En lett forkortet versjon av artikkelen er publisert hos Manifest Tidsskrift.
Torsdag i forrige uke avholdt Civita et frokostmøte om «Hvorfor er holdningene til næringslivet dårligere i Norge enn i våre naboland Danmark og Sverige?«. Møtets tematikk ble behørig formidlet i Aftenposten samme dag, både i en kronikk av Civitas Mathilde Fasting og i en kommentar av politisk redaktør Trine Eilertsen. Særlig Fasting står kategorisk fast at «nordmenns holdninger til næringslivet er lite positive«, og at dette utgjør et alvorlig samfunnsproblem.
Fasting underbygger dette innledningvis ved å vise til Finn.nos jobbindeks, som ifølge henne «viser at halvparten av alle som jobber i privat sektor, ønsker å jobbe i offentlig sektor. Bare én av fem i offentlig sektor ønsker å finne jobb i privat sektor«. Selv om hun deretter sier seg enig i at det er bra at «at offentlig sektor representerer trygghet, attraktive arbeidsplasser og konkurransedyktige lønnsbetingelser«, hopper hun likevel (uten noen egentlig argumentasjon) til at dette samtidig er et problematisk tankekors.
Hva svarte folk egentlig, og på hvilket spørsmål?
Det følger ikke med noen lenke til den nevnte undersøkelsen, men det tar bare et par minutter å Google seg frem til kilden og oppdage at det korrekte tallet er at «tilsvarende andel som vil fra det offentlige til det private [er] en tredel» – altså at spriket mellom de to gruppene bare er halvparten av hva Fasting påstår.
Fasting innrømmet da også raskt feilen (og forklarte den med at hun «har bare hørt NRK og skrevet feil»), og sørget for at den ble rettet hos Aftenposten (som for anledningen tydeligvis ikke hadde passet på å drive faktasjekk av faktapåstander i innsendte kronikker).
Men ved nærmere ettersyn viser det seg at heller ikke gjengivelsen av spørsmålet var korrekt. Her ligger riktignok Fastings formuleringer ganske tett opptil hva Finn.no selv skriver (de veksler mellom «kan tenke seg å bytte sektor» og «vil [bytte sektor]«, som i seg selv burde vært en pekepinn om at man bør kontrollere spørsmålsformuleringen), men hvis hun hadde tatt seg tid å kontrollere hva folk faktisk ble spurt om, ville det vist seg at dette var «Gitt at du fikk tilbud om en tilsvarende eller lignende stilling med samme betingelser som du har i dag innenfor [motsatt] sektor, hvor interessant vil det være for deg å takke ja?» (min uth.)
Tallet viser altså ikke den generelle interessen for å bytte sektor – det er formodentlig langt flere enn disse 33%/47% som ville vært interessert i å bytte dersom det ga dem muligheten til å gå opp i lønn, få andre og mer spennende arbeidsoppgaver, osv. Avveiningen mellom privat og offentlig arbeidsgiver handler jo ofte nettopp om at det offentlige kan tilby bedre jobbsikkerhet, men ofte dårlige lønnsbetingelser. Da er det ikke så rart om folk viser liten interesse til å bytte til privat sektor hvis premisset er at lønnen forblir den samme.
Det kan selvsagt finnes andre motivasjoner for å bytte sektor, men slik som Finn.nos spørsmål er stilt, vil svarene i stor grad avhenge av hvor fornøyde folk er med de mer ikke-målbare kvalitetene ved egen arbeidsplass (arbeidsmiljø, arbeidspress, forhold til sjefer og kolleger) – de som er misfornøyd med dette vil være interessert i å finne en ny tilsvarende jobb, mens de som er fornøyde vil like gjerne forbli der de er.
Man kan også meget vel se for seg at de personene som foretrekker å holde på det trygge de har fremfor å satse på at gresset er grønnere på den andre siden, vil søke seg til offentlig sektor til å begynne med og dermed være overrepresentert i denne gruppen. Og så vil det være en del offentlig ansatte – det være seg lærere, barnevernsansatte eller sykehusleger – som har et ideologisk syn om at akkurat deres yrke bør være en offentlig oppgave, uten at det behøver å innebære noen mistillit eller negativ holdning til privat næringsliv i sin alminnelighet.
