Twitter-tirade om Saabye Christensens nostalgiske pessimisme

Dagens Aftenposten bringer et lengre intervju med Lars Saabye Christensen der han (nokså uimotsagt) ramser opp sine argumenter for at «det for kort tid siden fantes et annet [og bedre] samfunn. Da trengte vi ikke skarpskyttere på takene og blokkerte gater på 17. mai for å beskytte ungene våre. Det slår meg som ufattelig at dette ikke skaper mer oppstand. Jeg tilhører en forfattergenerasjon som følte en sterk frihet. Mulighetene var åpne og optimismen var ærlig. I dag er det ikke mange gode grunner til å være optimistisk».

Jeg var – for å si det forsiktig – ikke helt enig med hans enøyde nostalgi tilbake til egne barndomsår:

Les videre

Det skrevne ords voldsomme beviskraft

En litt kortere versjon av artikkelen er publisert hos Dagbladet.

Forrige ukes Debatten på NRK diskuterte terror og terrorberedskap, og hadde blant annet invitert direktøren for DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap) for bl.a. å fortelle oss om befolkningsundersøkelsen de nylig hadde gjennomført for å måle «hva vi som folk har av tillit til regjering og Storting i arbeidet med (terror)beredskap«. Programleder Ingunn Solheim siterte selv fra undersøkelsen at «37 % av oss har ingen tillit til regjering og 27 % av oss har ingen tillit til det Stortinget gjer.«

Realiteten – som det fremgår tydelig av det aller første diagrammet i rapporten – er imidlertid at det kun er 13 prosent som har «ingen tillit» til regjeringen, og bare 7 prosent som svarer det samme om Stortinget.

 

Les videre

Rett, galt og rettsstat

Se opp: skattepenger i arbeid!

skriver HRS-redaktør Nina Hjerpset-Østlie i sedvanlig syrlig-sarkastisk tonefall på onsdag morgen. Artikkelen tar for seg to eksempler på det NHØ beskriver som at «Europas velferdsstater finansierer med andre ord terror og groteske overgrep på sivilbefolkningen ute«, og spør retorisk om dette er «Fornuftig bruk av skattepenger?»

Det ene eksemplet handler om danske myndigheters arbeid med nye regler for å hindre trygdeutbetalinger til dansker som har reist til Syria for å kjempe for IS.

Det andre eksempelet hun trekker frem, baserer seg på et ferskt Daily Mail-oppslag om den britiske konvertitten Jamal Udeen al-Harith, som nylig døde i et selvmordsangrep ved Mosul, etter å ha kjempet for IS i tre år. I 2002 ble han arrestert av amerikanske styrker i Afghanistan og sendt til Guantanamo, der han satt i to år før han ble løslatt og sendt tilbake til Storbritannia – etter «aktiv lobbyvirksomhet [fra] Tony Blairs regjering», som NHØ beskriver det. (Blair på sin side har svart på Daily Mail-oppslaget med å uttale at nettopp Daily Mail hadde vært de fremste pådriverne for at disse fangede britene skulle løslates – og at når den var et faktum, hadde DM og de konservative kritisert hans regjering for å ha vært for sendrektige med å få det gjennomført.)

NHØ siterer videre Daily Mail på at al-Harith i 2010 ble tilkjent én million pund i erstatning fra britiske myndigheter, i et forlik etter at han og flere andre eks-Guantanamo-fanger saksøkte staten for medansvar for behandlingen de hadde blitt utsatt for under fangenskapet. Dette utlegger NHØ som at

Europeiske velferdsstater nøyer seg altså ikke med å eksportere terrorister – for ikke å nevne at vi står klare med et varmt ullteppe og en god kopp te når de returnerer – vi finansierer dem også.

og konkluderer at selv om IS er inne i en nedadgående spiral:

helt pengelense blir de neppe med det første; i hvert fall ikke så lenge europeiske politikere stadig synes villig til å betale litt for moroa.

Imidlertid presenterer verken Daily Mail eller Hjerpset-Østlie noen dokumentasjon for at al-Harith faktisk var involvert i terrorisme den gangen han ble fengslet på Guantanamo. Les videre

Forskningshviskeleken

En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert på mediedebatt.no.

Vi tør ikke snakke offentlig om religion

ble Aftenpostens lesere fortalt for et par måneder tilbake. Utsagnet kommer som overskrift på en artikkel av medievitenskapsprofessor Knut Lundby, der han presenterer funn fra forskningsprosjektet CoMRel.

Påstanden gjentas også på nytt denne uken, i Aftenpostens artikkel om hvordan mange faller utenfor viktige offentlige debatter som foregår på bestemte Facebook-vegger (med utgangspunkt i Joachims Labergs lesverdige kronikk om temaet).

I kronikken beskriver Lundby resultatene fra deres undersøkelse av hvor, og hvor ofte, folk diskuterer nyheter om religiøs ekstremisme. Undersøkelsen viser at mens et stort flertall hadde diskutert temaet med venner og familie i.l.a. det siste året, var det kun et lite mindretall som hadde gort det samme i sosiale medier og andre nettfora. Det påpekes korrekt at man derfor bør være svært forsiktig med å bruke nettdebatten om dette temaet som mål på den generelle folkemeningen.

