Hagen og hijab

En annen av Faktisk.nos oppstarts-faktasjekker handlet om Carl I. Hagens utsagn (som argument for hans forslag om å forby kommunalt ansatte i Oslo å bruke religiøse, politiske eller filosofiske symboler i arbeidstiden) om at «Det har vært en del eldre i Oslo som har reagert på at det har kommet hjemmehjelpere som har politiske eller religiøse symboler, som regel har det vært klager på hijab.»

Når Faktisk.no kontakter Hagen for å be be om utdypning/dokumentasjon av dette, svarer han at «Jeg har mottatt en rekke telefoner fra berørte og pårørende, men avkrever ikke identifikasjon når de samtidig sier de ikke vil stå frem fordi da blir de hengt ut som rasister«, og konkretiserer at det er snakk om «rundt ti» telefoner.

Faktisk.no kontakter på sin side Pasientombudet, eldreombudet, og kommunens byrådsavdeling, som svarer at de ikke er kjent med noen klager fra brukere på hjemmehjelp med hijab e.l.

På denne bakgrunnen konkluderer Faktisk.no med at:

Hagen belegger påstanden med at han har fått rundt ti henvendelser på telefon. Men verken Oslo kommune, Pasientombudet eller Eldreombudet har fått klager. Vi mener Hagen mangler dokumentasjon for påstanden.

og rubriserer dermed påstanden som «delvis feil». Det er naturlig å oppfatte denne dommen som (i hvert fall delvis) utløst av at man mener Hagens vitnesbyrd om telefonsamtaler ikke er tilstrekkelig dokumentasjon på at dette faktisk skjedd. Her er jeg enig med Lars Akerhaug, som argumenterer for at det å motta og viderebringe slike tilbakemeldinger fra enkeltpersoner er et naturlig del av politikernes oppgaver, og at påstanden ikke kan automatisk avfeies.

Samtidig går Akerhaug altfor langt i motsatt retning ved å ukritisk akseptere at «Hagen sier noe som vi i utgangspunktet må tro ham på at er «helt sant», for å bruke faktasjekkernes språk» (og i en senere artikkel konkluderer han igjen med at Hagen kom med «en teknisk sett utvilsomt korrekt påstand» (min uth.)). Faktum er jo at vi ikke kan vite – og ikke har mulighet til uavhengig verifisering av – hvorvidt Hagens gjengivelse er 100% presis og dekkende, 100% oppdiktet fra hans side, eller noe midt imellom. Da fremstår dette for meg som en påstand som åpenbart burde havne i kategorien «ikke dokumentert», uten at man kan konkludere sikkert den ene eller den andre veien.

På henvendelse fra meg presiserer Faktisk.no imidlertid at de «ikke ser noen grunn til å tvile på Hagens utsagn. (…) Tvert om legger vi til grunn at han har mottatt disse telefonene.» Når de likevel lander på «delvis feil», skyldes det altså utelukkende at de anser ikke at «rundt ti» slike telefoner ikke er tilstrekkelig til å regner som «en del», når de ikke har oppsporet noen formelle klager på dette.

Men som både Hagen og Akerhaug påpeker, er det aldeles ikke unaturlig at folk som reagerer negativt på dette velger å ringe Hagen for å klage, fremfor å henvende seg til en formell klageinstans. En ting er at man frykter negative reaksjoner på en slik klage, men det kan også skyldes simpelthen at man innser at med dagens regelverk, så er sjansene minimale for at en slik klage vil føre til noenting.

Faktisk.no forsøker å begrunne sitt resonnement med at «Ombudet har imidlertid fått noen svært få henvendelser om mørk hudfarge, og da må man kunne gå ut fra at det også ville kommet klager på bruk av hijab hvis det hadde vært et utbredt problem.» Men det de faktisk siterer ombudet på er at «Vi har fått noen svært få klager fra brukere som ikke ønsker hjelp fra en mann eller fra en med mørk hudfarge«.

