Men hva var egentlig spørsmålet om religion i offentligheten?

I en kronikk i Aftenposten på fredag 10. oktober slår forsker Pål Ketil Botvar fra KIFO (Stiftelsen Kirkeforskning) fast at:

Unge sier nei til synlig religion

(selv om han allerede i ingressen modererer seg ned til at «Unge i Oslo-området er skeptiske til religiøse uttrykk i det offentlige rom«. Basert på en undersøkelse som han selv har gjennomført, konstaterer Botvar at «Religionsfrihet står svakt» og at «unge bosatt i Oslo-området er svært skeptiske til synlige religiøse uttrykk i det offentlige rom«.

Og forskeren legger sin penn i alvorlig bekymrede folder* over funnene:

Religionsfrihet, slik den måles i undersøkelsen, blir derimot møtt med skepsis. En kunne på forhånd ha antatt at ungdom i Oslo-området hadde utviklet større grad av toleranse overfor religiøst og kulturelt mangfold, enn tilfellet er.

Våre data tyder på at religionsfrihet står svakere enn andre sivile og politiske rettigheter. Den mest sekulære delen av ungdomsbefolkningen er skeptisk til religiøse uttrykk i offentligheten og til sider ved religionsfriheten. Stålsett-utvalgets ideer om økt åpenhet overfor religiøse uttrykk møter altså motbør i det flerkulturelle Oslo.

(…)

Foreløpig er det lite som tyder på at sekulariserte unge er i ferd med å utvikle stor grad av toleranse overfor religiøse uttrykk og symboler.

*Ja, du har vel ikke manglende toleranse for blandede metaforer?

NRKs Her og Nå fulgte opp med en lengre reportasje, der det blant annet ble hevdet at «Mange synes det er greit at staten bestemmer hvilke symboler vi kan bruke og hvilke religiøse aktiviteter vi kan drive med«.

Og selvfølgelig fulgte Vårt Land opp med en artikkel som stort sett besto av sitater fra Botvars kronikk – og der de, i likhet med Aftenposten, valgte å illustrere saken med et bilde av en kvinne med et lite kors rundt halsen, formodentlig som et eksempel på den «offentlige religion» som ungdommen «sier nei til».

Men som så mange ganger før, er det nødvendig å ta en titt på hva deltagerne i undersøkelsen faktisk svarte på.  (De som synes titten blir i overkant grundig og nitid kan hoppe ned til oppsummeringen heeelt på slutten av blogginnlegget.)

De ble stilt totalt fire (4) spørsmål som handlet om religionsfrihet, ved at deltagerne ble bedt om å si seg helt uenig/uenig/verken uenig eller enig/enig/helt enig i følgende utsagn:

* Staten skal ikke blande seg inn når en religiøs gruppe driver misjonering for sin tro

* Staten bør ikke blande seg inn når religion på en eller annen måte kommer til uttrykk i det offentlige rom.

* Elever bør gis rom og mulighet til å samles til bønn i skoletiden

* Staten bør ikke hindre kvinnelige lærere fra å bruke skaut eller hodesjal av religiøse grunner

Botvar oppgir kun andelen som sa seg enige (inkl. ‘helt enige’) i hver av påstandene, som fordelte seg som følger:

Kvinnelige lærere bør kunne bruke hijab/skaut 43 %

Staten bør ikke blande seg inn i religioners misjonsvirksomhet 35 %

Elever bør kunne samles til bønn i skoletiden 27 %

Staten bør ikke blande seg inn når religion kommer til uttrykk i det offentlige rom  24 %

(Den årvåkne leser vil legge merke til at spørsmålet om hvorvidt «elever bør gis rom og mulighet til å samles til bønn i skoletiden» (altså om skolen skal tilrettelegge for dette), har blitt omskrevet til å handle om hvorvidt «elever bør kunne samles til bønn i skoletiden» (altså om skolen skal tillate dette). Likeledes har «skal» i spørsmålet om misjonsvirksomhet blitt til det tilsynelatende svakere «bør». Vi kommer tilbake til dette senere.)

