Politisk innhold, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Artikkelen er også publisert i litt kortere versjon på Dagbladet.no, og i sterkt forkortet versjon i papiravisen.

NRKs partilederdebatt fra Arendalsuka hadde knapt nok rukket å slukke mikrofonene før alle store nettaviser fyrte løs med sine vurderinger av de enkelte partiledernes innsats, og diverse sosiale media-feeder flommet over av partimedlemmer som stolt formidlet at den-og-den avisen hadde kåret nettopp deres partileder til «debattens vinner».

NRKs valgkampredaksjon utmerket seg for anledningen som verst i klassen hva angår useriøst personfokus. Allerede før debatten startet spurte man seerne om «hvem de heier på», med et sett plakater over slagordene «I’m with [Erna/Bjørnar/Trine/osv]». Under debatten ble alle som gikk inn på nrk.no oppfordret til å stemme over hvilken av partilederne som «gjør det best i debatten» – og når man skulle oppsummere og analysere debatten i etterkant, valgte NRKs reporter gjentatte ganger å trekke frem hvem som hadde «tapt» og «vunnet» debatten ifølge denne nettavstemningen.

Noen hadde tydeligvis innprentet ham at man skulle følge Nettavisens linje med å konsekvent dekke seg ved å beskrive målingen som «uhøytidelig», og det ble også innledningsvis mumlet om at «dette er ikke et representativt utvalg». Dette er imidlertid et totalt utilstrekkelig fikenblad, når vi vet hvordan nettavstemninger generelt gir resultater som helt mangler troverdighet – og som ofte er de stikk motsatte av hva man finner gjennom seriøse målinger. (Jeg har brukt så mye plass i tidligere runder på å beskrive og forklare dette i detalj, at jeg ved denne anledningen nøyer meg med å henvise til tidligere tekster.)

Da blir det grunnleggende useriøst å bruke slike resultater som utgangspunkt for noen som helst konklusjon eller diskusjon. Og når selv Nettavisen har trappet ned på (men ikke avskaffer) det å lage nyhetsoppslag basert på nettavstemningsresultater, er det forstemmende å se landets allmennkringkaster følge i deres gamle fotspor og publisere artikler om at «Erna og Jonas ble seernes favoritt«, med en unnselig og bortgjemt referanse til «NRKs uhøytidlige konkurranse» som den eneste tingen som gir leserne noen mulighet til å se forskjell på om artikkelen omtaler en seriøs, faglig gjennomført meningsmåling eller en useriøs tullemåling.

Men om NRK var alene om å rangere debattantene ved hjelp av slike tullemålinger, er det heller ingen grunn til å være særlig begeistret over den øvrige dekningen av debatten og terningkastene over partilederens innsats. Nettavisen er i hvert fall forbilledlig tydelige og ærlige på at de bare har forsøkt å vurdere form og fremføring, og ikke politisk substans: «Vurderingene er gjort ut fra hvordan partilederne framsto på skjermen, hvor offensive og troverdige de virket – og hvordan de nådde fram til velgerne med budskapet sitt. Innholdet i selve politikken, hvor enig eller uenig man kan være i den, er forsøkt holdt utenfor.» (Dette er så gjennomført at man til og med setter av én linje i hver vurdering til å beskrive partilederens klær – noe som atttpåtil er heller overflødig, når samtlige partiledere også er avbildet i halvfigur.)

Og de andre avisenes kommentatorpaneler legger seg i praksis stort sett på samme linje: VG gir Erna Solberg trekk for å «bli for ordrik når hun kommer på defensiven«, Dagbladet slår fast at Siv Jensen «ikke maktet å få eierskap til noen av temaene i den første delen av debatten» men «løftet seg voldsomt [da hun] maktet å få verdidebatten til å handle utelukkende om innvandring«, Aftenposten gir en «ukonsentrert» Knut Arild Hareide bunnkarakter etter at han «ikke benyttet muligheten i duellen med Jensen, [der han] kunne kjørt mye hardere på å løfte frem KrFs kjerneverdier«, og NTB leverer en oversiktlig sammenfatning av de ulike avisenes dommer, oppsummert med at «Avisene kårer Støre til debattens vinner».

