Storm i et parkeringskilt

Artikkelen er også publisert på mediedebatt.no.

I morgen skal PFU behandle klagen mot Nettavisen for deres publisering av Jarle Aabøs blogginnlegg med kraftig angrep på MDG, som ble pinsehelgens store snakkis i politikk-hjørnet av sosiale medier.

For å forsøke å oppsummere kort (følg lenkene for mer detaljert innføring): Det hele startet altså med at PR-rådgiver Jarle Aabø skrev et harmdirrende blogginnlegg (lenke til originalversjon) der han stiller spørsmål om Oslos samferdselsbyråd Lan Marie Nguyen Berg (MDG) «[har satt] ny Norgesrekord i arroganse?» Bakgrunnen for denne anklagen (i tillegg til generell forargelse over MDGs «krig mot privatbilen som er Norges viktigste fremkomstmiddel«), skulle være at hun hadde erstattet 12 bilparkeringsplasser utenfor Rådhuset med MC-plasser, skiltet denne omleggingen altfor dårlig, og nektet å gjøre noe med saken da bystyrerepresentant Hermann Kopp tok opp saken i et skriftlig spørsmål til byråden.

Etter at saken ble publisert som toppsak på Nettavisens forside og fikk adskillig oppmerksomhet, ble det etterhvert påpekt at omreguleringen slett ikke ble gjennomført av MDG, men av det borgerlige byrådet og byråd Guri Melby (V), etter en forespørsel fra Frp om flere MC-parkeringsplasser i sentrum. I tillegg kom det også frem at det allerede hadde blitt et nytt spørsmål til byråden om saken, og at hun denne gang hadde lovet å be Bymiljøetaten gjennomgå skiltingen og vurdere utbedring.

Aabø skrev da et nytt blogginnlegg der han innrømmet disse feilene, men mente at dette ikke rokket ved hans beskyldning om «Norgesrekord i arroganse«. Også Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum skrev et eget innlegg der har forklarte og forsvarte avisens håndtering av saken.

Hvor vesentlig må en faktafeil være før den blir alvorlig?

Det er i og for seg legitimt å si at kjernen i kritikken handler om håndteringen av Kopps spørsmål, og dermed ligger fast selv om det var det forrige byrådets vedtak som ble forsvart. Men det er ikke tvil om at Aabø bruker betydelig med spalteplass og retorisk ammunisjon på å beskylde Berg for å være initiativtager til det såkalte «bondefangeriet», og indirekte for å ha bevisst skiltet for dårlig for å kunne skrive ut parkeringsbøter. Så selv om Aabø og Stavrum begge tar en viss selvkritikk, kunne man ønsket seg at den var noe mer fremtredende – og at korreksjonen i den første bloggen også kunne vært hakket tydeligere enn en parentetisk tilføyelse om at det kanskje var det tidligere byrådet som sto bak.

(Og når Aabø spekulerer i hvorvidt det var «rent ondsinn eller manglende kompetanse» som gjorde at «de nye parkeringsbestemmelsene [ble] synliggjort med det minste trafikkskiltet Lan Berg hadde liggende i skuffen«, så burde vel strengt tatt både Aabø og Stavrum skjønne at uansett når skiltingen ble endret, så er det normalt ikke hovedstadens byråd som sysler med å velge størrelsen på trafikkskilt.)

Ansvar for faktasjekk?

Stavrum forsvarer også at Nettavisen viderebragte den opprinnelige feilaktige påstanden med at «PR-rådgiver Jarle Aabø er en erfaren reporter med mange års erfaring fra Dagens Næringsliv. Han er vant til å innhente fakta, og bloggen virket gjennomarbeidet og vel dokumentert.»

Det nevnes i den forbindelse ingenting om sist gang Aabø avla MDG et besøk hos Nettavisen (da han listet opp «de 30 mest tydelige punktene» fra partiets arbeidsprogram, og MDG måtte påpeke at opptil flere av punktene var direkte feil, eller så upresise at de åpenbart var egnet til å misforstås), eller om denne historikken kanskje talte for å gjøre et munimum av redaksjonell faktasjekk før neste publisering.