Denne begrensede støtten til slike utsagn kontrasteres mot utsagn som «Staten skal gripe inn mot diskriminering av homofile» og «Staten skal beskytte kvinners rett til like arbeidsmuligheter«, og ut fra dette spriket konkluderer Botvar at «Utsagnene knyttet til religionsfrihet oppnår jevnt over noe mindre støtte enn utsagn knyttet til kvinners og homofiles beskyttelsesbehov.»

Det ser ikke ut til å ha slått ham at han til de grader sammenligner epler og bananer her . Utsagnene knyttet til «kvinners og homofiles beskyttelsesbehov» handler eksplisitt og uttrykkelig om vern mot diskriminering og om likebehandling. Det analoge spørsmålet om religionsfrihet ville f.eks. vært «Skal bedrifter ha lov til å nekte å ansette personer basert på deres religiøse tilhørighet, eller skal staten hindre bedrifter i å gjøre dette?» Men noe slikt generelt spørsmål har man ikke stilt – istedet blir deltagerne bedt om å gi religiøse grupper det som nærmest må oppfattes som en ‘blankofullmakt’ om å kunne drive enhver form for misjonering uten statlig inngripen («Staten skal ikke blande seg inn når en religiøs gruppe driver misjonering for sin tro«, min uth.) Det burde verken være overraskende eller problematisk at mange av ungdommene er uvillige til å si seg enige i en slik absolutt uttalelse, og at de klarer å se for mange hypotetiske former for misjonering det er riktig og legitimt at staten på en eller annen måte «blander seg inn». Ta f.eks. en religiøs gruppe som stiller seg opp fem meter utenfor en skoleport for å drive sin ‘misjonering’ mot barna som går til og fra skolen (kanskje endog med høytlesning fra Hallesbys beryktede «helvetespreken«) – de aller fleste (formodentlig også inklusive Botvar) vil være enig at staten kan og bør «blande seg inn» i dette, uten at dette utgjør noe inngrep i religionsfriheten. At man ser behovet for statlig inngripen i visse situasjoner, kan på ingen måte automatisk forstås som noen generell skepsis eller motvilje mot religiøs misjonering eller aktivitet i sin alminnelighet. Selv den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som i artikkel 9 slår fast personers rett til religionsfrihet:

1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

følger deretter umiddelbart opp med å liste opp de legitime grunnene som eksisterer for å begrense denne friheten:

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Når man velger å formulere spørsmålet så bastant og kategorisk som «Staten skal ikke blande seg inn når en religiøs gruppe driver misjonering for sin tro» så vil det naturlig være mange personer som mener at EMKs bestemmelser skal oppfylles helt og fullt, men som samtidig ser seg nødt til å krysse av for ‘uenig’ fordi de tross ser at det må være visse unntak fra dette. (Botvar prøver å avverge denne typen kritikk ved å skrive at «Selv om en kan være kritisk til bruk av enkeltspørsmål, er resultatene på flere områder ganske entydige.» Men når man har så få enkeltspørsmål å bygge på som her i denne undersøkelsen, så er vi pent nødt til å gå hver enkelt formulering og svar etter i sømmene.) Og dessuten er det over 30% som har svart «verken enig eller uenig» på dette spørsmålet – som kan tolkes som et uttrykk for at man ikke har noen klar mening om spørsmålet, men også at man ønsker å ta noen forsiktige og rimelige forbehold (og derfor ikke kan si seg ‘enig’), men samtidig slutter seg såpass mye til prinsippene om religionsfrihet at man heller ikke vil si seg ‘uenig’.

