Svar til Kjersti Løken Stavrum m.fl. om pseudonymitet

Min pseudonymitet har blitt friskt debattert ulike steder på Facebook i dag (si gjerne fra hvis det er flere jeg ikke vet om). Siden jeg av åpenbare grunner (krav om fullt navn) ikke kan delta direkte i debatten på FB, får jeg forsøke å gi et mest mulig samlet tilsvar her. Kommentarfeltet er åpent.

Jeg vet ikke hvor mange av debattantene som har tatt seg tid til å lese mine prinsipielle betrakninger om anonymitet og pseudonymitet – jeg vet at det er ganske veldig uhyre langt, men jeg synes vel kanskje man burde investere såpass tid dersom man skal sparke i gang en svær debatt om min person.

Som mediekritiker og samfunnsdebattant må jeg selvsagt være forberedt på å selv bli utsatt for kritisk søkelys, og det er forsåvidt smigrende at lederen for Norsk Presseforbund mener at jeg har fått en slik stilling i samfunnsdebatten at det nødvendiggjør er prinsipiell diskusjon om min rolle. Men jeg opplever at debatten stort sett foregår på et abstrakt plan der man i liten grad klarer å bringe til torgs noen håndfaste ankepunkter mot meg.

Det må selvsagt også være legitimt å diskutere prinsipielt omkring pseudonymitet i offentligheten – men når Løken Stavrum og andre velger å basere debatten på så direkte og uttalt kritikk mot en enkeltperson, så mener jeg at man bør være i stand til å underbygge det med konkrete ankepunkter mot denne personen og hans aktivitet. Eventuelt får man gjøre det uttrykkelig klart at man mener at én pseudonym skribent er egentlig helt greit, men at man er mot den generelle presedensen som man frykter vil bli skapt – men det er ikke slik jeg oppfatter Løken Stavrum m.fl.

Konkrete eksempler
Jeg vil derfor utfordre mine kritikere til å legge frem noen konkrete eksempler der jeg har skrevet eller gjort noe som det er ukurant at ikke skjer under fullt navn – og konkret hvorfor dette er et problem. Dette må selvsagt gjerne basere seg på konstruerte, hypotetiske problemstillinger av typen «Jeg aner ikke om Doremus er  ____, men hvis han er det, så blir det problematisk at han skriver sånn-og-slik.» Men denne hypotetiske problemstillingen må faktisk være mulig – og ikke basere seg på latterlige konspirasjonsteorier om at Fritt Ord, Dagbladet, Manifest Tidsskrift og Journalisten alle har gått i maskepi med Bernt Olufsen om å føre offentligheten bak lyset slik at Olufsen kan skrive mediekritikk under falskt navn.

.

Hittil ser jeg nemlig bare en masse generelle filosofiske betraktninger om hvorfor anonymitet/pseudonymitet er problematisk (uten særlig hensyn til de mange høyst respekterte personene som har benyttet seg av pseudonym på ulike tidspunkt av sitt liv), men ingen konkrete påpekninger av noe jeg har gjort som ville vært betenkelig hvis ____ hadde gjort det anonymt.

.

Hadde jeg gjort hevd på en eller annen særegen kompetanse eller erfaring, så ville man hatt større grunn til å ville kontrollere dette. Men jeg har ingen annen tyngde eller autoritet å skilte med en den jeg selv har bygget opp under pseudonym, og gjør ikke krav på annet enn å være en samfunnsengasjert, partipolitisk uavhengig nordmann uten noen offentlig rolle. Og selv om det selvsagt er riktigogviktig å utvise sunn skepsis og kildekritikk overfor ulike aktører, så føler jeg at denne skepsisen har tippet over i det usunne når Løken Stavrum skriver:

Min skepsis er knyttet til de redigerte medienes rolle, og at DE vet noe, nemlig hvem hen (som jeg bruker bevisst, Solsiden eller ei, for å understreke at vi som ikke vet, absolutt ikke vet noe om vedkommende er mann/kvinne – eller flere personer) er, for det er nok slik at man lettere kan akseptere hva andre ikke vet, så lenge man vet det selv.