Det føles også relevant å minne om at Aabø for et par år siden gikk ut i Nettavisen med sterk kritikk av journalister som fortsetter i vanlig stilling mens de er i oppsigelsestid for å starte i PR-bransjen. Den gang mente han at «Å være objektiv når man har skrevet kontrakt med et PR-byrå, er ikke noe Aabø tror er mulig» og at «Norsk presse [kan] ikke ha bindinger til PR-bransjen [i form av aktive journalister med slike bindinger]». Da fremstår det litt underlig å argumentere for at man valgte å stole på påstandene fra en PR-rådgiver, med henvisning til hans tidligere «lange erfaring som journalist«.

Om personangrep og saklighet

Det er også interessant (særlig i lys av Stavrums tidligere kraftige angrep på «rikssynsere» som (angivelig) opptrer «omtrent som et nettroll» og «tar andre personlig«) at Aabøs tekst, der karakteristikker som «hovenhet og tro på egen storhet«, «en politisk grønnskolling«, «forblindet av sin nye makt» «rent ondsinn eller manglende kompetanse» kommer på løpende bånd, vurderes som «gjennomarbeidet [men] krass«.

Det er tydelig helt innafor (uten at det utløser noen andre synlige konsekvenser enn kjeft i sosiale medier) å «fyre løs mot enkeltpersoner,  tillegge dem synspunkter og mistenkeliggjøre deres personlige motiver» (blogginnlegget og Nettavisens fronting var opprinnelig direkte vinklet på en «Norgesrekord i arroganse»-anklage direkte mot Nguyen Berg, før det etterhvert ble nedtonet til å rette seg noe mer mot «MDG»), så lenge det gjøres under fullt navn.

Hva er å regne som et «avslag»?

Dernest har vi Stavrums utsagn (som han også gjentok på sosiale medier) om at MDG «avslo» Nettavisens tilbud om kommentar til saken, og at «Når vi bad om en kommentar ville de bruke nesten ett døgn på å svare«. Realiteten (som bekreftet overfor meg av begge parter), er at MDG fikk en henvendelse på SMS fra Nettavisens vaktsjef (med henvisning til bloggen og spørsmål om «Vil Lan kommentere?«) på søndag kl. 19:59, og svarte kl 21:34 at «Vi kommer tilbake til dere i morgen».

Dette var altså i pinsehelgen som falt sammen med 17. mai på den påfølgende tirsdagen. Når en byrådsavdeling da får en henvendelse (om en sak som overhodet ikke har vært oppe i media tidligere) sent 1. pinsedags kveld og lover svar på 2. pinsedag, så må dette være å anse som en meget hurtig respons, og ikke som noe «avslag«.

Presseforbundets veileder om samtidig imøtegåelse slår fast at den angrepne part har krav på en «rimelig frist» for sitt svar – og at imøtegåelsesretten også gjelder for beskyldninger som fremsettes i leserinnlegg, i hvert fall hvis avisen aktivt promoterer innlegget overfor et større publikum.

I dette tilfellet var det knapt nok om noe tilbud om samtidig imøtegåelse engang, siden Nettavisen kontaktet MDG «samtidig» med at Aabøs blogg ble lagt som toppsak på forsiden. Da er det litt vanskelig å få tak i hva Stavrum mener når han (overfor meg) forsvarer fremgangsmåten med at Aabøs blogg allerede «var publisert og distribuert før Nettavisen lenket til den«, og at de derfor (tilsynelatende utelukkende fordi påstandene allerede var fremsatt på en vilkårlig blogg) ikke behøvde å forholde seg til «MDGs tempo» for å svare dem.

