Den ansiktsløse Doremus mot den eksempelløse Giæver

Det har tilsynelatende (og dessverre) blitt en naturlov i den norske media-andedammen at enhver debatt om anonymitet, før eller siden ender opp med å handle om meg.

Etter at Medier24 (med litt hjelp fra andre journalister) avslørte at DN-journalist Mina Ghabel Lunde skrev anonymt på Twitter-kontoen @fruhjorth, har man konsekvent forsvart avsløringen/publiseringen med to forhold:

1) At kontoen (tidvis) har bedrevet ren hets/sjikane av enkeltpersoner.

2) At Lunde hadde en dobbeltrolle der hun både opptrådte som mediejournalist under fullt navn og samtidig skrev anonymt om de samme personene og temaene.

Ettersom dette er ting som kategorisk og definitivt ikke gjelder for meg, skulle man trodd at jeg kunne holdes utenfor debatten (eller eventuelt brukes som eksempel på skillet mellom illegitim og (mer) akseptabel anonymitet).

Men dengang ei. Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen mente tvert imot at Lunde burde ha status som «varsler», i kraft av sin rolle ‘på innsiden’ av DNs redaksjon (dette til tross for at Lunde selv uttrykkelig har bedyret at hun aldri tvitret noe om egen arbeidsplass…), men at jeg, som ikke har noen dobbeltroller i debatten, nettopp derfor ikke burde være anonym. (Nei, jeg skjønner det ikke jeg heller.)

VGs Anders Giæver var blant dem som ønsket å vite hva denne angivelige «varslingen» besto i, uten at Stephansen klarte å oppdrive ett eneste konkret eksempel. I sin kommentar i søndagens VG, påpeker Giæver – ganske riktig – at det er en «radikal devaluering av viktige begreper og definisjoner som «varsler» og «kilder»» å dele den ut til ethvert sjikanerende nettroll, uten noen konkret begrunnelse. Giæver refererer også en annen anonym FB-bruker som kom med en drapstrussel mot forfatter Pål Norheim.

Men det skal vise seg at det ikke er noen av disse som er det største problemet – Den «store, anonyme elefanten i det norske offentlige rommet» er selvsagt meg, til tross for at jeg verken truer, troller, sjikanerer, eller har noen dobbeltroller. Tvert imot anser Giæver at jeg «skriver saklige, grundige og heller kjedelige enn aggressive artikler» – men mener like fullt at det er et fatalt feilgrep å la meg slippe til under redaksjonell kontroll.

Den eneste begrunnelsen synes å være at de som jeg kritiserer – på min «saklige, grundige og heller kjedelige enn aggressive» måte – ikke vet hvem kritikken kommer fra; samt en (totalt ubegrunnet) antagelse om at jeg «ville vært mindre krass i spørsmålene om han hadde måttet stå frem med sin identitet«.

Det gis imidlertid ingen forklaring på hvorfor dette er informasjon som er viktig for den kritiserte personen å ha, eller hvordan dette skulle anvendes dersom den foreslå.

Det føles relevant å spole tilbake til oktober i fjor, da Giæver ropte varsko om en utvikling der folks ytringer på fritiden får konsekvenser for deres arbeidsforhold. Utgangspunktet var Document.no.-skribent Hanne Tolg, som (ifølge egen beretning) fikk store problemer på egen arbeidsplass som følge av hva på fritiden, og så seg tvunget til å slutte i jobben. Giæver advarer på det sterkeste mot en slik utvikling, og understreker at «Hvis ikke vanlige arbeidstakere kan benytte seg av ytringsfriheten uten fare for å miste jobben, har de i realiteten ingen ytringsfrihet.»

Da fremstår det heller merkelig å se Giæver gi sin tilslutning til forskeren som klager over å bli kritisert «uten at jeg vet hvem [Doremus] er, hvor han jobber eller hva slags politiske eller faglige anskuelser han måtte inneha«.