At (formodentlig kvinnelige) brukere ikke ønsker hjelp fra en mann, faller selvsagt inn i en helt annen kategori enn å klage på hudfarge. Sistnevnte utgjør altså en undergruppe av «svært få klager», og kanskje ikke mer enn én eller to klager. At én eller to personer (av omlag 10.000 eldre brukere av hjemmehjelp i Oslo) har klaget på noe som åpenbart ikke er gyldig klagegrunn, kan umulig danne noe vettugt grunnlag for å ekstrapolere hvor mange av de som eventuelt reagerer negativt på noe helt annet som kommer til å klage på dette formelt.

En annen ting (igjen først påpekt av bloggen AktueltNytt) er at det faktisk finnes enkelte dokumenterte eksempler på slike hijab-klager. I 2016 ble bydel Ullern felt for diskriminering av LDO, etter at de hadde bedt en søker til hjemmehjelpsjobb om å jobbe uten hijab (fordi brukeren ikke ønsket at hun skulle bruke dette). I en eldre artikkel fra 2005, vises det til en episode (fra uspesifisert sted i landet) der «En ung jente fra Asia med hijab er på opplæring for å bli hjemmehjelp. Hun får ikke komme inn i huset til en eldre mann før hun har tatt av seg hodeplagget sitt«.

Fra mitt eget ståsted som faktasjekker vil jeg ikke nødvendigvis kritisere Faktisk.no for kraftig for at de ikke nevner disse eksemplene: Jeg mener at når at man faktasjekker en konkret påstand, så er det i utgangspunktet den som framsatte påstanden som har ansvaret for å dokumentere den, og ikke faktasjekkeren som må fly rundt og snu alle steiner på jakt etter dokumentasjon som kanskje ikke eksisterer. Sånn sett er det rimelig å forsvare seg med at Hagen ikke nevnte noenting om disse eksemplene. Men samtidig – når man først gjør innsatsen med å kontakte diverse instanser for å forsøke å få ordentlig oversikt over temaet, så burde man også ta seg tid til et enkelt Google-søk på f.eks. «Oslo klage hijab«.

– – –

Ingenting av dette betyr at faktasjekken i seg selv er uinteressant eller forfeilet. Uansett om er uenig i enkelte av vurderingene eller analysene som Faktisk.no foretar (og selv om man synes de burde gjort en bedre jobb med å oppspore ytterligere fakta), har det en helt klar og selvstendig verdi å kontakte en politiker for å be om dokumentasjon på en slik påstand, og deretter formidle hens konkrete svar til publikum. I et direktesendt debattprogram som Dagsnytt atten vil det ofte ikke være praktisk mulig (eller engang ønskelig) å stoppe opp debatten for å spesifisere nøyaktig hva som er grunnlaget for hvert enkelt utsagn – men nettopp derfor er det klart verdifullt at noen kan gjennomgå dette i ettertid, og redegjøre for hva som egentlig ble hevdet.

Derimot illustrerer saken et poeng som jeg skal komme tilbake til i mere detalj senere: At Faktisk.no tildels skaper unødig mye bryderi for seg selv gjennom sine merkelapper/konklusjoner, som gir opphav til lange krangler om de har vært for snille eller for strenge i sin bedømmelse.

Jeg har jo tidligere kritisert journalister for å være for lite villige til å konkludere og konfrontere politikere med utsagn som soleklart ikke holder vann. Men det finnes også tilfeller der en slik konklusjon blir såpass skjønnsmessig og subjektiv at det kan gi mer mening å bare klargjøre for publikum hva som var det konkrete grunnlaget for politikerens utsagn – og så overlate til den enkelte leser å bedømme om de reagerer med «Ja, det var omtrent slik jeg oppfattet det», «Å, var det ikke mer, det var litt puslete» eller «Dette var en grovt misvisende fremstilling».

Reklamer