Anonymitet i den digitale tidsalder

Dette essayet er også publisert (i en noe kortere versjon) på Aftenposten.no.)

Holdningene til anonymitet på Internett har gjennomgått adskillige endringer over de siste 20 årene. I nettets spede barndom på 90-tallet, var manges tommelfingerregel at du i utgangspunktet skulle legge ut minst mulig personlig informasjon om deg selv på nettet – og ihvertfall ikke oppgi ditt virkelige navn. Riktignok har det hele tiden eksistert arenaer som Usenet, der fullt navn var den vanligste normen, men i andre – og kanskje de fleste – arenaer ville det bli ansett som unormalt og påfallende dersom du skrev under fullt navn. Pseudonymer, ‘nick’, alias, eller hva man nå kalte det, ble ansett som en naturlig del av det å være aktiv på nettet, og ofte var det bruk av fullt navn som måtte gis en konkret begrunnelse og rettferdiggjøring. Selv i 2005 ble det ikke ansett som noe spesielt unaturlig at en profilert politisk blogger som VamPus valgte å skrive under pseudonym «av hensyn til privatlivet, og for å ikke skade arbeidsgiver» – hun kunne sågar bli kåret til Norges beste blogger uten å behøve å røpe identiteten sin, og stille opp til intervju i Dagbladet med ansiktet skjult bak en dataskjerm. (I dag er hun som kjent fast møtende stortingsrepresentant for Oslo Høyre.)

Nå i 2014 har pendelen svingt kraftig i motsatt retning, og i mange kretser ses det på som grunnleggende tvilsomt dersom man ønsker å være anonym eller pseudonym på nett. Facebook har vært en av pådriverne for dette med sitt krav om at alle brukere må bruke sitt virkelige navn, og går langt i å implisere at et slikt krav er til alle brukernes beste og at det er moralsk suspekt å ikke innordne seg etter dette. Stadig flere norske medier (Dagsavisen, Vårt Land, VG, Aftenposten, NRK Ytring, Bergens Tidende, m.fl.) krever fullt navn i sine kommentarfelt på nett, primært ut fra begrunnelsen at det reduserer sjikane og hets og bidrar til et mer saklig debattklima. På arenaer som Twitter er det fortsatt fritt frem for å operere under pseudonym, men også der er det vanlig å se folk proklamere at de ikke ønsker å diskutere med noen som ikke står frem med sitt fulle navn. Tilsvarende er det mange redaktører, politikere og andre som går inn for et krav om fullt navn på nettet ikke bare ut fra praktiske hensyn, men også ut fra moralske betraktninger om at det er prinsipielt galt å bruke eller tillate pseudonym istedenfor fullt navn.

Som pseudonym nettbruker er det pr. definisjon ofte vanskelig for meg å spørre de som nekter å debattere med anonyme/pseudonyme om hvorfor de har inntatt dette standpunktet (ettersom de av prinsipp er uvillige til å diskutere noen temaer med meg). Men etter hva jeg forstår ut fra kronikker og kommentarartikler, så bygger motstanden mot anonymitet/pseudonymitet på to primære argumenter, ett mest pragmatisk og ett mer prinsipielt:

1) Fullt navn reduserer sjikane, og gjør at folk skikker seg bedre i sine innlegg, fordi de vet at det de skriver hefter ved dem.

2) Det er prinsipielt viktig at de som deltar i den offentlige debatten bruker fullt navn – de bør stå for det de mener også i andre sammenhenger, og deres motdebattanter bør kunne vite hvem de debatterer med.

Stemmer det at debattantene holder en bedre tone dersom de tvinges til å skrive under fullt navn? Vel, det er riktig at man ikke behøver å lete lenge i avisers kommentarfelt (ihvertfall hvis man blinker seg ut artikler innenfor bestemte temaer) for å finne frem til eksempler på grov og tildels lovstridig sjikane, og det er også i utgangspunktet rimelig å anta at gitt valget, så vil mange av de som fremsetter sjikane velge å gjøre det anonymt. Samtidig skorter det heller ikke på eksempler på at folk er villige til å fremsette grov sjikane og hets under (presumptivt) fullt navn – eller eksempler på det stikk motsatte, i form av åpne debattfora som kombinerer anonymitet/pseudonymitet med forbilledlig og konsekvent høflighet. Det synes klart at det er forumets interne kultur og graden av moderering fra eierne som er avgjørende for debattklimaet, og ikke om deltagerne må bruke fullt navn eller ikke. Enhver ansvarlig redaksjon – uansett om de tillater anonyme kommentarer eller ikke – er nødt til å ha forsvarlige systemer og rutiner for å ta seg av sjikane og hets (ved å fjerne kommentarer, utestenge brukere eller i ytterste konsekvens gå til politianmeldelse). Krav om fullt navn vil i beste fall minske arbeidsmengden noe (og muligens redusere forekomsten av usaklige kommentarer som holder seg akkurat innenfor grensen for å slippe å bli moderert bort), men det kan ikke være noen quick-fix eller sovepute som fritar fra modererings- eller redaktøransvar. De mer nøkterne anonymitets-motstanderne erkjenner dette, og er åpne om at «dette er ikke en vidunderkur, men forhåpentlig et grep, blant flere, som vil gjøre nettdebattene våre litt viktigere«. Men samtidig er det dessverre mange aktører i debatten som snakker som om krav om fullt navn er et helt avgjørende element for å hindre hatprat, og at alle som tillater anonyme kommentarer lar det være fritt frem for netthets.

Effektivt påbud eller beleilig illusjon?

Samtidig er det én elefant i rommet som de fleste pådrivere for fullt navn i kommentarfeltet er lite villige til å snakke om: Mens det er enkelt å innføre en slik regel på papiret, så er det langt mer ressurskrevende å skulle håndheve dette i praksis. De fleste medier krever ikke annet enn at man kommenterer med en Facebook- eller Disqus-konto som tilsynelatende bærer ditt virkelige navn – uten at det gjøres noe forsøk på å kontrollere at dette faktisk er navnet ditt. Gitt hvor trivielt enkelt det er å opprette en slik konto med et fiktivt navn, blir kravet om fullt navn i praksis ikke mer (ihvertfall overfor alle som ikke har sterke skrupler mot å opptre med et falskt navn) enn et krav om at «Du må velge deg et pseudonym som består av ett ordinært fornavn og ett ordinært etternavn». Selv om man skulle sette seg fore å kontrollere ektheten i disse navnene nøyere, er det lite man kan gjøre (ihvertfall med mindre man innfører helt nye og ressurskrevende systemer for kommentarfeltet) for å sjekke om vanlige navn som Kari Olsen eller Bjørn Johansen faktisk tilhører avsenderen. Hvis man bevisst ønsker å ytre seg på en måte som man vet at vil vekke reaksjoner og represalier, så koster det forsvinnende lite, og innebærer høyst begrenset risiko, å dikte opp et fiktivt navn for å omgå anonymitets-nekt. I ytterste konsekvens bidrar ikke en slik linje til å utestenge andre enn de av oss som har en så overutviklet lovlydighetssans at man vegrer seg for å utgi seg for å hete noe annet – eller vi som ønsker å kunne identifisere oss med det samme pseudonymet som vi bruker annensteds.

Kari Olsen og Bjørn Johansen illustrerer også en annen åpenbar svakhet ved å kreve fullt navn for at «alle må stå ansvarlig for sine meninger». Når man har et så vanlig navn, vil man for alle praktiske formål være anonym selv om man signerer med fullt navn. Så lenge det ikke følger med bilde eller andre identifiserende kjennetegn, er det ingen av leserne som vil vite om dagens kronikk om lekser i skolen er skrevet av sosionomen Bjørn Johansen i naboblokka, av midtbanespilleren med 326 kamper for Tromsø, eller av en av deres mange navnebrødre. For disse personene blir det tilnærmet hipp som happ om de har lov til å være anonyme eller ikke – navnet deres gjør at de uansett har muligheten til å forsvinne i mengden dersom de skulle ønske det. (Og for noen av dem vil denne automatiske anonymiteten oppfattes som et problem, som gjør at de gjerne skulle brukt et pseudonym for å gjøre seg selv mer identifiserbar.) Også folk med litt mer uvanlige navn som Sigurd Evensen eller Anette Mørk vil ikke nødvendigvis «bli stilt til ansvar» – så lenge folk ikke vet om det er en av de 5-6 andre i Norge med samme navn som har skrevet ytringen, vil de fleste ha svært høy terskel for å skulle gå inn i en kritisk konfrontasjon med en bekjent over noe de kanskje har ment. Men for de som har unike navn som det bare fins ett av i Norge, vil kravet om fullt navn medføre at alt de skriver på nettet vil bli uløselig knyttet til dem i all fremtid. At en ordning rammer så skjevt er ikke automatisk et argument for å skrote hele ideen, men det tilsier ihvertfall at man bør tenke seg om to ganger og vurdere om effekten blir så uthulet og snever at det ikke er verdt ulempene.

Det må selvfølgelig være muligheter for å reagere mot de debattanter som kommer med direkte ulovlige ytringer. Selv om politiet ofte vil være i stand til å spore opp også anonyme personer som uttaler seg lovstridig, så er det rimelig at eieren av mediet eller diskusjonsforumet krever å få kjenne den virkelige identiteten til de som skriver på kronikkplass eller i kommentarfeltet. En slik kunnskap vil også gjøre det mulig for redaksjonen å permanent eller midlertidig utestenge de personer som bryter debattreglene. Et annet reelt problem med total anonymitet er at det kan gi debattanter muligheten til å drive et «dobbelt bokholderi» med sine meninger. Det mest eklatante og åpenbart uakseptable eksemplet vil være hvis man oppretter det som på engelsk kalles «sock puppet»-kontoer – fiktive kontoer som opptrer som ‘heiagjeng’ for primærkontoen for å gi inntrykk av at du har støtte fra flere i debatten. Det er også problematisk hvis samme person skal kunne opptre under forskjellig identitet til forskjellige tidspunkter i samme debatt, og på den måten slippe unna med å fremføre motstridende og inkonsekvente argumenter (for eksempel hvis en debattant støtter utstrakt adgang til kristne friskoler, men så – under et annet navn – opponerer mot muslimske friskoler ut fra argumenter som er akkurat like gyldige grunner til å si nei til kristne friskoler). Selv om folk ikke nødvendigvis bør konfronteres med alt mulig som de har sagt for flere år tilbake, så er det viktig for en noenlunde etterrettelig og redelig debatt at man kan påpeke åpenbare selvmotsigelser hos motparten. (Samtidig vil det her være et spørsmål om hvor nærme de ulike debattene og temaene ligger hverandre – det utgjør neppe noe problem for debatten dersom en og samme person bruker én identitet i politiske debatter, én i diskusjoner om TV-serier, og en tredje når han diskuterer fotball.)