(Og om nå tallene indikerer en generell preferanse for å jobbe i offentlig fremfor privat sektor, så er det fortsatt litt pussig at Civitas reaksjon på denne er å refse folks holdninger, og ikke å spørre seg om det er det private næringslivet oppgave å gjøre noe med dette inntrykket. I andre sammenhenger pleier man jo å fremheve folks frie valg i fri konkurranse mellom alternativer, og markedets ‘usynlige hånd’, som den foretrukne måten å rangere hvem som gir det beste tilbudet…)
Like fullt er dette det eneste konkrete funnet som Fasting presenterer som belegg for kronikkens budskap om at nordmenn generelt, og unge i særdeleshet, «mangler en fundamental forståelse for og anerkjennelse av privat næringslivs funksjon og bidrag«.
Hun påberoper seg riktignok at det finnes «flere undersøkelser» som også viser dette, men det nærmeste hun kommer noen konkret henvisning til alle disse «flere» undersøkelsene, er «en undersøkelse som ble gjennomført i forbindelse med dokumentarserien Office-X, [der det ble] avdekket at næringslivet har lavt omdømme hos ungdom mellom 18 og 30 år.
De har liten forståelse for hva som skaper velferd, for sammenhengen mellom hva som skapes av verdier i norske bedrifter, og hvordan denne verdiskapingen henger sammen med den levestandarden og de velferdsgodene vi har i Norge.»
Lenken leder imidlertid bare til hovedsiden til OfficeX-prosjektet – der vi kan lese at det er igangsatt av NHO, Civita og et knippe andre arbeidsgiverorganisasjoner, men hvor det er adskillig vanskeligere å finne noen informasjon om noen konkret undersøkelse. Og på henvendelse fra undertegnede, opplyser Fasting at man har gjennomført «samtaler» med «fokusgrupper», men at dette ikke deles med omverdenen.
Hun opplyser også at NHO har gjennomført ytterligere undersøkelser som hun «har fått presentert skriftlig og muntlig» – men med unntak av én skandinavisk spørreundersøkelse som NHO offentliggjorde på fredag (og som de gjenga på en høyst selektiv måte, se nedenfor), er også dette ting som hun ikke har anledning til å gi innsyn i.
En separat henvendelse til NHO resulterte heller ikke i mer supplerende informasjon enn noen (ikke tallfestede) ordskyer over hvilke ord folk noterer ned når de blir spurt om å «skrive ned 3-5 ord du assosierer eller umiddelbart tenker på i forbindelse med norsk næringsliv generelt», samt nok en henvisning til andre undersøkelser som «ikke er bearbeidet med tanke på publisering«.
Det er ikke umiddelbart klart hva NHO mener å lese ut av ordskyen, annet enn at den (i motsetning til tilsvarende svenske og danske ordskyer) domineres av assosiasjoner til spesifikke næringer (nærmere bestemt ‘Olje’ og ‘Fisk’), samt et knippe av mer generiske ord – noen positive (‘innovativ’, ‘effektiv’), noen negative (‘nedgang’, ‘dyrt’) og noen nøytrale (‘penger’, ‘økonomi’). Man har også skilt ut en egen ordsky av svarene fra de under 30 – men denne er til forveksling lik skyen for hele befolkningen, så det er vanskelig å finne noe særlig grunnlag her for NHO/Civitas påstander om at de unge utmerker seg spesielt i negativ retning.
Hva er nødvendigst av to ting som begge er helt nødvendige?
Trine Eilertsen på sin side finner også plass til kun ett eneste konkret funn som underbygger nordmenns angivelige «likegyldighet, eller mangel på forståelse for hvorfor vi har private bedrifter«. Hennes eksempel er hentet fra den nevnte skandinaviske undersøkelsen gjennomført av NHO, der folk ble spurt om å velge mellom utsagnene «Den høye levestandarden skyldes at dyktige personer har skapt lønnsomme bedrifter» og «Den høye levestandarden skyldes at politikerne har skapt et velferdssamfunn«. Når flertallet av nordmenn (56%) velger å gi politikerne forrang (mens 59% av danskene og 63% av svenskene svarer bedriftsskaperne), konkluderer Eilertsen med at dette «leder til en hypotese om at nordmenn i større grad enn sine naboer tror at velferd først og fremst er en følge av politikk, og at de ikke har et forhold at velferd starter med at det finnes noe, eller noen, som kan finansiere velferden«.
