Statistikkrise på Aftenpostens debattsider

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Journalisten.no.

Frykten for den europeiske flyktningkrisen er sterkt overdrevet

Det er på tide å skru av TV-en og se på tallene i stedet. NTNU-professor Indra de Soysa har fire grafer som kan gi en aha-opplevelse.

annonserte Aftenpostens debattredaksjon på mandag. De Soysa, som er professor i statsvitenskap ved NTNU, setter seg fore å beskrive «realiteten i den europeiske flyktningkrisen i form av tall», og slår fast at «[Realiteten er] annerledes enn dramaet som vises på fjernsyn og i mediene.»

Det kan godt hende han har noe rett i dette, men det er i så fall slett ikke dokumentert av denne kronikken, som fremstår som et eneste sammensurium av villedende, misforstått eller direkte uriktig statistikk. Noen av feilene er helt sentrale for kronikkens argumentasjon – andre er mer perifere for resonnementet, men likevel en type feilinformasjon til leseren som man burde forvente å ikke bli servert i en Aftenposten-kronikk av en professor.

Kritikken mot statistikkbruken var såpass umiddelbar og høylytt at Aftenpostens debattredaksjon gikk til det uvanlige skritt å legge inn en tilføyelse øverst i artikkelen om at kronikken har fått kritikk og at de har kontaktet forfatteren for hans kommentar, etterfulgt av to separate tilsvar fra de Soysa der han innrømmer visse feil i sin tallbruk. Men selve teksten i kronikken står uredigert, slik at nettartikkelen nå er et lappeteppe av feilaktige tall som blir korrigert et helt annet sted i teksten – samt at en rekke andre feil fortsatt står uten noen form for korreksjon.

(Alle som – av forståelige grunner – måtte falle fra underveis i denne nokså lange og omstendelige gjennomgangen, kan hoppe ned til bunnen av artikkelen for å få alle mine innvendinger oppsummert i kortform.)

Kriseforklaring uten krisedata

Den mest overordnede og påfallende mangelen ved kronikken er at alle IdS’ grafer – enten de handler om antall flyktninger på verdensbasis eller antallet/andelen som får asyl i ulike land – starter i 1990 og slutter i 2014. Tall for inneværende år er helt fraværende i alle grafer, og stort sett også i resten av artikkelteksten.

På Facebook forsvarer IdS dette tallgrunnlaget med at

The World Bank numbers I used are only up until 2014. The main point of the graphs is to show the trend over time rather than focus on the current situation.

Men det er svært vanskelig å se hvordan «trenden over tid» skal kunne fortelle oss noe om hvorvidt dagens situasjon er en krise eller ikke. Dette er tross alt ikke en diskusjon om hvorvidt innvandringsnivået over tid har vært/er/vil være bærekraftig. Påstanden IdS opponerer mot er at det har oppstått en dramatisk og radikalt ny situasjon i Europa over de siste månedene. Dette kan man selvsagt ikke vurdere uten at man faktisk undersøker tall for de siste månedene (som i stor grad allerede foreligger)!

Og selv om man skulle mene at disse førkrise-tallene er relevante å trekke frem selv uten noe nåtidig sammenligningsgrunnlag å holde dem opp mot, så er det et åpenbart minimum at man påpeker dette snevre fokuset overfor leseren, og ikke forventer at hen skal oppdage det selv ved å finlese grafene.

Men ikke på noe sted i originalkronikken blir dette så mye som nevnt – langt mindre fremhevet som en essensiell faktor for å forstå grafene korrekt. Tvert imot snakker kronikken gang på gang som om disse tallene er ferske og oppdaterte, for eksempel når IdS henviser til graf 2 (feilaktig, men vi kommer tilbake til det senere) for å underbygge at det ikke har vært noen eksplosjon i asylsøknader:

Antall asylsøknader har vært ekstremt stabil i Norge sammenlignet med både Sverige og Danmark. Med unntak av Sverige, har det ikke vært noen kraftig økning i tallene. Faktisk har Danmark opplevd en bratt nedgang i antall asylsøknader.

selv om realiteten selvsagt er at de norske tallene har vært stabile over de siste årene men har økt eksponentielt nå høsten 2015. Det er svært vanskelig å se den logiske gyldigheten i argumentet «Det er ikke noen krise nå, fordi tallene var stabile i årene forut for den angivelige krisen.» Det blir omtrent som å bruke Volkswagens regnskapstall og aksjekurs for perioden 1995-2013 som bevis på at konsernet umulig kan være rammet av en krise i dag. Debattredaktør Erik Tornes innrømmer da også at det burde vært påpekt/kommentert at grafene ikke inkluderte 2015, og bekrefter samtidig at Aftenpostens debattredaksjon ikke foretok noen kontroll overhodet av tallene i kronikken.