Dette synes jeg rett og slett er en besynderlig tilnærming. Jeg trodde det var et grunnleggende prinsipp for pressen at redaksjoner har lov – og i visse tilfeller plikt – til å holde tilbake visse typer informasjon fra offentligheten, især om kilders identitet – også der hvor disse kildene kommer til orde direkte (enten gjennom direkte sitat eller gjennom egenskrevne tekster). Når det er anerkjente, respekterte redaksjoner som har foretatt denne vurderingen og kontrollen, så fremstår det for meg som en håpløs situasjon dersom man refleksivt skal mistenkeliggjøre den basale informasjonen om deres kilder som de gir ut.

Dette handler selvsagt ikke om å unnlate å ha et kritisk blikk på det de formidler, eller holde åpent for at det kan være viktig informasjon som de overser, misforstår eller utelater. Når jeg har bygget opp hele min status som «premissleverandør i samfunnsdebatten» (sitat Løken Stavrum) ved å ettergå de fakta som mediene presenterer, så ville det selvsagt være fullstendig hyklersk av meg å ikke akseptere samme type søkelys på min egen aktivitet.

Men jeg har aldri på noe tidspunkt drevet denne typen mistenkeliggjøring av navngitte redaksjoner eller kronikører, der jeg anfører – uten noen verdens ting å støtte meg på – at de bevisst fremfører rene løgner.

Samme standard mot alle anonyme kilder?
Det hender ofte at media gjengir anonyme kilder som f.eks. frykter represalier fra sine overordnede hvis de avslører forholdene på arbeidsplassen. Da er det selvsagt legitimt – endog riktig – å ha et skeptisk tilnærming til det som fortelles, påpeke at dette er udokumenterte vitneutsagn, og si at vi ikke kan utelukke at denne sykepleieren har en eller annen interesse i å overdrive eller fordreie situasjonen.

 
Men jeg har aldri noen gang opplevd at man trekker i tvil selve kildens eksistens i slike saker, og sier – totalt uten noe håndfast grunnlag – at vi ikke kan vite om redaksjonen har diktet opp hele historien med hud og hår. Hvis VG rapporterer om tilstanden i Oslo-skolen basert på beretningen fra en anonym lærer, vil da folk argumentere med at «Vi kan jo ikke vite om journalisten har diktet opp historien selv – eller om hun egentlig ikke har snakket med en lærer, men har intervjuet Bjørnar Moxnes som ønsker å sverte byrådet«? Ja, vi kjenner noen få ekstreme tilfeller av slik total journalistisk uredelighet, og hvis det fremsettes dramatiske faktapåstander er det rimelig å kreve uavhengig bekreftelse. Men at flere ulike redaksjoner, og Fritt Ord, skulle velge å sette all sin troverdighet over styr ved å lyve om dette, bare for å la én pseudonym spaltist slippe til med faktabasert mediekritikk – det blir en konspirasjonsteori som er så absurd at det blir vanskelig å diskutere den seriøst.

Hyperbolsk tvil

Så diskutér gjerne mine tekster, og også det prinsipielle om min pseudonyme rolle – men la oss slippe anstaltmakeri om at man ikke vet om jeg er allerede er en viktig samfunnsaktør under eget navn, eller om jeg kanskje lyver om at jeg er mann (og hvilken tenkelig relevans ville det egentlig hatt, om så var?!?), eller om jeg kanskje ikke er en enkeltperson men består at et konsortium av flere personer. 
Nei, dere vet ikke at jeg er én mann som skriver alle mine tekster selv. Men vet dere dette om f.eks. Gunnar Tjomlid? I hans tilfelle kan dere selvsagt kontrollere at Tjomlid er en eksisterende person, og at han står som publiserer av sine blogginnlegg og artikler – men vet dere at det er han som skriver alle sine tekster selv. Med Tjomlids imponerende produksjon og grundighet – skal man bruke det som argument for at han kanskje bare opptrer som front-mann for et skjult nettverk av skeptikere? Er det noen av oss som vet at dette ikke er tilfelle? Vet vi at det ikke er Gunnar Stavrum som forer Jan Arild Snoen med hans artikler bak kulissene?