Nå er det selvsagt ikke sånn at slike vurderinger og rangeringer automatisk er uinteressante eller irrelevante. Dersom man skal analysere valgkampen, er det klart relevant å se på hvor godt de ulike politikere klarer å kommunisere sitt budskap til velgerne, og forsøke å artikulere hvorfor og på hvilken måte de lykkes eller mislykkes.

For de som ikke så debatten, kan det ha verdi å få et visst overblikk over hvem som gjorde et godt inntrykk på seerne og hvem som gjorde en dårlig figur – og også for de som så på, kan det ha en viss interesse å lese kommentatorens terningkast og sammenligne dem med egen vurdering, på samme måte som når du leser sportsjournalisters utdeling av karakterer til hver enkelt spiller i en fotballkamp du nettopp har sett.

Men: Som velgeropplysning til usikre velgere som forsøker å finne ut av hvilket parti de skal stemme på, er slike rangeringer av helt marginal verdi. Og når denne typen terningkasting og kåringer får så stor plass i dekningen som det har fått nå, så er det overhengende fare for at denne oppmerksomheten om form og stil, ender opp med å skygge for det faktiske innholdet i politikken som de ulike partiene representerer.

Det er sant at partilederes opptreden – deres evne til å argumentere saklig og logisk, til å anerkjenne dilemmaer og motstridende syn, og så videre – har en viss selvstendig relevans for hvem man velger å stemme på, ved at det kan fortelle noe om deres personlige egenskaper som er genuint relevant for velgerens avgjørelse om å gi partiet en innflytelse som kanskje resulterer i en statsråd- eller statsministerpost.

Og ja da, retorisk fremførelse er også en reell del av en topp-politikers oppgaver: Churchills taler under krigen inneholdt lite håndfast praktisk politikk, men var likevel en essensiell del av hans statsministergjerning, ved at de oppildnet og motiverte befolkningen til fortsatt innsats. Og også i mindre dramatiske tider, kan politikeres uttalelser påvirke holdninger i befolkningen og folks adferd i hverdagen (på godt og vondt).

Men kjernen i politikk, og i forskjellene mellom hvilke partier som sitter ved makten, handler om de reelle lover og regler som man innfører, avskaffer eller endrer, eller andre politiske vedtak som styrer myndighetenes opptreden og fokus. Og selv om politisk retorikk også spiller en vesentlig rolle i slike sammenhenger, vil det i all hovedsak være som et middel til å formidle sitt budskap og overbevise andre om hvor fortreffelig det er.

Slik retorisk formidlingsevne er selvsagt et nødvendig middel for ethvert politisk parti – det hjelper ikke å ha tidens beste og mest treffsikre politikk, dersom du ikke klarer å overbevise andre politikere og velgere om å gi deg støtten du behøver for å faktisk sette den ut i livet. Men det er like fullt et middel for å oppnå den innflytelsen du trenger for å gjennomføre den praktiske politikken som har reelle konsekvenser for samfunnet og for enkeltborgernes liv.

Det er direkte farlig dersom det fester seg en (uttalt eller uuttalt) oppfatning om at dyktighet i å formidle sitt politiske budskap, er viktigere enn hva dette budskapet faktisk innebærer. Det hjelper ikke (eller burde ikke hjelpe, fra ethvert rasjonalt analytisk ståsted) om en partileder er fremragende dyktig til å argumentere for sin ønskede politikk, dersom denne politikken samtidig er dypt skadelig og negativ.