Årene som ble vekk

At Aftenposten ikke engang så det som sin oppgave å kontrollere aksene på grafene de publiserer, blir ekstra tydelig når man kikker nøye på tids-aksen: Hvert år er fordelt med jevn avstand, men to av årene (2002 og 2003) er fullstendig utelatt. Samtlige grafer hopper direkte fra 2001 til 2004 som om dette var to etterfølgende år – hvilket selvsagt fører til at enhver pågående utvikling over denne 3-års perioden blir kraftig fordreid og overdrevet.

Dette gir seg aller verst utslag i graf 2, der en betydelig tilbakegang i de svenske tallene for årene 2001-2004, blir forvrengt og komprimert slik at grafen fremstiller det som om det har vært et kjempefall på 50% i løpet av ett eneste år.

Utsnitt fra kronikkens graf 2

Denne og andre feil i grafene pga. de manglende årene har forsåvidt ingen stor relevans for kronikkens argumenter, men man burde likevel kunne forvente at grafer som skal fungere som folkeopplysning ikke presenteres med denne typen graverende feil.

12 millioner flyktninger ikke medregnet

Men også når vi forholder oss til de faktiske oppgitte tidsperiodene, er det svært mange av IdS’ tall som ikke samsvarer med det som han påstår at de viser.

Vi starter på begynnelsen i graf 1, der han viser en kurve som går fra drøyt 4 millioner i 1990, via et bunnivå på drøyt 3 millioner og flere topper (hvorav én i 2014) på drøye 5 millioner. I teksten forklarer han at:

Det er nå [sic, selv om grafen altså stopper i 2014 – min anm.] rundt fem millioner flyktninger og potensielle flyktninger verden over.

og argumenterer tilsynelatende med at dette tallet også inkluderer personer som er internt fordrevne innenfor eget land:

Dette betyr ikke at personene er på flukt. De fleste flyktningene fra den kongolesiske borgerkrigen er i Kongo. Men hvem har lest masse om dem i europeisk media?

Den enkelt dokumenterbare realiteten er at dette er riv rav ruskende feil – UNHCRs (FN høykommisærs) tall over antall flyktninger på verdensbasis har ligget godt over denne grafen i hele den aktuelle perioden, med totalt 19,5 millioner flyktninger ved utgangen av 2014.

Når dette ble påpekt av flere, svarte IdS (både på Facebook og i sin tilføyelse i Aftenposten) med å tviholde på at hans tall var det korrekte og at de ‘konkurrende’ tallene var høyere fordi de også inkluderte internt fordrevne m.m., mens hans tall på 5 millioner var de som oppfyller den formelle definisjonen på flyktninger ved å ha krysset en landegrense på sin flukt fra krig eller forfølgelse. Dette til tross for at det er tilsvarende trivielt dokumenterbart at UNHCR teller internt fordrevne i en egen kategori. Dette tallet ble oppgitt å være 38,2 millioner ved utgangen av 2014 (derav det ofte gjentatte tallet på «50 / 60 millioner flyktninger», dersom vi summerer både internt og eksternt fordrevne.)

Etter nye påpekninger fra undertegnede, oppdaget og vedgikk IdS at hans tall på 5 millioner var 60-70% lavere enn det faktiske antall, og dette er nå også oppgitt i tilføyelse nr. 2 til kronikken (selv om det altså både i teksten og i den første tilføyelsen fortsatt står å lese at tallet er 5 millioner).

IdS’ graf har forøvrig tittelen «Number of refugees in Fragile states & Conflict Affected States» («[Totalt] antall flyktninger [verden over] i land rammet av konflikt og sårbare stater«). Det fremstår derfor (hvis vi skal tro tittelen) som om denne grafen kun teller den undergruppen av flyktninger som har måttet flykte til et krigsrammet eller ‘skjørt’ land – og ikke alle de andre flyktningene som pr. i dag befinner seg i (mer eller mindre) trygge mottagerland. Det kan godt hende at dette tallet er på drøyt 5 millioner i dag, men dette er selvsagt bare en brøkdel (og en varierende andel) av det totale antall flyktninger.

