«Status ytringsfrihet» – nok en gang

På onsdag presenterte «Status Ytringsfrihet»-prosjektet sin sluttrapport. Etter å ha slaktet betydelige deler av den forrige rapporten, så måtte jeg jo gjøre ihvertfall en skumlesning av de delene som dreier seg om de samme temaene også i sluttrapporten – især når forfatternes eneste respons på min kritikk var å be meg om å lese neste rapport.

Også dette innlegget utviklet seg etterhvert til å bli ganske så langt. Alle som måtte falle av lasset underveis oppfordres sterkt til å ihvertfall få med seg den kortfattede oppsummeringen i aller siste underkapittel.

En forbedring – uten at det sier så mye?

Hovedinntrykket av de delene av rapporten som jeg har lest er at det er mindre å utsette på denne rapporten enn på den forrige. Forfatterne har i noe mindre grad støttet seg på de delene av spørreskjemaet som var befengt med størst metodiske svakheter, og har i større grad understreket de ulike tolkningene av resultatene som er mulig å gjøre – f.eks. når de skriver (om resultatene som viser at mange pålegger seg selv sosiale begrensninger i sine ytringer).

På den ene siden kan selvbegrensning bidra til et bedre og mer saklig debattklima. Når man behandler hverandre med respekt, og forsøker å unngå å såre og å støte, kan dette både føre til bedre debatter og til at flere vil delta.

På den andre siden kan selvbegrensning føre til stillhetsspiraler, det vil si en situasjon der mindretallet i mindre og mindre grad lar sin stemme høres, i lys av hvordan de bedømmer debattklimaet som omgir dem. Et viktig spørsmål er om selvbegrensning er et fenomen som fører til at bestemte grupper eller synspunkter blir underrepresentert.

Det er også langt færre tilfeller av at man uttrykker klar kritikk og moralsk skepsis mot holdninger som i realiteten er helt legitime eller endog ønskelige. I det hele tatt er fokuset i denne runden (ihvertfall i mediedekningen, som vi må anta at forskerne har hatt ihvertfall en god del påvirkning på) så markant ulikt fra forrige runde at man nesten ikke skulle tro at de bygget på nøyaktig det samme datasettet. Mens man i september var sterkt bekymret (på fullstendig sviktende empirisk grunnlag) over folks angivelige vilje til å innskrenke og begrense ytringsfriheten, har gjennomgangstonen i denne siste runden vært at folk i for stor grad er tilbakeholdne med egne ytringer pga. sosialt press. Man kan kanskje håpe at noe av kritikken som kom fra ulike hold har sunket inn og fått forskerne til å innse hvor dårlig belegg de hadde for sine opprinnelige analyser og påstander.

Samtidig er det vanskelig å finne noen direkte innrømmelser av den første rapportens alvorlige mangler, og flere av disse manglene gjentar seg også i denne. Selv om de ikke har forholdt seg individuelt til resultatene for spørsmålene om pressefrihet, akademisk frihet o.l. (som jeg altså påpekte at var formulert på en uhyre metodisk svak måte), så gjør de fortsatt bruk av disse resultatene ved å bake dem inn i en ‘ytringsfrihets-indeks’. Dette gjør at de slipper å ta for seg hver enkelt spørsmålsformulering og kan forsvare seg med at «Det er mindre interessant hvor stor andel av befolkningen som gir støtte til enkeltutsagnet om at rasistiske ytringer bør tolereres, enn hvilket mønster som fremkommer når respondentene tar stilling til et sett av ulike utsagn og arenaer» – men som jeg påpekte i forrige innlegg: Når man bare har ni (9) spørsmål å gå ut fra, så er det klart at validiteten av resultatet blir alvorlig påvirket hvis 4-5 av spørsmålene er stilt på en uklar måte som gir grunnlag for en rekke ulike tolkninger fra respondentenes side. I tillegg ser de ikke ut til å ha foretatt noen vekting av de ulike spørsmålene – noe som betyr at svaret «Jeg er helt uenig i at det skal være tillatt å håne religion [altså at man ønsker en klar innstramning av dagens lovverk]» gir nøyaktig like stort bidrag til en «restriktivt syn på ytringsfrihet»-score som svaret «Jeg er helt uenig i at pressens kildevern skal være absolutt i enhver sammenheng [altså at man ønsker å opprettholde dagens lovverk, som åpner for at kildevernet kan fravikes i visse særlige unntakstilfeller]». Det turde være åpenbart at dette alene gjør ‘ytringsfrihetsindeksen’ til et svært omtrentlig og upresist mål på folks holdninger, og at forskerne uttaler seg på svært tynt grunnlag når de konstaterer kategorisk at «Dette vil si at en større andel av befolkningen setter samfunnshensyn foran ytringsfrihetshensyn«.

Et annet problem som også går igjen i sluttrapporten er sammenblandingen av folks normative, moralske vurderinger (altså hvilke etiske vurderinger som de synes at bør være styrende for deres eget og andres valg), og deres juridiske vurderinger av hvordan lovverket helst bør utformes. I store deler av rapporten understreker forfatterne gjentatte ganger (slik de også gjorde i sitt debattinnlegg på Minerva) at de i det alt overveiende har bedt respondentene om å «vurdere det normativt, og ikke juridisk» – men så, i konklusjons-kapitlet, setter man plutselig og uten forvarsel igang med å diskutere juridiske begrensninger av ytringsfriheten:

Den andre normative posisjonen – «balance of harms»- tilnærmingen – oppfatter ytringsfriheten som verdifull og som et prinsipp som har krav på beskyttelse, men den godtar noen begrensninger i tilfeller der kostnadene for samfunnet (eller for individer eller grupper) oppfattes som større enn kostnadene som følger av ytringsfrihetens begrensning. I de fleste demokratiske land er ytringer som oppfordrer til vold og barnepornografi forbudt. Andre samfunns-hensyn, og særlig reguleringen av hatefulle ytringer, er gjenstand for kontroverser. En mulig begrunnelse for å begrense hatefulle ytringer er at slike ytringer utgjør et angrep på verdigheten til de som rammes, på deres grunnleggende sosiale status og deres anerkjennelse som likestilte personer som er berettiget til menneskerettigheter og konstitusjonelle rettigheter (Waldron, 2012).

Denne begrepssammenblandingen kulminerer like nedenfor, der de skriver (min uth.)

Betraktet fra et liberalt perspektiv vil nordmenns holdninger til ytringsfrihet kunne oppfattes som problematiske for individets frihet, mens sett fra en «balance of harms»-tilnærming vil de samme holdningene kunne tolkes som et uttrykk for befolkningens oppslutning til balansen mellom ulike hensyn som er iverksatt i Norge gjennom lovgivningens sosiale sanksjoner.

«Lovgivningens sosiale sanksjoner« er et begrep som verken jeg eller Google noensinne har vært borti før, og som jeg oppfatter som tvers igjennom (og utilsiktet) oksymoronisk. Jeg er vant til at «sosiale sanksjoner» refererer til nettopp de sanksjoner som ikke er hjemlet i lovverk, rettsvesen eller offentlig myndighetsutøvelse – og da blir det svært vanskelig å forstå hva «lovgivningens sosiale sanksjoner» er ment å skulle sikte til.

