Snik-nettavstemningisering av norsk offentlighet

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Journalisten.no.

Tidligere denne uken ble det adskillig (og berettiget) oppstyr da Hege Storhaug bombastisk konkluderte med at målet om 10.000 Syria-flyktninger ville føre til at «Minst 8 000 IS-sympatisører hentes til Norge» (min uth.):

Jonas Gahr Støre og co ønsker seg 10 000 syrere til Norge. I tillegg kommer familiegjenforeninger, og da kan man fort doble antallet, viser dansk statistikk. Al-Jazeera avdekker at 81 prosent av araberne støtter Den islamske staten, som overhodet ikke står tilbake for nazismen, tvert om.  IS er ideologisk hakket verre enn nazistene i sin tid. Hvor ble det av fornuften? Hvor ble det av ansvarsfølelsen overfor Norges fremtid?

Men det som ikke nevnes med ett ord i artikkelen, er at dette tallet på 81% IS-støtte ikke stammer fra noen troverdig meningsmåling som AlJazeera har gjennomført, men fra en nettavstemning der alle som ville kunne gå inn og stemme for/mot IS (for å være nøyaktig: «Mener du IS’ utvikling og seiere har vært gunstig for regionen?«).

Det er statistisk barnelærdom at en måling som er gjort innenfor et skjevt utvalg (nesten uansett hvor stort utvalget er) risikerer å gi totalt feilaktige og ikke-representative resultater. Og når undersøkelsen finner sted på ett bestemt nettsted, risikerer man ikke bare vilkårlige skjevheter i utvalget, men også systemiske skjevheter fordi visse grupper er overrepresentert blant nettstedets lesere.

En selvselektert undersøkelse, der det er fullstendig opp til den enkelte om de vil svare på undersøkelsen eller ikke, gir enda større risiko for skjevhet (bl.a. fordi de som har et særlig sterkt engasjement om temaet trolig vil være kraftig overrepresentert).

Når undersøkelsen er åpent tilgjengelig på nettet, og dreier seg om et særlig kontroversielt tema, er sjansen enda større for skjeve resultater fordi ulike grupper aktivt mobiliserer sine meningsfeller til å gå og stemme.

Og når det på toppen av det igjen kun er snakk om en enkel nettavstemning uten noen innlogging, der hver person kan stemme så mange ganger som de har tid og engasjement til, så blir feilkildene så mange at resultatene nærmer seg det totalt verdiløse.

Og når spørsmålet dessuten handler om IS – en organisasjon som preges av at de bruker nettet svært aktivt som rekrutterings- og propaganda-arena – så burde det vært tindrende klart at det er fullstendig meningsløst og usaklig å bruke slik resultater som bevis på noe som helst (især på påstander som er både svært dramatiske og særdeles stigmatiserende)

Til alt overmål fins det også troverdige (og enkelt tilgjengelige) undersøkelser om støtten til IS i araberverdenen. Disse viser en meget begrenset grad av støtte – rett nok bekymringsfull i seg selv, men milevidt fra de absurde tallene som HRS legger frem.

I første omgang nøyde Storhaug seg med å svare på kritikken ved å tilføye et PS helt nederst i artikkelen, der hun vedgikk at tallet er «usikkert» ettersom det kommer fra en online-måling, men fastholdt at dersom vi «moderere[r] det ned til 50%» (et tall som synes å være hentet fullstendig ut av løse luften) så er det fortsatt bekymringsfullt. Men i artikkelens ingress (både på HRS’ sider og på Storhaugs blogg på Nettavisen) ble det fortsatt slått fast som et faktum at «Al-Jazeera avdekker at 81 prosent av araberne støtter Den islamske staten«.

Jeg forsøkte selv å finne ut i hvilken grad Nettavisen hadde tatt stilling til denne påstanden, men endte opp med tilsynelatende nokså sprikende svar: Nyhetsredaktør Erik Stephansen mente det ville vært «forhåndssensur» dersom de hadde gjort dette, mens sjefredaktør Gunnar Stavrum på sin side opplyste at de hadde vurdert (og godkjent) Storhaugs tekst «etter vanlige presseetiske vurderinger» (inklusive kravene om saklig, korrekt og dokumenterbar faktainformasjon).