Akkumulerte årlige asylsøkerebosatteflyktningetall….hæ?

I neste graf vil IdS vise oss antallet «Flyktninger med innvilget asyl i Skandinavia«:

En graf der det er heller uklart hva y-aksen egentlig måler. (Faksimile fra kronikken.)

Ut fra denne grafen forklarer han at:

For eksempel hadde Norge mindre enn 40.000 asylsøkere i 2014. (…) Antall asylsøknader har vært ekstremt stabil i Norge sammenlignet med både Sverige og Danmark. Med unntak av Sverige, har det ikke vært noen kraftig økning i tallene. Faktisk har Danmark opplevd en bratt nedgang i antall asylsøknader.

Problemet er bare at grafen overhodet ikke viser verken antall asylsøknader pr. år eller antall innvilgelser pr. år. Disse tallene viser det totale antall personer som bor i landet takket være asyl/flyktningstatus.

Med andre ord: Det er kategorisk feil at «Norge hadde mindre enn 40.000 asylsøkere i 2014» (det faktiske antallet for 2014 var 10.056 innleverte asylsøknader og 4.929 innvilgede oppholdstillatelser). Derimot var det i 2014 totalt 47,043 personer (hvordan dette er blitt «mindre enn 40.000» vites ikke) som bor i Norge etter at de (samme år, eller på et eller annet tidligere tidspunkt) har blitt innvilget asyl/flyktningstatus i Norge. Disse er selvfølgelig pr. definisjon ikke asylsøkere, et begrep som bare kan brukes om personer som er midt i en søknads/saksbehandlingsprosess.

Den påfølgende diskusjonen om stabilt antall asylsøknader gjør det også uttrykkelig klart at det argumenteres som om disse knappe 40.000 er nyankomne for 2014, hvilket altså er totalt ugyldig – og så langt fra sannheten at man skulle trodd at det ville ringt noen alarmklokker selv hos en debattredaksjon som ikke har satt seg fore å gjøre noen faktasjekk. Isteden har man like godt tatt denne feilaktige beskrivelsen av grafens innhold inn i billedteksten for det store bildet øverst i artikkelen (av graf 4), der man skriver «Når man undersøker asylsøknader som andel av befolkningen…» som ledsagertekst til en graf som slettes ikke undersøker dette.

Likeledes er det åpenbart ugyldig å bruke denne grafen til å konkludere om opp- og nedgang i antall asylsøknader over tid. Det vil selvsagt være en viss sammenheng mellom de to (høyere antall søknader vil normalt gi høyere antall innvilgelser, som normalt vil gi høyere antall asylanter i befolkningen), men her er det en mengde andre faktorer (regelendringer, sammensetning av asylsøkergruppen, utvandring m.m.) som spiller inn og gjør at du ikke kan automatisk utlede noenting om søknadsantallet.

Og det er også svært viktig for en korrekt tolkning av disse tallene å huske at de ikke ser på om personer har kommet til landet som flyktning, men bare på deres nåværende status. Det er litt uklart nøyaktig hvor avgrensningen går, men det er i hvert fall helt sikkert at en flyktning som blir fullverdig norsk statsborger (etter tilstrekkelig lang botid i Norge + tilhørende krav) vil falle ut av kategorien «flyktninger bosatt i Norge» og ikke bli telt med i grafen.

Dette betyr igjen at store utslag i denne grafen fra ett år til neste ikke trenger å si noe som helst om asylinnstrømningen for det året – det kan like gjerne skyldes at en spesielt stor kohort av tidligere asylsøkere nå oppfylte statsborgerskapskravet, og dermed at det var mange personer på en gang som «falt ut av tellingen». Eller man kan ha en faktisk nedgang i asylankomster, men ingen utslag på grafen fordi det samtidig var spesielt få som fikk statsborgerskap.

Grafen har selvsagt en viss verdi til sine formål (og gir oss relevant informasjon om befolkningsammensetningen) selv med disse begrensingene. Men IdS’ konsekvente feiltolkning om at tallene angir årlige asylsøknader, gjør at kronikken gjennomsyres av analyser som ikke henger i hop med de siterte dataene.