Men også dette problemet med doble identiteter vil i stor grad kunne løses dersom redaksjonen krever å ha tilgang til den virkelige identiteten bak et pseudonym, og det er vanskelig å se at man ikke skulle kunne ivareta alle disse hensynene ved at denne informasjonen er forbeholdt redaksjonen, mens hver enkelt debattant står fritt til å kunne bruke et pseudonym overfor andre lesere. Når man krever at samtlige lesere må få vite skribentens identitet, må det være ut fra at man skal måtte «stå til rette» og «ta ansvar» også for de ytringer som ikke er så alvorlige at de kvalifiserer til reaksjoner fra politiet eller andre offentlige instanser (eller til at en avis utestenger en debattant fra sine kommentarfelt).

Den legitime hemmeligholdelsen

Å møte kritikk og krasse motytringer for sine utsagn og synspunkter er selvfølgelig en naturlig del av det å delta i offentlig debatt. Samtidig er et av kjerneprinsippene i vårt samfunn (og noe som de fleste vil regne som et av de mest grunnleggende demokratiske prinsippene) at vi avholder hemmelige valg. Ja, det er flere grunner til dette – blant annet at man begrenser muligheten for partier å kjøpe stemmer, fordi de aldri kan vite om velgeren faktisk stemte slik han ble betalt for. Men den trolig viktigste begrunnelsen for hemmelig valg, er at enhver velger skal være sikret muligheten til å fritt velge sitt parti (innenfor de partier som er lovlige og demokratiske) uten å frykte at han/hun blir utsatt for sanksjoner og represalier pga, sin stemmegivning. Tilsvarende prinsipper gjelder i de fleste spørreundersøkelser, der respondentene forsikres om at deres svar vil anonymiseres og ikke kunne knyttes til deres person. (Og dette gjelder ikke kun der hvor folk bes å oppgi sensitiv personlig informasjon om sykehistorikk o.l. – også der hvor folk utelukkende blir spurt om sine oppfatninger og synspunkter, anses det som viktig at svarene anonymiseres for at respondentene skal føle seg mest mulig fri til å svare ærlig.)

Det er altså mange sammenhenger der det anses som et grunnfestet prinsipp at folk skal kunne gjøre sine meninger gjeldende – og endatil påvirke samfunnsutviklingen helt direkte med sin stemmegivning i valg – uten at de skal måtte risikere å stå til rette overfor andre for sine standpunkter. Det er også verdt å minne om at arbeidsmijølovens § 13-4 inneholder et uttrykkelig forbud mot at arbeidsgivere kan spørre en arbeidstaker/jobbsøker om politisk ståsted, medlemskap i organisasjoner, seksuell legning, religion, m.m. (med mindre det er direkte relevant for utøvelsen av arbeidet). Årsaken til at man har innført denne bestemmelsen er at man ser en fare for at arbeidsgiveren kan benytte slik informasjon til å diskriminere på usaklig grunnlag – og at ettersom en arbeidsgiver som innehar slik kunnskap vil kunne diskriminere på måter som er vanskelige å avdekke eller bevise, så er det best å hindre at arbeidsgivere engang kan innhente slike opplysninger. Men verdien i et slikt forbud blir høyst begrenset dersom arbeidsgiveren isteden kan fremskaffe disse opplysningene gjennom et Google-søk – og man går svært langt i å legge opp til en slik situasjon dersom man knesetter formelle eller moralske krav om at absolutt alle uttalelser en person kommer med i det offentlige rom, skal arkiveres under personens fulle navn. (Ja, det nye EU-vedtaket om «retten til å bli glemt» gir deg i prinsippet retten til å fjerne «util­strek­ke­lig, irre­le­vant eller utda­tert» informasjon fra Googles søkeresultater – men dette er en møysommelig og begrenset prosess som de færreste personer kan forventes å gå inn i – og som dessuten vil være relativt enkel å omgå for enhver som går aktivt inn for å grave opp slik informasjon.)

Myten om den ikke-anonyme fortiden

Det er populært å argumentere med at «vi bør ha samme åpenhet på nett som utenfor nettet», og bruke eksempler som at f.eks. at man skriver leserbrev under fullt navn og ikke maskerer seg hvis man deltar i en demonstrasjon. Men dette forsøket på å fremstille det som om kravet om fullt navn på nett bare er en videreføring av eksisterende prinsipper, svikter på flere punkter. En ting er at ideen om at vi alltid opererte med fullt navn i det før-digitale samfunnet er en sannhet med betydelige modifikasjoner. På 1700- og 1800-tallet var det ganske ordinært at forfattere eller avisskribenter opererte med opptil flere pseudonymer – inklusive senere berømte navn som Karen Blixen, George Bernard Shaw og vår egen Henrik Ibsen og Johan Borgen. Men den viktigste bristen i disse parallellene og analogiene er at de ikke tar inn over seg hvilke konsekvenser den nye teknologien har for debatten og samfunnet for øvrig. Ja, det er riktig at hvis du tok ordet på et debattmøte på Blindern på 70-tallet, ville det være god kutyme å oppgi navnet ditt før du begynte innlegget ditt. Men det var ingen som dokumenterte hva du sa og lagret det i all ettertid. Det var ingen database der alle som kjente deg kunne gå inn neste dag – eller neste måned, eller neste år – og finne ut nøyaktig hva du hadde sagt. Med overveiende sannsynlighet ville det være bare de som faktisk var til stede i salen som fikk med deg hva du sa, eller knyttet det til din identitet. (Og selv de som satt og hørte på deg ville mest sannsynligvis ha glemt navnet ditt igjen før du var ferdig med innlegget ditt.)

Den rådende normen i den tradisjonelle offentligheten har vært at vi opererer med ulike grader av halvanonymitet, som befinner seg et eller annet sted mellom ytterpunktene av total anonymitet (f.eks. en person som aktivt skjuler ansiktet slik at han ikke kan identifiseres av noen tilskuere) og total identifikasjon (f.eks. en politiker som uttaler seg offentlig til mediene). Når vi går omkring i samfunnet – på skole, på arbeidsplass, på puben med venner, i butikken – så er vi identifiserbare i den forstand at de som kjenner oss kan se hvem vi er, og noen ganger oppgir vi også navnet vårt til fremmede. Men i de aller fleste tilfeller vil det ikke eksistere noen dokumentasjon (ihvertfall ikke i noen offentlig tilgjengelig form) på hvor vi har vært og hva vi har gjort. Det er ingen andre enn de som var til stede der og da som vet hva vi gjorde og hvilke kloke eller mindre kloke ting vi sa. Og heller ikke der hvor man aktivt møter andre og debatterer ansikt til ansikt, er det noen forutsetning at man nødvendigvis skal vite motpartens fulle navn. Hvis du kommer i snakk med en person du ikke kjenner i bedriftskantina eller på studentpuben, vil du da avkreve ham eller henne fullt navn før du innleder samtalen? Fornavn vil man kanskje normalt utveksle ut fra vanlig høflighet, men å be om mer enn dette vil ofte bli ansett som uhøflig og påtrengende – med mindre personen skulle gå så langt over streken i sine uttalelser at vi har rimelig grunn til å ville forfølge det i ettertid overfor arbeidsgiver eller andre. Så lenge folk holder seg innenfor slike minimumsgrenser for anstendighet, så er den sosiale normen at vi ikke behøver å vite den nøyaktige identiteten til alle personer som vi har slik tilfeldig og flyktig kontakt med – og i mange situasjoner vil det bli oppfattet som uakseptabelt påtrengende å spørre direkte om detaljerte personalia. Selv der hvor man skrev et leserbrev under fullt navn, ville det nesten utelukkende bli oppfanget og registrert av de som leste avisen akkurat den dagen – å grave seg bakover i avisarkivene for å finne ut hva en bestemt person måtte ha sagt måneder eller år tilbake i tid, var en tungvint og møysommelig prosess som man bare ville begi seg ut på i helt spesielle tilfeller.

Men i dagens digitale nettoffentlighet blir alle disse gråsonene mellom total anonymitet og full identitet drastisk begrenset. Du har i utgangspunktet ingen kontroll verken over hvem som vet hva du har gjort og sagt, eller over hvor lenge informasjonen forblir tilgjengelig – og ofte kreves det ikke mer enn et 30 minutters Google-søk for å oppspore store deler av din nett-historikk. Da bør det verken være overraskende eller mistenkelig at mange ønsker å opptre under pseudonym i visse sammenhenger – ikke for å ’tilrane’ seg en større anonymitet (slik retorikken ofte impliserer), men for å gjenskape og bevare en del av den anonymiteten som vi er vant til fra ‘den virkelige verden’. Når teknologiens muligheter til innhenting og sammenstilling av stordata bryter ned de skottene mellom forskjellige arenaer som automatisk eksisterte tidligere, så må man forsøke å gjenopprette denne ‘naturlige balansen’ ved at man gjør det vanskeligere å koble disse opplysningene til den enkelte persons identitet. For 30 år siden er det ingen ved sine fulle fem som ville foreslått at absolutt alt en person sa på offentlig sted – det være seg på skole, på universitetet, på arbeidsplassen, på folkemøter, på puben med venner, til forbipasserende på gata, på handletur, osv., osv. – skulle lagres, indekseres, arkiveres og være offentlig tilgjengelig for all fremtid. Selv om det skulle være teknisk mulig å gjøre dette, ville alle være enige om at det ville være et helt urimelig overgrep mot folks privatliv, og at det gir ingen mening at Hvermannsen skal risikere å konfronteres med enhver uttalelse fra måneder eller år tilbake i tid.