I neste spørsmål «Staten bør ikke blande seg inn når religion på en eller annen måte kommer til uttrykk i det offentlige rom«, har man valgt formuleringen ‘bør’, så det er en viss grunn til å tolke dette utsagnet som mindre absolutt, og at man kan være ‘enig’ i at de ‘bør’ ikke gjøre dette samtidig som man mene at det fins visse situasjoner (som nevnt i EMK art. 9 pkt. 2 over) der staten både kan og skal gripe inn. Men ‘bør’ kan også meget vel tolkes som en meget sterk føring på hvordan staten skal oppføre – og når Botvar selv veksler mellom ‘skal’ og ‘bør’ i gjengivelsen av samme spørsmål (som nevnt over), så bør han også ta høyde for mange av respondentene kan ha tolket utsagnet som så sterkt at de ikke synes de kan si seg ‘enig’ i det, når de er seg bevisst at det kan være mange «uttrykk for religion i det offentlige rom» som kommer i konflikt med andre lover. Igjen er det fullt mulig at også folk som generelt er tolerante eller aktivt positive overfor offentlig religion, fremdeles ender opp med å svare ‘uenig’ for å uttrykke dette forbeholdet.

Og man vil ihvertfall si seg uenig dersom man inntar et sekularistisk standpunkt om at religiøse ‘uttrykk’ ikke skal gis noe særvern, men skal bedømmes og tillates/ikke tillates helt på lik linje med andre ytringer og handlinger. Noen vil argumentere for at et slikt standpunkt er problematisk og mene at religion bør gis et slikt særvern – men selv om man mener dette, så gir det uansett på ingen som helst måte dekning for Botvars påstander om at ungdommen «ikke [er] religionsåpne» og er «skeptisk[e] til religiøse uttrykk i offentligheten og til sider ved religionsfriheten«. Man kan utmerket godt være tolerant eller endog aktivt positiv til religiøse uttrykk i det offentlige rom, samtidig som man ikke er villig til å gi dem noen særstilling sammenlignet med andre aktiviteter.

Et tredje, og hakket mer inngripende, standpunkt er at man mener at myndighetene skal aktivt regulere religiøs aktivitet for å sikre at den holder seg innenfor visse rammer. Igjen kan man være sterk motstander av dette, og mener man da begir seg inn på et skråplan mot kinesiske tilstander, der alle religiøse samfunn som ikke føyer seg etter myndighetenes anvisninger blir slått hardt ned på – men det gir fortsatt ikke grunnlag for å omtale dette som manglende «religionsåpenhet» og at man «sier nei til synlig religion«. Vi lever tross alt i et sterkt regulert samfunn, der det er bred aksept for at myndigheter legger visse rammer for en lang rekke private aktiviteter. Når vi f.eks. har en egen fiskeeksportlov, så er jo ikke fordi man «mangler toleranse overfor fiskeeksport», men fordi man ser at dette er en aktivitet som kan utføres på problematiske måter, og som derfor bør reguleres av staten.

Og så er det helt sikkert en del respondenter som faktisk er aktivt motstandere av religiøse uttrykk i det offentlige rom – men slik som spørsmålene er formulerte, så blir det umulig å avgjøre hvor stor denne undergruppen er. Når Botvar tar alle disse ulike standpunkter som er listet opp over, til inntekt for at «religionsfrihet står svakere enn andre sivile og politiske rettigheter. Den mest sekulære delen av ungdomsbefolkningen er skeptisk til religiøse uttrykk i offentligheten og til sider ved religionsfriheten«, så blir det omtrent analogt til følgende tenkte samtale med en forsker:

– Hvordan stiller du deg til utsagnet: «Staten bør ikke blande seg inn når markedsføring av helseprodukter kommer til uttrykk i det offentlige rom.»?

– Nei…det kan jeg nok ikke uforbeholdent slutte meg til. Jeg mener jo at staten bør holde et visst oppsyn med slik markedsføring, og at de også bør ha mulighet til å gripe inn dersom markedsføringen beveger seg utenfor rimelige/forsvarlige/tilbørlige grenser. Så da må jeg vel si meg ‘delvis uenig’ i det utsagnet.

– Jaså, du er motstander av at legemiddelprodusenter skal kunne markedsføre produktene sine offentlig? Notert.