Imidlertid er det generelt en vrien øvelse å tolke spørsmål det folk blir spurt om hva som er viktigst (eller best, eller mest nødvendig) av to ting som begge er svært viktige, eller svært bra, eller nødvendige. (Som NHOs Kristin Skogen Lund påpeker: «De som mener [at levestandarden skyldes politikerne] tar jo i og for seg ikke feil» – eller som Eilertsen selv skriver: «Begge deler kreves som kjent for å skape en velferdsstat.«)
Men når undersøkelsen er konstruert slik at det ikke går an å svare «Begge deler er veldig viktig» (selv om dette ville vært det mest fornuftige og dekkende svaret), vil svarene ofte bli litt hipp som happ, og avhengige av relativt tilfeldige og sekundære påvirkningsfaktorer. Og når nordmenn rangerer politikere foran bedriftsskapere, så vet vi ikke om det betyr at de verdsetter bedriftsskaperne lavere enn hva svenskene gjør – eller om de verdsetter bedriftsskapere (minst) like høyt, men politikerne enda høyere.
Jo da, man kan postulere at forskjellene mellom landene forteller noe om ulike holdninger – skjønt da bør man også ta med at norske politikere har spilt en rolle som ikke er direkte overførbar til nabolandene, gjennom sin innretning av oljevirksomheten helt tilbake på 60-tallet og sin forvaltning av oljepengene i årene siden. Når Eilertsen selv har skrevet på lederplass i Aftenposten om at «vi [har] en sjelden støtpute som våre politikere fortjener ros for: Oljefondet. Takket være alle pengene som er spart i Oljefondet siden midten av 1990-tallet, kan vi på varig basis kan holde et høyere velferdsnivå enn skattenivået tilsier«, så er det fullt mulig å argumentere for at norske politikere faktisk fortjener en større del av denne æren – eller i hvert fall at det er fullt forståelig at en andel av nordmenn vekter politikernes bidrag høyere, uten at det innebærer noen manglende respekt for at dyktige bedriftsskapere også har gitt et nødvendig bidrag til dette.
Og det som verken NHO eller Eilertsen velger å nevne, er at undersøkelsen også har stilt spørsmål om «Hvor enig er du i at ‘Et lønnsomt næringsliv er en forutsetning for velferden i Norge’?» – som burde være et langt mer relevant og treffsikkert mål, hvis man er spesifikt interessert i å måle folks holdninger til næringslivet.
Og på dette spørsmålet er det et klart flertall av nordmenn (60%) som sier seg klart enige (8 eller mer på en skala fra 1 til 10), og bare ørsmå 4% er klart uenige (svarer 4 eller mindre). Dette utgjør også den høyeste graden av enighet i Skandinavia (mot 55% i Sverige og bare 46% i Danmark), og tilsier at nordmenn slettes ikke «mer enn sine naboer (…) ikke har et forhold at velferd starter med at det finnes noe, eller noen, som kan finansiere velferden«.
Eilertsen svarer på dette med at hun syns det fortsatt er oppsiktsvekkende at så mange som 40% ikke sier seg klart enige i dette. Det kan man forsåvidt mene (selv om man må huske på at disse 40% inkluderer også de som svarte ‘7’, altså moderat enighet på en 1-10 skala), men denne tolkningen endrer jo ikke på at det står bedre til i Norge enn i nabolandene i så måte.
Eilertsen fremhever også at under 20% er klart enige i utsagnet om at «Som bedriftseier bør man kunne ta ut så store utbytter man vil så lenge det ikke truer bedriftens eksistens«, noe hun mener er «svært lavt» og et hinder for å kunne bruke fortjeneste fra én virksomhet til å løfte frem nye prosjekter. Men her virker det naturlig å tro at mange respondenter har tenkt på utbytte som penger som går «rett i lomma» på eieren – satt opp mot det å reinvestere overskuddet i samme bedrift for å øke produksjonen eller utvide virkeområdet.