Men i en virkelighet der stadig mer av folks sosiale aktivitet og meningsytring foregår på sosiale medier eller andre digitale arenaer, så er det faktisk i den retningen vi beveger oss (selv om det selvsagt er langt igjen til det blir altomfattende) med denne utviklingen om at alle ytringer må gjøres under fullt navn. Selv om man skulle argumentere med at ytringer i kommentarfeltet og i sosiale medier har en annen og mer offentlig status enn løst prat med venner, så er det likevel et stort antall offentlige ytringer – fra debattmøter, møter i organisasjoner, osv. – som normalt tillates å gå i glemmeboken etter at de har blitt uttalt. Det er kun i ytterst sjeldne tilfeller at det anses som rimelig at en 40-åring skal måtte stå til ansvar for alt han måtte ha sagt og ment som 19-åring på møte i en eller annen studentforening, eller for absolutt samtlige (fredelige og lovlige) protester og demonstrasjoner som han måtte ha deltatt i. Da fremstår det som lite gjennomtenkt at man ivrer for et regime for nettdebatt som vil gjøre nettopp dette mulig, og der man for all fremtid vil ha muligheten til å grave frem alskens gamle utsagn og opplysninger om enkeltpersoner.

Kravet om én konstant og altomfattende identitet, på tvers av alle kontekster

Dagens sosiale medier fremfører i stor grad et budskap – oftest implisitt gjennom sin utforming og funksjonalitet, men også til tider helt eksplisitt og uttrykkelig – om at vi bør dele hele vår identitet med hele vår omgangskrets, og at det er noe suspekt og nesten uærlig ved å ønske å kompartementalisere vår identitet i forskjellige roller overfor ulike personer og grupper. Men det har aldri vært slik at mennesker deler alt i sitt liv med alle sine venner, bekjentskaper eller kontakter. Du forteller om ulike episoder fra ferien eller fra hverdagslivet ditt avhengig av om du snakker med grandtante Olga, foreldrene dine, barna dine, gamle skolekamerater, vennegjengen, kollegaer eller taxisjåføren som kjører deg hjem. Og ja da, Facebook gir muligheter for lukkede grupper og mer privat kontakt og alt det der, men hovedfunksjonaliteten baserer seg på at du deler alt du skriver med alle dine Facebook-«venner» (et begrep som slett ikke behøver å være identisk med dine faktiske ‘venner’ i normal betydning av ordet). For de som trives som offentlige debattanter, og som bruker Facebook som en forlengelse av andre debattarenaer, kan dette være uproblematisk – de sier stort sett de samme tingene (om enn med en noe mer uformell tone) som de kunne sagt i andre offentlige kontekster der de forventer at hvem som helst kan lese det. Men for de som ikke er komfortable med en slik rolle som offentlig person, vil det være både naturlig og legitimt at det er mange av deres meninger som de ønsker å formidle utad på en mer selektiv og privat måte. Og da ender vi opp med de polerte og glansbildeaktige Facebook-feedene som så mange kommentatorer klager og ironiserer over – ikke nødvendigvis fordi vi er så mye mer opptatte av perfekte fasader enn tidligere generasjoner var, men rett og slett fordi kontoen består av et minste felles multiplum av det man er komfortabel med å formidle til alle sine bekjente. Når skillene mellom ulike omgangskretser viskes bort, og folk luker ut de tingene de ikke ville fortalt i teselskap hos grandtante Olga, og de tingene de ikke ville fortalt til tilfeldige kollegaer i kantinen, og de tingene som de ikke ville fortalt til vennegjengen på puben – da er det mange som naturlig sitter igjen med bare en intetsigende rekke av feriebilder, nyttårshilsener og ukontroversielle visdomsord.

Det er helt normalt og ordinært at folk forteller ulike anekdoter fra ferien, eller tar opp ulike samfunnstemaer, avhengig av om de snakker med tante Olga, kollegaene eller vennegjengen, og dette er ikke noe uttrykk for uærlighet eller uredelighet – tvert imot vil det ofte være et tegn på at man retter seg etter etablerte sosiale konvensjoner når man tilpasser seg etter ulike kontekster. En person som unnlot å ta noen slike hensyn og oppførte seg nøyaktig likt i samtlige sosiale kontekster, ville trolig pådra seg en eller annen psykiatrisk diagnose relativt hurtig. Det var selvsagt alltid en sjanse for at en kollega kunne passere bak deg akkurat i det du fortalte feriehistorien til vennene dine, eller at sjefen din tilfeldigvis viste seg å være nevøen til svigerinnen til tante Olga – men dette er hypotetiske og svært lite sannsynlige situasjoner, som ligger milevidt fra en sosiale medier-virkelighet der hele omgangskretsen har direkte tilgang på alt du skriver, eller der enhver ytring du har kommet med bare er et Google-søk unna.

I den opphetede debatten om datalagringsdirektivet er det mange som har tatt sterk avstand fra argumentet om at «Hvis du ikke har noe å skjule, burde du heller ikke frykte å bli registrert». Man har understreket den fundamentale retten til å ikke få alle sine aktiviteter registrert og arkivert, og at selv om noe av aktiviteten skulle foregå «i det offentlige rom», så er det stor forskjell på informasjon som er teoretisk tilgjengelig for andre (f.eks. at det alltid er en potensiell risiko for at du blir observert akkurat i det du forlater elskerinnens hus), kontra en systematisk og organisert innsats for å innhente og sammenstille slik informasjon. Imidlertid er det samtidig flere av disse samme DLD-motstanderne som er blant de ivrigste pådriverne for at alle offentlige ytringer må foregå under fullt navn, og for at «alle må stå for det de sier». Man skulle trodd at flere av disse personene ville være lydhøre for argumentet om at selv om jeg innestår 100% for alle mine meninger og ikke skammer meg over dem, så behøver ikke det å bety at jeg ønsker at de i enhver sammenheng, på ethvert tidspunkt, av enhver person eller instans, skal kunne knyttes til min identitet.

Den pseudonyme identiteten

Selv om folk bør kunne fremsette sine synspunkter og oppfatninger uten frykt for usaklige represalier, så er det selvsagt ønskelig for debatten at de føler en forpliktelse til å opptre anstendig i debatten og fremføre sine standpunkter på en (noenlunde) saklig måte. Man skulle helst ønske at hensynet til andre debattanter var nok i seg selv til å få folk til å gjøre dette, men det er klart at det vil være et ytterligere incentiv til å oppføre seg skikkelig dersom man risikerer å tape anseelse i en eller annen form. Hvis debattanter føler at deres anonymitet gjør at de ikke løper noen slik risiko, så vil de ihvertfall ha mindre å tape på å forbryte seg mot god debattskikk. Men da blir det relevant å skille mellom å ytre seg anonymt (altså under et mer eller mindre vilkårlig navn uten noen kobling utenfor akkurat denne debatt-tråden) og å ytre seg pseudonymt (altså under et fast og etablert alias som benyttes konsekvent over tid, og eventuelt også i flere ulike sammenhenger). Den pseudonyme skribenten vil være beskyttet mot at hans ytringer får konsekvenser for ham i hans privatliv eller arbeidsliv, men elementet med å ønske å opprettholde sin egen anseelse i debatten vil fortsatt kunne være tilstede – ofte minst like mye som en som skriver under fullt navn. Mange av oss pseudonyme debattanter har lagt ned betydelig tid og innsats i å bygge opp tillit og troverdighet, og er bevisste på å ikke sette det gode ryktet over styr gjennom usaklig eller kritikkverdig oppførsel. For å sette det på spissen: Dersom jeg i en eller annen hypotetisk sammenheng skulle ønske å forsvare et standpunkt ved hjelp av en usaklig argumentasjon, eller ved å fremstille fakta på en bevisst uredelig måte, ville det på mange måter være mer fristende å gjøre dette under eget navn enn under pseudonymet Doremus. Det er tross alt relativt liten sannsynlighet for at det ville ha noen direkte konsekvenser for mitt privatliv dersom jeg siterte noen tall fra en rapport på en uriktig måte under mitt egentlige navn – men det kunne gått hardt ut over den troverdigheten som jeg etterhvert har bygget meg opp hos en del personer under pseudonym.

Vil de som (tilsynelatende eller reelt) skriver under fullt navn i utgangspunktet bli tatt bedre imot av lesere? I mange tilfeller er sannsynligvis svaret ja – et argument som Aftenposten støttet seg på når de innførte krav om fullt navn i sine kommentarfelt (tilsynelatende med implikasjonen at kravet egentlig var en håndsrekning til kommentatorene, med at de ble tvunget til å skrive på en måte som ga dem større gjennomslagskraft): «En undersøkelse fra 2012 viser at anonyme nettkommentarer har mindre påvirkningskraft enn innlegg som er skrevet under fullt navn. Med andre ord: Hvis du vil påvirke, skriv under fullt navn!» Men selv om vi antar at denne undersøkelsen bygger på gyldig metode og resonnementer (noe som slett ikke alltid er tilfelle), så er dette en rent deskriptiv beskrivelse av hvordan folk reagerer på anonyme/pseudonyme kommentarer. Det bør ikke nødvendigvis være noen normativ automatikk i at alle skal innordne seg etter et slikt reaksjonsmønster for å øke sin gjennomslagskraft – noen vil mene at den korrekte responsen tvert imot vil være å oppfordre publikum til å ikke la seg påvirke av slike faktorer, og heller bedømme kommentarens troverdighet og tyngde ut fra innhold og argumentasjon. Det er etterhvert en velkjent historie at når J.K. Rowling debuterte som forfatter, så insisterte forlaget på å bare skrive navnet hennes med initialer, fordi de var redde for at færre gutter ville ønske å lese boken hvis de visste at den var skrevet av en kvinne. Men når denne historien gjenfortelles, så er det alltid for å riste på hodet over forlagets oppførsel – jeg har ennå til gode å høre noen si at «Ja, det er faktisk flere undersøkelser som viser at bøker med kjønnsnøytrale forfatternavn selger bedre enn kvinnelige forfatternavn, så dette var en helt fornuftig og logisk beslutning fra forlagets side for å øke salget.»

