Abdikasjon fremfor dokumentasjon

En kortere versjon av artikkelen er publisert på Manifest Tidsskrift.

Full disclosure: Undertegnede er personlig bekjent av Tarjei Røsvoll, og har samarbeidet med ham om hans nevnte kronikk.

Elin Ørjasæter skapte adskillig oppstyr da hun i sin faste spalte i Morgenbladet tok til orde for å «gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt«, og kritiserte den eksisterende rettspraksisen om hva som regnes som voldtekt.

Hun fikk raskt svar fra jusstudent Tarjei Ellingsen Røsvoll, som reagerte på at hun ikke fremlegger et eneste konkret eksempel (verken i teksten eller på forespørsler i ettertid) på at domstolen skal ha satt «voldtekt»-stempelet på «fyllerør» som ikke hører hjemme i rettsvesenet. Når heller ikke han selv klarer å oppspore noen voldtektsdommer som samsvarer med Ørjasæters beskrivelse av «sex mellom noenlunde jevnbyrdige personer der begge var overstadig beruset«, fremstår hennes påpstander om gjeldende rettspraksis som klart feilaktige (og dertil ytterligere stigmatiserende for voldtektsofre).

At Morgenbladet hev seg rundt og umiddelbart la ut Røsvolls motinnlegg på nett, uten å vente på neste papurutgave, er utelukkende positivt. At de unnlot å ta med en såpass vesentlig korreksjon i papirutgaven (bare med en kort henvisning til «Les mer på nett») er ikke fullt så positivt. Og det blir nokså spesielt når de isteden gir Ørjasæter ytterligere to spalter til å forsvare seg mot denne kritikken, i et intervju der det eneste som gjengis av Røsvolls kritikk er «At vårt rettssystem systematisk kaster kåt og nysgjerrig ungdom i fengsel på grunn av fyllerør, er en påstand som må dokumenteres og underbygges«.

Ørjasæter svarer på dette med:

Han legger dette frem som et sitat, men jeg har selvfølgelig ikke formulert meg slik. Jeg har sagt at loven rammer gråsonetilfellene for hardt og de rå overfallsvoldtektene for mildt. Det er det lett å underbygge, blant annet gjennom eksemplene i den refererte artikkelen i Lov og Rett. Men jeg skal gi Tarjei Ellingsen Røsvoll et poeng: Diskusjonen om jussen bør splittes i to, den ene om hva som er voldtekt, den andre om straffenivået. Dette skillet kunne vært tydeligere i min kronikk.

Det er vanskelig å riktig forstå hvorfor Ørjasæter anklager Røsvoll for å «legge dette frem som et sitat», når det er rimelig åpenbart at dette er hans parafrasering av Ørjasæters budskap. Derimot siterer han Ørjasæter direkte på at hun selv (i ungdommen) har opplevd «mislykket fyllerør» som «var sex mellom noenlunde jevnbyrdige personer der begge var overstadig beruset. Men like fullt voldtekt etter Høyesteretts tolkning av paragraf 192 i straffeloven.»

Tilsvarende siteres Ørjasæter på at «voldtektsbegrepet blir tolket svært vidt, dels i offentlig debatt, og dels i dagens lovverk

Når Ørjasæter i tillegg avrunder teksten med «Livet er fullt av dårlig sex, særlig når man er ung. Det er på tide å gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt«, så kan det umulig være tvil om at

1) Hun tar (blant annet) opp rettsvesenet og lovverkets definisjon av hva som er voldtekt,

2) Hun mener at denne definisjonen har utviklet seg til å også omfatte ting som ikke burde regnes som voldtekt,

3) Dette handler ikke kun om skillet mellom voldtekt og andre former for seksuelle overgrep, men også om at hun mener voldtektsbegrepet nå rammer ting som ikke burde være straffbare (selv om de godt kan være moralsk klanderverdige.