Etter å ha sovet på saken kom Storhaug på bedre tanker, og fulgte derfor opp med en beklagelse for «vinklingen» i gårsdagens artikkel:

Undersøkelsen viste at 81 prosent av al-Jazeeras respondenter (hvor som helst i verden) uttrykker støtte til Den islamske staten. Selvsagt betyr ikke det at 81 prosent av syrere støtter IS. Der skulle jeg vært tydelig, og jeg beklager at jeg ikke var nettopp det.

Det fremstår litt underlig for meg at man får seg til å skrive (i en artikkel om syriske flyktninger) at «Al-Jazeera avdekker at 81 prosent av araberne støtter Den islamske staten«, dersom man samtidig «selvsagt ikke [mener] at 81 prosent av syrere støtter IS«. Men påstanden ble i hvert fall trukket tilbake, og vi kunne forhåpentligvis gå tilbake til å diskutere flyktningepolitikk ut fra et noenlunde faktabasert utgangspunkt.

Håpet vi.

Avstemning om folkeavstemning

Men etter at Frp på torsdag la frem sitt krav om at avtalen skulle legges ut til folkeavstemning, var både Nettavisen, TV2, og Dagens Næringsliv kjapt ute med å legge ut nettavstemninger om hvorvidt det bør avholdes slik folkeavstemning (eller, i DNs tilfelle, hvordan du ville stemt i en slik avstemning).

I DNs avstemning synes det ikke å være noen sperre overhodet mot at samme person kan stemme et ubegrenset ganger. Nettavisen opplyser at de har lagt inn noe sperre mot dette, men at den kan omgås (etter alt å dømme relativt enkelt). Og i motsetning til TV2/DN som hadde sin avstemning som et påheng til en nyhetsartikkel om Frps utspill, så slo Nettavisen dette opp som en egen artikkel med direkte oppfordring (og profilering både på egen forside og på sosiale medier) om at alle skulle gå inn og avgi sin stemme.

Samtidig (og tilsynelatende som et forsøk på å avverge kritikken mot dem) presiserte Nettavisen at man egentlig ikke skulle ta resultatene deres så veldig alvorlig:

Avstemningen i denne saken er uhøytidelig, og er ment for å ta tempen på leserne våre. Det er en svakhet i avstemningen, noe flere har gjort oss oppmerksomme på, men vi håper folk ikke vil misbruke denne svakheten.

Ikke så uhøytidelig likevel?

Men til tross for disse temmelig kraftige betenkelighetene, så valgte – utrolig nok – Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum å legge tallene uforbeholdent til grunn for sin kommentarartikkel om folkeavstemnings-spørsmålet:

Snart vil 100.000 ha stemt for folkeavstemning om Syria-flyktninger hos Nettavisen. De fleste av dem ønsker ikke flere flyktninger. Tre av fire som har stemt på nettet ønsker en folkeavstemning, og det sammenfaller med resultatet fra andre målinger. Engasjementet er voldsomt, men møter en kald skulder hos den politiske eliten.

Her er det altså ikke et snev av forbehold, verken om de generelle manglene ved slike avstemninger eller om de konkrete svakhetene som Nettavisen selv påpeker at gjør avstemningen sårbar for manipulering. Tvert imot underbygger Stavrum resultatene med henvisning til at de «sammenfaller med resultatet fra andre målinger» (uten å presisere hvilke målinger dette dreier seg om).

På forespørsel fra undertegnede opplyser Stavrum at det er snakk om to «sammenfallende» målinger: De nevnte nettavstemningene hos DN og TV2.

Det burde være rimelig åpenbart at hvis du gjennomfører en måling med en fullstendig sviktende metodikk, så blir ikke resultatene dine troverdige bare fordi de «sammenfaller» med andre målinger som er utført med nøyaktig samme metodikk (og trolig et betydelig overlapp også i hvem som besvarte undersøkelsen).

Samtidig har vi (som Nettavisen formodentlig kjenner til) et par noenlunde pålitelige meningsmålinger fra mai, som viser en (tildels knapp) overvekt av folk som sier ja til å ta imot 10.000 flyktninger. Norstats måling for NRK i starten av mai ga 51% ja mot 38% nei, mens InFacts meningsmåling for Dagbladet et par uker senere viste 47% ja mot 44% nei.

Det fremstår som svært lite sannsynlig at det skulle blitt en radikal forskyvning i favør av Nei-siden i løpet av de siste ukene – ikke minst når begge disse målingene ba folk ta stilling til 10.000 syrere over 2 år, mens den endelige avtalen opererer med et betydelig redusert på 8.000 over 3 år. Uansett hva folk måtte mene om folkeavstemning (noe Nettavisens avstemning forteller oss fint lite om), er det altså ingen troverdige holdepunkter på at det skulle være noe stort flertall som går mot forliket om 8.000 syrere.