I min Twitter-feed fins det en salig blanding av folk som bruker fullt navn, kun fornavn, kun etternavn, og åpenbare pseudonymer. Noen er offentlige personer, noen oppgir yrke eller arbeidssted, noen partitilhørighet, noen alder, noen alt dette eller ingen av delene. Noen har nærbilde av seg selv på profilen sin, noen en portrettegning, noen et bilde av seg selv på så lang avstand at det er umulig å se detaljer (eller så nærme at man kun ser et bittelite utsnitt av ansiktet), og andre igjen noe helt annet, som f.eks. et bilde av en skog eller en havskilpadde. Noen er åpne med private anekdoter og historier fra sitt hverdagsliv eller sin fortid, noen tilkjennegir tydelig sine standpunkt i ulike samfunnsspørsmål, noen gjør begge deler eller ingen av delene. Det behøver ikke å være noen korrelasjon mellom de forskjellige formene for åpenhet – de pseudonyme kan være åpne om sitt privatliv og de fullt identifiserbare kan være tilbakeholdne. Av de jeg har fulgt over tid er det mange helt pseudonyme hvor jeg etterhvert kjenner godt til deres kompetanse, synspunkter og troverdighet – og mange som bruker både fullt navn og bilde hvor jeg vet lite eller ingenting om dette. Til syvende og sist er det (rimeligvis) kvaliteten på det du skriver som er avgjørende for hvordan andre brukere forholder seg til deg – og om de som bruker fullt navn og bilde kanskje har et visst forsprang sammenlignet med de pseudonyme, så er det et forsprang som det er fullt mulig å ta igjen.

Hvor mye kan (eller bør) et navn fortelle deg?

Når folk likevel insisterer på at motdebattanten skal stå frem med fullt navn, påberoper anonymitets-motstanderne seg ofte et ønske (eller endog en rett) til å «vite hvem de diskuterer med», og at dette er viktig for at de kan føre debatten på en saklig måte. Men i andre sammenhenger blir det tvert imot fremhevet som en grunnverdi i saklig debatt at man skal forholde seg til argumentene som presenteres, og ikke til avsenderen. Vi innprenter unge at de i utgangspunktet skal forholde seg likt til alle motdebattanter, og ikke avfeie noen eller behandle dem annerledes basert på ytre kjennetegn som utseende, kjønn eller etnisitet. Da fremstår det som bakvendt når man deretter plutselig snur om og argumenterer for at det er essensielt for debatten å kjenne motpartens virkelige identitet. Det ville vært langt mer konsekvent (om enn overdrevet) dersom man gikk til motsatt ytterlighet og anbefalte at alle skulle bruke pseudonym, slik at alle innlegg ville stå helt og fullt på egne ben og ikke bli bedømt ut fra ytre forhold som i realiteten ikke burde ha noen betydning for innleggets troverdighet, gyldighet, og gjennomslagskraft.

En slik total pseudonymitet ville selvsagt heller ikke vært ønskelig, ikke minst fordi det er mange sammenhenger der det er legitim grunn til å ville kjenne debattantens identitet. Hvis avsenderen påberoper seg en eller annen autoritet for sine utsagn – enten gjennom fagkompentanse eller i form av personlig erfaring – er det relevant for leserne å kunne kontrollere at avsenderen faktisk innehar denne kompetansen eller erfaring. Tilsvarende vil gjelde dersom avsenderen påberoper seg å uttale seg på vegne av en større gruppe. Dersom avsenderen har (eller kandiderer til) et eller annet politisk eller organisatorisk tillitsverv, så vil også offentligheten ha et berettiget krav på å vite hans/hennes identitet, ihvertfall hvis temaet har noen som helst tilknytning til hans/hennes verv. Selv om han/hun ikke selv knytter uttalelsen direkte til sitt verv, har vi som velgere legitim grunn til et utvidet innsyn i hva enkeltpersoner står for, når det er snakk om personer som vi tildeler et selvstendig mandat (og den tilhørende makt og myndighet) gjennom våre stemmer. Da bør vi kunne vite hva slags holdninger og standpunkter de har – ihvertfall om temaer som har direkte eller indirekte relevans for deres verv og maktutøvelse. (Derimot vil dette kravet stå langt svakere dersom noen uttaler seg om temaer som ikke har noen som helt relasjon til deres offentlige rolle. Hvis Martin Kolberg ønsket å diskutere kakeoppskrifter, eller Kristin Skogen Lund ønsket å si sin mening om Hanne Ørstaviks nyeste bok, ville dette neppe være særlig problematisk om de deltok i en slik diskusjon uten å stå frem med fullt navn. I noen slike tilfeller kan man t.o.m. mene at det gir en ryddigere debatt dersom høyt profilerte personer uttrykker seg anonymt. Det er neppe noen prinsipielt betenkelig rolleblanding hvis kulturministeren skulle ha lyst til å delta i en diskusjon om den siste Hobbiten-filmen for å si at hun synes den var pompøs, støyende, og overlesset med dårlige effekter – men det kunne kanskje være en fordel om hun gjorde det anonymt, for at hun ikke skal bli beskyldt for å utnytte sin posisjon til å få folk til å gå og se norske kinofilmer istedenfor.) Og videre vil det være en del personer som har en eller annen form for kobling eller binding som gjør at leserne bør få vite at de er ikke er noen nøytral eller uhildet part i denne saken. (Når det er sagt: Det kan være mange folk som er særdeles partiske og unøytrale i en sak, uten at det foreligger noen som helst form for konkrete bindinger som det er mulig å avdekke utenfra.) I alle disse tilfellene vil det være riktig – for å ikke å si påkrevet – av en redaksjon å forlange at avsenderen må ytre seg under fullt navn.

Men det store flertallet av innbyggere – og trolig også flertallet av de som har et ønske om å delta i den offentlige debatten i en eller annen form – faller utenfor alle disse kategoriene. De har ingen offentlige verv som det er nødvendig å stå frem med, yrket deres har ingen relevant tilknytning til det de ønsker å si sin mening om, og de har heller ingen annen offentlig rolle som gjør at leserne vil gjenkjenne dem. For alle disse personene, fremstår det som et merkelig konsept at andre lesere «vet hvem man debatterer med» bare fordi de kjenner personens fornavn og etternavn. En ting er alle de Thomas Berg-er og Anne Dahl-er som det er håpløst å identifisere i flokken av navnebrødre og -søstre. Men selv om vi holder oss til de som har unike eller tilnærmet unike navn – hva forteller det meg at motdebattanten heter Karl Strandberg eller Henriette Vermes? I praksis ingenting, så vidt jeg kan se – med mindre jeg da setter meg ned med telefonkatalog og Google og gjør en innsats for å oppspore mest mulig informasjon om hans/hennes alder, sivilstand, bosted, yrke osv. Men jeg må formode at det ikke er denne formen for offentlig debatt, der vi alle skal grave opp mest mulig bakgrunnsinformasjon om alle våre motdebattanter, som mediene ønsker å promotere. Ja, det fins tilfeller der det foreligger bindinger og koblinger som det er relevant å avdekke og påpeke, især hvis forfatteren påberoper seg å gi en nøytral og objektiv vurdering – men det skjer minst like ofte at folks ytringer tvert avfeies på bakgrunn av historikk og koblinger, i stedet for at ytringen vurderes ut fra egne meritter. Og ja – det er sant at det oftere er lettere å danne seg et mentalt bilde av en annen person på sosiale medier dersom de presenterer seg meg fullt navn og portrettfoto, kontra hvis de bruker pseudonym og et eller annet illustrasjonsbilde. Men det er slett ikke åpenbart om dette er noen fordel for debatten. Burde isteden de personene som ikke har en offentlig posisjon som gjør det nødvendig å bruke fullt navn, få anledning – dersom de selv ønsker det – til å bygge seg opp sin egen identitet i den offentlige debatten ene og alene ut fra det de skriver, og slippe at folks bilde av dem blir styrt av deres kjønn, alder, utseende, etnisitet, etc. – egenskaper som de ikke har noen kontroll over, men som likevel ofte vil prege andres oppfatning selv der hvor dette ikke har noen som helst relevans for det de skriver om?

For mange vil en slik egendefinert identitet også være en anledning til å skjerme seg mot hets. Fritt Ords rapport om ytringsfrihet fant at kvinner og innvandrerbefolkning i større grad enn andre meldte at den hetsen de opplevde var rettet mot visse synlige kjennetegn som kjønn, utseende, og etnisitet/nasjonalitet. Ved å bruke en pseudonym identitet, vil den enkelte debattanten kunne skjule sitt kjønn eller sin etnisitet og dermed unngå å kunne utsettes for denne typen hets. Noen vil innvende mot dette at det er viktig at kvinner eller etniske minoriteter står frem åpent for å normalisere det at alle grupper deltar i debatten. Dette er selvsagt i prinsippet ønskelig, men det er helt forfeilet å stille opp dette som et moralsk imperativ om at hver enkelt debattant må tilkjennegi dette gjennom sitt navn. Det er mange andre minoritetsgrupper – funksjonshemmende, psykisk syke, narkomane, eller ikke-heterofile – som er underrepresentert i den offentlige debatten og hvor det er et klart behov for at deres deltagelse på lik linje med andre blir normalisert. Men selv om man applauderer de samfunnsdebattantene som er åpne om at de tilhører slike grupper og dermed bidrar til å bygge ned stigma og fordommer, så er det ingen som krever eller forventer at enhver debattant som er homofil eller bipolar skal opplyse leserne om dette hver eneste gang han/hun deltar i en debatt! Da burde det heller ikke være noen grunn til at man skal stille absolutte krav om at folk skal «stå frem» med de egenskapene som man (ofte) kan lese ut av navnet (primært kjønn og etnisitet).

