Ytringsfrihetslapskaus

Artikkelen er også publisert i en kortere versjon på Journalisten.no.

Forrige måned behandlet lagmannsretten ankesaken mot Ubaydullah Hussein, og valgte å opprettholde tingrettens avgjørelse om å frifinne Hussein for de delene av tiltalen som omhandlet indirekte oppfordring til terror. I følge Aftenpostens kommentator Joacim Lund, har retten med dette vist at de er «i utakt med folket» (utdragene nedenfor hentet fra ulike steder i Lunds kommentar):

Ubaydullah Hussain ble reddet av ytringsfriheten. Det burde han ikke blitt, sier folket.

Hussain ble imidlertid frikjent for oppfordring til terror, både i tingretten og lagmannsretten (…) Burde ytringsfriheten gjelde sånt? Ja, mener retten. Nei, mener folket.

Og folkets røst er klar og tydelig (…) Ekstreme organisasjoner (…) som Profetens Ummah, Pegida eller SIAN, bør få ytringsfriheten begrenset.

Ifølge førsteamanuensis Elisabeth Ivarsflaten ved UiB tyder funnene på at folk ønsker å begrense organisasjoner som ikke tydelig respekterer demokratiets spilleregler (ikke-vold) og sentrale menneskerettigheter (ikke-diskriminering). I Hussain-saken er folket er på linje med påtalemyndigheten, med andre ord, men ikke med retten.

Stemmen fra folkedypet er slett ikke alltid den rette til å avsi en dom. Men noen ganger er retten så til de grader i utakt med befolkningen at det går på rettsfølelsen løs. Som i dette tilfellet. Kanskje er høyesterett mer i takt med folket – og sier at nok er nok.

Lund bygger sine kategoriske konklusjoner om folkeviljen på en undersøkelse fra UiB (som på det tidspunktet ennå ikke var publisert i sin helhet, men der Lund hadde snakket med forskeren og fått tilgang til deres notat med tittelen «Ytringsfrihetens grenser«).

Undersøkelsen består av kun to spørsmål: Om ulike grupper bør få spre sitt budskap på et lokalt kjøpesenter, og om slike grupper bør få leie et lokalt forsamlingshus til å holde et medlemsmøte. På det første av disse spørsmålene er Profetens Ummah ikke engang inkludert som en av de ulike gruppene det spørres om.

Lund belegger sine påstander om folks syn på Hussein-rettssaken bl.a. med at det i notatet fra UIBs undersøkelse står at

Av alle norske grupper vi har studert er legitimiteten til den muslimske fundamentalist-gruppen Profetens Ummah klart lavest.  Vi finner at nesten alle ønsker å begrense ytringsfriheten for denne gruppen i de situasjonene vi har sett på.

Men realiteten – som fremgår tydelig av de vedlagte tabellene – er altså at det er kun ett eneste spørsmål der folk har blitt bedt om å ta stilling til Profetens Ummah og deres ytringsfrihet: «Hvor enig eller uenig er du i at Profetens Ummah skal få leie et forsamlinghus for å holde møte?«. Og selv om det er et flertall på 58 % som mener at de ikke bør få leie lokaler, så er det et betydelig mindretall på 27 % som sier at de bør få leie, mens ytterligere 15 % sier seg verken enig eller uenig.

Det er altså et flertall, men langt fra «nesten alle» som ønsker denne typen begrensning. Det er heller ikke klart om det er offentlige eller private forsamlingshus man spør om – ei heller i hvilken grad de uenige kun uttaler seg om hva de selv ville valgt, eller om de mener at dette burde være en generell og formalisert regel.

Da burde det være ganske innlysende at svaret på dette ene enkeltstående spørsmålet ikke kan brukes til å konkludere om hva folk mener om dommen mot Hussein, som både angår et annet spørsmål (konkrete ytringer) og en annen reaksjonsform (fengselsstraff). Det er fullt mulig å mene at grupper som Profetens Ummah ikke bør få leie lokaler på lik linje med andre, men at det vil være å gå for langt å sette dem i fengsel for sine ytringer. Og for den saks skyld er det også åpenbart mulig med det motsatte standpunktet: At de bør likebehandles hva angår utleie av lokaler – men at hvis og når de kommer med denne typen konkrete ytringer, så bør det straffeforfølges og straffes.

Lund understreker at «Folket har selvsagt ikke tatt stilling til straffskyld i saken mot Ubaydullah Hussain, og jeg aner ikke om en folkeavstemning ville felt Ubaydullah Hussain på tiltalepunktene han ble frikjent for. Det har jeg holdt meg unna.» – men mener likevel at «resultatene fra undersøkelsen viser at «retten er i utakt med befolkningen (…) ikke i spørsmålet om straffskyld, men i spørsmålet om hva som bør omfattes av ytringsfriheten«.

