Et forsvar for de rotløse

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

I et mye omtalt intervju i helgens VG fremfører kulturminister Linda Hofstad Helleland og Sp-leder Ola Borten Moe en felles bekymringsmelding om at «norske verdier er under press» og om hvor viktig det er å «stille opp for» disse verdiene og «våge å være norske«. Et av argumentene som de begge trekker frem, er betydningen av å være «trygge på oss selv» og vår egen (implisitt nasjonale og kulturelle) identitet, for å møte fremmede kulturer: «Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed«.

Og dette er et velkjent og stadig tilbakevendende argument i samfunnsdebatten, som i all hovedsak fremføres som et selvsagt og opplagt premiss som det er unødvendig å begrunne ytterligere. Noen ganger fremheves «trygghet på egen identitet» særskilt som et forsvar mot at unge blir radikalisert og tiltrukket av ekstreme miljøer, men også på generelt grunnlag blir vi stadig fortalt at det er et allment og essensielt behov å ha en veldefinert, tydelig og trygg identitet – både av hensyn til egen sjelefred og for å kunne utvise «raushet i møte med dem som er annerledes«.

Kulturminister Helleland har vært de siste årene vært blant de ivrigste til å fremme dette argumentet («Hvis vi også skal møte muslimer og buddhister i hverdagen, må vi være trygg på vår egen tro og ståsted«, «Er vi trygge på vårt eget ståsted kan vi møte «nye» mennesker, kulturer og religioner på en konstruktiv måte«), men vi har også hørt tilsvarende uttalelser fra mange andre, deriblant KrF-leder Knut Arild Hareideat vi blir mer bevisste på [kristne] verdier som vi har bygd vårt samfunn på«, «kan være en motvekt mot økende islamfrykt«) Antirasistisk senters Ervin Kohn (som understreker at man kan ha flere samtidige og sammenvevde identiteter, men samtidig fremhever betydningen av og betingelsene for trygghet omkring disse), og endog i kong Haralds siste nyttårstaleMin erfaring er at ved å stå trygg i bevisstheten om egen arv, kan man lettere møte andre med et åpent sinn«) og igjen i intervju med Aftenposten.

Og alt dette springer i utgangspunktet ut av gyldige betraktninger om allmennmenneskelige personlighetstrekk og behov. For det overveldende flertallet av mennesker, er det viktig å føle samhold og fellesskap med likesinnede – enten dette defineres ut fra religiøs, kulturell, politisk eller annen identitet. Og særlig unge mennesker vil naturlig være opptatt av å definere og forme sin personlige identitet, og finne ut «hvor de hører hjemme» – dels ut fra sine personlige valg, dels basert på å tilegne seg mer bakgrunnskunnskap om kultur og historie. Og når mange radikale og ekstreme bevegelser «selger seg inn» mot potensielle rekrutter nettopp med løftet om å tilby en helhetlig identitet og gruppetilhørighet, så er det rimelig å anta at det å ha en trygg identitet fra før vil gjøre deg mindre sårbar for slike grupper.

Men:

Noen ganger truer dette narrativet med å vippe over fra det deskriptive til det normative – fra å si «dette er ting som gjør seg gjeldende (i større eller mindre grad) for de aller fleste», til «dette skal og bør og være viktig for absolutt alle mennesker».

Realiteten er at det er ikke absolutt alle som opplever et påtrengende og grunnleggende behov for å definere sin fundamentale og konstante identitet på denne måten. Noen lever helt utmerket med å være på en vedvarende søken, enten det innebærer å stadig endre sitt ståsted basert på nye impulser eller man ender opp med å stort sett holde fast ved det man hadde som utgangspunkt. Andre stritter imot å defineres inn i den ene eller den andre kategorien, fordi de opplever at det impliserer en tilslutning til en hel masse ting som ikke passer for dem. Andre igjen gjør bevisst opprør mot slike kategoriseringer generelt – eller lever helt greit med å ikke å passe inn i noen velkjente «identiteter» (verken de konforme eller de anti-konforme).

Og også for de som faktisk føler et påtagelig savn etter å «finne seg selv» i en definert identitet (og som kanskje selv ønsker å definere seg inn i dem, men opplever at andre medlemmer av gruppen ikke aksepterer dem), er det ikke nødvendigvis noen hjelp i omgivelsenes stadig gjentatte budskap om hvor viktig dette er for å bli et fullstendig og fullverdig menneske. Et slikt samfunnsmessig press om at hver enkelt etablere sin spesifikke identitet, kan risikere å ha den stikk motsatte effekten av det ønskede vernet mot radikalisering – ved at de ‘rotløse’ ungdommene tiltrekkes av et radikalt fellesskap, som tilbyr dem den tingen som samfunnet pålegger dem å oppnå, men som de ikke evner (eller tillates) å finne andre steder.