Ja, jeg kunne ha skrevet dette innlegget under fullt navn og forsøkt å få det publisert som kronikk i Aftenposten – men hadde det virkelig gitt deg som leser noen signifikant informasjon for din lesning av kronikken? Du kunne slått fast at 1) jeg er mann, 2) jeg har ‘helnorsk’ navn (med røtter adskillige hundre år tilbake for både for- og etternavn), og 3) at dette er en kronikkforfatter som du (med 99,9999 % sannsynlighet) aldri har hørt om før. Men det hadde ikke fortalt deg noen ting om at jeg er ateist, født i utlandet, realfagsutdannet, eller Oslo-boer. Ingenting om alder, partitilhørighet, yrke, sykdomshistorikk eller familieforhold. Jeg synes ikke at noen av disse tingene ville være spesielt relevant for din lesning av min kronikk – men hvis argumentet om at «jeg vil vite hvem jeg debatterer med» i det hele tatt skal ha noen mening, så må det jo være denne type informasjon som man er ute etter – informasjon som forblir akkurat like fraværende selv om avsenderen må signere med fullt navn. Noen vil ønske å bare vite om de har lest noe av samme person tidligere, for å kunne bedømme innleggets troverdighet (evt. også om det er verdt å bruke tid på å lese det) i lys av tidligere erfaringer med skribenten – men som tidligere nevnt: Slik gjenkjennelsesverdi kan man oppnå like godt dersom skribenten benytter seg av et fast pseudonym. Og uten at jeg skal snakke på meg noen enorm leserskare, så kan jeg si med overveldende sannsynlighet at selv blant Aftenpostens lesere ville det vært flere som hadde kjent igjen denne pseudonyme signaturen fra min aktivitet på blogg og Twitter, enn det antallet som ville kjent igjen mitt virkelige navn. Hver eneste dag leser vi kronikker og leserinnlegg i avisen av folk som vi aldri har hørt om før og trolig aldri kommer til å lese om senere (og hvis vi skulle treffe på dem igjen, så har vi mest sannsynlig glemt at vi har sett navnet tidligere). Da burde det gå fint å ta en kronikk og bedømme den ut fra innholdet, selv om det står en pseudonym signatur øverst.

«Folk må stå til ansvar» – men overfor hvem, og på hvilken måte?

Som nevnt er et av de mest brukte argumentene for anonymitet/pseudonymitet at det sikrer forfatterne mot hets rettet mot deres personlige egenskaper, og mot usaklige represalier i ettertid fra folk som ikke liker deres synspunkter. Når denne problemstillingen bringes på banen av anonymitets-forkjemperne, blir de som regel avvist med at de tegner et svartmalende og virkelighetsfjernt skremmebilde der alle som ikke innordner seg etter «den politisk korrekte konsensus» blir slått ned på med hard hånd. Jeg er enig i at det ikke er grunnlag for de mest markskrikerske og overdrevne virkelighetsbeskrivelsene om at enhver person som drister seg til å ytre den minste lille «politisk ukorrekthet» blir slått ned med jernhånd. Men anonymitetsmotstanderne biter seg selv i halen når de så kategorisk avviser enhver mulighet for at folk kan ha reell og berettiget grunn til å være tilbakeholdne med å ytre sine meninger under eget navn. For ett av deres kjerneargumenter for å kreve fullt navn av alle nettkommentatorer er jo nettopp at folk vil veie sine ord mer forsiktig dersom de vet at ordene kan få konsekvenser i ettertid, også utenfor debatten. Som Aftenpostens debattredaktør formulerte det i forbindelse med avisens beslutning om å kreve fullt navn i sine kommentarfelt: «Folk skjerper seg når de skriver under fullt navn. Argumentene klistres til den du er – da tenker man seg om en ekstra gang før man avslutter setningene.»

Jeg har vanskelig for å tolke dette på annen måte enn at man forventer at kravet om fullt navn vil ha som direkte konsekvens at folk unnlater å skrive ting som de ellers ville ha skrevet. Tildels vil dette riktignok handle om at folk passer på å ikke fremsette utsagn som de ikke mener oppriktig, eller gi uttrykk for holdninger som de ikke egentlig har. Hvis utsagnet kobles direkte til deg, vil det være en klar sperre mot å slenge ut utsagn uten å tenke over om dette er noe du faktisk kan stå inne for, eller mot å bevisst komme med outrerte utspill utelukkende for å provosere og terge motparten (altså den opprinnelige betydningen av ‘trolling’). I tillegg vil det også være en del folk som gir uttrykk for akkurat de samme standpunktene, men formulert på en mer saklig og avbalansert måte.

Men det er helt tydelig at innføringen av fullt navn ikke kun retter seg mot de som (bevisst eller ubevisst) skriver ting som de egentlig ikke mener, men også tar sikte på å få folk til å holde tilbake eller moderere sine faktiske meninger, fordi de ikke ønsker at disse meningene skal bli «klistret til den de er». Når man forventer at denne risikoen kommer til å få folk til å moderere seg mer enn de ville gjort dersom de skrev under pseudonym, så må dette i tilfelle være fordi debattantene antar at ekstreme eller usaklige uttalelser kan få en eller annen form for direkte konsekvens for dem også utenfor debattarenaen. Slike konsekvenser behøver selvfølgelig ikke handle om drastiske ting som å bli straffet eller miste jobben – normalt vil det være snakk om en eller annen form for sosiale sanksjoner fra de man omgås, ved at de (på direkte eller indirekte måte) gir uttrykk for sin misbilligelse. Men hvis folk i det hele tatt skal endre sin atferd fordi de skriver under fullt navn, så må det pr.def. være fordi de frykter en eller annen form for reaksjon fra omgivelsene som de finner så problematisk eller ubehagelig at de velger å ta grep for å unngå den. Men når avisene krever fullt navn for å få sine debattanter til å «skjerpe seg» før de trykker «Send kommentar», så eksisterer det ingen mekanismer overhodet for å sikre at slike adferdsregulerende reaksjoner kun rammer de som kommer med genuint kritikkverdige eller fordømmelige ytringer. Det fins ingen nøytral instans som sørger for noen utvelgelse av hvilke ytringer som tråkker over samfunnets grunnleggende anstendighetsnormer og fortjener å påtales og arresteres også utenfor debatten – det er bare den private omgangskretsen til hver enkelt debattant (eller de personer som aktivt sporer dem opp) som avgjør dette. Når det er små grupper og enkeltpersoner som avgjør hvem som skal utsettes for sosiale sanksjoner og represalier, så kan dette akkurat like gjerne ramme de meningene som den store majoriteten mener at bør være fullt ut legitime – eller t.o.m. de ytringene som de fleste ville anse som prisverdige og ønskelige. Avisene ønsker f.eks. at ytringer om at det er bra at svenske moskeer har blitt påtent, skal møtes med avskyreaksjoner fra de som er mot slik brannstiftelse – men resultatet kan også bli at de som sier at det er ille at svenske moskeer har blitt påtent, blir møtt med avskyreaksjoner fra de som er for slik brannstiftelse.

Her ligger det selvfølgelig inne en statistisk komponent. Hvis vi legger til grunn at det store flertallet av befolkningen har en mer eller mindre rasjonell tilnærming til hvilke meninger som bør applauderes, hvilke som bør fullt ut aksepteres, og hvilke som bør fordømmes, så vil han som fordømmer moske-brannene ha mye mindre statistisk sannsynlighet for å møte negative sosiale reaksjoner enn hva han som applauderer brannen har. Men det endrer ikke på det faktum at enhver person som ytrer seg under fullt navn må være forberedt på muligheten for at han/hun vil bli utsatt for sosiale sanksjoner dersom noen i omgangskretsen (eller andre personer som de har en eller annen forbindelse med) reagerer på det som blir skrevet. Og når avisene uttrykkelig sier at de forventer at dette vil få visse personer til å endre måten de uttrykker seg på, så må de akseptere at nøyaktig det samme kan gjelde også for de personene og meningene som de ønsker å slippe frem i sine spalter og kommentarfelt.

Det er selvfølgelig riktigogviktig å påpeke at hver og en av oss bør føle et selvstendig ansvar for å ta til motmæle og si klart fra når noen kommer med uakseptable ytringer, men man må også være bevisst på de andre konsekvensene av å oppfordre og legge til rette for denne typen individuelle reaksjoner. Når det ikke er noen offentlig eller ansvarlig instans (politi, rettsvesen, avisredaksjoner, etc.) som avgjør hvilke ytringer det bør reageres mot, så har man heller ingen kontroll med hvilke ytringer som avstedkommer reaksjoner – eller at reaksjonene på genuint uakseptable ytringer står i forhold til ytringen og ikke går urimelig langt. Det kan være mange ytringer som er såpass usaklige eller ekstreme at de fortjener å bli påtalt, men hvor det ikke vil være rettferdig dersom avsenderen skulle bli utsatt for represalier i form av å f.eks. miste jobben som bussjåfør eller IT-konsulent. Da kan det være problematisk dersom de offentlige debattarenaene stiller krav om fullt navn med den uttrykkelige hensikt at flest mulig i avsenderens omgangskrets skal kjenne til hva han/hun har ytret i enhver offentlig sammenheng – og en eksplisitt eller implisitt forventning om at avsenderen må «stilles til ansvar» på en eller annen uspesifisert måte.

Verne mot netthets, men ikke mot annen hets?