Røsvoll gjør det tindrende klart at det er denne avgrensede tematikken som han tar tak i. Han innleder med å gi Ørjasæter rett i at det sikkert finnes sprikende oppfatninger i befolkningen om voldtekt, men at han reagerer på de juridiske påstandene. Tilsvarende er han enig i at grove og mindre grove voldtekter blir straffet for likt – men er tvilende til påstanden om at man også straffer ting som ikke burde vært regnet som voldtekt overhodet, og etterlyser konkrete eksempler på dette.

Da blir det fullstendig useriøst av Ørjasæter å bli avkrevd konkret dokumentasjon på sin påstand, og så vifte det bort ved å vise til noe helt annet som hun også skrev i sin tekst (og som hun selv understreker at er et helt separat spørsmål).

Og når hun deretter får spørsmålet «Driver du med uforpliktende synsing om voldtekt?«, viderefører hun denne sammenblandingen ved å påberope seg kilder om ulike og sprikende undertemaer. I tillegg nevner hun bare kildene på veldig overordnet nivå, uten å vise til noen slike konkrete avgjørelser som Røsvoll etterlyser. Det er selvsagt litt begrenset hvor mye man kan konkretisere i et så kortfattet intervju, men én konkret referanse til en dom som hun mener at underbygger hennes påstander, hadde det fint vært plass til.

Den første kilden hun nevner er «en rapport fra Oslo politidistrikt fra 2011, som til fulle viser hvor uklart voldtektsbegrepet er, altså hva som er voldtekt«. Det er litt vanskelig å forholde seg til en så uklar kildehenvisning, men fra det jeg kjenner til (det som formodentlig er) den nevnte rapporten, så snakker den om at de som anmelder har sprikende oppfatninger om hva som er voldtekt. Dette presenteres ofte som en delforklaring på det høye antallet henleggelser (at noen av anmeldelsene dreier seg om forhold som rett og slett ikke omfattes av lovens voldtektsbegrep) – men underbygger selvsagt ikke Ørjasæters påstander om at rettsvesenet tolker for vidt (snarere tvert imot, ettersom rapporten understreker at det juridiske voldtektsbegrepet er snevrere enn hva en del personer går rundt og tror).

Deretter nevner hun at «Advokatene Unni Fries og Elisabeth Myhre har gitt uttrykk for lignende synspunkter som meg i Aftenposten«. Det er riktig at disse to konkret anklaget rettsvesenet for å favne for vidt i sin definisjon av voldtekt. Men – som Røsvoll uttrykkelig påpeker i sin kronikk – heller ikke de to har vært villige til å legge frem noen konkret dokumentasjon på det de hevder, selv ikke når dette ble etterspurt av Journalistens redaktør Helge Øgrim.

Dette blir dermed et klassisk eksempel på hvordan man kan komme med udokumenterte påstander, og så «dokumentere» dem med å vise til noen andre som har påstått det samme med akkurat like lite dokumentasjon. (Og om seks måneder kommer noen helt sikkert til å underbygge sine påstander ved å vise til at «Elin Ørjasæter skrev jo i Morgenbladet at Høyesterett har…»).

Hennes tredje kilde er at tidligere høyesterettsdommer Kirsti Coward har sagt at straffenivået for «fulle ungdommer som havner i samme seng sammen» er for høyt. Igjen gis det ingen konkrete referanser til dommer som har gitt et urimelig utslag – og i tillegg er det uklart om Coward kritiserer at disse «fulle ungdommene» i det hele tatt straffes, eller kun straffenivået.

Ørjasæters svar på forespørselen om konkret dokumentasjon på spesifikke påstander, er altså å komme med tre temmelig svevende referanser, der samtlige enten handler om andre ting enn hun ble utfordret på av Røsvoll, eller mangler enhver konkret dokumentasjon.