Da kan det være viktig at noen formidler også til disse ‘rotløse’ et budskap om at det ikke er noe iboende skamfullt i en slik ‘rotløshet’, eller noe galt med dem fordi de ikke finner seg til rette i noen forhåndsdefinerte kategorier.

Da kan det være behov for en motvekt til et ensidig fokus på identitet og gruppetilhørighet, som bærer i seg et premiss om at denne identiteten må bygge på eksisterende og etablerte inndelinger.

Da kan det være behov for noen som sier at på samme måte som det er helt legitimt å definere seg som medlem av en bestemt gruppe, så er det også helt legitimt å utfolde seg som samfunnsborger og som individ uten noen slik merkelapp.

At du ikke behøver å finne en entydig definisjon på «deg selv» og din egen identitet – i hvert fall ikke en identitet som kan artikuleres i form av en eller to etablerte identitetskategorier.

At man også kan leve helt fint med en «identitet» som er bygget opp av en hel masse ulike karakteristikker – inklusive egenskaper som ofte anses som innbyrdes motstridende. At du fint kan være både norsk og somalisk, både kristen og sosialist, både homofil og kulturkonservativ, både fotballsupporter og flittig operagjenger, både lese Nabokov og rosablogg. Noen ganger innebærer det at du må ta konkret stilling til enkelte punkter der ulike grnnnsyn har holdninger som er helt direkte i konflikt med hverandre – men det behøver ikke bety at du må velge bort hele din (del-)identitet som «kristen» eller «kulturliberal», bare fordi du på enkelte punkter mener noe annet enn flertallet av den gruppen.

At selv om kulturell ballast kan gi en viktig og verdifull ballast for å møte nye og fremmede impulser, så er det også fullt mulig å forholde seg til shia-islam, eller Shakespeares verker, eller peruviansk folkedans, selv om du ikke husker din Ibsen eller din Bibel i detalj.

At du kan finne fellesskap og tilhørighet i en gruppe som deler en interesse, en talent, en overbevisning, eller et livssyn – uten at dette ene feltet behøver å definere deg eller din identitet. Og du kan – forhåpentligvis, hvis du er heldig nok til å omgås fornuftige meningsfeller – være like god fotballsupporter, eller muslim, eller dataspiller, eller naturverner, selv om dine andre interesser skiller seg fra det som er typisk for fotballsupportere/muslimer/dataspillere/naturvernere.

At du kan følge disse interessene sporadisk, eller la deg oppsluke av dem i en periode av livet – og deretter nedprioritere dem eller legge dem helt bort, uten at det betyr noen omveltning av «hvem du er», utover at du har endret dine interesser på dette ene feltet. At «din personlige identitet» utgjør noe langt mer grunnleggende og uhåndgripelig – som noen ganger kan delvis beskrives og oppsummeres gjennom disse ytre merkelappene, men aldri fullt ut defineres på denne måten.

Det føles vanskelig å komme med denslags betraktninger uten å ende opp i New Age-banaliteter om at «hvert menneske er unikt» og «det er bare du selv som bestemmer hvem du skal bli». Men i likhet med mange banaliteter, så er de banale nettopp fordi de inneholder en fundamental kjerne av sannhet: Vi er alle unike, og det er (i hvert fall i svært mange henseende) opp til den enkelte å skape sin identitet. Noen av oss samsvarer mer enn andre med velkjente og etablerte sjablonger, men det overveldende flertallet vil ha noen personligheter og synspunkter som skiller dem fra resten av ‘deres gruppe’. (Og noen vil passe nesten 100% inn i stereotypen av «den typiske ___» – og det er også helt greit og uproblematisk.)

Arnulf Øverland sammenlignet menneskesinnet med stjernehimmelens uutømmelige dyp av stjerner og galakser: «Vår tanke hvelver sig sin egen himmel, / hvis dybder heller aldri skal bli kjent». Ulike allmenne identiteter (kulturelle, religiøse, politiske eller andre) vil naturlig inngå i den enkeltes prosess med å forme sin egen personlighet – men til syvende og sist vil man måtte finne sin unike personlighet i et samspill mellom alle disse ytre impulsene og indre egenskaper.