Så kan man selvsagt si at det å «anklage» en politiker for å ha omregulert 12 parkeringsplasser og skiltet med et litt for lite skilt, ikke kvalifiserer til «sterke beskyldninger» som utløser retten til samtidig imøtegåelse (særlig når de tross alt fremsettes i et leserinnlegg og ikke en nyhetsartikkel). Og tilsvarende kan man også anføre at beskyldningen om «Norges mest arrogante» er så åpenbart Aabøs subjektive mening at den ikke er å regne som en faktapåstand, og derfor heller faller inn under VVPs paragraf 4.15 om rett til tilsvar.

Og det er faktisk langt på vei disse argumentene Nettavisen fremfører i sitt tilsvar til PFU-klagen – men da er det desto mer underlig at man ikke kunne forsvare håndteringen på det grunnlaget fra starten av, fremfor å komme med åpenbart urimelige påstander om at motparten har «avslått» å kommentere.

Om proporsjoner og superlativer

Men la oss nå glemme både faktafeilene og blogginnleggets form, og late som om Aabøs fremstilling var både korrekt, utfyllende og saklig. Hva er i så fall saken? Jo, at Oslos samferdelsesbyråd

1) Har omregulert en håndfull bilparkeringer (langt fra alle på stedet) til MC-bruk isteden.

2) Har skiltet dette på en måte som er i tråd med generelle (minste)standarder, men som likevel er såpass mangelfull at mange sjåfører overser endringen og pådrar seg en parkerinsbot på 500 kroner.

3) Avviser å gjøre noe med saken selv om en bystyrerepresentant klager på skiltingen.

Dette er altså utgangspunktet som får Aabø til å utrope Berg til «Norges mest arrogante» – at hun stiller seg «nonsjalant» til at sjåfører (dersom de ikke sjekker parkeringsbetingelsene nøye nok) risikerer å få en ufortjent bot, og da formodentlig oppdager grunnen slik at dette ikke gjentar seg. Det er dermed snakk om en maksimal kostnad på 500 kroner pr. person (selv om det selvsagt høres mer dramatisk ut når Stavrum summerer opp at «nesten 3.000 bilister har fått nær 1,5 millioner kroner i bot«).

Og selv om det å kjøre bil i Oslo sentrum selvsagt ikke er noe vern mot å ha dårlig råd og å måtte snu på skillingen, så er det heller ikke de svakeste av de svake som risikerer å rammes av dette. (Til sammenligning: Trafikanter på nye E18 forventes å måtte betale det samme beløpet i.l.a. 3-4 dagers ferd, dersom en komplett utbygging (og tilhørende trafikkbegrensning) skal finansieres.)

Selvsagt er også 500 kroner i gebyr en plagsom og merkbar utgift, og ekstra enerverende dersom man er et uskyldig offer for mangelfull skilting. Men etter enhver tenkelig politisk målestokk er dette en fillesak som har marginale konsekvenser for byens innbyggere.

At det er en fillesak er selvsagt ikke til hinder for at en bystyrerepresentant kan ta opp spørsmålet med ansvarlig byråd. Og som profesjonell flisespikker, vil jeg selvsagt heller ikke drømme om å nekte Aabø å blogge om saken hvis han finner den interessant – og eventuelt å anføre at dette er et eksempel på en bredere trend fra MDG/byråden.

Men det er noe med proporsjonene i saken som blir fundamentalt og fullstendig ute av lage, når Aabø utroper dette til «Norgesrekord«, og når Stavrum (som riktignok ikke vil være med på at det er «rekord») mener at «bloggen [var] så oppsiktsvekkende at vi frontet den på vår forside«. Fordi Oslos bilførere har blitt fratatt 12 – tolv – parkeringsplasser, og noen tusen av dem har blitt påført 500 kroner i gebyr, uten at dette inspirerte ansvarlig politisk ledelse til resolutt handling når problemet ble brakt opp.

Det er antagelig et fåtall av spørsmålene til noen av Oslos byråder (i hvert fall de som kommer fra opposisjonen og påpeker mangler som bør rettes opp) som tar opp et mindre problem enn dette. Det er selvsagt en del spørsmål som påvirker færre personer (kanskje bare én enkeltsak), men disse pleier til gjengjeld å være av desto større betydning for de det gjelder.