Ubehagelige reaksjoner på egne ytringer

Et av områdene som det har vært mest fokus på (både fra forskernes og medias side) i denne runden, er hva slags erfaringer folk har hatt med egen utøvelse av ytringsfrihet, og hvordan deres erfaringer og vurderinger har påvirket deres adferd. Disse temaene er drøftet i kapittel 4 i den opprinnelige rapporten, som jeg ikke har brukt tid på i mine tidligere innlegg – tildels fordi spørsmålene og tolkningene her er av betydelig høyere kvalitet. Spørsmålene er relativt entydige og lite egnet til å misforstås, og selv om dataene kan tolkes i flere ulike retninger, så er ihvertfall de fleste av tolkningene som fremsettes godt innenfor det som resultatene gir grunnlag for.

Kort fortalt har man målt:

  1. Hvor ofte ulike grupper (majoritet/minoritet, kvinne/mann) uttaler seg i sosiale medier eller andre offentlige kanaler
  2. Hvorvidt, og hvor ofte, de har blitt utsatt for ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha kommet med slike offentlige ytringer
  3. Hva disse ubehagelige eller nedlatende kommentarene var rettet mot
  4. Hvorvidt disse erfaringene kommer til å gjøre dem mer forsiktige med å si sin mening

(En kort meta-kommentar: Disse spørsmålene tar altså utgangspunkt i «ubehagelige eller nedlatende kommentarer«. Dette er et relativt godt og håndgripelig begrep, men blir samtidig innmari langt å skulle gjenta 50 ganger i mine drøftinger. Jeg kommer derfor (av hensyn til både min skriving og lesbarheten) til å konsekvent erstatte det med begrepet ‘hets’ (som jo er det vanligste begrepet som man bruker når snakker om f.eks. ‘netthets’). Leseren bes ha i mente at ‘hets’ altså skal forstås som synonymt med «ubehagelige eller nedlatende kommentarer», og altså favner noe videre enn det som ofte forstås med ‘hets’ i andre sammenhenger (der det gjerne må være litt grovere og/eller mer systematisk enn enkeltstående nedlatende kommentarer for å kvalifisere som ‘hets’).)

Resultatene viser at det er svært små variasjoner mellom de ulike gruppene når det gjelder hvor ofte de har opplevd hets. Både blant majoritetsmenn, majoritetskvinner, minoritetsmenn og minoritetskvinner er det omtrent 30% (av de som overhodet ytrer seg i slike kanaler) som oppgir at de har opplevd hets. De små variasjoner som finnes mellom gruppene peker mot at majoritetspersoner og menn er svakt overrepresentert blant de som har opplevd hets. (Tallene for bruk av sosiale medier er også sammenfallende for de ulike gruppene.)

Når man spør folk hvor mange ganger de har opplevd slik hets, er bildet litt mindre entydig, men nok en gang er variasjonene små, og det er ihvertfall ingen holdepunkter for å konkludere med at minoriteter eller kvinner er mer utsatt. Som forskerne selv påpeker, er dette et overraskende resultat, målt opp mot den utbredte oppfatningen og forventningen om at slike grupper er mer utsatt.

Når man så spør om grunnlaget for denne hetsen, finner man imidlertid betydelige forskjeller mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen. (Forskerne skriver også at man finner flere av de samme forskjellene mellom kvinner og menn, men disse resultatene presenteres ikke, så det er umulig for meg å kommentere eller ettergå dem.) Respondentene har blitt gitt en rad forskjellige kategorier (‘innholdet i argumentet’, ‘politisk ståsted’, ‘religion’, ‘hudfarge’, etc.) og blitt bedt om å krysse av for hva hetsen de har opplevd har vært rettet mot. (Det er litt uklart i hvilken grad man skal svare på en måte som er dekkende for all hetsen – på den ene side bes man om å oppgi hva denne hetsen «oftest» er rettet mot, mens samtidig presiseres det (med STORE BOKSTAVER) at man kan krysse av for flere alternativer. Den naturlige og mest rimelige tolkningen av dette er vel at man skal ta med alle former for hets som har vært signifikant til stede, men utelate former for hets som kun utgjør en ubetydelig del av totalbildet. Samtidig, når man gir slike litt motstridende instrukser, så må man ta høyde for at enkelte av respondentene vil misforstå, og enten krysse av for samtlige former for hets som de har opplevd, eller bare for den ene vanligst forekommende formen. [Oppdatert: Heller ikke forskerne ser ut å vite helt hva de selv mener – i Dagbladet skriver de at «20 prosent av kvinnene mot 4 prosent av mennene sier at de ubehagelige kommentarene de oftest får er rettet mot deres kjønn. » – til tross for at det riktige er at disse 20% sier at kjønn er én av de tingene som hetsen (oftest) er rettet mot.])

Den suverent vanligste kategorien både blant majoriteten og minoriteten er hets som retter seg mot ‘innholdet i argumentet ditt’. Omlag 2/3 oppgir dette som en ofte forekommende kategori, med små variasjoner mellom de to gruppene. For majoriteten er nest største og tredje største kategori ‘politisk ståsted’ (56%) og ‘personlighet/personlige egenskaper’ (30%). Her er tallene markant lavere for minoriteter, med hhv. 25 og 20%. Derimot oppgir minoritetene langt høyere tall for kategorier som nasjonalitet (44%), religion (36%) etnisitet (27%) og hudfarge (22%). Også hets basert på kjønn eller utseende er noe vanligere for minoriteter, og forskerne oppgir (men som sagt uten å gi oss noen tall) at disse kategoriene er «betraktelig» vanligere for kvinner enn for menn.

Avslutningsvis, på spørsmålet om folk vil bli mer forsiktige med å ytre seg pga. opplevd hets, er det ingen svært små og ikke-signifikante forskjeller mellom kjønnene,. Når vi sammenligner minoritetsbefolkningen med majoriteten, derimot, er det nesten dobbelt så mange (36% om 19%) som sier at de vil bli mer forsiktige.

Så oppsummert: Ut fra tallene i undersøkelsen, finner vi at

  • Alle grupper opplever omtrent like mye hets
  • Det er tildels store forskjeller i innholdet i denne hetsen mellom alle de ulike gruppene
  • Minoriteter blir i større grad mer forsiktige med å uttale seg, mens det ikke er noen forskjell mellom kvinner og menn.

Minoriteten av minoriteten?

Men så må vi ta en runde på definisjoner her. Majoritetsutvalget er hentet fra TNS Gallups befolkningspanel. Rapporten skriver at ‘ikke-vestlige’ innvandrere og deres norskfødte etterkommere er ‘underrepresentert’ i dette utvalget, men de er altså inkludert – dvs. at det som både jeg og forskerne har omtalt som ‘majoritetsbefolkningen’ faktisk også inkluderer (noen få) folk som er ‘synlige’ minoriteter.