Botvar understreker videre hvor dårlig han mener det står til med respekten for religionsfriheten, ved å skrive at «støtten til politisk organisasjonsfrihet (…) [står] sterkt blant unge i storbyområdet» mens «Religionsfrihet, slik denne måles i undersøkelsen, blir til dels møtt med skepsis«. Denne «støtten til politisk organisasjonsfrihet» har han utledet fra spørsmålene «Så lenge de ikke har ulovlige hensikter bør enhver gruppe kunne samles til offentlige møter, uansett hvor ekstreme deres synspunkter måtte være» og «Høyreradikale politiske grupper bør ha rett til å holde offentlige møter«, der hhv. 50% og 40% av respondentene sier seg enige.

For det første er denne støtten adskillig lavere enn for kvinners/homofiles beskyttelse mot diskriminering, og det er f.eks. flere som støtter kvinnelige læreres rett til å gå med hijab i skoletiden enn som støtter høyreradikales rett til å holde offentlige møter. (Merk forøvrig at man her bare spør om disse gruppene skal ha rett til å holde møter, noe som ihvertfall jeg tolker som mer sammenfallende med at man skal kunne gjøre dette hvis man oppfyller statens øvrige krav og anvisninger (hensyn til ro og orden, etc.)) Å kontrastere organisasjonsfriheten med religionsfriheten, og si at den ene «står sterkt» mens den andre «til dels møt[es] med skepsis», fremstår derfor som noe upresist.

Den andre – og viktigere – innvendingen er at man har sett behov for å eksplisitt spesifisere at man snakker om ekstreme grupper som «ikke har ulovlige hensikter«. Det andre spørsmålet om høyreradikale presiserer ikke dette eksplisitt, men hvis vi bruker SNLs definisjon på ordet, så ligger dette innbakt i selve definisjonen på høyreradikalisme:

Høyreradikalismen bør anses separat fra høyreekstremisme, i det den fungerer innenfor ordinære demokratiske rammer, og ikke åpent aksepterer voldsbruk i politisk øyemed.

Så her er man altså blitt bedt om å stilling til organisasjoner som ikke foretar seg noe lovstridig – mens denne innsnevringen overhodet ikke er til stede når man stiller spørsmål om religion. Da fremstår det som høyst rimelig at også de som generelt er positive til (offentlig) religion, likevel er litt mer forbeholdne når man skal ta stilling til en vag formulering om «religion [som] på en eller annen måte kommer til uttrykk i det offentlige rom«. De gjentatte sakene i media og rettsvesen rundt f.eks. Profetens Ummah i det siste, har formodentlig bidratt til å gjøre folk bevisste på at også ytringer/handlinger som beveger seg opp mot (eller krysser over) grensen til hatpropaganda og voldsforherligelse, noen ganger blir fremsatt under dekke og alibi av å være religiøse synspunkter og derfor påberoper seg rett til særbeskyttelse. Da er det verken overraskende eller urimelig at folk er uenige i at staten «skal» unnlate å blande seg inn i alle former for ‘religiøs misjonsvirksomhet’, når dette er formulert på en måte som tilsynelatende også inkluderer den misjonsvirksomheten som inneholder direkte ulovlige elementer.

