Det private skal ikke behøve å være politisk

Artikkelen er også publisert på Dagbladet-bloggen.

På mandag tok Håvard Nyhus for seg debatten om Hadia Tajiks ekteskap og hvorvidt hennes ektemann hadde måttet konvertere. Nyhus stiller seg uforstående til HRS’ krav om svar på dette, men går like fullt skarpt i rette med alle de som angriper HRS ut fra argumentet «Religion er en privatsak».

Feil, sier Nyhus: «Religion [er] ikke et privat anliggende, men noe som er og brynes i den offentlige sfære«. Og han siterer Tajik selv til støtte for sitt syn, fra hennes tid som kulturminister:

Som også Hadia Tajik sa, da hun mottok Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013: «Religion er ikke en privatsak».

Men hvis han hadde tatt seg bryet med å finne ut hva Tajik faktisk sa, istedenfor å forlite seg på Vårt Lands gjengivelse to år senere, ville han sett at hun var veldig spesifikk på i hvilke henseende tro ikke bare «er en privatsak»: Les videre

Men hva var egentlig spørsmålet om religion i offentligheten?

I en kronikk i Aftenposten på fredag 10. oktober slår forsker Pål Ketil Botvar fra KIFO (Stiftelsen Kirkeforskning) fast at:

Unge sier nei til synlig religion

(selv om han allerede i ingressen modererer seg ned til at «Unge i Oslo-området er skeptiske til religiøse uttrykk i det offentlige rom«. Basert på en undersøkelse som han selv har gjennomført, konstaterer Botvar at «Religionsfrihet står svakt» og at «unge bosatt i Oslo-området er svært skeptiske til synlige religiøse uttrykk i det offentlige rom«.

Og forskeren legger sin penn i alvorlig bekymrede folder* over funnene:

Religionsfrihet, slik den måles i undersøkelsen, blir derimot møtt med skepsis. En kunne på forhånd ha antatt at ungdom i Oslo-området hadde utviklet større grad av toleranse overfor religiøst og kulturelt mangfold, enn tilfellet er.

Våre data tyder på at religionsfrihet står svakere enn andre sivile og politiske rettigheter. Den mest sekulære delen av ungdomsbefolkningen er skeptisk til religiøse uttrykk i offentligheten og til sider ved religionsfriheten. Stålsett-utvalgets ideer om økt åpenhet overfor religiøse uttrykk møter altså motbør i det flerkulturelle Oslo.

(…)

Foreløpig er det lite som tyder på at sekulariserte unge er i ferd med å utvikle stor grad av toleranse overfor religiøse uttrykk og symboler.

*Ja, du har vel ikke manglende toleranse for blandede metaforer?

NRKs Her og Nå fulgte opp med en lengre reportasje, der det blant annet ble hevdet at «Mange synes det er greit at staten bestemmer hvilke symboler vi kan bruke og hvilke religiøse aktiviteter vi kan drive med«.

Og selvfølgelig fulgte Vårt Land opp med en artikkel som stort sett besto av sitater fra Botvars kronikk – og der de, i likhet med Aftenposten, valgte å illustrere saken med et bilde av en kvinne med et lite kors rundt halsen, formodentlig som et eksempel på den «offentlige religion» som ungdommen «sier nei til».

Men som så mange ganger før, er det nødvendig å ta en titt på hva deltagerne i undersøkelsen faktisk svarte på.  Les videre

Størst av alt er gudstroen?

I anledning julen er Hanne Nabintu Herland igjen i aksjon på Aftenpostens kronikkplass.

Størstedelen av kronikken er en relativt sober hyllest til Kristi budskap og moralske eksempelverdi, men i innledningen der Herland skal fremføre et empirisk grunnlag for hvor stor betydning Jesus har også i dagens samfunn, så er hun på noe mer gyngende grunn: Les videre