Og det legitime ønsket om å oppmuntre til å utforske sine ‘røtter’ og finne tilhørighet og fundament, må ikke bli til en hemsko og tvangstrøye som presser alle til å foreta definitive valg om hvor de ‘hører hjemme’ og fremstiller det som noe betenkelig og nærmest farlig dersom man strever med å trekke opp slike absolutte linjer omkring sin egen identitet.

(PS: Vær så snill å la en eventuell debatt om innholdet i denne teksten slippe å handle om min anonymitet, ettersom den er helt irrelevant for diskusjonen – jeg kunne skrevet ordrett den samme teksten under fullt navn.)

 

Advertisements

2 thoughts on “Et forsvar for de rotløse

  1. Problemet løses ved at samtlige 5 millioner innbyggere i Norge selv får definere sin egen identitet, også sin etnisitet. Da kan vi etniske nordmenn fra Gamle Norge med rotnorske verdier definere oss som innfødt folkegruppe i Norge, en slags norsk urbefolkningsminoritet nr. 2 ved siden av samene.

    Så kan alle migrerte, globaliserte eller rotløse definere seg selv og sin norske gruppe; velge å være kun humanist, norsk-somalisk, kven, norsk-polsk, norsk-amerikaner, sigøyner, norsk-pakistaner, skogfinne, globalist, transhuman, identitetsløs eller whatever…

    Funker jo bra i Midtøsten, Balkan, Kaukasus, Afrika; der multikulturelle land holder seg med dusinvis av ulike stammer, folkegrupper og etnisiteter, som har levd side om side i hundredevis av år uten å bli integrert i et større «VI» (i Norge ofte kalt fornorskning i ettertid når slikt har funnet sted i historisk tid, feks med samer, tatere, hanseater, slesvigere).

    Forstår altså ikke hvorfor vi skal krangle hver eneste agurktid om hvem og hva som er norsk. Hugg elegant over den gordiske norskhets-knute ved å la alle i Norge definere sin egen identitet, la oss dermed også selv bestemme hvem vi skal organisere oss sammen med, også etnisk.

    Lik

  2. Mitt store problem i denne debatten er måten Helleland, Ola Borten Moe og andre snakker om «vår tro» – mer presist hvordan de generaliserer fra _sin egen_ tro til _alle nordmenns_ tro, og setter likhetstegn mellom «norske» verdier og _kristne_ verdier.

    Helleland snakker om at «vi» skal være «trygge på vårt eget ståsted» – men når hun skal omsette det til praktisk politikk er det kun kristendom det dreier seg om. Hellelands metode for å gjøre oss tryggere på vårt ståsted er mer kristendom, det er å organisere julegudstjeneste på skolen. Og joda, det fungere kanskje det – for dem som har et kristent ståsted fra før.

    Hellelands argumentasjon har som premiss at «vi kristne nordmenn» skal møte «de andre», ikke-kristne, ikke-nordmenn. (Og hvis bare «vi kristne» lærer mer om kristendommen vil dette møtet gå bedre.) Men Norge er ikke lenger et homogent luthersk kristent samfunn. Det toget forlot stasjonen før Helleland ble født. Vi er store deler av befolkningen som ikke deler Hellelands tro, og vi lærer lite om vårt ståsted av å lese i Bibelen.

    Jeg vet ikke om Helleland (og Borten Moe, og Hareide, og alle de andre som maser om dette) ikke vet om at vi finnes, eller om de vet om oss men ikke bryr seg, eller om de vet om oss men bare er ute etter å score billige poenger hos verdikonservative velgere. Uansett hva årsaken er: Helleland har ingen politikk for å gjøre oss ikke-kristne nordmenn tryggere på _vårt_ ståsted. I stedet er premisset hennes basert på å ignorere oss.

    Jeg er født og oppvokst i Norge. Det samme er mine foreldre, besteforeldre, og så videre i mange generasjoner bakover. Men jeg må oppriktig si at det tærer på min nasjonalfølelse når regjeringsmedlemmer argumenterer som om jeg ikke teller som nordmann. Hvordan dette oppleves for folk med færre generasjoner tilknytning til Norge kan jeg bare gjette på.

    (Forøvrig er jeg også sterkt skeptisk til tanken om at kristne blir mer tolerante av å ha mer enøyd, trangsynt, selvgod kristendomsopplæring. Det viktigste man kan gjøre for å gjøre kristne nordmenn mindre skeptiske til ikke-kristne er å lære dem at kristendommen er en religion blant flere, og ikke Sannheten. Det nest viktigste er å gi god kunnskap om andre religioner – dels for å motvirke den type «kunnskap» man får fra HRS, dels for å spare barn fra minoritetsreligioner fra å være lærer for klassekamerater.)

    Lik

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s