Den tredje påstanden om religionsfrihet som de undersøkte ungdommene skal ta stilling til, er «Elever bør gis rom og mulighet til å samles til bønn i skoletiden«. Som nevnt langt der oppe i starten på dette allerede altfor lange innlegget, så blir denne påstanden omskrevet i resultattabellen til «Elever bør kunne samles til bønn i skoletiden» – etter min mening en signifikant endring av meningsinnholdet, ifra at skolen bør tilrettelegge for elevers bønn i skoletiden til bare at de bør tillate det. Man kan godt mene at skolen ikke skal hindre elever i å samles til bønn, samtidig som man ikke vil si seg enig i at de skal aktivt tilrettelegge for det.
Botvar er inne på at dette var oppe til debatt i Oslo nylig. men nevner ikke at (i tillegg til mange heller tvilsomme argumenter), så ble det også argumentert med at et ‘organisert’ tilbud om felles bønn i skoletiden vil kunne føre til at elever utsettes for press fra medelever, familie og sosialt miljø om å delta i slik bønn, selv om de ikke ønsker det selv. En tolkning av svarene på dette spørsmålet må derfor ta høyde for at visse av dem som ikke er enige i at «Elever bør gis rom og mulighet til å samles til bønn i skoletiden«, kan ha sagt dette ut fra et ønske om å verne om elevenes religionsfrihet, vet at de skal slippe å føle seg presset til å delta i religiøse aktiviteter mens de er på skolen (som jo er en arena som det er umulig for dem å velge seg bort fra). Man kan godt argumentere imot dette standpunktet og mene at det en uheldig og forfeilet tilnærming til spørsmålet, men man kan ikke automatisk konkludere at de som her svarer ‘uenig’ (eller ‘verken enig eller uenig’) utviser manglende aksept for religionsfrihet.

Det fjerde og siste spørsmålet om religionsfrihet er «Staten bør ikke hindre kvinnelige lærere fra å bruke skaut eller hodesjal av religiøse grunner«. Her er det ihvertfall snakk om en direkte innskrenkning av religionsfriheten, dersom man mener at kvinnelige lærere bør kunne nektes å gå med hijab mens de underviser. Imidlertid må man ta hensyn til at dette spørsmålet ikke handler om noe generelt forbud mot bruk av hijab, men kun om hvorvidt skoler bør kunne ha lov til å regulere denne typen religiøse plagg mens læreren underviser i klasserommet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen konkluderte i 2001 med at skoler har lov til å nekte lærere å bære hijab i klasserommet, med begrunnelse at dette er et «kraftig ytre symbol» som kunne ha en potensielt forkynnende påvirkning på svært unge elever.

Nok en gang kan selvfølgelig Botvar argumentere for at dette er en uheldig praksis som ikke samsvarer med den religionspluralistiske linjen som Stålsett-utvalget går inn for, og i dette tilfellet er det liten tvil om at et slikt hijab-forbud ville utgjøre en innskrenkning av lærerens frihet til religionsutøvelse. Men samtidig har altså en autoritet som EMD konkludert med at dette er en innskrenkning som er forenlig med EMKs bestemmelser om religionsfrihet – og da blir det litt tvilsomt å ta folks svar til inntekt for deres «skepsis til religiøse uttrykk i offentligheten og til sider ved religionsfriheten«.

Og helt uavhengig av EMDs dom, så er det ikke umiddelbart rimelig eller gyldig å ekstrapolere ifra en restriktiv holdning til hvilken religionsutøvelse lærere i undervisningssituasjoner kan tillate seg, og trekke konklusjoner om hva respondentene om «religiøse uttrykk i offentligheten» i sin alminnelighet. Det ville trolig vært en stort flertall som ville sagt nei til at lærere skulle ha lov til å gå med t-skjorte med en stor logo for et politisk parti – uten at dette på noen måte betyr man er motstander av offentlig politisk aktivitet. Det er et allment akseptert prinsipp at arbeidsgivere – og skoler mer mange andre – har en legitim rett til å kunne vedta visse regler og begrensninger for hva deres ansatte kan gjøre og gi uttrykk for innenfor sin arbeidstid. Man kan åpenbart stille seg kritisk til konkrete regler og mene at de går altfor langt i å begrense de ansattes rettigheter og selvbestemmelse, men man kan ikke automatisk bruke folks oppfatning om slike arbeidsregler som en indikator på hva de mener om offentlig religionsfrihet generelt.