Og i langt flere tilfeller vil det ikke være noe åpenbart fasitsvar på at den ene politikken er riktig og den andre feil. De fleste politiske avgjørelser handler om en avveining av ulike interesser, der alle løsninger fører med seg både fordeler og ulemper. Noen ganger vil ulempene være så store og alvorlige at det blir helt urimelig å velge dette alternativet på bekostning av de som rammes negativt, men i all hovedsak må den enkelte velger ta et valg basert på sin egen vektlegging av konkurrende ideologiske og praktiske momenter

Da vil medias rolle enten være å ta en (delvis subjektiv) stilling til hvilken løsning som er å foretrekke, eller å bare presentere leserne for en mest mulig presis gjennomgang for argumentene pro og kontra – ikke å la halen logre med hunden ved å snakke som om Støres skattepolitikk skal bedømmes ikke ut fra selve argumentene, men ut fra hvor godt han fremfører dem. De politikerne som er dyktigst til å kommunisere budskapet sitt til velgerne, vil allerede få en stor fordel i valgkampen gjennom nettopp dette – det blir en helt urimelig Matteuseffekt dersom de skal få en ytterligere drahjelp ved at mediene kårer dem til debattvinnere, primært basert på deres retoriske evner.

Og jeg strever også med å skjønne hvem som skal være målgruppen for kommentatorers utroping av ‘vinnere’ og ‘tapere’, og partikaniners heseblesende liking-og-deling av 5-ere og 6-ere. Forventer man at de velgerne som fortsatt sitter på gjerdet og er usikre om de skal stemme på SV, vil la seg overbevise ikke av at de selv synes at Audun Lysbakken gjorde en god figur på TV, men av at de leser at Aftenpostens medarbeidere roser hans opptreden?

Det er helt rimelig å være litt skeptisk til diverse meningsmålinger som viser at x% av velgere ønsker seg mer substans og fokus på politisk innhold i valgkampen – dette kan meget vel være tall som er litt kunstig høye fordi det er fort gjort å (bevisst eller ubevisst) fremstille seg selv som mer saksorientert og dypsindig enn man egentlig er i praksis. Men også blant den gruppen av velgere som setter pris på mer halloi og sirkus i valgkampen, fremstår det som mindre sannsynlig at de vil la seg påvirke nevneverdig av medienes dom over hvem som fremsto med mest snert og driv i en debatt som de selv aldri fikk med seg.

Det er lett for presse og pressefolk – som selv bedriver et yrke som i stor grad handler om språklig uttrykksevne – å gå seg fast i et overdrevent fokus på politikeres retoriske og mediestrategiske valg, som ofte vil være lettere tilgjengelige og ligge tettere opp til deres egen spesialkompetanse, enn tørre detaljer om forskriftsendringer og justeringer i fordelingsnøkler. Slik får vi f.eks. store oppslag om Siv Jensen forslag om å stille norskkrav for å kunne motta velferdsytelser, uten at jeg til dags dato har fått med meg at noen journalister har stilt de åpenbare oppfølgingsspørsmålene om hvordan dette konkret og praktisk skal fungere.

Slike debattrangeringer er også kjærkomment billig stoff for avisene å produsere – det krever selvsagt en grad av forhåndskunnskap, kompetanse og analytisk evne hos terningkasterne, men når først disse forutsetningene er på plass, trengs det ikke stort mer enn å følge med på halvannen times debatt og deretter (eller underveis) fyre løs tankene sine på tastaturet. Det krever ingen graving i arkiver, lange mailutvekslinger for å innhente informasjon fra ulike kilder, eller kontroller av at alle opplysninger og sitater er korrekt gjengitt – og innebærer dermed heller ingen risiko for å bli tatt for å ha skrevet noe som er kategorisk feilaktig eller villedende.

Og når det reelt sett er små forskjeller mellom mange partier på flere viktige politikkområder, er det åpenbart fristende å plukke den lavthengende frukten og skildre kontrasterende debattteknikker og mediestrategier. Men nettopp i en slik tid med (en del) tåkete skillelinjer mellom partiene, kunne det vært ønskelig om mediene brukte litt mer sendetid og spalteplass på å undersøke og opplyse velgerne om disse skillene, fremfor å fokusere på overfladiske debattopptredener.