Å møte motbør for sine ytringer er selvsagt en uunngåelig – og tildels også ønskelig – del av å delta i en åpen offentlig debatt. Men når man gjør grep for å utvide forekomsten av slik motbør, så blir det naivt å ikke samtidig innse at den også kan komme til å rette seg (kanskje t.o.m. i uforholdsmessig stor grad) mot nettopp de personene som anonymitetsmotstanderne ønsker å beskytte. Og det ligger også en annen fundamental logisk brist i å avfeie muligheten for at kravet om fullt navn vil medføre at stemmer som vi ønsker å høre i offentligheten, ender opp med å unnlate å uttale seg pga. frykt for represalier: Et av de viktigste argumentene mot anonyme kommentarer er at det gir spillerom for hets og sjikane mot f.eks. kronikkforfattere, som igjen fører til at mange kvier seg for å skrive kronikk av frykt for den hetsen de vil utsettes for i kommentarfeltet. Men hvis man mener at «nett-trollene» kan oppføre seg på en slik måte i kommentarfeltet at det skremmer andre bort fra å delta i debatten – hvorfor er det da så vanskelig å tro at de samme «trollene» kan oppføre seg like ille (eller verre) i ‘den virkelige verden’, dersom de blir sinte på en person som skriver under fullt navn, og som de har en eller annen forbindelse til (eller muligheten til å oppspore)? Det er jo ikke slik at «grumset» i kommentarfeltet produseres av dataprogrammer som ikke har noen mulighet til å påvirke ‘den virkelige verden’ – det er virkelige mennesker som skriver den hetsen som man vil til livs, mennesker som formodentlig også bærer på tilsvarende holdninger når de deltar i samfunnet som familiemedlemmer, arbeidstakere, forbrukere eller arbeidsgivere. Jo da, til en viss grad er det rimelig å anta at en del personer anser nettet som en separat arena der de tillater seg å gå mye lengre enn de ville gjort i ‘den virkelige verden’. Men hvis man anser at netthets og de holdningene det representerer utgjør et demokratisk problem ved at folk skremmes fra å ytre seg, så fremstår det som naivt og illusorisk å tro at de samme holdningene – og de samme konsekvensene – ikke kan gjøre seg gjeldende også i ‘den virkelige verden’. Ja, ofte vil formen være mindre eksplisitt og outrert enn det som skrives i et kommentarfelt – men selv en mildere verbal hets kan oppleves langt alvorligere for offeret hvis den fremføres ansikt til ansikt. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om alle de andre måtene som disse holdningene vil kunne ramme folk som ytrer seg, på måter som er langt mer inngripende, krenkende og håndfaste enn ren verbal sjikane.Og selv de personene som ville være villige til å ta denne risikoen på egne vegne, kan komme til å vegre seg og vike unna pga. frykt for at deres barn eller annen nær familie kan bil rammet.

Nå er det selvfølgelig noen viktige forskjeller her – ikke minst at enhver nettavisleser vil ha mulighet til å utsette en kronikkforfatter for sjikane i et kommentarfelt, mens bare en ørliten brøkdel vil ha muligheten til direkte kontakt med forfatteren. Men det betyr ikke at vi kan se bort fra den frykten som en rekke personer vil føle – kanskje på rent hypotetisk grunnlag, kanskje konkret og velbegrunnet – for hva de kan bli utsatt for dersom de ytrer seg under fullt navn. For mange av disse personene vil kravet om fullt navn være en sterk barriere mot å ytre seg, fordi det gjør at enhver person som de har noen forbindelse med vil ha muligheten til å koble dem til deres ytringer. Og selv om det skulle være slik at et pseudonymt debattforum ville utsatt dem for noe større risiko for å bli netthetset, så er det mange som ville foretrukket denne risikoen i bytte mot å selv kunne være pseudonym og dermed sikret mot alle andre konsekvenser enn rent verbal nettsjikane.

Avisene vil si at de møter dette behovet ved at de også åpner for at de kan trykke innlegg anonymt (normalt med den forutsetningen at redaksjonen kjenner innsenderens identitet) etter en individuell vurdering. Dette er en viktig og nødvendig ventil for at folk kan komme til orde også om sensitive temaer (selv om terskelen for å skrive en hel kronikk og be om at den blir trykket anonymt, åpenbart er mye høyere enn for å bare komme med en kort meningsytring eller erfaring i et kommentarfelt). Men det er samtidig tindrende klart at det er svært mange «verdige anonyme» som ikke vil omfattes av denne muligheten. Det rådende prinsippet i debattspaltene er at slik anonymitet er forbeholdt de som kommer med direkte personlige beretninger om sensitive temaer som sykdom, overgrep eller diskriminering, og som dermed har et berettiget ønske om at slike personlige skildringer ikke skal kunne kobles til dem selv eller deres nære familie. (Muligens vil man også – selv om det er sjelden man ser dette i norske medier – tillate anonyme ytringer om visse temaer som er så kontroversielle at det gir grunn til å frykte voldstrusler fra ekstreme personer eller grupper.)

Men når f.eks. Aftenposten skriver at «Anonymitet bør være forbeholdt temaer som virkelig krever anonymitet. På Aftenpostens papirdebattsider trykker vi bare unntaksvis anonyme innlegg, og vi krever gode grunner for at man ikke skal skrive under fullt navn«, eller NRK Ytrings redaktør understreker at «Men la meg si det først som sist at lista må ligge relativt høyt. Det er ikke sånn at enhver personlig grunn er god nok, og at alle saker er viktige nok. Dette vil bli gjenstand for vurdering i hver enkelt sak«, så fremstår det som klart at de tenker at dette skal begrenses til de ytringene som konkret omhandler slike temaer, og at de ikke har tenkt å la folk ytre seg anonymt om mer tilforlatelige temaer som stemmerettsalder, kjønnskvotering, barnehagepedagogikk eller strafferammer for økonomisk kriminalitet. Men dette tar ikke hensyn til de personene som er i en situasjon der de ikke føler seg frie til å komme med noen ytringer som risikerer å fremprovosere negative reaksjoner fra omgivelsene. Det er dessverre en kjensgjerning (som nettopp avisens kommentarfelter ofte demonstrer) at selv synspunkter på «uskyldige» temaer som dette kan vekke sterk fiendtlighet hos enkelte personer – og mange som gjerne skulle ha ytret seg vil oppleve at de er i en så utsatt og sårbar posisjon at de ikke har råd til å ta noen risiko på å vekke slik fiendtlighet, uansett hvor liten den risikoen måtte være. Dette kan være pasienter (psykiske eller somatiske) som er under behandling, arbeidstakere som er i en jobbsøker- eller prøvetids-fase, folk som er avhengig av omsorgstilbud pga. funksjonshemming (hos dem selv eller hos nær familie), klienter hos NAV/sosialkontor, asylsøkere som har sin søknad under behandling, foreldre til barn som trenger spesialtiltak eller beskyttelse fra mobbing på skolen, og en rekke andre grupper. Alle disse personene er i større eller mindre grad helt avhengige av de beslutninger og avgjørelser som noen få andre personer (behandlende lege, arbeidsgiver, saksbehandler hos NAV/kommune, etc.) har myndighet til å fatte. Da burde det ikke være overraskende at mange av disse personene mener at de ikke kan løpe risikoen for å uttrykke et synspunkt som kan provosere saksbehandleren/legen/osv. på en slik måte at de kommer dårligere ut. Det er slik at vårt samfunn, og særlig offentlig forvaltning, i stor grad baserer seg på tillit til at den enkelte myndighetspersonen utøver sin makt på en forsvarlig og saklig måte. I mange sammenhenger vil man ha stort handlingsrom til å treffe beslutninger ut fra sitt «selvstendige faglige skjønn», og også i de sammenhengene der man er underlagt klare regler som skal styre beslutningsprosessen, så er det fortsatt stort rom for å frembringe et annet resultat ved å utelate eller fordreie relevante fakta. Det finnes selvsagt kontrollsystemer som skal beskytte pasienten/brukeren mot urimelig og usaklig behandling, men disse igjen er i stor grad avhengige av at kontrollørene har en kritisk og skeptisk holdning til sine kolleger og deres myndighetsutøvelse. I motsatt fall kan «kontrollen» fungere bare som sandpåstrøing av det opprinnelige vedtaket – med mindre en allerede vanskeligstilt bruker har evner, vilje og kapasitet til å forfølge saken gjennom systemet og legge frem ugjendrivelig dokumentasjon på det urimelige i beslutningen.

Det er selvsagt ikke slik at det fattes usaklige beslutninger til høyre og venstre dagstøtt, eller at enhver NAV-klient lever i frykt for å pådra seg noens vrede over noe som ikke har noe med saken deres å gjøre. Mange personer i slike situasjoner står aktivt frem og forteller om sine erfaringer (eller fremfører sine synspunkter på helt andre temaer) – og ære være dem for det. Vi bør også kunne anta at flertallet av myndighetspersoner er bevisste på å utøve sitt embete på en nøytral og forsvarlig måte og ikke la seg påvirke av hva personen måtte ha uttalt i andre sammenhenger. Men vi ser også nok eksempler på usaklighet og urimelighet i samfunnet rundt oss, og på forskjellsbehandling på bakgrunn av fordommer eller ‘trynefaktor’, at det ville være naivt å ikke tro at dette også kan gjøre seg gjeldende (enten aktivt og bevisst, eller gjennom en ubevisst antipati) hos et mindretall av autoritetspersoner og deres beslutninger, dersom brukeren de har ansvar for uttaler noe som provoserer dem. Da bør det verken vekke overraskelse eller moralisering at en hel del personer vil anse at deres situasjon er så vanskelig og utsatt at de ikke er villige til å ta den risikoen – ikke minst dersom de mener å ha konkret grunn til å tro at de er utsatt for personer som kan være tilbøyelig til å la seg påvirke på en usaklig måte. Tross alt er det få personer – også de som er politisk aktive og åpne om sitt partivalg – som ville velge å fronte denne partitilhørigheten aktivt i møte med sin ansvarlige lege eller sin NAV-saksbehandler. I slike formelle og sårbare sammenhenger vil de fleste bestrebe seg på å holde sine private meninger mest mulig utenfor – delvis simpelthen fordi det ikke vedkommer situasjonen, men også delvis fordi man innser (i likhet med lovgiverne, jfr. henvisningen over til arbeidsmiljøloven) at folks skjønn og oppførsel kan bli påvirket negativt av slike uvedkommende faktorer. Det er heller ikke overraskende dersom man føler at det er tryggest å ikke uttale seg om noe potensielt kontroversielt spørsmål – det er tross alt nesten ingen grenser hvor hva slags trivielle spørsmål som kan vekke intenst engasjement og provokasjon hos enkelte lesere, og det er også dessverre også svært vanlig i nettdebatter at en som uttrykker et svært moderat standpunkt om et tema umiddelbart blir slått i hartkorn med de mest ekstreme representantene for ‘samme fløy’. For mange som er uføre eller sykemeldte kan selv det faktum at de uttaler seg – helt uavhengig av temaet – være en kilde til negative reaksjoner fra folk som mener at en slik aktivitet ikke kan være forenlig med å være genuint syk/ufør. (Som en digresjon: Ofte vil dette bygge på en tvers igjennom forfeilet forståelse av personens sykdomssituasjon – for svært mange syke eller uføre vil det å sitte eller ligge med en PC eller nettbrett og skrive noe på nettet være en av de ytterst få aktivitetene som er forenlig med deres sykdomsbilde og begrensninger. Da blir det meningsløst at dette samfunnet vårt, som stadig insisterer på viktigheten av at syke er i en viss aktivitet og ikke «blir fullstendig passivisert», svarer med kjeft og mistenkeliggjøring overfor de som faktisk klarer å finne et handlingsrom for slik aktivitet.)