Indeksering

Ut fra alle sine spørsmål til ungdommen konstruerer så Botvar en serie med «indekser» som skal måle folks holdninger til forskjellige temaer. Hver indeks bygger på svarene på 2 spørsmål, som følger:

Politisk organisasjonsfrihet:
* Så lenge de ikke har ulovlige hensikter bør enhver gruppe kunne samles til offentlige møter, uansett hvor ekstreme deres synspunkter måtte være
* Høyreradikale politiske grupper bør ha rett til å holde offentlige møter
Religiøs organisasjonsfrihet:
* Staten skal ikke blande seg inn når en religiøs gruppe driver misjonering for sin tro
* Staten bør ikke blande seg inn når religion på en eller annen måte kommer til uttrykk i det offentlige rom.
Individuell religionsfrihet:
* Elever bør gis rom og mulighet til å samles til bønn i skoletiden
* Staten bør ikke hindre kvinnelige lærere fra å bruke skaut eller hodesjal av religiøse grunner
Beskyttelse mot diskriminering (kvinner):
* Kvinner skal alltid ha rett til lik lønn for likt arbeid
* Myndighetene har ansvar for å beskytte kvinners rett til like muligheter for arbeid
Beskyttelse mot diskriminering (homofile):
* Staten skal slå ned på handlinger som diskriminere homofile
* Homoseksuelle har samme rett til stillinger i det offentlige som andre

Det første å si om dette er at disse indeksene åpenbart er et uhyre forenklet og begrenset mål på hva folk egentlig mener om politisk organisasjonsfrihet, individuell religionsfrihet, osv. Når du har å gjøre med temaer som omfatter en lang rekke ulike problemstillinger, så vil 2 nokså spesifikke og snevre spørsmål bare kunne gi deg et veldig lite utsnitt av hva folk mener om temaet som helhet. På temaet «politisk organisasjonsfrihet» stiller man knapt nok to ulike spørsmål en gang – her får ungdommene bare to forskjellige varianter av det samme spørsmålet om politiske ekstremisters rett til å holde offentlige møter. Andre aspekter av politisk organisasjonsfrihet – vern mot å miste jobben pga. sitt medlemskap, retten til å stille til valg, politiets mulighet til å overvåke medlemsmassen, etc., etc – blir ikke berørt overhodet.

Ja, disse indeksene kan fortsatt gi en viss pekepinn på hva folk mener om de ulike temaene, men denne kunnskapen er fundamentalt overfladisk – og gir ihvertfall ikke grunnlag for å betrakte de forskjellige indeksene som likeartede størrelser som enkelt kan sammenlignes mot hverandre. For å ta en ny analogi: Dette blir som om man skulle teste elevers gymnastikkferdigheter på ulike områder ved å la dem løpe én 60-meter, skyte 10 straffekast i håndball, prøve å drible seg forbi backen på fotballbanen 5 ganger, etc. Selv om straffekast og dribleraid sier deg noe om elevens ferdigheter i hhv. håndball og fotball, så er det en hel masse helt sentrale ferdigheter i disse idrettene som du overhodet ikke har målt. Og det vil være helt åpenbart forfeilet og ugyldig å konkludere med at Petter er mye bedre i håndball enn i fotball utelukkende ut fra at han scoret på 8 av 10 straffekast, men bare lyktes med 2 av 5 dribleraid!

Gymnastikk-undersøkelse-analogiens logikk er helt åpenbart bristende, både fordi man ekstrapolerer ut fra én snever ferdighet, og fordi man overser at øvelsene kan ha helt forskjellig vanskelighetsgrad. Men det er akkurat det samme som Botvar gjør, når han ukritisk antar at hans indekser gir et fullstendig bilde av hva folk mener om de forskjellige temaer, og bruker tallene til å slå fast at religionsfriheten oppnår lavest støtte blant de ulike rettighetene – uten å ta hensyn til at ungdommene har blitt stilt helt ulike spørsmål om de forskjellige gruppene.