Selv har jeg problemer med å se logikken i dette resonnementet, all den tid domsslutningen kun skal ta stilling til om Hussains ytringer faller innenfor de straffbarhetskriteriene som loven stiller opp – ikke om ytringene er klanderverdige, fæle, forkastelige eller avskyelige.

Og mens rapportforfatter Ivarsflaten mener at UIBs funn kan henge sammen med en mer allmenn oppfatning i befolkningen om hvilke juridiske begrensninger samfunnet bør legge på visse grupper, så presiserer hun samtidig at disse konkrete konklusjonene om Hussain-saken ikke følger direkte av funnene og må stå for Lunds egen regning.

Men hva var egentlig spørsmålet?

Lunds kommentar er dessverre symptomatisk for to ganske vanlige trekk ved den offentlige debatten:

1) Upresis gjengivelse og spekulativ ekstrapolering av meningsmålinger. Til tross for at det eneste folk har svart på vedr. Profetens Ummah er hvorvidt de bør få leie forsamlingshus, velger Lund å uforbeholdent bruke disse tallene som bevis på at lagmannsrettens kjennelse – om et helt annet spørsmål – er «i utakt med befolkningen«. Hvis man i det hele skal gå ut over de konkrete problemstillingene som respondentene har tatt stilling til, må man ihvertfall gjøre det klart hva som er tydelige data og hva som er egne spekulasjoner.

2) At fundamentalt ulike spørsmålstillinger sauses sammen, bare fordi de alle hører inn under samlebegrepet «ytringsfrihet».

Til tross for at «ytringsfrihetsdebatten» har vært høyt oppe på den norske dagsordenen over lengre tid, er det fortsatt mange debattanter og debattinnlegg som ikke skiller mellom de vesentlig forskjellige spørsmålsstillingene som inngår i debatten, men bare samler alt sammen i en sekk under fellesbetegnelsen «ytringsfrihet».

Forenklet sett kan spørsmål om ytringsfrihet deles inn i tre kategorier:

Den første og grunnleggende kategorien er statlige begrensninger på ytringer / sanksjoner overfor ytrere. Dette omfatter sensur av publiseringer, straffeforfølgelse av borgere pga. deres ytringer, og annen direkte maktutøvelse fra statens side. Dette ligger i kjernen av hva ytringsfriheten skal beskytte borgerne mot, og de fleste lovbestemmelser om ytringsfrihet retter seg eksplisitt mot å innskrenke statens mulighet til represalier, slik at denne muligheten kun omfatter de ytringer (f.eks. trusler eller direkte oppfordringer til alvorlige lovbrudd) som ikke fortjener ytringsfrihetens beskyttelse.

I kontrast til dette har vi sosiale sanksjoner og reaksjoner som samfunnet retter mot de som ytrer seg, i form av offentlig fordømmelse eller privat avstandtagen. Dette er faktorer som er relevante i en større debatt om «ytringsklima», ettersom det åpenbart vil virke begrensende for visse ytringer dersom de blir møtt med massiv usaklig kritikk eller andre former for urimelig belastende reaksjoner. Men dette ligger helt utenfor statens ansvarområde, og det vil normalt heller ikke være det offentliges oppgave å involvere seg direkte i disse forholdene (utenom der hvor reaksjoner trår over grensene for lovstridige trusler eller trakassering).

Og for det tredje fins det en mellomkategori mellom de to første, som omfatter represalier som å miste jobben (eller jobbmuligheter) på grunn av sine ytringer, miste kunder eller oppdrag, eller fysiske angrep/hærverk. Heller ikke her er det snakk om represalier fra staten eller det offentlige (annet enn noen ganger som arbeidsgiver), men det vil i større eller mindre grad være statens oppgave å intervenere for å hindre at folk som ytrer seg utsettes for urimelige sanksjoner fra andre. Og det er ofte i denne kategorien vi finner de sterkeste brytningene eller uenighetene i ytringsfrihetsdebatten, fordi det eksisterer genuine og legitime ideologiske skillelinjer i synet på hvor staten skal legge terskelen for å aktivt gripe inn og beskytte folks mulighet til å ytre seg uten å utsettes for denne type konsekvenser.

Alle disse tre kategoriene inngår i den overordnede kategorien «spørsmål omkring temaet ytringsfrihet». Men hvis vi skal føre en meningsfull og opplyst debatt om ytringsfrihet, må vi holde de ulike problemstillingene fra hverandre, og ikke sette likhetstegn mellom legale sosiale reaksjoner, illegitime reaksjoner som samfunnet skal aktivt beskytte mot, og direkte statlig inngripen og maktbruk.

I Hussein-saken skulle retten ta stilling til om hans ytringer var av en karakter som rettferdiggjorde å ta i bruk det sterkeste maktmidlet staten besitter overfor en person som ytrer seg: Å sperre ham inne i fengsel (og gjøre det samme på nytt dersom han gjentar den samme ytringen etter løslatelse). Dette stiller selvsagt i en helt annen kategori, og krever en mye høyere terskel for å rettferdiggjøres, enn den mye mildere formen for «begrensning av ytringsfriheten» (egentlig forsamlingsretten snarere enn ytringsfriheten), som ligger i å nekte noen å leie lokaler til et medlemsmøte.

