at HRS’ artikler «således ikke [er] noe forsøk på «å fortelle den fulle sannhet»«, mens Storhaug på sin side innleder sin artikkel med å spørre «Hvorfor forteller ikke norske medier oss den fulle sannheten om hva som skjer i og rundt Middelhavet?» Når noen fremfører en beskyldning om at «X forteller oss ikke den fulle sannheten!», vil leseren normalt anta at det ledsages av et underforstått «Her er derimot den fulle sannheten» – ikke «Her er et øyeblikksbilde som gir et enda skjevere inntrykk av helheten»!

Når man smykker seg med å være en faktabasert premissleverandør til den offentlige debatten, blir det heller underlig å skulle forsvare seg mot kritikk med en argumentasjon som kan oppsummeres som: – Jammen vi sa aldri at tallene vi presenterte var relevante for den dagsaktuelle diskusjonen!

Å aktivt beskylde mediene for grov forsømmelse ved å ikke presentere disse tallene (for en avgrenset periode som skiller seg markant fra tiden både før og etter, og som aldri på noe tidspunktet har vært spesifikt trukket fram i den offentlige debatten), gjør det selvsagt ytterligere underlig.

Forøvrig unnlater Karlsen/HRS helt og holdent å svare på mine påpekninger av at de bedriver en svært misvisende skjønnmaling av flere av opprinnelseslandene (for å underbygge narrativet om at dette må være rene økonomiske migranter som definitivt ikke flykter fra noen undertrykkelse) – ikke minst av Gambia, som Storhaug beskriver som et «fredelig» «turistland» og «ferieparadis» – i skrikende kontrast til Human Rights Watch‘ ferske rapport «Gambia: Two Decades of Fear and Repression«:

State security forces and shadowy paramilitary groups carry out unlawful killings and arbitrarily arrest, detain, and forcibly disappear people, causing hundreds to flee the tiny country, best known internationally as a tourist destination. Most of the abuses documented in the report are from 2013 to 2015.

“Looking beyond Gambia’s beautiful beaches, the population lives in a climate of fear in which injustice prevails and accountability for abuses is beyond reach,” said Felicity Thompson, West Africa researcher at Human Rights Watch and author of the report.

Storhaugs særegne fremstilling av forholdene i Gambia ble forøvrig videreført (om enn i en noe mildere form) av kollega Nina Hjerpset-Østlie så sent som i forrige uke:

Utvandringen fra GambiaSenegal og Nigeria illustrerer dette. Alle er fredelige land i en viss positiv utvikling – til tross for islamistiske terrorgrupper i Nigeria – med politisk stabilitet og økonomisk vekst.

uten at jeg foreløpig har fått noe svar på min forespørsel om hva denne «positive utviklingen» konkret går ut på.

Reklamer

En kommentar om “Om HRS, Gambia og premissene for statistikk

  1. Tilbaketråkk: HRS-kavalkade | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.