Det er imidlertid ingen spørsmål i undersøkelsen som spør folk om hvorfor de ikke diskuterer disse temaene oftere på nettet. Dette bekrefter også Lundby på epost til undertegnede, men mener samtidig at det er «tilstrekkelig grunnlag» for en slik «spissing av tittelen«.

Les videre

Radikalt misvisende

 .
[NB: Mens jeg arbeidet med denne artikkelen, publiserte Aftenposten et intervju med FFI-forsker Thomas Hegghammer der han imøtegår Aftenpostens gjengivelse av forskningen og fremfører en rekke av de samme innvendingene som jeg hadde mot Aftenpostens opprinnelige artikkel. Samtidig er det flere punkter som han ikke berørte, så jeg har funnet det rimelig å fortsatt publisere denne artikkelen, og mest hensiktsmessig å beholde den i en form som inkluderer alle mine innvendinger. Men det er altså relevant at Aftenposten selv har sørget for at deler av den opprinnelige artikkelen har blitt korrigert annensteds i Aftenpostens egne spalter. (I den forbindelse må det imidlertid også påpekes at den opprinnelige artikkelen har blitt stående i originalform, uten noen lenking eller annen indikasjon på at den er mangelfull og at det eksisterer en annen, korrigerende artikkel.)]
 .

[Tilføyelse 25.2: Etter at denne faktasjekken ble publisert også på Journalisten.no, har Aftenposten oppdatert sin artikkel med to avsnitt som gjengir Hegghammers nyanseringer og lenker til hans intervju. De to feilaktige/manglende lenkene til rapportene har også blitt rettet. Originalversjonen (som ble liggende uendret minst frem til 23.2) kan leses her. De øvrige feilene som er påpekt i denne faktasjekken har ikke blitt endret eller korrigert.]

[Ny tilføyelse 26.2: I går kveld ble Aftenpostens artikkel oppdatert på nytt, med ny (og gyldig) tittel og ingress. Noen av feilene er dermed borte, men de som ligger i selve artikkelteksten forblir fortsatt uendret.]

– – –
 .
Internasjonal studie: De fleste radikaliserte islamister kommer fra velstående familier og er godt utdannet

.

kunne Aftenposten fortelle oss på fredag, i en artikkel som tar mål av seg å tegne «et mer nyansert bilde (…) av radikaliserte muslimer enn det som hittil er kommet frem«.

Det som «tidligere har kommet frem» gjengis av Aftenposten som at

Aftenposten har tidligere skrevet at hovedtrekk ved radikaliserte og Syria-farere, ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og forskere, er at de er arbeidsledige, identitets- og spenningssøkende og har kriminell bakgrunn. Flere er konvertitter til islam. Ikke alle radikaliserte reiser til Syria, men de kan bidra til at andre reiser.

Men i sitt forsøk på relevant og berettiget nyansering av dette bildet, går Aftenposten aldeles for langt i motsatt retning og presenterer angivelige vitenskapelige konklusjoner som overhodet ikke har grunnlag i studiene de bygger på. Dels har Aftenposten oversett de uttrykkelige forbeholdene som forskerne har kommet med, dels har de simpelthen misforstått sentrale elementer i studiene, og dels har de tatt forskernes påstander for god fisk uten å ettergå bakgrunnstallene for å sjekke at det er gyldig dekning for påstanden.

Dette har den smått utrolige konsekvensen at absolutt samtlige bestanddeler i Aftenpostens overskrift er uriktige eller i beste fall upresise.

Les videre

Terror i historieløshetens tid

Innlegget er også publisert på Dagbladet Meninger.

Norge, Skandinavia og Europa er rystet på nytt etter terroren i København. Parallellene til forrige måneds angrep i Paris er nærmest overtydelige, og det snakkes om at vi er på vei inn i (eller allerede inne i) en ny epoke av konstant terrorfare – uforutsigbar i tid og sted, men samtidig så deprimerende forutsigbar i mål, motivasjon og visshet om at det vil komme nye angrep.

Politikere, medier og samfunnsdebattanter er allerede i full gang med å debattere hvordan våre samfunn vil bli påvirket og endret av at «terroren rykker nærmere» (som opptil flere medier formulerte det, til adskillig knurring fra sosiale medier-brukere (og VGs Anders Giæver) som påpekte at den vitterlig har vært her allerede).
Det er både naturlig, riktig og nødvendig at slike terrorangrep blir grundig dekket i mediene, især når det rammer et fredelig naboland. Og selvsagt skal vi identifisere og snakke om de aspektene ved dagens sikkerhetssituasjon og trusselbilde som skiller seg fra tidligere perioder – og vi skal diskutere både hvilke konsekvenser dette kan få og hvilke det bør få.

Men når det sprer seg en virkelighetsforståelse av at Europa er på vei inn i en fundamentalt ny tidsalder uten moderne sidestykke – når Jyllands-Posten snakker på lederplass om «En ny slags krig» og slår fast at terroren i København «[er] med til at markere et før og efter«, og også folk på motsatt side av det politiske spekteret kjenner det «som et mørke senker seg over Skandinavia» – når det til tider virker som den eneste politiske skillelinjen er hvordan vi skal håndtere dette radikalt endrede trusselbildet: Da kan det være på tide å ta et skritt tilbake, og minne om hva kontinentet har gjennomlevd for 50, eller 40, eller 30 år siden. Les videre