For å kompensere for denne underrepresentasjonen  – og for å undersøke minoritetsgruppen spesifikt – har forskerne sendt undersøkelsen til et utvalg av 5000 ‘ikke-vestlige’ innvandrere med minst 5 års botid, samt barn av to slike innvandrere. («Ikke-vestlige innvandrere» er her definert som innvandrere fra Asia, Afrika og Øst Europa – og inkluderer altså polakker, israelere og eks-jugoslaver, men ikke meksikanere, chilenere, fargede amerikanere, eller muslimske franskmenn.)

Men av disse 5000 tilfeldig utvalgte minoritetsnordmennene, var det bare femten – sier og skriver femten – prosent som svarte på spørreskjemaet. I tillegg var det en betydelig skjevfordeling mellom opprinnelseslandene, der svarandelen for polakker, russere og baltere var mellom halvannen og to ganger så høy som snittet. (Aller høyest svarprosent hadde estere, som utgjør noen få promille av innvandrerbefolkningen.) Viktige minoritetsgrupper som somaliere, vietnamesere, og pakistanere, derimot, er underrepresentert, med en svarprosent på hhv. 7, 8 og 9% Forskerne har forsøkt å kompensere for dette ved vekting av resultatene, men konsekvensen er like fullt at svarene for de underrepresenterte gruppene blir enda mindre robuste. Og ikke bare utgjør pakistanere, somaliere og vietnamesere de tre større gruppene av annengenerasjons-innvandrere i Norge, men de er også blant de mest synlige innvandrergruppene, både ift. hvorvidt de selv oppfatter seg som en minoritet i Norge, og med hensyn til i hvilken grad de oppfattes som minoritet av andre. Polakker og baltere – sørlig de som tilhører andregenerasjon og er født og oppvokst i Norge – vil i mye større grad «gå i ett» med majoritetsbefolkningen, og eventuelle forskjeller mellom hvordan minoriteter og majoritet behandles kan antas å være mye mindre synlige i disse gruppene. Da blir det ytterligere problematisk at vi sitter igjen med svarprosenter på under 10% for flere av de gruppene som det er aller mest relevant å måle. Forfatterne sier riktignok at:

Med den lave svarprosenten er minoritetsundersøkelsen altså ikke representativ for befolkningen av «ikke-vestlige» innvandrere og etterkommere i Norge. Snarere må dette betraktes som et «eliteutvalg» innenfor denne gruppen; en relativt høyt utdannet gruppe med gode språkferdigheter. Dette innebærer at vi må ta sterke forbehold i de analysene vi gjør.

men det er likevel all grunn til å stille spørsmål ved om det overhodet er riktig å legge disse tallene til grunn for en situasjonsbeskrivelse. En ting er at det er skjevfordelt mot høyt utdannende etterkommere, men vi må også ta høyde for at det kan være andre (skjulte) skjevfordelinger, f.eks. ved at de som er mer utsatt for hets er overrepresenterte (eller eventuelt underrepresenterte) blant de som svarer. Når 70% svarprosent anses som en smertegrense for gyldige resultater i andre sammenhenger, så burde 15% vurderes som så håpløst lavt at «sterke forbehold» ikke er nok – særlig ikke når man lenger ut i rapporten (utenfor metodekapitlet som de færreste gidder å lese uansett) nøyer seg med å forklare at:

[D]et [er] viktig å minne om at vi her sammenligner et representativt majoritetsutvalg med det vi kan kalle et eliteutvalg blant minoritetene. I minoritetsutvalget finner vi personer med mer enn 5 års botid, med en over-representasjon av etterkommere og personer med høyere utdannelse. Vi kan dermed anta at vi vil finne en høyere andel aktive meningsytrere i dette utvalget enn det vi ville funnet i et helt representativt minoritetsutvalg.

Her fremstilles det som ut utvalgets eneste svakhet er at det er plukket ut fra en «elitegruppe» av minoriteter, og man nevner ikke et pip om at man også har endt opp med en betenkelig lav svarprosent innenfor eliten, noe som igjen gjør at det er all grunn til å frykte at utvalget heller ikke er representativt for ‘minoritetseliten’. I sluttrapporten er alle forbehold om minoritetsutvalget fullstendig fraværende i kapittel 8 om dette temaet, og det er utelukkende de som leser metodekapitlet i rapportens appendiks som får vite om disse forbeholdene.

Så konklusjonen er at vi må behandle resultatene – ihvertfall de som sammenligner minoritet med majoritet – med adskillig skepsis, især fordi vi ikke kan si noenting sikkert om hvilken retning en eventuell skjevfordeling vil slå ut. Resultatene kan kanskje ha en viss verdi som en pekepinn på hva man bør forske videre på, men det er aldeles ikke grunnlag for å omtale denne delen av studien som «en grundig empirisk gjennomgang» eller «undersøkelser som gir ordentlige svar på ting«.

Men det som tallene forteller oss – hvis vi lukker øynene for disse alvorlige forbeholdene – er altså at kvinner og menn opplever like mye hets, og blir i like stor grad påvirket av det til å bli mer forsiktig, slik at den eneste målbare forskjellen mellom kvinner og menn i samme gruppe ligger i hva hetsen retter seg mot. For minoriteter viser tallene at også de får samme mengde hets som andre, men at det her er forskjeller både i innhold og i hvordan det påvirker deres fremtidige adferd.

Nå begynner kanskje leseren å irritere seg over at jeg insisterer på å gjenta disse funnene enda en gang, når jeg allerede har formidlet dem klart og tydelig gjentatte ganger og alle leserne burde ha klart å få dem med seg. Vel, grunnen er simpelheten at rapportens egne forfatterne ikke synes å ha evnet å få dette med seg!

Hva sier tallene, og hva sier forskerne?

La oss starte med svarene på spørsmålet «Har opplevelsen med ubehagelige eller nedlatende kommentarer gjort at du kommer til å være mer forsiktig med å si din mening offentlig?» Her påpeker forskerne selv at det er «små kjønnsforskjeller». De nøyaktige tallene er 16% for menn mot 20% for kvinner (34% mot 38% for minoritetsutvalget) – en forskjell som ikke bare er liten i utgangspunktet, men som også ligger langt, langt innenfor de statistiske feilmarginene. På dette spørsmålet opererer man nemlig med et majoritetsutvalg på bare 122 personer (59 menn og 63 kvinner) (uten at det gis noen forklaring på hvorfor befolkningen plutselig har krympet med 50% fra forrige spørsmål). Med et så lite utvalg snakker vi om en feilmargin på ca. 9%, og forskjellene mellom kjønnene må i praksis helt ses bort fra.