Tilsynelatende fremfører Giæver det velkjente argumentet om at jeg som anonym ikke «står til ansvar for det jeg skriver», og derfor opptrer mer klanderverdig enn jeg ellers ville gjort. Det gis imidlertid ingen konkretisering av hva slags konsekvenser han mener mine artikler burde få for meg, og hva dette har å gjøre med min(e) øvrige arbeidsgiver(e).

Heller ikke gis det noen eksempler på hva jeg egentlig gjør som er så galt – kun nok et ledd i den velkjente runddansen der mine kritikere siterer andre kritikere som kommer med tilsvarende uspesifikke anklager.

Når Giæver fortjenestefullt påpeker at Stephansens «varsler»-påstander faller pladask til jorden dersom man ikke kan komme med konkrete eksempler på varsling, er det desto mer skuffende at han selv deler ut karakteristikker av meg uten eget konkret belegg.

Jeg forsøker derfor (for n’te gang) å etterspørre konkrete eksempler på to ting – for det første:

Hva konkret er det jeg har skrevet som er så «krasst» at man antar jeg ville moderert meg under fullt navn?

Her er det naturlig å minne om at man dagsstøtt (her er et tilfeldig valgt eksempel av i dag) ser respekterte medlemmer av offentligheten gyve løs på hverandre med langt hardere retorisk skyts enn jeg noen gang bruker.Når et sentralstyremedlem i et stortingsparti gjerne kan skjelle ut nestlederen hos en potensiell samarbeidspartner som «møkkamann», er det langt fra åpenbart hvorfor man forventer at min (allerede «heller kjedelige enn aggressive«) væremåte skulle moderere seg ytterligere om jeg skrev med fullt navn. Jeg kunne jo slengt ut en tilsvarende påstand om at «Giæver ville sikkert omtrådt mer forsiktig hvis han ike hadde privilegiet av en trygg stilling i VG», men det er vanskelig å se hva en slik mistenkeliggjørende spekulasjon egentlig skulle tilført debatten.

Og for det andre, og viktigere:

Om man nå skulle peke på tilfeller der man synes jeg har opptrådt for «krasst», hvilke konsekvenser av dette er det Giæver syns jeg burde utsettes for, men som jeg unnslipper pga. pseudonymitet?

For å sitere meg selv fra runde (n – 2) av denne debatten:

Med sitt blogginnlegg demonstrerer jo Stavrum til fulle at det er fullt mulig å gå til «motangrep» mot meg, akkurat som mot enhver annen spaltist eller blogger som skriver under fullt navn. Man kan kritisere analysen min eller dokumentere eventuelle faktafeil på nøyaktig samme måte som man ville gjort mot Bjørn Stærk eller Andreas Halse – inklusive å trekke inn mine tidligere artikler dersom det skulle være relevant. Man kan også velge å hoppe bukk over det jeg faktisk har skrevet og isteden beskylde meg for partiskhet eller fremsette ymse teorier om mine vikarierende motiver.

Man kan komme med diverse karakteristikker om min person, som enhver leser vil kunne knytte direkte til spaltisten «Doremus Schafer», akkurat slik vi alle knytter andre beskrivelser til personer som vi kjenner utelukkende fra avisspaltene. Stavrums tekst (der han altså indigneres over mine angivelige personangrep og at jeg er «vernet» mot tilsvarende) karakteriserer meg som «ynkelig«, «et nettroll«, at jeg mangler «aktverdige grunner» for min pseudonymitet (hvilket har en tydelig «undertekst» om at både jeg og mine redaktører er løgnere), en «retorisk snikskytter som er vernet mot motangrep» og som mangler mot.

Det føles også nokså surrealistisk når Stavrum gjentatte ganger beskriver meg som en «retorisk snikskytter» som skaper ubalansert debatt fordi det er umulig for motparten å tillegge meg synspunkter og mistenkeliggjøre mine motiver – samtidig som han med stor iver tillegger meg diverse synspunkter og motiver.