Om å sammenligne sjenerøsitet

IdS presenterer deretter (i graf 3) en tilsvarende oversikt for Tyskland, USA, Storbritannia og Sudan, og konkluderer med at Sudan kommer meget godt ut av sammenligningen:

Det som er overraskende er at den globale pariastaten Sudan tar inn like mange asylsøkere som de globale humanitære gigantene. Faktisk ser Sudan ut til å være langt mer sjenerøs enn Storbritannia på 90-tallet.

Tilsvarende slår han fast at ved en sammenligning av antall flyktninger/asylsøkere med opphold i landet som andel av landets befolkning (graf 4) så kommer Sudan fortsatt bedre ut enn de samme stormaktene:

Sudan ser ut til å være langt mer humanitær enn det mange menneskerettighetsforkjempere mener.

For det første er det en merkelig og uklar logikk å bruke et lands villighet til å ta inn flyktninger som argument for å friskmelde eller hvitvaske landets generelle rykte. Det er åpenbart fullt mulig for et land å ta inn store flyktninggrupper, samtidig som man har et autoritet, totalitært. eller diktatorisk styresett, og samtidig som man begår overgrep eller menneskerettighetsbrudd mot egen eller andres befolkning.

Så er det relevant og betimelig å bruke Sudan som et av flere mulige eksempler på at de største flyktninggruppene fortsatt befinner seg i hjemlandenes nærområder – i Sudans tilfelle primært fra Eritrea, Etiopia, og i de par siste årene fra det nylig uavhengige Sør-Sudan. Dette – i likhet med det faktum at det store flertallet av Syria-flyktninger befinner seg i Tyrkia, Libanon og Jordan – minner oss om at antallet flyktninger i Europa tross alt er lite sammenlignet med en rekke andre land.

Men det blir helt forfeilet og forenklet å skulle rangere Sudans «sjenerøsitet» opp mot vestlige land, uten å ta noe hensyn til forholdene flyktningene må leve under. For eksempel oppgir ERN (et flyktingbosetnings-nettverk organisert av IOM og UNHCR) at eritreiske flyktninger i Sudan hovedsaklig nektes å bevege seg utenfor flyktningleirene, og at det er nesten umulig – selv for flyktninger som har bodd i landet i tiår – å oppnå sudanesisk statsborgerskap.

Da blir det åpenbart utilgivelig lettvint å skrive at «Tallene viser blant annet at Sudan tar inn like mange asylsøkere som de globale humanitære gigantene Storbritannia og Tyskland», uten å ta hensyn til det massive gapet i rettigheter og hjelp som flyktningene innvilges i Sudan kontra i Europa (eller det faktum at store deler av hjelpen til flyktninger i Sudan organiseres og betales av internasjonale organisasjoner og ikke av nasjonale myndigheter).

Og på grunn av Sudans restriktive adgang til statsborgerskap, vil (nesten) alle flyktninger som ikke forlater landet (og deres barn) fortsette å regnes som flyktninger. I Tyskland, derimot, vil flyktninger og asylanter som har fått opphold kunne søke om tysk statsborgerskap etter 8 år (og barn av lengeboende flyktninger vil ha rett på tysk statsborgerskap fra fødselen, selv om foreldrene har valgt å holde fast ved sitt opprinnelige statsborgerskap).

Når grafen viser at flyktningbefolkningen i Tyskland har sunket markant siden toppen i 1993, så er én av årsakene til dette at mange av disse personene fortsatt bor i Tyskland – men nå som tyske statsborgere som ikke telles med i UNHCRs statistikker. Det blir åpenbart fullstendig bakvendt og meningsløst å sammenligne statistikker på en måte som gjør at et Tyskland som integrerer flyktninger som fullverdige medlemmer av samfunnet, kommer dårligere ut enn et Sudan som holder flyktningene isolert i leire over ti år og dermed opprettholder en vedvarende stor flyktningbefolkning.

Hva viste grafen igjen?

Forøvrig og for ordens skyld: Også i tilknytning til graf 4 snakker IdS feilaktig som om den viser antall innvilgede asylsøknader pr. år (og veksler til og med mellom «asylsøknader» generelt og «asylsøknader som blir innvilget), selv om det korrekte er at den viser hvor stor andel av landets befolkning til enhver tid som har fått opphold i landet som flyktning/asylant.