OK, men det er vel greit nok, når forskerne sier ifra klart og tydelig at «For kvinner gir slike erfaringer seg ikke utslag i større grad av tilbaketrekning fra ordskiftet enn det vi finner hos menn.«? Ja, de gjør det i sin rapport fra september – men så, på side 47 i sluttrapporten, (etter å ha drøftet at kvinner scorer lavere på vilje til å uttrykke seg til tross for faren for sosiale sanksjoner og reaksjoner), så presterer forskerne å skrive (min uth.):

Vi bør også se kvinners lavere deltagelse i lys av funnene i rapporten om holdninger til og erfaringer med erfaringer med ytringsfrihet i befolkningen der vi viste at kvinner oftere får nedlatende og ubehagelige kommentarer knyttet til kjønn og utseende enn det menn får, og at de oftere blir mer forsiktige med å uttale seg etter slike opplevelser (Staksrud et al., 2014: kapittel 4).

Kilden her (Staksrud et al., 2014: kapittel 4) er altså prosjektets forrige delrapport, som eksplisitt og uttrykkelig konkluderer ut fra sine tall at kvinner ikke blir mer forsiktige pga. hets oftere enn menn – likevel klarer de samme forskerne å påstå det stikk motsatte, med den forrige rapporten som kilde! Samme påstand gjentas i forskernes formidlingskronikk i Aftenposten samme dag som rapportlanseringen:

Blant den tredjedelen som hadde opplevd ubehagelige kommentarer, sa 19 prosent at de var blitt mer forsiktige med å ytre seg etter opplevelsen. Kvinner og etniske minoriteter oppgir imidlertid å ha blitt mer forsiktige etter ubehagelige opplevelser enn menn i majoritetsbefolkningen.

Og når forskerne snur opp-ned på sine egne resultater på denne måten, så er det jo ikke rart at andre kommentatorer følger etter, som når Dagbladets Martine Aurdal skriver i sin kommentar samme dag (med innledningen «Endelig vet vi hvorfor kvinner og minoriteter er underrepresentert i den offentlige debatten«) at (min uth.):

Både Muhammed, Kari og Fatima vegrer seg nemlig neste gang de vurderer å uttale seg. Både kvinner og minoriteter forteller i rapporten at negative erfaringer har gjort dem mer forsiktige med å ytre seg, de tar større hensyn til hvordan ulike grupper vil oppfatte det de uttaler.

Og mine forsøk på å påpeke at tallene i prosjektets «grundige empiriske gjennomgang» (sitat fra samme kommentar) slettes ikke ga noen dekning for denne påstanden, ble bare møtt av ‘Jammen, forskerne sier at det er sånn’.

[Oppdatert: I kronikk-duell med Kjetil Rolness gjentar forskerne nok en gang denne kapitalt feilaktige påstanden: «Forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder om de er blitt mer forsiktige etter slike opplevelser, er derimot signifikant. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige, og flere av kvinnene (14 mot 7 prosent) sier at de ikke vet.«]

[Oppdatert igjen: Etter å ha fått servert argumentene for hvorfor denne forskjellen  med teskje av Rolness (forøvrig akkurat de samme argumentene som jeg selv allerede hadde lagt frem gjentatte ganger for de samme personene på Twitter), går rapportforfatteren helomvending og «beklager feil fremstilling av signifikans på dette punktet i vår kronikk«. De uriktige setningene er også fjernet fra sluttrapporten (og pussig nok har man i samme slengen tilføyd setningen «Dette er det behov for å undersøke nærmere gjennom videre studier.»)]

[Oppdatert: Også Aftenpostens Joacim Lund lar seg villede av forskernes kronikk: «I forrige uke kom rapporten Status for ytringsfriheten i Norge. Den bekreftet at disse historiene ikke bare var personlige anekdoter. Hele grupper, som kvinner og ulike typer minoriteter, kvier seg for å ytre sin mening etter ubehagelige opplevelser. Og i dag fikk jeg være flue på veggen hos statsministeren igjen.»]

Og ikke nok med det: Også resultatet som viser at alle de ulike gruppene får like mye hets (dog med ulikt innhold) blir snudd på hodet av forsker Arnfinn Midtbøen, som til Vårt Land uttaler (korrigert i ettertid, etter henvendelse fra undertegnede) at:

– Etniske og religiøse minoriteter får oftere ubehagelige og nedsettende kommentarer når de uttaler seg i offentligheten, enn det majoritetsbefolkningen gjør.

(…)

Dette er spesielt problematisk fordi vi ser at omkostningene ved å delta ikke er jevnt fordelt, mener forskeren. Han viser til at ubehaget spesielt retter seg mot kvinner og minoriteter, og gjør at de blir forsiktigere med å ytre seg.

Og samme feilaktige påstand går igjen hos blogger og halv-fast-spaltist Jenny Jordahl i Aftenposten (min uth.):

Rapporten viser nemlig at kvinner og folk med minoritetsbakgrunn synes det er litt vanskeligere å ytre seg enn det andre gjør.

Det er fordi mange i samfunnet er i overkant opptatt av akkurat det at de er kvinner eller tilhører en minoritet.

Så opptatt er de av det, at de velger å ta det med når de kritiserer det kvinnen eller minoritetspersonen har sagt eller ment. Ubegrunnet og begrunnet kritikk om hverandre. Da blir det jo en skikkelig smørje.

Når du er kvinne eller i minoritet får du altså mer motstand enn du ville fått om du var noe annet, som for eksempel en isbjørn, men la oss for realismens skyld si en ikke-religiøs hvit nordmann.

Alt dette til tross for at det rapporten ‘viser’ (hvis vi velger å stole på tallene) er at de får like mye ubehagelig og nedlatende motstand (om enn i en annen, og kanskje alvorligere form).

Man kan virkelig lure på som er vitsen med å bruke tid og forskningmidler på denne typen undersøkelser, hvis forskerne skal gjengi og formidle tallmaterialet på en slik lemfeldig og uriktig måte.

Hva er mest personlig, og hva er saksorientert?

Men en av de forskjellene som forskerne altså faktisk har funnet i sitt tallmateriale, og som de legger stor vekt på i sin formidling og sine forklaringsmodeller, er at kvinner og minoriteter utsettes for en annen type hets enn menn/majoritet, med større fokus på deres kjønn, utseende, religion, og etnisitet. Det er all grunn til å tro at dette er en korrekt gjengivelse, og at forskere og kommentatorer delvis har rett når de legger til grunn at denne typen kommentarer, som retter seg mot «aspekter som er tettere knyttet til menneskers identitet«, oppleves som mer ubehagelige og i større grad påvirker fremtidig adferd.
Men rapporten går etter min mening altfor langt i å trekke opp et skarpt skille mellom de «saksorienterte [negative] kommentarer [som majoriteten først og fremst opplever], mens minoritetene opplever mer av kommentarer rettet mot identitet og bakgrunn«.For det første: Det er misvisende og eufemistisk å snakke om ‘negative’ kommentarer, når spørsmålet handler om «ubehagelige og nedlatende kommentarer». Jeg kan få en mengde ‘negative’ kommentarer på mine blogginnlegg eller andre ytringer – der man uttrykker sterk uenighet med mine konklusjoner, at jeg har hatt en selektiv eller mangelfull kildebruk, at den språklige utformingen er usammenhengende eller vanskelig å forstå, at temaet er uinteressant, etc, etc. – uten at det ville være rimelig å omtale disse kommentarene som «ubehagelige og nedlatende». Selv om det åpenbart er en betydelig og viktig forskjell mellom hets rettet mot innholdet i din ytring, kontra hets av ditt utseende eller nasjonalitet, så må vi ikke miste av syne at alle de tilbakemeldingene som vi her snakker om er «ubehagelige og nedlatende», og at vi overhodet ikke tar for oss de kommentarene som angriper argumentet ditt på en saklig og rent faktaorientert måte.