Spørsmålene om kvinners og homofiles rettigheter handler direkte om vern mot diskriminering – og til alt overmål spesifiserer man i liten grad hva man egentlig legger i ‘diskriminering’, og overlater til den enkelte respondent å definere det selv. Det er forsvinnende få personer i dagens norske samfunn som åpent vil uttale at «Ja, jeg støtter diskriminering av X». Derimot vil en del personer forsvare en praksis som beskyldes for å være diskriminerende – men da med begrunnelsen at de bestrider at dette er diskriminerende. Hadde undersøkelsen bedt ungdommene ta stilling til offentlig inngripen mot helt konkrete former for diskriminering, kan det meget vel hende at man hadde fått lavere tall for enigheten på noen av underspørsmålene, dersom en del personer f.eks. ikke mente at kjønnsdelte aktiviteter var å regne som diskriminering.  Men når man bare spør helt generelt og overordnet om diskrimineringsvern og likebehandling ved ansettelser, bør det være langt fra overraskende at man får så høye tall.

For religionsfrihet, derimot, har man valgt å stille spørsmål som går mye lenger enn å bare omhandle en generell beskyttelse mot aktiv diskriminering, men som isteden enten går inn på veldig konkrete spørsmål (bønnerom på skoler og lærerhijab) som en del vil mene at ikke utgjør diskriminering, eller er så generelle og uspesifikke at det skal svært lite til at man ønsker å ta visse forbehold mot utsagnene – og dermed får stempelet «religions(frihets)skeptisk» av Botvar.

(Som en litt mer parentetisk og uviktig metodekritikk. så reagerer jeg også på Botvars inndeling av spørsmålene i «Religiøs organisasjonsfrihet» og «Individuell religionsfrihet». Utsagnet «Staten bør ikke blande seg inn når religion på en eller annen måte kommer til uttrykk i det offentlige rom«, som plasseres (kun) i førstnevnte indeks, omfatter klart organisasjoners religionsfrihet – men handler minst like mye om enkeltpersoners religionsfrihet (og kanskje ikke minst hvis respondenten ser spørsmålet i sammenheng med det lignende spørsmålet «Staten skal ikke blande seg inn når en religiøs gruppe driver misjonering for sin tro«, og trekker den ganske rimelige og nærliggende slutning at det ene spørsmålet handler om grupper og det andre om individer). Deretter plasseres utsagnet om elevers bønn i skoletiden i indeksen for individuell religionsfrihet – til tross for at en slik tilrettelegging ofte vil bli brukt av grupper av elever til organisert bønn. Som drøftet lenger oppe, så er det en del personer som vil argumentere om at det et fraværet av slik bønn i skoletiden som best ivaretar den individuelle religionsfriheten, ved at man dermed enkeltelevene fra å utsettes for press om å delta i bønn. Disse innvendingene mine mot detaljkategoriseringene av spørsmålene om religionsfrihet er som sagt relativt pirkete, men jeg syns fortsatt at det sier noe om et lettvint tilnærming til spørsmålsstillingene, og en manglende hensyntagen til at utsagnene kan tolkes og analyseres på mer enn én måte.)

Oppsummering

Så, for å prøve å samle trådene fra et overdrevent langt blogginnlegg: Påstanden om at «unge sier nei til religion i det offentlige rom», som presenteres som et vitenskapelig faktum av forskeren, savner fullstendig dokumentasjon i hans undersøkelse. Av de fire spørsmålene som omhandler dette temaet, er to av dem formulert på en slik måte at de overhodet ikke klarer å skille mellom (på den ene siden) de som faktisk ønsker at religiøse uttrykk i det offentlige skal aktivt hindres, og (på den andre siden) de som aksepterer (eller endog ønsker) slike uttrykk, men som samtidig ser at det må være visse situasjoner der staten må kunne gripe inn dersom slike religiøse uttrykk bryter med andre lover og prinsipper. Når disse vidt forskjellige synspunktene blir gruppert sammen under samme svaralternativ, blir det fullstendig umulig å måle hvor mange som er «motstandere av religion i offentligheten».