Befolkningsmangelkrisemaksimering

IdS tar deretter for seg argumentet om den fallende fødselsraten i europeiske land, og påpeker korrekt at f.eks. Tyskland vil være avhengig av innvandring – endog mere innvandring enn de siste årene – for å opprettholde en stabil befolkningsstørrelse. Men han overdriver kraftig når han skriver (min uth.) at:

mitt stalltips er at ingen – bortsett fra noen fattige land – er over hvor mange fødsler og tilflyttere som trengs for å holde befolkningsveksten stabil.

Det burde egentlig være ganske åpenbart at dersom det bare var noen få av verdens land som hadde en befolkningsvekst som var positiv eller i balanse, så kunne vanskelig disse landene produsere nok emigranter til å dekke opp resten av verdens underskudd.

IdS’ egen kilde (en artikkel fra YaleGlobal) oppgir at det er omlag 76 land (godt under halvparten av verdens land) som har en fødselsrate som er for lav til å opprettholde stabil befolkning. Av disse 76 er det ca. halvparten som i dag har en innvandring som gir dem en befolkningsvekst totalt sett. Det er kun et drøyt dusin land som pr. i dag ligger lavere enn «hvor mange fødsler og tilflyttere som trengs for å holde befolkningsveksten stabil«, mens ytterligere 24 forventes å få negativ vekst frem mot 2050 med mindre de øker innvandringen.

40 land i denne situasjonen er selvsagt et betydelig antall, men det er veldig langt fra IdS’ «stalltips» om at «ingen – bortsett fra noen fattige land» ligger på det nødvendige nivået for å opprettholde dagens befolkning.

Arbeidsmigrant, asylsøker, kvoteflyktning?

Litt lengre nede kommer IdS tilbake til argumentet om at mange land har et eget behov for høy innvandring – men unnlater å drøfte forskjellene mellom arbeidsmigranter som får innreise- og oppholdstillatelse basert på sine kvalifikasjoner og yrkesmuligheter, kontra asylsøkere og kvoteflyktninger som får opphold basert på sitt beskyttelsesbehov.

IdS fremhever bl.a. Australia som et land som «har blomstret med høy innvandring hvert år gjennom 80- og 90-tallet» og som har storbyer som rangeres som noen av de verdens beste å bo i. Han nevner imidlertid ikke at asylinnvandringen utgjorde bare en brøkdel (fra 6 til 16%) av Australias totale innvandring fra 1985 og utover. Det er riktig at de hadde en høyere asylinnvandring på starten av 80-tallet, men fra 1985 og utover har Australia tatt inn færre flyktninger/asylsøkere pr. innbygger i landet enn hva Norge har gjort de siste årene.

Det er selvsagt viktigogriktig å slå fast de økonomiske gevinstene som innvandring gir, og at asylinnvandring også vil gi sitt bidrag til dette. Men det blir altfor lettvint å sette likhetstegn mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger, istedenfor å fremføre et prinsipielt argument om at vi har en moralsk forpliktelse til å ta imot folk i nød selv om det – i mange tilfeller – vil utgjøre en netto utgift for landets økonomi.

Årlige innvilgelser kontra totaltall – nok en gang

IdS trekker også frem Storbritannia som et eksempel på vellykket høy innvandring:

Som et eksempel kan vi se på Storbritannia. Geografisk sett er det et lite land, men de innvilget 150.000 asylsøknader pr. år fra 1960 og til midten av 1980-tallet. Dette er rundt fire ganger det årlige tallet Norge innvilger i dag, og England har ikke sunket i havet enda.

Nok en gang brukes tallene for det totale antallet asylimmigranter bosatt i landet som om det anga antall asylinnvilgelser pr. år. Det faktiske antallet årlige innvilgelser i Norge (for de siste årene) ligger på drøyt en tiendedel av hva som påstås her. Selv om vi tar med både avviste søknader, kvoteflyktninger og familiegjenforeninger, kommer vi ikke i nærheten av det påståtte antallet.

Tallet for britiske asylinnvilgelser er blant påstandene som blir korrigert i tilføyelsene (og forklart med at det oppsto en feil når teksten ble oversatt forut for at den ble sendt til Aftenposten) – men i likhet med de andre rettelsene, er det heller ikke her blitt lagt inn noen kommentar i direkte tilknytning til feilopplysningen som fortsatt står i teksten.