Bare i løpet av den siste måneden har det blitt stilt spørsmål om mangelfullt tilbud til barnehagebarn og kapasitetsproblem på døgnovernatting, om bekymring over kommunens vederlagsordning og fornyelse av sykehjemskontrakter, om mobbeombudet i Oslo og trafikksikkerhet på barns skolevei, om kveldsbelysning og veiutbygging og rehabilitering av idrettsanlegg – alle ting som tross alt betyr mer for Oslo-borgerens hverdag enn risikoen for å bli ilagt én ufortjent og urimelig parkeringsbot.

Og er det arrogant å besvare forespørselen om bedre skilting med et kontant ‘Jeg anser skiltingen som god nok’? Ja, det er det kanskje, i hvert fall hvis den faktiske situasjonen er så elendig som Kopp og Aabø vil ha det til. Det er litt vanskelig for oss som ikke har vært der nede og inspisert å vte klart hvor dårlig den var, men feilparkeringene har i hvert fall gått radikalt med etter at merkingen ble forbedret, så det indikerer at forbedringen trengtes (det kan selvsagt hende at dette delvis skyldtes all medieoppmerksomheten omkring parkeringen på stedet)..

Men man kan virkelig lure på hvor mange slike utvekslinger mellom posisjon og opposisjon Aabø og Stavrum har gjort seg kjent med, når de fremhever dette som et kroneksempel på «hovenhet» og «arroganse». Hver eneste uke året rundt avviser politisk ledelse (det være seg byråder, statsråder, ordførere eller andre) opposisjonens klager og forsvarer status quo – som regel ved å kort konstatere at «Regelverket fastslår tydelig at ___«, eller «Forvaltningen har vurdert saken og konkludert med at ____» eller «Jeg forutsetter at ____«, eller «En eventuell klage må rettes til ____«. Dette skjer dag ut og dag inn – i saker der dårlige beslutninger (og ofte også riktige beslutninger, i saker der alle løsninger har sine ulemper) virkelig har alvorlige konsekvenser for innbyggerne.

Når det så er denne saken som man velger å løfte frem som uhørt arroganse, vitner det om en total frikobling fra de virkelig vanskeligstilte borgerne utenfor de priviligertes boble, hvor politikkens enkeltvedtak virkelig har avgjørende betydning for deres tilværelse.

Retorisk våpenkappløp

Nok en gang: Dette er ikke noe argument mot at verken Kopp, Aabø eller Nettavisen kan ta opp denne saken og søke oppmerksomhet om en uheldig situasjon. Det må i høyeste grad være lov å investere tid, innsats og engasjement i mindre viktige saker, uten å automatisk bli møtt med «Jammen jammen jammen hva med [viktigere sak]?!?»

Men det må være et minimum av forholdsmessighet og proporsjonalitet i språkbruken. I tillegg til det åpenbare imperativet om å omtale hver enkelt sak på en nogenlunde saklig måte, har det også større konsekvenser for debattklimaet dersom man henter frem den aller største stortrommen for enhver sak som man ønsker engasjement om.

Hvis alle andre skribenter ser seg nødt til å bruke tilsvarende virkemidler for å få noe oppmerksomhet om sin tekst, ender vi opp med en fordumming og forflatning av debatten, og at de virkelig alvorlige overtrampene drukner i mylderet i andre saker som dekkes med krigstyper. Og både enkeltskribenter og medier bør være i stand til å ta et visst ansvar for å stagge sine egne følelser en smule og ikke bidra til et slikt retorisk våpenkappløp.

For ordens skyld: Undertegnede har ingen som helst tilknytning til MDG. Jeg har riktignok en venn som er bydelspolitiker for Oslo MDG, men han har meg bekjent ikke hatt noen direkte befatning med denne saken.

Reklamer

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.