Ørjasæter uttaler også (både til Morgenbladet og i et tosiders portrettintervju med A-magasinet den påfølgende helgen) at hun har hatt det så travelt på jobben at hun har sett seg nødt til å avstå fra all videre deltagelse i debatten om hennes artikkel. Men når man benytter sin platform som fast spaltist i en seriøs avis til å fremsette angivelige (og kontroversielle) faktapåstander om hvordan norsk rettsvesen fungerer, bør det også følge med en forpliktelse til å fremlegge et minimum av dokumentasjon på disse påstandene.

Det er vanskelig å tolke Ørjasæters svar (og mangel på sådan) annerledes enn at hun ikke er kjent med noen konkrete Høyesterettsavgjørelser som hun er kritisk til, men kun støtter seg på andre personer som har kommet med tilsvarende – og akkurat like udokumenterte – påstander.

I tillegg til at dette fremstår som en lite seriøs håndtering fra Ørjasæters side, er det heller ingen grunn til å være spesielt imponert over Morgenbladets journaiistikk.

I utgangspunktet er det selvsagt positivt at man tar tak i en løpende debatt og prøver å fremskaffe klare svar fra den ene parten. Men da må man faktisk målbære og forfølge den konkrete kritikken – ikke bare stille lettvinte spørsmål i «Er du enig i [dette negative som ble sagt om deg]»-sjangeren og slå seg til ro med at intervjuobjektet gir det forventede «Nei, jeg mener at jeg har rett»-svaret.

Som Røsvoll påpeker på Twitter: Man kan spørre seg hvor mye hensikt det har å imøtegå slike påstander, når resultatet bare blir at motparten får enda mer spalteplass til å fastholde sine uttalelser – og til å forsvare seg mot en kritikk som papiravisens lesere ikke engang har fått sett. Til alt overmål blir intervjuet presentert under overskriften «- Lett å underbygge» – til tross for at Ørjasæter i realiteten ikke har underbygget noen verdens ting (ihvertfall ikke det Røsvoll kritiserte henne for).

Det er selvsagt ikke noe mål i seg selv at Ørjasæter skal gå noen offentlig kanossagang. Men hvis vi skal ha en saklig og opplyst offentlig debatt, bør det være et minimumskrav at kategorisk uriktige påstander blir korrigert – og helst også at det har en viss ‘kostnad’ i form av (et lite) omdømmetap å ha skrevet noe klart feilaktig (om så bare av ‘allmennpreventive’ grunner, slik at andre tenker seg om to ganger for de fremfører tilsvarende udokumenterte påstander). Det er åpenbart negativt for den offentlige debatten dersom man kan fremsette uriktige påstander (som garantert kommer til å leve videre og feste seg hos leserne, uansett hvor mye de blir tilbakevist), og attpåtil vri seg unna ansvaret for dette ved å late som man har sagt noe helt annet.

Det er klart at når man skal ettergå slike konkrete påstander og vurdere om de er dokumenterte eller ikke, så kan diskusjonen fort bli veldig detaljert, ikke spesielt godt egnet til en del debattarenaer, og begrenset med tanke på hvem som kan delta i debatten. Men noen ganger man faktisk ned på et slkt konkret detaljnivå hvis debattene skal ha noen meningsfylt hensikt. Man diskutere helt konkret om dette eller dette hendelsesforløpet bør være å regne somvoldtekt – ellers får vi bare en meningsløs jo-nei-jo-nei-jo-nei-debatt, der begge parter fremfører sin virkelighetsforståelse, men det blir helt umulig å avgjøre hva de konkret er uenige om, eller hvem som faktisk beskriver virkeligheten korrekt.

Og dersom en debatt er interessant nok til at den fortjener å dekkes journalistisk (og debatten i stor grad er en strid om objektive fakta, ikke bare om sprikende subjektive meninger), så er en av journalistens sentrale oppgaver å nettopp forsøke å trekke en mest mulig uavhengig konklusjon om hva som er korrekte fakta.