Men hva var egentlig spørsmålet?

Og når Stavrum mener å vite at «De fleste [som har stemt for folkeavstemning i Nettavisens avstemning] ønsker ikke flere flyktninger«, fremstår dette som en totalt fiktiv påstand grepet ut av løse luften, all den tid spørsmålet folk svarer på utelukkende handler om for/mot folkeavstemning. Stavrum argumenterer jo selv for en folkeavstemning samtidig som han opplyser at han ville stemt for mottak av flyktninger, så det er vanskelig å se hvordan han kan vite hvor mange Nettavisen-lesere som stemte for folkeavstemning ut fra samme utgangspunkt.

Uviktig for sentrum?

Det oppgis forøvrig heller ikke noen som helst empiri eller annen begrunnelse for Stavrums påstand om at Syria-spørsmålet «oppleves som en stor sak av noen ganske få – nemlig de som stemmer på fløypartiene. For sentrumsvelgerne har det stort sett handlet om det politiske spillet på Stortinget mellom posisjon og opposisjon.» (På forespørsel oppgir Stavrum at påstanden baserer seg på «engasjement i kommentarfelt og at FrP og SV brøt forhandlingene + er generelt mest opptatt av innvandring«.)

Folkeavstemning med tilbakevirkende kraft?

Stavrum avrunder med et hjertesukk over at «I Norge har ikke folket noe det skal ha sagt i spørsmålet om folkeavstemninger. Det er – utrolig nok – Stortinget som avgjør den saken.» At man ikke kan kreve folkeavstemning om hvorvidt det skal være mulig å kreve folkeavstemning, er vel omtrent like naturlig og forventet som at 16-åringer ikke kan stemme over hvorvidt stemmerettsalderen skal senkes til 16 år. Men å si at «folket ikke har noe det skulle ha sagt om folkeavstemninger» er selvsagt bare tøv – de som ønsker økt bruk av folkeavstemninger kan påvirke det ved å si sin stemme til partier som SV, MDG og FrP, som alle har dette programfestet i ulike former.

Løgn, forbannet løgn, og nettavstemninger

Det er fullt mulig å argumentere prinsipielt for at Norge bør innføre økt bruk av nasjonale folkeavstemninger (f.eks. etter sveitsisk modell) – selv om det er litt vanskeligere å forklare hvorfor denne konkrete saken, i motsetning til diverse andre omstridte politiske spørsmål, skiller seg ut så mye at det fortjener å avgjøres ved folkeavstemning.

Men det vitner ikke om spesielt stor tiltro til egne argumenter om saken når man – istedenfor å la argumentene stå på egne ben – velger å understøtte dem med resonnementer og «statistikk» som er åpenbart ugyldige.

Personlig synes jeg (og flere med meg) at det er kritikkverdig av seriøse medier engang å invitere til nettavstemninger i denne typen spørsmål, når de vet hvor stor sjanse det er for at resultatene kan manipuleres og deretter presenteres som «En undersøkelse gjennomført av ___». Dersom man faktisk ønsker å kunne si noe om folkemeningen i en bestemt sak, får man ta seg råd til å gjennomføre en skikkelig meningsmåling, og ikke en såkalt «uhøytidelig» (les: ubrukelig) nettavstemning.

I slike tilfeller kan dog mediene i det minste dekke seg bak fikenbladet om at de har gjort det klart at avstemningen er «uoffisiell» eller «uhøytidelig», og at den bare er ment som et trivielt påheng til en nyhetsartikkel. Men det hører heldigvis til sjeldenhetene at en ansvarlig sjefredaktør ikke evner (eller ikke gidder) å skille mellom faglig holdbare meningsmålinger og useriøse nettavstemninger.

Når en redaktør baserer en hel kommentarartikkel på en slik måling (uten noe snev av forbehold om metodikkens og resultatenes manglende gyldighet) – da er det på høy tid å ta til motmæle før vi ender opp med en snik-nettavstemningisering av hele den offentlige debatten, der spekulative tall ukritisk slenges veggimellom uten noe hensyn til forsvarlig metodikk.

Les også Stavrums tilsvar, min kommentar til tilsvaret, og min (forsinkede) avrunding av temaet.

Les også: Nei, de fleste båtmigrantene er IKKE fra Gambia

Les også: Ikke stol på det folk sier på nettet