På et eller annet tidspunkt må man sette en strek for en slik mistankens hermeneutikk og velge å tro på det som troverdige aktører forteller – særlig når
1) Man ikke har det minste lille snev av holdepunkt for å mistenke at de lyver, og

2) De potensielle negative konsekvensene av å stole på dem er ytterst begrensede.

Hva forteller et navn?

Jeg har ingen problemer med å forstå at man i utgangspunktet ser det som en fordel – av flere grunner – at folk opptrer under fullt navn, blant annet for å kunne sjekke mulige bindinger. Jeg må imidlertid spørre meg om mine kritikere utviser samme nidkjærhet i sin kildekontroll av alle andre store og små «premissleverandører» som man kommer borti i den offentlige debatten. Hvis folk leser en interessant artikkel eller en velskrevet kronikk, setter man seg da konsekvent fore å granske forfatterens identitet, bakgrunn og nettverk før man kan fordøye innholdet? Jeg tar det nesten for gitt at det ikke slik man normalt opptrer, og da blir det – om ikke meningsløst, så ihvertfall høyst overdrevet og inkonsekvent – å utsette meg for et slikt intenst søkelys bare fordi min artikkel er signert med et pseudonym.

Når Løken Stavrum og andre etterlyser muligheten til å drive kildekritikk av meg, så vil jeg for det første påpeke at jeg tilstreber meg på å alltid være særdeles grundig med å beskrive og lenke til kildene for mine artikler. (Som en digresjon: I skrivende stund har jeg ventet i 12 uker på at en stor redaksjon skal utlevere dokumentasjon på en faktapåstand som de fremsatte på lederplass, mens en annen redaksjon opplyser at jeg selv må ta jobben med å finne ut hvilken studie det var de rapporterte om i en lengre nyhetsartikkel.)
Leserne burde derfor ha de beste muligheter til å kontrollere mine påstander og ettergå mine resonnementer. Hvis jeg skriver at en spørreundersøkelse har stilt dårlig formulerte og vage spørsmål som gjør at resultatene deres er verdiløse, så kan enhver gjøre seg opp sin egen vurdering av spørsmålene, og eventuelt konkludere med at «Nei, jeg er ikke enig med Doremus her – jeg syns spørsmålene var helt adekvate og er derfor uenig med kritikken hans mot målingen«.

 

Pseudonym identitet

Men jeg antar det ikke er denne typen kildekritikk KLS sikter til, men at hun vil kunne ettergå mine personlige synspunkter og bindinger. Vel, la oss gjøre et tankeeksperiment og tenke oss at Journalisten ikke hadde vært villige til å la meg bruke pseudonym: At de hadde sagt «Det du har skrevet som Doremus er kjempebra, men skal du skrive hos oss må det væe under fullt navn» – og at situasjonen min hadde vært annerledes, slik at det hadde vært mulig for meg å akseptere denne betingelsen (men da samtidig la Doremus-identiteten på hylla og ikke tilkjennega at det var meg).

I denne tenkte situasjonen hvor jeg begynte å skrive mediekritiske artikler for Journalisten under fullt navn, ville omverdenen hatt tilgang på enormt mye mindre informasjon om meg enn de har idag. De som vil være kildekritiske til Doremus Schafer kan tråle seg bakover i to år med blogginnlegg og tweets og pusle sammen ganske mye om politiske preferanser, interesser, livssyn, vennskap og bakgrunn. Hadde jeg skrevet under fullt navn, ville man kunne oppsporet visse ting om alder, bosted, skatteinntekt – men forsvinnende lite om alle de tingene som faktisk er relevante for å foreta en kildekritisk vurdering av det jeg skriver. Jeg synes det blir – unnskyld uttrykket – simpelthen virkelighetsfjernt når en del av mine kritikere snakker som om de ville fått et utstrakt og fyldestgjørende innsyn i alle mine personlige sympatier, antipatier og koblinger, i det øyeblikket jeg begynte å signere mine artikler med fullt navn.

