Twitter-tirade om Saabye Christensens nostalgiske pessimisme

Dagens Aftenposten bringer et lengre intervju med Lars Saabye Christensen der han (nokså uimotsagt) ramser opp sine argumenter for at «det for kort tid siden fantes et annet [og bedre] samfunn. Da trengte vi ikke skarpskyttere på takene og blokkerte gater på 17. mai for å beskytte ungene våre. Det slår meg som ufattelig at dette ikke skaper mer oppstand. Jeg tilhører en forfattergenerasjon som følte en sterk frihet. Mulighetene var åpne og optimismen var ærlig. I dag er det ikke mange gode grunner til å være optimistisk».

Jeg var – for å si det forsiktig – ikke helt enig med hans enøyde nostalgi tilbake til egne barndomsår:

Les videre

Terror i historieløshetens tid

Innlegget er også publisert på Dagbladet Meninger.

Norge, Skandinavia og Europa er rystet på nytt etter terroren i København. Parallellene til forrige måneds angrep i Paris er nærmest overtydelige, og det snakkes om at vi er på vei inn i (eller allerede inne i) en ny epoke av konstant terrorfare – uforutsigbar i tid og sted, men samtidig så deprimerende forutsigbar i mål, motivasjon og visshet om at det vil komme nye angrep.

Politikere, medier og samfunnsdebattanter er allerede i full gang med å debattere hvordan våre samfunn vil bli påvirket og endret av at «terroren rykker nærmere» (som opptil flere medier formulerte det, til adskillig knurring fra sosiale medier-brukere (og VGs Anders Giæver) som påpekte at den vitterlig har vært her allerede).
Det er både naturlig, riktig og nødvendig at slike terrorangrep blir grundig dekket i mediene, især når det rammer et fredelig naboland. Og selvsagt skal vi identifisere og snakke om de aspektene ved dagens sikkerhetssituasjon og trusselbilde som skiller seg fra tidligere perioder – og vi skal diskutere både hvilke konsekvenser dette kan få og hvilke det bør få.

Men når det sprer seg en virkelighetsforståelse av at Europa er på vei inn i en fundamentalt ny tidsalder uten moderne sidestykke – når Jyllands-Posten snakker på lederplass om «En ny slags krig» og slår fast at terroren i København «[er] med til at markere et før og efter«, og også folk på motsatt side av det politiske spekteret kjenner det «som et mørke senker seg over Skandinavia» – når det til tider virker som den eneste politiske skillelinjen er hvordan vi skal håndtere dette radikalt endrede trusselbildet: Da kan det være på tide å ta et skritt tilbake, og minne om hva kontinentet har gjennomlevd for 50, eller 40, eller 30 år siden. Les videre