Og om man ikke ønsker å komme med saks- eller personrettet kritikk i offentligheten, kan man skrive de samme tingene i mail direkte til meg, eller man kan henvende seg direkte til mine redaktører og fremføre sin uenighet eller indignasjon overfor dem. I ytterste konsekvens (slik opptil flere har gjort, foreløpig uten resultat) kan man bruke sin posisjon til å offentlig ta til orde for at alle slike aktører bør bryte sine bånd til meg og nekte meg enhver publisering eller pengestøtte (en reaksjonsform som normalt er forbeholdt de personer som har tatt indirekte til orde for etnisk rensing av Europa).

Dersom jeg utsettes for treffende kritikk eller på annen måte blamerer meg selv, vil dette åpenbart kunne ha konsekvenser – både økonomisk hvis jeg mister mine avtaler, offentlig med at jeg mister troverdighet hos publikum, og sosialt ved reaksjoner fra de ca. 30 personene som kjenner min faktiske identitet.

Stavrum siterer diverse tidligere kritikere som anklager meg for å unndra meg de rettmessige konsekvensene av mine ytringer – men i likhet med de andre er han tydeligvis ute av stand til å forklare hvilke legitime «konsekvenser» som jeg unnslipper. Dersom jeg ved siden av å være spaltist også er bussjåfør, eller barneskolelærer, eller ekspeditør i klesbutikk, eller saksbehandler i Statens Kartverk, mener Stavrum at min spaltistvirksomhet burde få konsekvenser for mitt arbeidsforhold? Formodentlig ikke, ettersom den siste høstens ytringsfrihetsdebatt opptil flere ganger har fokusert på at det skal være ekstremt høy terskel for at ytringer på fritiden skal påvirke et arbeidsforhold. Jeg antar at man heller ikke anser det som prinsipielt viktig at kassadamen i butikken kan ha anledning til å gjenkjenne kunden og si sin mening om hans siste artikkel over disken.

Det finnes selvsagt usaklige og urimelige konsekvenser som min pseudonymitet beskytter meg mot – det er jo hele årsaken til at jeg skriver under pseudonym til å begynne med. Men jeg sliter med å se at et vern mot slike illegitime represalier skal være uakseptabelt, når jeg samtidig stiller åpent for (bortimot) alle legitime former for motangrep og andre konsekvenser.

Det fins neppe én eneste spaltist i norsk presse som sitter mer utrygt i stolen enn meg, eller risikerer mer umiddelbare konsekvenser hvis de går over streken. Enhver av mine redaktører eller støttespillere kan hvilken dag som helst slå hånden av meg – uten å engang behøve noen annen begrunnelse enn min pseudonymitet – og forvente applaus fra halvparten av kollegiet.

Jeg ønsker jo i utgangspunktet å opptre saklig og redelig til enhver tid ut fra egen etikk og samvittighet. Men de andre mekanismene som Giæver (og Torbjørn Røe Isaksen) etterlyser for å holde folk i sjakk fordi de tar hensyn til hva andre vil tenke og si om dem, er jo så til de grader til stede for meg.

Å angripe en person som skriver pseudonymt under så strenge og snevre rammer (og med bakgrunn i særegne, veldokumentere grunner til å ikke kunne bruke fullt navn) for å være en døråpner for hele horden av nettroll og anonyme skrømt, fremstår som omtrent like urimelig som å refse alle statsråder med Twitter-konto for å legitimere anonyme Twitter-troll med 6 følgere.

Men hvis Giæver virkelig mener at min pseudonyme tilværelse i redaktørstyrte medier er en torpedo under hele det offentlige ordskiftet, får man anta at han også genuint ønsker å overbevise mine redaktører om deres feiltrinn og lede dem inn på den smale sti. Da ville en god start være å besvare disse to spørsmålene i form av konkrete ankepunkter, ikke bare gjenta de samme abstrakte og ulne motforestillingene for n’te gang.