Det man har et legitimt og berettiget krav på å vite, er at jeg ikke er en kjent samfunnsaktør som har en rolle som kommer i konflikt med min spaltist-aktivitet. Men dette har altså blitt stadfestet gjentatte ganger (eksplisitt og uttrykkelig fra mine redaksjoner, implisitt fra Fritt Ord ved at de har godkjent min søknad) – og da har man to valg:
1) Akseptere at når tre uavhengige instanser alle har gått for dette, så er det overveiende sannsynlig at dette er person som ikke har problematiske bindinger og som har berettigede grunner for å skrive pseudonymt.

2) Velge å ikke stole på dette (eller mene at det kan være andre, mindre håndfaste bindinger som er betenkelige) – og forholde seg til alt jeg skriver ut fra et «worst-case» scenario.

Worst-case scenario

Vel, la oss ta min første store sak i Journalisten (og fortsatt min mest leste artikkel noe sted), om at NRK kritiserte Frp på bakgrunn av (delvis) uriktige asyltall. Hva er den mest betenkelige «bindingen» som kunne gjort seg gjeldende for forfatteren av en slik sak? Jeg tenker at det ville vært enten at jeg var ansatt i en konkurrent (f.eks. TV2), eller at jeg var medlem/ansatt i Frp. For det første har altså redaksjonen bekreftet at jeg ikke er noen av disse tingene (og du trenger ikke å bla særlig langt ned i min Twitter-feed for å bli overbevist om at jeg ikke er Frp-medlem). Men la oss nå anta at det hadde vært TV2s Gerhard Helskog eller Frps Morten Myksvoll som hadde skrevet en likelydende artikkel om NRKs tallbruk. Ville ikke artikkelen – med sin tydelige dokumentasjon på NRKs feil, som de også innrømmet selv – vært relevant og vektig selv om den var skrevet av person som hadde en klar egeninteresse i å kritisere NRKs dekning?

Redaksjonene har selvsagt forsikret seg om at de ikke gjør seg til talerør for skjulte interesser på denne måten. Men hvis du ikke er villige til å stole på deres vurdering, så foreslår jeg at du later som om dette er en kronikk eller artikkel skrevet av noen som har interesser i saken – og så tillegger innholdet den vekten som det fortsatt ville hatt uavhengig av avsender.

Om å «stå til ansvar»

Nå har dette tilsvaret (forutsigbart nok) blitt fryktelig langt allerede, men jeg syns jeg også må si noen fanske få ord om å «ta ansvar for sine ytringer», som også har vært oppe i dagens diskusjoner. For å sitere meg selv:

Jeg står til ansvar for hvert eneste ord som jeg skriver under pseudonym. Men jeg forbeholder meg retten til å gjøre dette i min rolle som samfunnsdebattant og spaltist – og ikke på andre, private arenaer der det ikke finnes noen saklig grunn til å «stille meg til ansvar» for noe av det jeg har skrevet, men det samtidig ville være anledning til usaklige og urimelige represalier dersom jeg skrev under fullt navn.

Jeg ser absolutt at det fins grunner til at aktører i samfunnsdebatten må kunne identifiseres og stilles til ansvar for sin opptreden i visse situasjoner i visse situasjoner. Derimot har jeg vanskelig for å se at disse interessene ikke skal være ivaretatt når jeg alltid opptrer under et fast, etablert pseudonym, og mine redaksjoner i tillegg kjenner min faktiske identitet. 
Igjen vil jeg utfordre mine kritikere til å beskrive en situasjon hvor det er legitim grunn for å sanksjonere eller reagere mot meg, men hvor min pseudonymitet gjør det mulig for meg å unndra meg denne reaksjonen.

 

Kommentarfeltet er som sagt åpent for å svare på disse to utfordringene – og for annen tilsvar og motbør.

 
[Tilføyd: Etter at Løken Stavrums utspill også ble gjengitt i en nyhetssak i Aftenposten, kom min redaktør Helge Øgrim med et tilsvar i samme avis.]

Reklamer

11 kommentarer om “Svar til Kjersti Løken Stavrum m.fl. om pseudonymitet

  1. Ok, la meg prøve: folk vil jo gjerne vite hvem de prater med. Og når du blir større og viktigere, blir nok det ønsket ikke mindre.

