Forskningshviskeleken

En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert på mediedebatt.no.

Vi tør ikke snakke offentlig om religion

ble Aftenpostens lesere fortalt for et par måneder tilbake. Utsagnet kommer som overskrift på en artikkel av medievitenskapsprofessor Knut Lundby, der han presenterer funn fra forskningsprosjektet CoMRel.

Påstanden gjentas også på nytt denne uken, i Aftenpostens artikkel om hvordan mange faller utenfor viktige offentlige debatter som foregår på bestemte Facebook-vegger (med utgangspunkt i Joachims Labergs lesverdige kronikk om temaet).

I kronikken beskriver Lundby resultatene fra deres undersøkelse av hvor, og hvor ofte, folk diskuterer nyheter om religiøs ekstremisme. Undersøkelsen viser at mens et stort flertall hadde diskutert temaet med venner og familie i.l.a. det siste året, var det kun et lite mindretall som hadde gort det samme i sosiale medier og andre nettfora. Det påpekes korrekt at man derfor bør være svært forsiktig med å bruke nettdebatten om dette temaet som mål på den generelle folkemeningen.

Det er imidlertid ingen spørsmål i undersøkelsen som spør folk om hvorfor de ikke diskuterer disse temaene oftere på nettet. Dette bekrefter også Lundby på epost til undertegnede, men mener samtidig at det er «tilstrekkelig grunnlag» for en slik «spissing av tittelen«.

Det er imidlertid en hel rekke andre potensielle forklaringer på denne skjevheten i hvor folk diskuterer slike temaer. Folk kan f.eks. mene at formatet i nettdebatter er dårlig egnet til slike temaer, eller at man har erfaring med at slike debatter tiltrekker seg nettroll og andre deltagere som gjør diskusjonene lite konstruktive, eller at man simpelthen har mer interesse og utbytte av å diskutere denne typen temaer med personlig bekjente heller enn med vilt fremmede.

Og som Labergs ferske kronikk nettopp peker på, så kan fraværet av folk i disse nettdebattene også skyldes at de rett og slett ikke finner frem til de rette arenaene der disse temaene diskuteres flittig.

Danske Stig Hjarvard konkluderer også, basert på en lignende dansk undersøkelse, med at dansker er utpreget tilbakeholdne med å diskutere kontroversielle temaer på nett. Men Hjarvard beskriver psykologiske mekanismer som favner bredere enn å «ikke tørre»: Tilbakeholdenheten kan skyldes ubehaget ved å ikke ville tape ansikt eller bli kraftig motsagt – men kan også bunne i at mange ser på Facebook som en arena for mer uformelt samvær, der det vil være et brudd på uskrevne sosiale koder å diskutere for mange «tunge» politiske temaer (uansett om de fleste vil være enige med deg).

Det er åpenbart rimelig å anta at å «ikke tørre» er én av grunnene til at folk velger bort nettet som diskusjonsarena for slike kontroversielle temaer. Den Fritt Ord-støttede rapporten om «Ytringsfrihet i Norge» fant at svært mange personer sa at de vil begrense sine ytringer dersom de risikerte ulike former for negative sosiale reaksjoner – og at dette fenomenet var særlig fremtredende i nettdiskusjoner.

Men dersom dette er utbredte motivasjoner for å begrense egne ytringer på nettet, så blir det en anelse misvisende å trekke frem utelukkende religion og religiøs ekstremisme som temaer der folk føler det «tryggere» å diskutere på mer private arenaer. Da bør man i det minste gjøre det klart at årsakene antagelig er mer sammensatte – og at vi ikke aner om «religiøs ekstremisme» skiller seg ut spesielt i forhold til andre sammenlignbare temaer.

Presisjon om grunnlaget

Generelt må det selvsagt være helt legitimt å lansere egne analyser av forskningsresultater og forsøke å skissere hva som kan være de bakenforliggende motivasjoner for den observerte adferden. Men da bør man være presis med å skille mellom hva som er konkrete empiriske funn fra undersøkelsen, og hva som er egne spekulasjoner på dette grunnlaget – og ikke presentere ting som kategoriske fakta når de i realiteten bare er én av mange mulige tolkninger av et datamateriale som ikke har målt dette konkrete spørsmålet.

Og når kronikken formaner mediene om å tilstrebe større balanse i sin dekning av religion, og avrundes med en advarsel om at «Når mediedekningen er fortegnet, næres samtalene på skjevt grunnlag«. så kunne det vært en fordel om den unngikk å selv bidra til slik polarisering ved å komme med bombastiske og svakt underbygde årsaksforklaringer.

«Flest» betyr ikke «flertallet»

Lundby viser også til en annen undersøkelse som

[Etter terrorangrepene tidlig i 2015,  avdekket] at nordmenn så religiøse konflikter som den største trusselen i verden. Foran klimakrisen, fattigdom og sult. Mest av alt fryktet nordmenn religiøse terrorister.

Det kan være greit å presisere at spørsmålet som faktisk ble stilt var «Hva mener du er den største utfordringen i verdenssamfunnet?» At man går fra «største utfordring» til «største trussel» kan være greit, gitt hvor ofte «utfordring» brukes som en ren eufemisme for «problem» eller «trussel». Men ettersom man spesifikt snakker om «verdenssamfunnet», er det slett ikke sikkert at det er dette nordmenn «frykter» mest i sin egen hverdag, eller ser på som noen direkte trussel mt seg selv eller sine nærmeste.

Og når Aftenposten refererer til denne undersøkelsen i sin ferske artikkel (lenke til arkivert originalverson, som nå er korrigert etter henvendelse fra undertegnede) så blir Lundbys opplysning om at religiøse konflikter rangeres som «den største trusselen», forvrengt til at «over halvparten av den norske befolkningen mener religiøse konflikter er den største trusselen i verden».

I enhver undersøkelse der man gis et antall alternativer å velge mellom, er det åpenbart vesensforskjell på «X ble valgt av flest personer» og «Over halvparten valgte X». Og selv om Lundby ikke oppgir konkrete tall, ville et enkelt Google-søk etter grunnlaget ha avslørt at det faktiske tallet er at 23 prosent anså religiøse konflikter som den største trusselen. (Selv om vi slår sammen «religiøse konflikter» og «terrorfaren» – som ikke nødvendigvis er fullt overlappende – ender vi fortsatt på kun 37%.)

Med det korrekte tallgrunnlaget, ville selvsagt kontrasten mellom folks bekymringer og de ti prosentene som «tør» debattere dette offentlig, blitt langt mindre dramatisk.

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s