Akkurat hva som utgjør en «ubehagelig og nedlatende kommentar» blir også overlatt til respondentens egen subjektive vurdering. Dette vil selvsagt være riktig dersom man ønsker å fokusere på respondentens opplevelse av konsekvensene av å ytre seg, men det betyr at vi ikke nødvendigvis kan bruke tallene som et korrekt bilde av hvordan omverdenen forholder seg til ulike gruppene, dersom ulike respondenter har ulike terskler for hva de anser som hets. Det er ikke noe uvanlig syn at nettdebattanter tar det som en personlig fornærmelse dersom man bare på helt saklig vis påpeker at «ditt syn på X veier mindre tungt enn de ekspertene på feltet som jeg har vist til» – eller endog bare at man påpeker rene faktafeil i deres resonnement. En annen mulig form for «ubehagelige og nedlatende kommentarer rettet mot innholdet i argumentet» er hvis man blir beskyldt for å fremføre et rasistisk/antisemittisk/islamofobt argument. Dette kan helt klart falle inn under akkurat det som man er ute etter å måle når man spør om «ubehagelige kommentarer», dersom slike beskyldninger slenges ut på en urimelig og usaklig måte –  men vi må også ta høyde for muligheten at disse reaksjonene kom fordi man faktisk ytret en rasistisk eller antisemittisk mening. Nok en gang ser vi at spørsmålet ikke nødvendigvis er egnet til å måle annet enn respondentens subjektive oppfatning av å bli hetset, fordi vi ikke vet noenting om hvorvidt respondenten hadde kommet med ytringer som ga saklig grunn for de reaksjonene som han/hun oppfatter som ‘hets’. Vi vet heller ikke om det var respondenten som begynte med usakligheter eller personangrep på motdebattantene, slik at de bare tar igjen med samme mynt. På den annen side forekommer det selvsagt hets ‘rettet mot innholdet i argumentet ditt’ som vil være ikke bare ubehagelig, men også kan gå over i det sterkt personlig krenkende (eller endog inneholde direkte trusler mot person), men som fortsatt er koblet såpass direkte til innholdet i det du skrev at det vil bli rubrisert uten kategorien «hets rettet mot innholdet i argumentet ditt». Poenget jeg vil frem til med alt dette er at kategorien «hets rettet mot innholdet i argumentet ditt» omfatter en hel masse ulike og sprikende former for ‘hets’, og vi kan ikke uten videre skjære alle disse svarene over en kam og si at dette handler om hets som er sånn eller slik, eller at den automatisk er ‘mindre ille’ enn annen hets.

Dernest må vi minne om at også minoriteten oppgir «Innholdet i argumentet» som soleklart vanligste grunnlag for hetsen, og nesten like høy prosentandel* som majoriteten (63 mot 69%). Derimot oppgir minoriteten radikalt lavere tall for hets relatert til deres politiske ståsted (25 mot 56%), og også signifikant lavere for hets rettet mot «din personlighet/personlige egenskaper» (20 mot 30%). Forskerne grupper kategorien for ‘politisk ståsted’ sammen med hets knyttet til innholdet i argumentet, og omtaler dette som ‘saksorientert’ hets, i motsetning til de «aspekter som er tettere knyttet til menneskers identitet» som utgjør et fremtredende grunnlag.for hets mot minoriteter. Men å automatisk slutte at hets mot ‘politisk ståsted’ alltid er saksorientert, er en overforenklende kortslutning. Ja, det vil være mange tilfeller der dette sammenfaller med kritikk av argumentet, eller ihvertfall ligger såpass nært opptil at det er rimelig å trekke motstanderens politiske ståsted inn i diskusjonen (selv om man selvsagt burde gjort det på en saklig måte). Men man skal ikke oppholde seg så veldig lenge i kommentarfelt for å se tilfeller av at folks politiske ståsted (enten deres faktiske ståsted, eller hva motparten innbiller seg at det er) blir trukket inn i alle mulige og umulige sammenhenger. Martine Aurdal bruker i sin nevnte kommentar eksemplet med Ola Nordmann som skriver leserbrev om sitt lokale fotballag, og som – ifølge Aurdal – da «gjerne får negative og nedlatende kommentarer – om nettopp fotball«. Men det ville aldeles ikke være uventet om Olas forslag om å la være å skille 9-åringene i ‘elitelag’ og ‘amatørlag’ ble møtt med anklager om at han var en autoritær sosialist som var fanatisk opptatt av at alle barna skulle være like dårlige. Tilsvarende ‘hets basert på politisk ståsted’ kan gå igjen i mange andre sammenhenger der slike kommentarer ikke er det spor mer ‘saksorientert’ enn ubehageligheter rettet mot kjønn eller utseende. Det blir derfor altfor lettvint av forskerne å konkludere med at alle forekomster av slik hets (som altså er dobbelt så vanlig mot majoritet som mot minoritet) er å regne som ‘saksorientert hets’.

*) Disse prosentandelene er altså ikke hvor ofte hver enkelt opplever denne kategorien av hets, men hvor mange av respondentene som opplever at en stor andel av hetsen mot dem dreier seg om denne kategorien.

Det er også en kortslutning av forskerne å automatisk konkludere med at hets rettet mot religion er «rettet mot identitet og bakgrunn», og ikke ‘saksorientert’. Selv om det er et velkjent fenomen at religion (særlig islam) trekkes inn i diskusjoner der det ikke har noenting å gjøre, så kan vi aldeles ikke slutte at dette alltid er tilfelle. Vi aner jo ikke hva respondentene har ytret seg om når de ble hetset – dersom de var involvert i en diskusjon om religion, eller trakk inn sin egen religion som begrunnelse for sitt syn, så er det jo i høyeste grad legitimt og relevant av motdebattantene å diskutere eller kritisere personens religion. Det er selvsagt galt hvis dette skjer på en hetsende måte, men det er nøyaktig like ‘saksorientert’ som mye av hetsen mot ‘politisk ståsted’ vil være. Det samme kan også – om enn sjeldnere – gjelde for etnisitet/nasjonalitet/kjønn/utseende, avhengig av hva temaet for diskusjonen har vært. Det er ikke urimelig å anta at disse kategoriene av hets oftere vil være helt urelatert til det som diskusjonen egentlig handler om, men vi kan ikke automatisk slutte at det gjelder i alle tilfeller.

