Terningkasttyranniet

Her er den sterkt forkortede versjonen av denne teksten, som ble publisert i Dagbladets papirutgave.

Rangeringer av partiledernes form og stil må ikke skygge for det faktiske innholdet i politikken de ulike partiene står for.

Mandagens partilederdebatt på NRK var knapt avsluttet før mediene fyrte løs med sine vurderinger av de enkelte partiledernes innsats, og sosiale medier flommet over av folk som stolt formidlet at nettopp deres partileder var kåret til «debattens vinner».

NRK selv utmerket seg negativt ved å bruke mye tid og plass på sin såkalt «uhøytidelige» nettavstemning på nrk.no over hvilken partileder som «gjør det best i debatten» – selv om slike selvselekterte nettavstemninger er notorisk upålitelige og kjent for å gi resultater som avviker voldsomt fra det man ville fått ved en seriøs faglig meningsmåling.

Men om NRK var alene om å rangere debattantene ved hjelp av slike tullemålinger, er det heller ingen grunn til å være særlig begeistret over den øvrige dekningen og terningkastene over partiledernes innsats. VG, Dagbladet, Aftenposten og Nettavisen fokuserte alle i varierende grad på deltagernes debatteknikk og fremtoning, og ga Solberg trekk for å være for «ordrik», bunnkarakter til en «ukonsentrert» Hareide, og honnør til Siv Jensen for at hun «maktet å få verdidebatten til å handle utelukkende om innvandring».

Slike vurderinger er selvsagt relevante hvis man skal analysere valgkampen og finne ut hvilke politikere som lyktes best med å kommunisere sitt budskap til velgerne.

Men som velgeropplysning til usikre velgere som forsøker å finne ut av hvilket parti de skal stemme på, er slike rangeringer av helt marginal verdi. Og når slike kåringer og terningkast får så stor plass i dekningen, risikerer man at oppmerksomheten om form og stil ender opp med å skygge for det faktiske innholdet i politikken de ulike partiene står for.

Jo da, partilederes opptreden og retorikk har en viss selvstendig relevans for hvem man velger å stemme på – det kan fortelle noe om deres personlige kvaliteter, og politikeres taler kan påvirke direkte folks holdninger og adferd i hverdagen.

Men kjernen i politikk handler om de reelle lover og regler som man innfører eller avskaffer, og andre politiske vedtak som styrer myndighetene. Og i denne sammenheng er politisk retorikk et middel til å overbevise andre om hvor fortreffelig politikken din er – selvsagt et nødvendig middel for å oppnå den nødvendige innflytelsen for å sette den ut i livet, men like fullt et middel og ikke et mål i seg selv.

Det er direkte farlig hvis det fester seg en oppfatning om at dyktighet i å formidle sitt politiske budskap, er viktigere enn hva dette budskapet faktisk innebærer. Det hjelper ikke om en partileder er fremragende dyktig til å argumentere for sin politikk, dersom denne politikken samtidig er dypt skadelig.

Og i langt flere tilfeller vil politiske valg ikke handle om at én politikk er soleklart riktig og andre er feil, men om ulike løsninger som alle fører med seg både fordeler og ulemper, der man må foreta en avveining mellom ulike alternativ og den enkelte velgers prioriteter og ideologiske grunnsyn vil gi ulike konklusjoner.

Da vil medias rolle enten være å komme med en (delvis subjektiv) anbefaling om hvilken løsning som er å foretrekke, eller å bare gi leserne en mest mulig presis gjennomgang av argumentene for og mot – ikke å la halen logre med hunden ved å snakke som om Støres skattepolitikk skal bedømmes ikke ut fra selve argumentene, men ut fra hvor godt han fremfører dem.

Reklamer