    Jeg skjønner det prinsippielle og det er vel strengt tatt ingen _god_ grunn til at du _må_ skrive under fullt navn. Men, mennesker er ikke kun rasjonelle og de er ikke bare opptatt av argumenter og/eller fakta. Vi krever noe mer. Og jeg tror det vil være vanskelig om du opprettholder dette over lang tid, samtidig som du skriver mer og mer og kanskje blir mer og mer synlig i samfunnsdebatten. Det blir som han som skrev kongepudler osv, på et punkt blir det: ok, gig is up – moro så lenge det varte, nå vil vi vite hvem du er. Nå var det riktignok så kjedelig at alle sikkert har glemt hvem det var, men før det ble kjent var det masse spekulasjoner som man aldri ble lei av.

    Jeg er enig i at man gjennom å lese deg over lang tid sikkert vil kunne danne seg et bilde av «hvem» du er, men det blir nok aldri nok for oss. Se på f.eks saken til Simen Sætre i Morgenbladet om han høyrevridde Breivik bloggeren. Vi kan lese det han skriver, men vi vil vite. (sammenligner ikke dere to altså) Det er ubehagelig å hele tiden ha denne tvilen om _hvem_ er det jeg snakker med/leser.

    Så, du har sikkert veldig gode grunner for å være anonym og jeg liker det du skriver, applauderer at du har fått stipend fra Fritt Ord, men det vil alltid ligge noe i bakgrunnen som sier: komigjena, få vite hvem du er…

    Liker

  2. Jeg er helt enig med deg om dette – og har selv vært med i en rekke nett-debatter om slike forhold! Du har en meget real akademisk velbegrunnet begrunnelse for å opptre anonymt – og det holder fullstendig som meget akseptabel forklaring overfor de som setter person bak en argumentasjon foran det å se hen til hva argumentasjonen gjelder – og så komme med eventuelle innsigelser! Bra – til deg!

    Liker

  3. Tilbaketråkk: NRK Kulturnytts intervju med meg – langversjon | Langust og korsnebb

  4. «utfordre mine kritikere til å beskrive en situasjon hvor det er legitim grunn for å sanksjonere eller reagere mot meg, men hvor min pseudonymitet gjør det mulig for meg å unndra meg denne reaksjonen.»
    Når det gjelder personlige mail du har sendt til en viss forsker så har du trådt over grensa etter mitt syn. Dette ble debattert for en tid tilbake. I dine mails viste du at du hadde en sterk forventning om å få svar selv om du var anonym og du viste også til `en av mine redaktører`. Du satte altså makt bak din anonymitet. Når jeg skriver her er det en ubalanse i forholdet – jeg er åpen om mitt navn – du er det ikke. Allerede her blir det problematisk, men noe en kan leve med. Anonymitet behøver ikke være noe problem, men slik jeg har oppfattet det så tar du for deg av rettigheter uten å være ydmyk nok til å kommunisere eller å forstå den ubalansen som oppstår i en kommunikasjon mellom en som er åpen om hvem den er og den som får anledning til å skjule det. Som anonym må man forstå og akseptere fullt ut at en ikke nødvendigvis får svar der man måtte ønske det. Ingen som er åpne om sin identitet har noen som helst plikt til å svare en som er anonym. Hvis du ikke ønsker å vise hvem du er (sikkert av gode grunner), men likevel ønsker å være en spiller i den offentlige debatten, så har du en kinkig posisjon og bør vise mer ydmykhet overfor ubalansen i kommunikasjonen med dem som viser hvem de er og deg selv (som skjuler hvem du er). Det er også et problem hvilke signaler du sender ut. Du insinuerer at en kan ikke ha hvilken som helst bakgrunn for å bli hørt i den offentlige debatten. Dermed får din anonymitet motsatt effekt av hva du ønsker. Hvem du er spiller en rolle så derfor er du anonym. Dette inspirerer ikke til modighet eller til å argumentere hvorfor hvem – som – helst bør kunne få sin stemme hørt (hvis en har noe saklig eller relevant å komme med) uansett bakgrunn.

    Liker

    • Beklager at det har tatt til lenger tid å svare enn jeg lovet, men det har vært en del andre saker å skrive om i mellomtiden (samt ferieavvikling).