Det er heller ikke gyldig å ta det for gitt at hets mot utseende/religion/etnisitet nødvendigvis oppleves som mer alvorlig enn hets not politisk ståsted (som altså er sterkt overrepresentert hos majoriteten). Ja, det er åpenbart at for mange personer vil deres politiske ståsted – særlig på enkeltsaker – være en mer sekundær del av deres identitet. Men dersom man kommer med grov hets av en persons grunnleggende ideologiske holdning, vil mange kunne oppleve det som et svært krenkende personangrep på en viktig del av deres identitet. Kategorien ‘hets rettet mot politisk ståsted’ vil også trolig inkludere hets av typen «Det standpunktet du nå uttrykte viser at du er rasist/antisemitt». Dette er anklager som mange opplever som uhyre krenkende og sårende – kanskje særlig hvis det utløses av at du ytrer en legitim politisk mening som er av stor betydning for deg (f.eks. hvis saklig og faktabasert kritikk av den ene siden (eller begge sider) i Israel/Palestina konflikten møtes med anklager om antisemittisme eller rasisme).

Det er også verdt å minne om at majoriteten også er overrepresentert (30% mot 20%, altså 50% høyere) i kategorien ‘hets rettet mot din personlighet eller personlige egenskaper’. Dette er jo hets som går helt direkte på personens ‘iboende egenskaper’, og vil formodentlig inkludere f.eks. at du beskyldes for å ha en eller annen psykisk diagnose, eller at en eksisterende og reell psykisk diagnose brukes for å si at du ikke er meningsberettiget – former for hets som mange vil oppleve som særdeles integritetskrenkende.  Hvis jeg skal argumentere mer anekdotisk ut fra personlige følelser og erfaringer, så vet jeg at det er en hel rekke av mine politiske holdninger og personlige egenskaper som jeg anser som helt sentrale deler av min identitet, og som jeg opplever det som klart krenkende å bli hetset for – mye mer enn egenskaper som utseende eller nasjonalitet, som er langt mer sekundære og tildels tilfeldige deler av min identitet. Jeg benekter selvsagt ikke at dette kan oppleves helt motsatt for andre personer, eller at det også vil avhenge av hvilken gruppe man tilhører og av hvilken form hetsen tar. Poenget jeg vil frem til er bare at man ikke kan stille opp noen absolutt regel som sier at det er verre (verken ut fra hetserens moralske overtramp eller ut fra offerets subjektive opplevelse) å bli hetset for utseende eller religion enn å bli hetset for sin politiske overbevisning eller personlighet. (Jeg minner igjen om at vi her utelukkende snakker om hets basert på disse ulike tingene. Det er selvsagt mye, mye mer rom for saklig kritikk av et politisk ståsted enn av en persons utseende eller etnisitet – men all denne saklige kritikken ligger i prinsippet utenfor denne diskusjonen.)

Det er også en mangel (kanskje en forståelig mangel, men like fullt en mangel) ved undersøkelsen at man aldri [Oppdatert: se nedenfor] har spurt direkte om alvorlighetsgraden (verken subjektivt eller objektivt) av den hetsen som folk har opplevd. Man har kun forsøkt å måle dette indirekte gjennom å bryte det ned på forskjellige kategorier, og ved å spørre om hvordan hetsen har påvirket folks adferd, men begge disse spørsmålene gir et svært upresist mål på hvor alvorlig hetsen er. Betegnelsen «ubehagelige og nedlatende kommentarer» kan romme alt fra en slengbemerkning om at argumentasjonen din er helt idiotisk, til konkrete og personrettede volds- eller drapstrusler. Så lenge vi ikke har noen direkte informasjon om dette, så er det begrenset hva vi kan si om forskjellene mellom grupper, og vi kan ikke automatisk ekstrapolere alvorligheten ut fra ulike kategorier. Forskerne synes å bygge på et premiss om at hets basert på kjønn eller religion i utgangspunktet er verre enn hets rettet mot politisk ståsted – men de fleste vil være enige om at «Jeg håper inderlig at alle dere sosialister blir skutt og drept» (hets mot politisk ståsted) er langt verre enn «hold kjeft, din drittkjerring» (hets mot kjønn). Man kan selvsagt gjøre ulike antagelser ut fra erfaring om hvordan dette fordeler seg, og ut fra dette slutte noe om hvor alvorlig ‘snittet’ av de ulike typen hets arter seg, men dette er i så fall antagelser og hypoteser som ikke har noen direkte støtte i rapportens data. Det beste (men fortsatt mangelfulle) målet som vi har på alvorligheten, er svarene for hvorvidt hetsen har fått folk til å bli mer forsiktige – og der er det som sagt ingen målbare kjønnsforskjeller, verken innenfor minoritet eller majoritet.

[Oppdatert: Her ser jeg at jeg ikke har vært helt presis – undersøkelsen inneholder faktisk noe mer direkte data om alvorligheten av hetsen, noe jeg overså i første omgang fordi disse spørsmålene ikke blir presentert i den opprinnelige rapporten fra september. Først i sluttrapporten blir vi gitt resultatene fra spørsmålet: «Har du opplevd konkrete trusler?» –  resultater som viser signifikant høyere resultater for menn og minoriteter. (31% for minoritetsmenn, 21% for majoritetsmenn, 18% for minoritetskvinner, 11% for majoritetskvinner.) Men igjen gir dette oss bare informasjon om hvor mange som har mottatt minst én trussel, og lite om hvordan det totale ‘hetsbildet’ arter seg.

I tillegg til dette inneholdt undersøkelsen også tre andre spørsmål som forsøkte å måle respondentenes reaksjon på hets mer detaljert. Man ble spurt om hvor opprørt man ble forrige gang man ble netthetset/truet på nett, hvor lenge denne følelsen vedvarte, og hva man gjorde som reaksjon (forsøkte å løse problemet, fikk skyldfølelse, forsøkte å hevne seg, etc.). Svarene på disse spørsmålene er – så vidt jeg kan bringe på det rene – overhodet ikke gjengitt (eller engang nevnt) i noen av rapportene (jeg oppdaget spørsmålene bare ved å lese gjennom hele spørreskjemaet). Jeg har foreløpig ikke fått svar på mitt spørsmål om hva dette skyldes, og har derfor ingen mulighet til å si noe om hva disse resultatene indikerer – annet enn å si (som en ren meningsytring og spekulasjon) at gitt forskernes iver etter å fremheve flest mulig resultater som uttrykk for en kjønnsforskjell (tildels på klart sviktende grunnlag), så finner jeg det svært usannsynlig at man ville unnlatt å publisere og fremheve disse resultatene dersom de ga klare indikasjoner på at kvinner eller minoriteter reagerte mer alvorlig på hetsen.]