Det er altså mange folk som ikke kvalifiserer for avisens smale nåløye for hvem som får slippe til uten å måtte bruke fullt navn, men som likevel har en legitim grunn til å være bekymret for at de kan bli utsatt for usaklige og belastende reaksjoner dersom de ytrer seg – uten at de har mulighet til å forutsi hvilke meninger eller temaer som kan komme til å vekke slike reaksjoner. Det trenger ikke engang å dreie seg om folk som er i noen form for sårbar situasjon her og nå – når alt man skriver på nettet forblir tilgjengelig på ubestemt tid, kan folk også komme til å velge bort å uttale seg ut fra frykt for at deres ytringer kan dukke opp dersom de kommer i en eller annen sårbar avhengighetssituasjon en gang i fremtiden. Og man trenger ikke engang å frykte alvorlig sykdom eller annen livskrise for å være betenkt over mulige fremtidige konsekvenser – som nevnt tidligere, har lovgiverne ansett risikoen for at arbeidsgivere diskriminerer jobbsøkere på usaklig grunnlag som så reell at de har nedfelt eksplisitte forbud som skal begrense arbeidsgiverens tilgang til slik informasjon. Da bør det ikke være overraskende om en del personer som gjerne skulle ha ytret sine helt legitime og interessante meninger, tenker seg om to ganger og vurderer om saken er viktig nok til at det er verdt å utsette seg for risikoen for at en fremtidig arbeidsgiver kan mislike ytringen din så sterkt at søknaden din blir valgt bort.

Dette er dessuten en gruppe som avisenes debattredaksjoner ikke vil møte eller bli konfrontert med på noen måte som gjør dem i stand til å vurdere hvor stor gruppen er. Når redaksjonene gjør det klart at anonymitet skal være et særtiltak som skal forbeholdes noen få sensitive temaer, så vil selvsagt ikke arbeidstakeren på prøvetid gidde å skrive en kronikk om formueskatt, eller psykiatripasienten sende inn et leserinnlegg om skolegudstjenester, ettersom de tar det for gitt at deres begrunnelse for å være anonym/pseudonym uansett kommer til å bli veiet og funnet for lett. Mange vil også oppleve det som skambelagt eller krenkende å i det hele tatt skulle brette ut sin vanskelige livssituasjon, bare for å rettferdiggjøre et ønske om å skrive anonymt om et tema som ikke har noen som helst relasjon til deres personlige situasjon. Da velger man heller å ytre seg innenfor de kanalene som tillater anonymitet/pseudonymitet, eller å ikke ytre seg i det hele tatt.

Ja, det finnes selvfølgelig utallige personer – noen her i Norge, mange flere i andre land – som hver eneste dag utsetter seg for langt større risiko enn dette for å fremsette sine standpunkter, og som mottar berettiget hyllest for dette. Men i det at vi løfter frem disse personene som helter, ligger også en erkjennelse av at deres opptreden er (i større eller mindre grad) eksepsjonell, og at vi ikke kan forvente at alle (kanskje ikke engang flertallet) skal følge deres eksempel. Et visst minimum av sivilcourage bør man kunne forlange av hver enkelt borger, men det vil ikke være rimelig å forvente at hver enkelt NAV-klient eller sykehuspasient skal være villig til å risikere ytterligere vanskeligheter på toppen av sin allerede svært belastende situasjon, bare for å uttrykke sin mening i offentligheten. Temaet for ytringen vil også spille inn i den moralske avveiningen – det er en ting å utsette seg for risiko dersom det er nødvendig for å kunne ytre seg om grunnleggende prinsipielle samfunnsspørsmål, men mange vil (med god grunn) ha betydelig lavere terskel for å velge å ikke ytre seg dersom de «bare» ønsker å si noe om et viktig, men mer «gjennomsnittlig» tema i samfunnsdebatten.

Til alt dette vil trolig mange redaksjoner svare at dersom man skulle åpnet for anonyme/pseudonyme kommentarer ut fra disse argumentene, så ville det være å gi etter for de som utsetter andre for usaklig og urimelig forskjellsbehandling basert på deres ytringer. Ved å gjøre fullt navn til normen (ville de formodentlig si) forsøker man å bidra til å skape et samfunn der det er helt normalt og tilforlatelig for enhver person å ytre seg fritt, og der det skal være et styrende prinsipp at ingen skal komme dårligere ut som følge av irrelevante tidligere standpunkter og ytringer. En slik begrunnelse for å forlange fullt navn  er i og for seg et gyldig og legitimt standpunkt. Men dersom man skal kjøre en slik linje, og kreve fullt navn i «samfunnsoppdragende øyemed», så må man samtidig være ærlig om og bevisst på de konsekvensene som dette får for de personene som man velger å ‘ofre’ i den større sakens interesse. Så lenge vi fortsatt ikke har oppnådd et slikt idealsamfunn fritt for usaklig forskjellsbehandling, så vil en slik linje uunngåelig føre til at en del verdifulle stemmer velger å stille seg utenfor (deler av) den offentlige debatt fordi de ikke er villige til å utsette seg for en helt håndfast og reell risiko for represalier – og vil likeledes føre til at en del av de som velger å trosse denne risikoen (eller deres nære familie) ender opp med å komme dårligere ut fordi de faktisk utsettes for slike usaklige represalier, eller bare skårer lavere på ubevisst ‘trynefaktor’. Hvis redaksjonene mener at dette er en nødvendig pris å betale på veien frem mot et samfunn der slike problemer ikke skal forekomme, så får de ihvertfall erkjenne det åpent og stå for sin avveining, og ikke feie denne kostnaden under teppet.

Et håp om en bedre debatt

Jeg tar ikke til orde for noen storstilt anonymisering av nett-offentligheten eller den offentlige samfunnsdebatten. Det er åpenbare fordeler ved å opptre under fullt navn – blant annet at det fortsatt i utgangspunktet vil gi ytringen større tyngde og troverdighet – og de som velger å delta anonymt eller pseudonymt vil alltid måtte gjøre en avveining av disse ulempene opp mot deres motivasjon for å bruke pseudonym. Og selvsagt er det mange som vil ha et aktivt ønske om å skrive under fullt navn – ikke minst fordi de ønsker å signalisere sine standpunkter og meninger overfor flest mulig av sine bekjentskaper. Men jeg håper at vi etterhvert kan oppnå en mer avbalansert og nøktern debatt omkring temaet, der folks ønske om pseudonymitet ikke fører til en refleksiv mistenkeliggjøring, og der man respekterer at man ikke behøver å tilhøre noen utgruppe av de 1% mest utsatte i samfunnet for å ha et legitimt og berettiget ønske om å delta i offentligheten uten å måtte bruke fullt navn.

De ulike mediene og andre debattarenaer må fortsatt kunne stå fritt til å selv velge om de ønsker å tillate anonyme kommentarer og innlegg eller ikke. Ytringsfrihet er i utgangspunktet en negativ rettighet og ikke en positiv rettighet – den skal sikre meg vern mot å utsettes for (urimelige) represalier for mine ytringer, men behøver ikke innebære at staten, mediene eller andre har noen forpliktelse til å legge aktivt til rette for at jeg skal kunne spre mine ytringer til andre. Med dagens teknologi vil det alltid eksistere muligheter for folk å ytre seg anonymt eller pseudonymt, og hver enkelt medieaktør må få lov til å gjøre en selvstendig vurdering av hva slags ordskifte de ønsker å tilrettelegge for og hvilke deltagere de ønsker å løfte frem. Så kan vi argumentere for at det ville være ønskelig, hensiktsmessig, eller mer i tråd med deres samfunnsoppdrag at de enkelte mediene bidro til å legge til rette for en offentlig debatt som også inneholdt anonyme eller pseudonyme aktører – men de er i sin fulle rett til å velge å begrense sin debattarena, på samme måte som et fagblad kan velge å begrense sine debattspalter til professorer eller andre personer med en formell fagkompetanse.

Men mediene bør ta sin beslutning (og forsvare den i den offentlige diskusjonen) ut fra en saklig, fornuftsbasert og fordomsfri vurdering av de problemstillingene og dilemmaene som den bygger på – og ikke ut fra en ensidig og forenklende virkelighetsforståelse der krav om fullt navn fremstilles som et udelt gode for den offentlige debatt. Den teknologiske utviklingen har medført en voldsom utvidelse av muligheten til å ytre seg helt anonymt, og det er forståelig at man ser behovet for mottiltak mot fremveksten av anonym hets og sjikane mot enkeltpersoner. Men man må forsøke å gjøre dette på en måte der man ikke kaster det pseudonyme barnet ut med badevannet ved å avvise og delegitimere hver eneste forekomst av et virkemiddel som har en lang og tildels også ærerik historie som del av den offentlige debatt. Og når stadig flere snakker som om ethvert ønske om pseudonym debatt (unntatt for personer som har helt unntaksmessige og eksepsjonelle grunner) er lugubert og suspekt, så kan det være verdt å minne om at to av de personer som oftest siteres til forsvar for ytringsfrihet og individets rettigheter, er François-Marie Arouet og Eric Blair.