Man kan selvsagt mene at dette er uttrykk for en manglende forståelse av hvordan forflytning av utbytte er en nødvendighet for å kunne satse på helt nye virksomheter. Men det kan jo ikke være tvil om at slik spørsmålet er formulert, så åpner de ‘helt enige’ også for at eierne kan tappe bedriften for penger som går rett til personlig inntekt – og at man kan gjøre dette også i en grad som medfører kutt og nedskjæringer i bedriften, så lenge ikke selve eksistensen trues. At folk er skeptiske til å gi sin klare tilslutning til dette, betyr slett ikke at man underkjenner bedriftenes bidrag til samfunnet (tvert imot impliserer det snarere at man ønsker å sikre den enkelte bedrifts muligheter til å utvikle seg ved hjelp av eget overskudd).
At bare knappe halvparten mener at «Hvis bedrifter i Norge gis bedre forutsetninger for å vokse, kommer det til å gagne folk flest» (på nivå med danskene, litt lavere enn svenskene), kan også naturlig forklares med at man tror at slike endringer av dagens regime og regelverk primært vil gagne eierne direkte, og ikke føre til flere arbeidsplasser eller andre positive effekter som gir samfunnsmessige ringvirkninger.
Endelig viser Eilertsen til at når folk blir spurt om å plukke ut «de 3 viktigste funksjoner for en norsk bedrift«, så kommer alternativet «Finansiere velferden i landet gjennom skatter og avgifter» relativt langt ned på listen (forøvrig omtrent likt i både Norge, Sverige og Danmark). Men som med spørsmålet om hvem som fortjente hovedæren for landets velstand: Når man får servert en liste over 14 (fjorten) gode funksjoner, og bare får lov til å velge 3 av dem, så må nødvendigvis mange verdige formål bli ‘valgt bort’, selv om man støtter også disse. Og når de andre alternativene inkluderer punktene «Sikre arbeidsplasser og trygge ansattes økonomi«, og «Skape og sikre lønnsomme arbeidsplasser» (som rangeres aller høyest av de norske respondentene), så er det kanskje ikke så rart at man skyver bidraget til statskassen gjennom direktebeskatning av bedriftene litt lengre ned på listen.
(At «Tjene penger til eierne og ivareta eierenes interesser» også trekkes frem av Eilertsen som et alternativ som får betenkelig lav støtte, har jeg oppriktig problemer med å skjønne – selv om man anser at slike snevre eierinteresser er en helt legitim målsetning for en bedrift, så vil de aller, aller fleste se dette som en oppgave som står i motsetning til å bidra mest mulig til samfunnets og statens økonomi.)
Skal man refse befolkningens holdninger, bør man belegge at det faktisk er slik
At næringslivet og næringslivsspørsmål blir noe stemoderlig behandlet av mediene og får for lite oppmerksomhet i den offentlige debatten, er selvsagt et helt legitimt synspunkt. De fleste som har spesiell interesse for ett felt vil nok klage over for lite oppmerksomhet (med unntak av enkelte temaer som skole, der det er vanligere å klage over for mye oppmerksomhet og at alle og enhver føler seg kallet til å mene noe på mangelfullt grunnlag), men det betyr jo ikke at man ikke kan ha et poeng når man ønsker seg mer journalistikk og offentlig debatt om næringspolitikk.
Men når man går lengre enn dette, og tegner opp temmelig dystopiske bilder av nordmenns dårlige holdninger på området og hvilke konsekvenser dette har i fremtiden, og attpåtil påberoper seg å ha klart empirisk grunnlag for dette, så bør man også være i stand til å legge på bordet noe litt mer håndfast enn et par spørsmål som åpenbart kan tolkes i helt andre retninger. Og å supplere dette med svevende henvisninger til andre funn som ingen andre har mulighet til å ettergå, gir ikke all verdens ekstra tyngde når man allerede har gjengitt de etterprøvbare kildene på en høyst selektiv og upresis måte.
Langust og korsnebb 
Tilbaketråkk: Civitas skremmebilder om næringslivets omdømme - Manifest Tidsskrift