Det er riktignok rom for ulike tolkninger også av dette resultatet. Én mulig feilkilde er at man kun har spurt om folk har blitt mer forsiktige som følge av selvopplevd hets. Dersom kvinner i større grad enn menn har vært mer tilbakeholdne med sine ytringer i utgangspunktet (f.eks. basert på andres råd og erfaringer), så vil dette ikke fanges opp av dette spørsmålet. Tilsvarende har man funnet at det ikke er signifikante gruppeforskjeller mellom mengden hets – men man har bare i begrenset grad undersøkt hvor mye man eksponerer seg for hets. Ja, man har målt hvor ofte folk deltar i offentlige diskusjoner (i sosiale medier, kommentarfelt, eller redigerte medier), men ikke hva de diskuterer. Det er åpenbart noen temaer (f.eks. betente politiske temaer som innvandring) der risikoen for å bli hetset er langt større enn hvis man legger ut bilder av middagsbordet eller siste ferietur på Facebook. Dersom det skulle være slik at kvinner i større grad snakker om ‘ufarlige’ temaer, og sjeldnere om betente temaer, men de likevel mottar like mye hets som menn, så vil det i så fall bety at risikoen for bli hetset i en enkeltdebatt er større for kvinner.

Er en minoritet en minoritet hvis ingen ser at du er en minoritet?

En annen mulig feilkilde er at forskerne ser ut til å operere med et uuttalt og ikke-drøftet premiss om at når kvinner eller minoriteter uttaler seg offentlig, så er det alltid åpenbart for leserne/tilhørerne at de tilhører denne kategorien (kvinne/minoritet). Men dette vil selvsagt ikke alltid være tilfelle. På sosiale medier som Twitter, og i mange kommentarfelt, vil disse gruppene ha mulighet til å opptre helt anonymt, eller bruke et psevdonym som indikerer at du er en etnisk norsk mann. I en del andre kommentarfelt, og på Facebook, kreves det i utgangspunktet at man bruker fullt navn, men det er svært lite som hindrer folk i å registrere seg under et annet navn enn sitt virkelige. Selv i de sammenhenger der man bruker både fullt navn (og eventuelt også bilde) behøver det slett ikke å være åpenbart for leseren om avsenderen er kvinne eller minoritet. Dette gjelder særlig for de annengenerasjons-innvamdrene der foreldrene har valgt å gi barnet et norsk-klingende navn (eller et ‘internasjonalt’ navn som er vanlig både i Norge og foreldrenes hjemland, som f.eks. norsk-polske Jan Garbarek). Men også førstegenerasjons ‘ikke-vestlige’ innvandrere er ikke nødvendigvis identifiserbare som utenlandske – ta for eksempel hviterussisk-fødte Alexander Rybak, som fremstår som «helnorsk» både av navn og utseende. Hvis man bare ønsker å studere forskjeller i hvordan individuelle kvinner eller minoriteter selv velger å oppføre seg, så er det selvsagt tilstrekkelig å bare slå fast om respondenten er kvinne eller minoritet (innenfor undersøkelsens definisjoner). Men når man også har et fokus på å måle hvordan omverdenen behandler ulike aktører i offentligheten (og hva slags utslag dette igjen gir for deres atferd), så er man åpenbart nødt til å også finne ut om omverdenen vet at de snakker til en kvinne eller en minoritet. Det ville vært meningsløst å bruke meg som et mål på hvor mye antisemittisme norske jøder opplever, rett og slett fordi de aller færreste som jeg interagerer med (også der hvor jeg bruker fullt navn og bilde) vet om at jeg er jøde. (Og dette ikke fordi det er noe som jeg på noen måte aktivt holder skjult, men rett og slett fordi det er svært sjelden det har noen relevans for det vi diskuterer.)

Nok en gang ser vi at selv om resultatene i undersøkelsen er like for kvinner/menn og minoritet/majoritet, så er det fullt mulig at dette delvis skyldes at kvinner/minoriteter faktisk har større risiko for å bli utsatt for hets fra folk som vet at de er kvinner/minoriteter, mens en betydelig andel av tallene stammer fra respondenter som uttaler seg anonymt eller pseudonymt. Igjen kan det – dersom dette er tilfelle – faktisk være slik at kvinner og minoriteter har større risiko for å utsettes for hets dersom de uttaler seg på en identifiserbar måte, selv om dette ikke viser seg i tallene.

[Tilføyelse 27.11.: Kun det personlige, ikke strukturer?
En annen begrensning ved undersøkelsen er at den utelukkende spør om hets/trusler rettet spesifikt mot respondenten (eller som ihvertfall må komme i etterkant av at respondenten har ytret seg). Den vil dermed ikke fange opp all den observerte og opplevde hetsen som utelukkende fremsettes mot en gruppe, f.eks. når de fleste nettartikler om norske jihadister straks tiltrekker seg kommentarer om å «kaste alle muslimer ut av landet». Denne typen hets og trusler vil åpenbart oppleves av mange som et angrep på deres identitet, og vil kunne påvirke både folks følelser og deres adferd, men den vil ikke bli målt av undersøkelsen så lenge det ikke er knyttet til ytringer som respondenten selv har kommet med. Til og med personangrep på andre debattanter vil ikke bli fanget opp – dette kan være en riktig metode, for å unngå for mye ‘dobbelttelling’, men det betyr samtidig at respondentene ikke får anledning til å fortelle om mye hets som direkte påvirker deres adferd. Hvis jeg leser kommentarfeltet under en artikkel, og ser at 4-5 personer tilhørende min ‘gruppe’ har prøvd å diskutere saklig men bare blitt møtt med hets og sjikane, så er det store sjanser at jeg kommer til å konkludere med at det ikke har noen hensikt for meg å kaste meg inn i debatten – men undersøkelsen vil ikke registrere dette, siden hetsen ikke kom «etter at jeg hadde deltatt i en diskusjon eller sagt min mening offentlig». (Til en viss grad vil dette riktignok bli dekket av spørsmålsettet som handler om hvorvidt man «lar være å si sin mening fordi ____» (f.eks. «fordi du kan oppleve trakassering»), men disse spørsmålene skiller ikke mellom en tilbakeholdenhet som er direkte utløst av observasjoner i den aktuelle diskusjonen, kontra nøling som bare skyldes en helt generell og uspesifikk bekymring for trakassering.)

(Og for ordens skyld, siden forskerne har hatt en tendens til å komme veldig på defensiven og insistere på at kritikerne deres «har misforstått formålet med undersøkelsen»: Det er i og for seg legitimt å si at man fokuserer på de direkte konsekvensene av respondentenes egne ytringer, for å avgrense spørsmålene og ikke bli for vidtfavnende og diffuse. Men da må man være tydelige og klare på at det er nettopp dette avgrensede området som man har målt, og at resultatene ikke (nødvendigvis) gir et dekkende totalbilde av all effekten som netthetsen har på ‘ytringsklimaet’.