De to andre spørsmålene er litt mer spesifikke, men man ender fortsatt opp med å gi «feil svar» dersom man mener at skolen skal være en helt sekulær arena der elevene skal skjermes for religiøs påvirkning – og at dette inkluderer at lærere ikke skal bære tydelige uttrykk for egen tro, og at elevene skal skjermes også fra et mulig sosialt press om religiøs aktivitet i skoletiden. Selv om man kan være uenig i en slik forståelse av hvordan skolen skal forholde seg til religion, så er det definitivt ikke grunnlag for å generalisere dette til en generell skepsis til religion i offentligheten.

Når Botvar gjentatte ganger slår fast at de undersøkte ungdommene «er skeptiske til religiøse uttrykk i det offentlige rom«, så må jeg spørre om hva han egentlig mener med «skepsis». Mener han «skepsis» i betydningen «motvilje» eller «fiendtlighet»? I så fall går han – som tidligere begrunnet – langt utover det som undersøkelsens resultater gir grunnlag for. Eller definerer han «skepsis» som «fravær av ubetinget tillit»? I så fall har han forsåvidt sine ord i behold, gitt at mange av ungdommene gir uttrykk for at de ser at religiøse uttrykk kan anta former som det er nødvendig at samfunnet kan reagere overfor – men er ikke dette nettopp et uttrykk for den «sunne kritiske sans» som det snakkes så mye om at skolen må hjelpe elevene til å utvikle? Jeg er selv definitivt «skeptisk» til religion i det offentlige i denne siste betydningen – på samme måte som jeg er skeptisk til Arbeiderpartiet, Rema 1000, Klassekampen, Steinerskoler, flaggermus, Francis Sejersted, Facebook, vannskutere, magisk realisme, Nugatti, hagesakser, og postmodernistisk historieskriving – uten at jeg er «motstander av» noen av disse tingene av den grunn.

Og en ting som jeg definitivt er skeptisk til er avisartikler eller kronikker der forskere trekker bombastiske konklusjoner ut fra ullent formulerte spørsmål – vel vitende om at det er overskriften og konklusjonen som kommer til å leve videre som vedtatt sannhet blant de 90% av leserne som ikke detaljsjekker hva respondentene svarer på hvilke spørsmål.

2 kommentarer om “Men hva var egentlig spørsmålet om religion i offentligheten?

  1. Du betegner selv blogginnlegget som overdrevent langt, med en meget detaljert dissekering og analysering av Botvars undersøkelse, men ender likevel opp med å medgi at Botvar kan ha sine ord i behold, gitt en mulig (og relativt vanlig) tolkning av begrepet «skepsis». Hvis man ser dette i sammenheng med din hang til blandede metaforer, er det rimelig å si at du har kokt suppe på en spikket flis?

    Liker

    • Om teksten er overdrevent lang og flisespikkende får nesten andre bedømme. Men, nei, jeg mener ikke at denne «mulige og relativt vanlige tolkningen» ugyldiggjør min kritikk.

      Dette er et fenomen som vi ser relativt ofte: At det fremsettes et utsagn som har to mulige, alternative tolkninger, der den ene tolkningen er interessant, men objektivt uriktig – mens den andre tolkningen er korrekt, men så banal og triviell at det har minimal verdi å overhodet fremføre den i offentlig debatt.

      Jeg mener det er helt åpenbart at det ikke er den gyldige tolkningen som Botvar legger til grunn i sin kronikk og studie – og om det mot formodning skulle være det, så vil det være helt urimelig å forvente at leserne skal tolke ham korrekt. Botvar kobler denne «skepsisen» til en mangel på «økt åpenhet» og «[større] toleranse» – noe som gir ingen mening dersom han med «skepsis» ikke mener annet enn «Unge har en sunn og fornuftig skepsis til religiøse uttrykk, på samme måte som man bør ha det til alle andre tilsvarende fenomener i samfunnet.» Dette kan i og for seg være et undersøkelses-resultat som det har en viss relevans å presentere – men ikke med den bekymrede og negative innrammingen som Botvar eksplisitt gir det!

      Liker

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..