Forøvrig er jeg noe usikker på hvor relevant det er å trekke inn Storbritannias geografiske størrelse i denne sammenheng, eller om «innvandrere pr. kvadratkilometer» er et spesielt relevant mål i denne sammenhengen. Det er i hvert fall en måleenhet som ville fullstendig ødelegge for IdS’ ros av Australia og Canada som land med høy innvandring….

Antall syrere, nei alle flyktninger, nei syrere

IdS oppgir også (uten kilde) at «I Europa er det nå 500.000 flyktninger.» Dette er et av de få tallene i kronikken som faktisk skriver seg fra 2015 – men i tilføyelsen innrømmes det at 500.000 i virkeligheten kun er det anslåtte antallet syriske flyktninger, mens det totale antall flyktninger i Europa er 800.000. (Det kan dog virke som om dette tallet bygger på antall ankomster over Middelhavet hittil i 2015, og i så fall er et mål på årets tilstrømning, ikke det akkumulerte antall flyktninger.)

I tilføyelse nr. 2 oppgir forøvrig IdS at «Når det gjelder det totale antallet syriske flyktninger, så har jeg funnet at det er 800.000«, uten at det presiseres hvilken «total» det snakkes om (det kan åpenbart ikke være det totale antallet syriske flyktninger hvis vi regner med nærområdene), eller hvordan dette henger sammen med angivelsen av totalt 800.000 flyktninger i Europa.

Og forøvrig….

IdS argumenterer også for at dagens flyktningsituasjon fremstår som mer dramatisk enn den egentlig er, fordi:

Nå er det heller ikke like mange muligheter til å komme seg om bord i et fly uten å ha betalt for det gjennom et bankkort. Folk er da tvunget til å flykte til fots, i båt og over gjerder. Dette kan se voldsomt ut – selv om antallet flyktninger ikke er så store som bildene gir uttrykk for.

IdS fremlegger imidlertid ingen dokumentasjon (verken i artikkelen eller på forespørsel fra undertegnede) på at det faktisk pleide å være et høyere antall asylsøkere som reiste med fly, eller at dagens situasjon hindrer dem i å gjøre dette i samme grad som tidligere.

– – –

Oppsummert

Så, for å oppsummere kronikkens store og små feil for alle de som (forståelig nok) falt av lasset underveis i denne teksten:

– Grafene (og mesteparten av de andre tallene) løper bare frem til 2014, selv om artikkelen foregir å beskrive den ekstraordinære situasjonen som har oppstått i 2015.

– Alle grafene utelater to år midt i tidsserien, uten at dette blir tatt høyde for på noen måte.

– Graf 1 og tilhørende tekst hevder at det fins 5 millioner flyktninger på verdensbasis, mens det korrekte tallet er 19,8 millioner.

– Resten av grafene (2, 3 og 4) presenteres og analyseres som om de angir antall innvilgede asylsøknader hvert år, når de i virkeligheten viser den totale flyktningbefolkningen i landet til enhver tid.

– Tilsvarende trekkes tallet for Norges flyktningbefolkning i 2014 (ca. 40.000) gjentatte ganger frem som om det representerte antall asylinnvilgelser det året.

– Tilsvarende brukes tallet for den britiske flyktningbefolkningen som angivelse på antall årlige innvilgelser.

– Sudan sammenlignes positivt med land som Tyskland og UK, uten å ta hensyn til Sudans faktiske behandling av flyktninger, eller at sammenligningsmetoden gjør at et land får dårligere ‘humanitær score’ hvis de innvilger flyktninger statsborgerskap.

– Australia trekkes frem som et land som har lyktes med høy innvandring, uten å skille mellom arbeidsinnvandring og asylinnvandring.

– Antall land som må øke innvandringstakten for å opprettholde en stabil befolkningsstørrelse overdrives kraftig.

– Tallet for antall syriske flyktninger i Europa hevdes å være det totale antall flyktninger i Europa. Etter at det (noenlunde) korrekte tallet på 800.000 flyktninger legges frem, blir dette senere påstått å være «det totale antallet syriske flyktninger».

– Det hevdes at dagens flyktningestrøm bare fremstår som mer dramatisk enn tidligere, og at dette bl.a. skyldes at det er vanskeligere nå enn før for flyktninger å reise med fly – uten at dette dokumenteres.