      For å begynne et sted: Du kritiserer meg for å ha «satt makt bak [min] anonymitet» ved at jeg spurte Rogstad:

      Ville det gjøre noen forskjell dersom en henvendelse med tilsvarende spørsmål (…) kom fra en annen, navngitt person (f.eks. en av mine redaktører)?

      Dette var slett ikke ment som noen «maktbruk» fra min side (og jeg vet heller ikke om Rogstad selv oppfattet det slik du tydeligvis gjør). Utgangspunktet var at Rogstad hadde sagt at hun ikke ville svare på flere spørsmål fra meg, men at jeg opplevde det som uklart i hvilken grad dette var knyttet til min pseudonymitet.
      Jeg syntes (og synes) derfor det var helt naturlig å spørre henne om dette, for å gjøre det tydelig at jeg gjerne kunne involvere en navngitt dersom det gjorde at hun følte seg mer komfortabel med situasjonen.

      Når hun så ikke svarte noenting på dette, så antok jeg at dette ikke ville gjøre noen forskjell for henne, og tok heller ikke og fulgte opp saken – verken purret på svar på dette eller på mine faktiske faglige spørsmål til hennes avhandling.

      Jeg klarer ikke å se at jeg har tråkket over noen strek her, når jeg, hver gang jeg har fått tilbakemelding om at «Dette vil jeg ikke svare på flere henvendelser om», umiddelbart har respektert dette.

      (Som en digresjon: Jeg vet ikke helt hva du mener med at jeg sendte «personlige mail» til ILR.)

      Liker

    • Men uansett om du måtte vurdere det annerledes og mener at jeg har opptrådt på en klanderverdig eller uholdbar måte, så kan jeg fortsatt ikke se at du har svart på min utfordring om å beskrive en legitim reaksjon som jeg unndrar meg ved hjelp av min pseudonymitet.

      I dette tilfellet har jo Rogstad hatt full anledning til å:
      – svare meg på epost
      – kontakte mine redaktører og klage på min opptreden
      – gå til offentlig angrep på meg i media og oppfordre alle som pr. i dag samarbeider med meg om å umiddelbart avbryte dette samarbeudet.

      Alt dette har hun kunnet gjøre akkurat på samme måte som hun ville gjort dersom jeg skrev under fullt navn. Og uansett om du måtte være sterkt kritisk til min oppførsel, så klarer jeg ikke å se at den skulle på noen måte rettferdiggjøre ytterligere reaksjoner, sanksjoner eller represalier, utover disse tingene jeg har nevnt.
      Hva skulle det i så fall være?

      Liker

  5. «og mine redaksjoner i tillegg kjenner min faktiske identitet.»
    Ja, her sier du det igjen. Dine yndlingsord el? Du forsøker å sette makt bak din anonymitet – klarer du ikke å stå for den selv? igjen ser jeg at du virker så feig. Det er altså ikke nok at du argumenterer for anonymitet, andre store aktører må vises til står bak deg. Da har du kanskje ikke en god sak likevel mht din anonymitet. Noen storspillere må det vises til står bak deg.

    Liker

  6. En siste ting: jeg forbyr deg å søke på mitt navn for at du skal se mer hvem jeg er. Regner med at du vil respektere det slik at det blir like vilkår for både deg og meg – jeg vet ikke hvem du er og du vet ikke hvem jeg er. I det du benytter deg av muligheter andre ikke har så har du tapt alle dine argumenter og det som står igjen er: jeg vil ha en fordel som andre ikke har.

    Liker

    • Jeg har ikke noe problem med å respektere dette (og kan uansett vanskelig se at det skulle være noen personinformasjon som skulle kunne ha noen som helst relevans for vår diskusjon) – men jeg syns det må være lov å påpeke at situasjonen da blir at du har tilgang til adskillig mer informasjon om meg enn omvendt (ettersom du har tilgang til alt jeg har skrevet om egen bakgrunn og politiske syn, mens jeg ikke vet annet om deg enn navn, blide og det du har skrevet i denne konkrete debatten).

      Liker

  7. Tilbaketråkk: Pseudonymitetsdebatt uten konkrete innvendinger | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..