Du har aldri hørt om disse to, sier du? Jo da, det har du nok ganske sikkert – men da under deres pseudonymer «Voltaire» og «George Orwell». Ikke bare valgte disse to ikoniske forkjempere for en åpen, fri og sivilisert offentlighet å skrive under pseudonym, men de har i den grad blitt identifisert med sine pseudonymer at døpenavnene deres bare lever videre som obskure quiz-spørsmål. Da bør det kanskje være rom også i dag for at også folk som ikke har fått historiens godkjent-stempel på seg, kan opptre under pseudonym og – dersom de gjør seg fortjent til det gjennom kvaliteten i det de skriver – bli tatt på alvor som seriøse og troverdige aktører i samfunnsdebatten.

Advertisements

10 thoughts on “Anonymitet i den digitale tidsalder

  1. Hei! Jeg syntes du har et veldig godt skrevet innlegg. Men jeg er litt uenig med deg i enkelte ting. Se bare til Origo for eksempel som krever at du skal registrere deg med ditt telefonnummer for å få lov til å skrive noe, da med unnskyldningen «slik at vi kan være sikker på at du er deg, og at vi kan ta kontakt dersom vi ønsker svar» – Altså skal du måtte risikere at en avis ringer deg opp og skriver mye svada (media pleier jo sjeldent å gjenfortelle – de skriver litt med fri fantasi).

    En annen ting er som du sier, hvis man har et lite brukt navn, så vet alle hvem du er. Og det kan jo faktisk få konsekvenser hvis f.eks arbeidsgiveren din leser et innlegg du har skrevet, og vet at du kan knyttes til bedriften, og at du kanskje har meninger som ikke bedriften vil vedkjenne seg (jeg har et «one of a kind» navn selv og vet dette av egen erfaring).

    Jeg mener det må være lov å skrive sakelig under anonymitet, for det er jo tross alt en del betente temaer der ute, som i ytterste fall kan føre til at du får en menneskegruppe etter deg (som vil ta deg) fordi du har ytret deg kritisk om dem.

    Tror egentlig det spiller liten rolle om man skriver under fullt navn, falskt navn eller et rent pseudonym så lenge moderatorene er aktive. Og da mener jeg ikke at de skal fjerne alt som vedkommende moderator er uenig i (eksempelvis slik dagbladet gjør, pluss at moderatorene kverulerer)

    Lik

  2. De siste årene har jeg lagt merke til en økende trend om at folk med makt ønsker at internett var mindre eller ikke anonym. Selv har jeg eksistert som AndyAce83 på nett i mange år. Nicket er en variasjon med mitt egentlige navn og 83 representerer året jeg var født.

    Jeg har skrevet blogg innlegg, mange av dem ganske på kanten, om evner som er følsomme under dette nicket. Uten tvil ville jeg ikke skrevet disse innleggene, så krasse hvis jeg gikk ut med fullt navn. Faktisk når jeg leser mine egne innlegg senere får jeg bakoversveis over hva jeg har skrevet. Jeg ser på min blogg som et kunstnerisk prosjekt hvor jeg skriver om ting på en måte jeg ikke engang selv vet om jeg kan stå for. Med mitt fulle navn ville jeg nok ikke skrevet på den måten hvis jeg i det hele tatt hadde skrevet noe.

    I debatter i aviser bruker jeg samme nick. Kan ikke si at jeg selv mener jeg har «hetset» noen, men det er problemet med begrepet «hets»; Det er litt vanskelig å si hva hets egentlig er. Litt som «mobbing», er det en subjektiv ting. Tykkhudede mennesker (som jeg liker å tro jeg er) vil ikke bry seg om «Du som mener [sånn eller sånn] må være [sånn]» kommentarer. Da særlig siden jeg er anonym vet jeg at hva det er andre mener om meg er ren fordom. De vet ikke noe om min sivil og sosial status, langt mindre hvordan jeg er privat.

    Jeg liker å debattere for debatten skyld. Det er en av mine store hobbyer. Jeg kan være både kverulant og djevelens advokat, bruke ironi og humor og andre virkemidler folk med litt «enklere verdens oppfattelse» (unnskyld hvis det kommer ut nedlatende, men jeg mener at det finnes mange enkle mennesker der ute og det er de jeg vil passe meg for) kan «misforstå». Dette kan derfor med fullt navn få negative konsekvenser for meg.

    Man skal være ganske naiv for å tro at ytringer av meninger ikke kan store negative konsekvenser for en person. Jesus ble hengt på kors, Sokrates måtte ta gift. De var sikkert ikke de første og garantert ikke de siste. Folk må ha tungen rett i munnen, eller virkelig vite at man mener det de skriver og være villig til å ta konsekvensen av det, hvis de er villig til å gå ut med deres meninger med fullt navn.

    En siste ting som bør nevnes er at det kan være ganske egoistisk også å ta del i offentlig debatt uten å være anonym. Jeg så filmen «Alt om min far» om Dr. Benestad. Dokumentarens innhold var litt vag, for min smak, og jeg vet ikke helt hva den ville si, men hva jeg fikk ut av den var at det hadde kostet familien mye at Benestad hadde valgt å gjøre transeksualitet til sin kampsak. Når man går ut i debatt med fullt navn kan det fort bli mye som vil bli assosiert på person og har man sagt A kan man fort bli tvunget til å si B og C også. Det blir mye vanskeligere å legge en sak vekk da.

    Det er mine tanker om ting rundt dette nå. Jeg kan skifte mening imorgen.

    Hilsen AndyAce83.

    Lik

  3. Hei

    Det du skriver er svært bra og meningsfylt, men jeg har allikevel noen poenger jeg ønsker å komme med:

    1. Det spiller ingen rolle hva du heter/kaller deg så lenge det du skriver er politisk korrekt.
    Forfølgelsen, hetsen og straffen kommer bare når du ikke er PK. Om den kommer.

    2. Man kan ikke kreve rettferdighet fra makthaverne. De er ikke rettferdige og vi lever ikke i et rettferdig samfunn. Dette er ikke noe det nytter å mase eller sutre eller debattere om. Og ting ser ut til å bare bli enda verre. Derfor mener jeg at alle som vil kjempe for et nytt og bedre samfunn må gjøre det offer å stå fram med fullt navn, uansett hvor ubehagelig dette kan bli. Ellers: Om ikke lenge lever vi alle i et globalt Gulag-system der opposisjon ikke er mulig. Tiden for å gjøre motstand er derfor knapp. Og motstanden kan ikke være smertefri og risikofri.

    3. Et generelt personvern er mulig og ønskelig for befolkningen. Kina har det. I Kina kan du ikke Google noen og finne ut «alt» om dem. Heller ikke har du lov til å sverte privatpersoner på blogger. I «diktaturet» Kina har faktisk vanlige mennesker en viss beskyttelse mot overvåkning og misbruk av opplysninger om deres person.

    4. En betalt anonymitetstjeneste (VPN, proxy) anbefales for alle Internettbrukere som vil komme et steg lenger vekk fra total overvåkning.

    5. Unngå Facebook. FB er negativt på mer enn én måte og veldig anti-personvern.

    6. Når du ikke er PK, eller kanskje bare i dårlig humør en dag, husk at alt du skriver «kan og vil brukes mot deg,» som de sier i amerikanske politiserier. Regn også med at alt du skriver på e-post leses av myndighetene, og samme prinsipp gjelder telefon. Aldri oppfordre til vold og kriminalitet. Vær forsiktig med hva du sier om privatpersoner. Osv.

    7. Glem alle illusjoner om ytringsfrihet. Det er bare en klisjé på linje med frihet og demokrati. Man har dog én medfødt rettighet: retten til å kjempe mot overmakten. Jeg vil si det også er en plikt.

    Selv kommenterer jeg svært lite på nett. For jeg blir som regel bannet i løpet av sekunder eller minutter, fordi jeg kommer med treffende kritikk av makthaverne og trosser tabuer som ikke får trosses, uansett hva man kaller seg. Men jeg blogger under fullt navn og sier de samme tingene på min blogg. Himmelen har enda ikke revnet og falt i hodet på meg. Jeg lever og har det ganske bra.

    Lik

  4. Tilbaketråkk: Svar til Kjersti Løken Stavrum m.fl. om pseudonymitet | Langust og korsnebb

  5. Tilbaketråkk: NRK Kulturnytts intervju med meg – langversjon | Langust og korsnebb

  6. «Hvis du ikke har noe å skjule, burde du heller ikke frykte å bli registrert»

    Jo.

    Jo mer lovlydig du er, jo mer attraktiv er identiteten din å stjele.

    Fint å vite at dere er borte siste helgen på juli hvert år, hvis man skulle ha interesse av flatskjermen dere kjøpte i går.

    Gratis personlig informasjon koblet opp mot et digitalt handlingsmønster og historikk er en uimotståelig kombinasjon for de som skulle ha bruk for det.

    For mange er konsekvensen ikke verre enn en spesialtilpasset reklame i nettleseren som til syvende og sist bare ber om penger i bytte mot en fysisk statusmarkør.

    For alle er konsekvensen at man aldri vet hva alt kan brukes til av hvem og når.

    Lik

  7. Tilbaketråkk: Hvorfor blogg? Et forsøk på begrunnelse | Motstøy

  8. Tilbaketråkk: En Schafer til besvær | Communication breakdown

  9. Tilbaketråkk: Anonym – Daniella C. Skinnes

  10. Tilbaketråkk: Kommentarer uten identitet – Daniella C. Skinnes

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s