Det er altså mange muligheter for at det er forskjeller her som undersøkelsens metodikk ikke klarer å fange opp, og det kan hende at forskere og kommentatorer faktisk har rett i sine påstander om at kvinner og minoriteter opplever mer hets, eller at kvinner i større grad enn menn blir tilbakeholdne med å ytre seg. Men hvis man skal fremme et slikt syn, så må man gjøre det på bakgrunn av andre erfaringer eller analyser, og argumentere (slik jeg har gjort over) for at denne undersøkelsen ikke er tilstrekkelig detaljert eller robust til å kunne observere disse effektene. Man kan ikke slå i bordet med denne undersøkelsen for å hevde at man ‘nå omsider’ sitter med empirisk bevis for disse forskjellene, når tallene i rapporten peker i stikk motsatt retning!

En alternativ hypotese

Det er også interessant å gå tilbake til det tidligere nevnte funnet at minoritetene ikke bare rapporterer om høyere forekomst av hets basert på religion/etnisitet/hudfarge etc, men også lavere forekomst av hets basert på politisk ståsted eller personlige egenskaper. Det kan derfor virke som om hetsen basert på ‘minoritetskjennetegn’ ikke kommer i tillegg til hetsen som majoriteten, men at den snarere erstatter (deler av) denne hetsen. «Hets rettet mot din personlighet/personlige egenskaper» vil trolig omfatte beskyldninger om at den hetsede er lat, idiot, har psykiske problemer, ikke har noen venner, etc. Dette er en type hets som vi ofte ser i mobbing der mobberen har et aktivt ønske om å plage offeret, men også denne kategorien er altså sjeldnere hos minoriteter (forutsatt at vi tror på undersøkelsens tall). Dette gjør det nærliggende å stille opp følgende hypotese (som slettes ikke behøver å være riktig, men som ihvertfall samsvarer med tallene som vi har til rådighet):

I forskningen på mobbing av barn og unge, er det en utbredt konsensus om at det i liten grad er ytre kjennetegn som er avgjørende for hvem som blir mobbet. Barn kan bli mobbet for utseendet sitt, for skoleprestasjoner (enten de er gode eller dårlige), for interessene deres, for at de har få venner, osv., men det er ikke disse faktorene og karakteristikkene som er årsak til at de blir mobbet – de blir utpekt som ‘utenfor’ og mobbeoffer av helt andre årsaker, og så bruker mobberne det de kan finne som angrepsvåpen mot mobbeofferet.

Hvis vi baserer oss på undersøkelsens tall, så er det nærliggende å spekulere om noe lignende gjelder (ihvertfall delvis) for netthets – at de som opplever å bli hetset for kjønn eller minoritetskjennetegn ikke blir hetset fordi de er kvinne eller minoritet, men derimot at motparten ønsket å hetse dem av andre årsaker, og så bare bruker det som ligger «nærmest for hånden» som grunnlag for sin hets. At etnisk norske menn utsettes for relativt lite hets for kjønn, etnisitet, nasjonalitet og hudfarge fremstår egentlig som ganske opplagt. Det er selvfølgelig bra å få empirisk tallmateriale også på ting som ‘fremstår som opplagt’, men det bør ikke være noen overraskelse at majoritetskjennetegn sjelden brukes som grunnlag for hets. Det finnes selvsagt tilfeller av at man blir hetset for å være norsk eller hvit i huden, men disse tilfellene vil i utgangspunkt utgjøre et mindretall – rett og slett fordi det er mindre sannsynlig at den som hetser vil finne det opportunt å angripe et kjennetegn som deles av flertallet (inklusive, mest sannsynlig, også hetseren selv). At minoriteter mottar en stor andel av hets mot minoritetskjennetegn, behøver ikke nødvendigvis å bety at hetseren reagerer spesifikt på disse kjennetegnene, men kan bare skyldes at dette vurderes som de enkleste og mest nærliggende punktene å angripe. Denne hypotesen forklarer hvorfor minoriteter opplever mindre grad av hets mot politisk ståsted og personlighet – ikke fordi disse faktorene ikke er like mye tilstede hos minoritetsdebattanter, men fordi hetseren finner andre og mer fremtredende karakteristikker som de gjør bruk av i sin hets isteden. Hvis motdebattanten er en hvit mann, har ikke hetseren samme mulighet til å bruke disse kjennetegnene som effektivt grunnlag for hetsen, og må derfor istedenfor ‘ty til’ andre elementer som politisk ståsted og personlige egenskaper.

Denne hypotesen legger altså til grunn at når kvinner eller minoriteter blir hetset for sitt utseende eller sin etnisitet, så skyldes dette ikke at motparten har en spesielt negativ reaksjon på disse kjennetegnene ved dem, men kun (eller ihvertfall delvis) at utseende og etnisitet anses (bevisst eller ubevisst) som ‘effektive’ metoder for hets – og at hvis slike egenskaper ikke er tilstede hos offeret for hetsen, så må man bruke ‘mindre effektive’ metoder som hets rettet mot politisk ståsted eller personlighet.  Dette endrer selvsagt ikke på at konsekvensene av hetsen fortsatt kan være forskjellig for ulike grupper som utsettes for ulik type, men det gir et annet perspektiv på årsakene til hetsen. Og det er (som tidligere sagt) kun en hypotese, som slett ikke behøver å være korrekt – men den har ihvertfall en høy forklaringskraft for resultatene i undersøkelsen, inklusive det litt overraskende resultatet at minoritetsbefolkningen rapporterer betydelig lavere forekomst av visse former for hets.

Oppsummering

Så, for å prøve å sammenfatte i kortform:

  • Den delen av undersøkelsen som studerer minoriteter, bygger på et utvalg der svarprosenten er så lav at det er ytterst tvilsomt om resultatene har noen som helst gyldighet.
  • Både medier og forskerne selv gir en kategorisk feilaktig gjengivelse av helt entydige funn, når de påstår at rapporten viser at kvinner og minoriteter opplever en større mengde ubehagelige og nedlatende kommentarer, og at kvinner blir mer forsiktige med å ytre seg. (Det kan langt fra utelukkes at dette faktisk kan være tilfelle, men rapportens tall viser det stikk motsatte.)
  • De forskjellene man har målt mellom majoritetsmenn og kvinner/minoriteter i hvilken type hets man opplever, blir overdrevet ved at forskerne trekker opp et kunstig skarpt skille mellom ‘saksorienterte kommentarer’ og ‘kommentarer rettet mot identitet og bakgrunn’.
  • Selv om spørsmålene i denne delen av undersøkelsen er nokså entydige, så er de såpass lite detaljerte at det er fullt mulig at det faktisk eksisterer effekter og gruppeforskjeller som undersøkelsen ikke har vært i stand til å fange opp.

Mon tro om Fritt Ord er villig til å bevilge noen hundre tusen til et forskningsprosjekt som skal studere dekningen og gjengivelsen av forskningsrapporter, og se på hvorvidt mediene oppfyller sin viktige samfunnsrolle som kritisk korrektiv og vaktbikkje overfor svakt dokumentere påstander som fremsettes i den offentlige debatt?

Advertisements

4 thoughts on “«Status ytringsfrihet» – nok en gang

  1. Tilbaketråkk: Anonymitet i den digitale tidsalder | Langust og korsnebb

  2. Tilbaketråkk: Abstraksjoner om ytringsfrihet | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s