Detaljert men betimelig om makroner

Selv om det ikke var noen mediekritiske saker i Faktisk.nos opprinnelige knippe av artikler, kom det raskt én slik sak, der de ettergikk Dagens Næringslivs påstand om at «En egen stortingskonditor ble ansatt i september i fjor, blant annet for å lage franske makroner».

Selv om DN endte opp med å innrømme at dette ikke stemte, var det likevel mange lesere som ristet på hodet eller latterliggjorde Faktisk.no for at de angivelig hengte seg opp i helt uvesentlige detaljer i DNs oppslag om Stortingets pengebruk.

Mange av de samme personene vil sikkert si at det bare er som forventet at jeg er uenig i anklager om overdrevent pedanteri og detaljfokus. Men jeg mener altså at denne kritikken mot Faktisk.nos artikkel er helt forfeilet. Det er selvsagt helt legitimt (for ikke å si rimelig) å hevde at denne feilen fra DNs side ikke påvirker de overordnede poengene om Stortingets pengebruk. Men det er ikke (eller burde i hvert fall ikke være) noen motsetning overhodet mellom å påpeke at «Dette ene punktet er helt feil» og å akseptere at resten av artikkelen står seg godt.

Og som Faktisk.no dokumenterer i sin artikkel, så var dette tross alt ikke noe helt perifert blink-and-you-miss-it-poeng i DNs dekning – det blir fremhevet som et grelt eksempel på angivelig sløseri, og blir også gjengatt i mange andre medier som gjengir eller kommenterer på DNs oppslag. Da bør utgangspunktet være at man skal kunne stole på alle enkeltopplysninger i et nyhetsoppslag (uansett om de er avgjørende for hovedpoenget eller ikke), og at hvis det oppdages feil, så bør de kunne påpekes – og så er det opp til leseren å vurdere hvor mye eller lite dette påvirker det overordnede poenget.

Noen kritikere mente også at oppslaget i seg selv var greit nok, men at det ble litt komisk ved at man brukte uforholdsmessig mye spalteplass på et såpass sekundært poeng. Men dette er jo bare et utslag av Faktisk.nos generelle redaksjonelle linje, der de fører en praksis med å beskrive og gjengi hele prosessen og dialogen med ulike parter for å komme frem til sin konklusjon. I den grad dette (til tider) resulterer i artikler som er litt uforholdsmessig lange (sett opp mot innholdets betydning), så er dette en kritikk som handler om den generelle praksisen og ikke om denne konkrete saken.

Og rent personlig syns jeg det er kjekt om man – i hvert fall ved enkelte anledninger – presenterer en såvidt komplett gjengivelse av prosessen, slik at leserne kan få et lite innblikk i hvor avsindig mye tid og innsats som kan være nødvendig for å få oppklart selv et veldig lite og isolert punkt.

Det er også interessant (i hvert fall for de av oss som finner håpløse logiske brister interessante) å se hvordan DNs journalist forsvare at de kalte denne nyansatte bakeren for en «egen konditor«, fordi «det [ble] søkt etter en baker, men Stortinget oppga at det var en stor fordel med erfaring fra konditorfaget [og beskrev i ettertid ansettelsen som «Stillingen som kokk/baker m/ kompetanse fra konditorfaget»]. Da mener jeg at det er dekning for å skrive at Stortinget har ansatt egen konditor.»

Det burde være nokså innlysende at en «egen konditor» er noe helt annet enn en ansatt som utfører ikke-konditorfaglige oppgaver 95% av tiden, men som også har konditorkompetanse for de få anledningene hvor det er relevant. På samme måte som hvis DN søker etter en ny fotograf som skal hovedsaklig jobbe med vanlig nyhetsfotografering, men der de aller helst ønsker seg en som har spisskompetanse på fotografering av kunstverk (siden de en gang i blant skal dekke kunstutstillinger), så har de ikke ansatt noen ‘egen kunstfotograf i 100% stilling’.

Advertisements