Uansett om man mener at folks svar på undersøkelsen reflekterer et generelt ønske om å «begrense ytringsfriheten» for slike ytterliggående grupper, så kan man ikke konkludere med at én type begrensing automatisk innebærer tilslutning til en helt annen og mye alvorligere inngripen. Det blir like ugyldig som om Rødt skulle gjennomført en undersøkelse som viste at et flertall gikk inn for at de rikeste skulle betale mer skatt, og la frem dette som bevis på at folket ønsket 90% skatt på all lønn over halvannen million.

Det er også verdt å påpeke at grunnlaget for frifinnelsen var at retten la til grunn at loven forutsetter at en straffbar ytring må innebære en «oppfordring til iverksettelse» av fremtidige terrorhandlinger, og at Husseins hyllest til allerede utførte terroraksjoner ble ansett å ikke oppfylle dette kravet. Selv om det faktisk skulle være et flertall av folket som mener at også slik hyllest burde være straffbar, så er det ingen motstrid mellom dette standpunktet og å mene at retten gjorde det riktige, men at lovgiverne burde sørge for å stramme inn lovverket slik at også dette rammes.

Jeg påstår ikke å ha noen oversikt over befolkningens syn på disse spørsmålene, og for alt jeg vet kan det hende at Lund har helt rett i at flertallet mener både at Hussein burde bli dømt og at dagens lovverk gir rom for dette. Men dette er i så bare en gjetning fra Lunds side, basert på ett eneste spørsmål som tar for seg en vesensforskjellig problemstilling.

Da bør man omtale sine spekulasjoner som nettopp dette, og ikke fremsette dem i form av kategoriske faktapåstander om at «folket er på linje med påtalemyndigheten (…), men ikke med retten«.

Advertisements

3 thoughts on “Ytringsfrihetslapskaus

  1. Om jeg er eier av et forsamlingshus kan jeg selvsagt nekte person A eller forening B å holde møte der. På samme måte kan redaktøren i Aftenposten suverent nekte person A å få sine leserinnlegg på trykk. Men det er selvsagt noe helt annet om staten griper inn med regulering (da er det sensur, inngrep i ytringsfriheten eller organisasjonsfriheten) og enda noe annet om staten griper inn med straff.

    Jeg mener likevel undersøkelsen fra UiB har noen underforståtte premisser: Hvem skal nekte Hussain å leie et forsamlingshus? Dersom dette er folkets vilje ligger det ikke i kortene at myndighetene skal gripe inn?

    Ellers viser Aftenpostens kommentator liten prinsippiell tenkning om ytringsfrihet. Når man forsvarer retter og friheter må man ofte gå mot strømninger i folkedypet, man kan ikke bare gi etter for en populistisk impuls. Som kommentator i landets største avis burde han vel forsvart Hussains ytringsfrihet, og samtidig fordømt det Hussain & Co står.

    Lik

    • Jeg mener likevel undersøkelsen fra UiB har noen underforståtte premisser: Hvem skal nekte Hussain å leie et forsamlingshus? Dersom dette er folkets vilje ligger det ikke i kortene at myndighetene skal gripe inn?

      Nei, jeg synes det er alt annet enn åpenbart. Det er jo et helt gyldig og konsekvent liberalt standpunkt å si «Jeg ville selv nektet dette dersom jeg hadde beslutningsmyndighet, og ville rådet andre til å gjøre det samme, men jeg mener at dersom en annen privat aktør ønsker å leie ut sine lokaler til en slik, så burde han få lov til det«.

      Lik

      • For de viktige nyansene vi diskuterer her er spørsmålet i studien ved UiB tvetydige: «…har bedt om å få leie et lokalt for­sam­lings­hus til å holde et møte for sine med­lem­mer og sym­pa­ti­sø­rer. Hvor enig eller uenig er du i at X skal få leie loka­let til dette formålet.» Jeg er enig i at det ikke er åpenbart. Kronikken på Vox Public tolker dette som «lov til å leie for­sam­lings­hus». Vi kan jo si at studien ved UiB bare kartlegger en generell holdning til ulike grupper. Men for at dette skal ha noen praktisk betydning, som den saken Aftenpostens kommentator tar opp, så må det inn et premiss om hvem som bestemmer, og det er altså grunnleggende forskjell på om staten driver sensur (forsamlingsrett og ytringsfrihet), og om private bruker sin frihet til å inngå avtaler med hvem de vil (kontraktsfrihet). Fordi private har utstrakt avtalefrihet antydet jeg altså et underforstått premiss. Men uansett: Disse uklarhetene i undersøkelsene gjør at Joacim Lund trekker altfor vidtrekkende implikasjoner.

        Lik

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s