Pressen har selvsagt en grunnleggende oppgave om å la alle sider komme til orde og bare være en nøytral referent som gjengir hva de ulike sidene har å si. Men man kan ikke stoppe der (især ikke når partene allerede har kommet orde behørig og direkte i debattspaltene).

Pressen anklages ofte for å gjøre seg selv til selvutnevnte overdommere, og det er riktig at de må utvise forsiktighet og varsomhet med å ikke være bombastiske og skjeve i sin fremstilling av saker. Men denne tilbakeholdenheten må heller ikke føre til berøringsangst for alt som har med objektive fakta å gjøre.

Det vil være en stor mangel i dekningen dersom alle artikler om ‘omstridte’ saker ender opp med å bare bli på formen «Person A sier at ting er slik, person B sier at ting er sånn, og de blir visst ikke enige«. En presse som bare henfaller til denne typen «He said/she said«-journalistikk, har abdisert fra et av de viktigste mandatene som de har fått fra sine lesere og fra samfunnet: Å være den instansen som har tid og ressurser og kompetanse til å innhente fakta om saken, og gi resten av befolkningen mulighet til å vurdere saken på mer eller mindre kvalifisert grunnlag.

Da holder det ikke med å bare gi «balanse» ved å være mikrofonstativ for begge de diametralt uenige partene – man må også (ikke minst når det er et mer eller mindre objektivt faktum man kives om) gjøre en jobb for å avdekke og belyse hvilket av de to ståstedene som er fakta- og kunnskapsbasert, og hvilket som strider mot realitetene.

Alternativet blir at det overveldende flertallet av lesere som ikke har kapasitet til å fordype seg i saken i denne måten, blir nødt til å bare gjette på hvem som har rett ut fra sin egen synsing om hvem som høres mest troverdig ut. (Og praksis vil dette forsøket på troverdighetsvurdering svært ofte basere seg hovedsaklig på hvem leseren var mest enig med i utgangspunktet.)

(Som en digresjon: En enda mer radikalt faktaunnvikende holdning fant vi i Nettavisen, der debattredaktør Siv Elisabeth Limkjær støttet Ørjasæter og skrev at:

Jeg har snakket med menn som mener at menn i større eller mindre grad har fått en underbevisst følelse av å selv være voldtektsmenn. Og at dagens lovgivning ødelegger menns seksuelle selvtillit. Den gir rett og slett for mye makt til kvinner og menn blir redde for å ha sex. Noe som går utover seksualiteten og til syvende og sist gjør det vanskelig å være i et forhold.

Er det sånn vi vil ha det? At menn føler seg kastrerte eller mistenkeliggjort? Nå alt kan tolkes som et overgrep blir man jo til slutt redd for å ha sex. Skulle en mann bli uskyldig dømt for voldtekt er det utrolig ødeleggende for resten av livet.

og deretter, når hun ble bedt om eksempler på at lovverket gir urimelige utslag, forsvarte seg med at «jeg skriver at en del menn føler det slik. Ikke at det nødvendigvis er sånn.»

Her gjøres altså menns (angivelige) opplevelser til et stort samfunnsproblem – uten at man løfter en finger for å korrigere disse oppfatningene og forklare at lovverket faktisk ikke er slik.)

Hele intervjuet med Ørjasæter (ihvertfall den delen som handler om Røsvolls kritikk) kan i praksis oppsummeres som «Ørjasæter fikk kritikk for å angivelig ikke ha dekning for påstandene sine, men selv sier hun at hun har det». Dette bringer ikke debatten det spøtt videre eller gir leseren noe forbedret grunnlag for å avgjøre hvem som egentlig har rett.

Man kan diskutere om Morgenbladet burde bedt Ørjasæter om å dokumentere påstandene sine om rettspraksis allerede i forkant av den opprinnelige publiseringen, eller om redaksjoner kan påberope seg at slike påstander står helt og holdent for avsenderens egen regning (selv når de kommer fra en av avisens utvalgte, faste spaltister). Men når det kommer så klare motreaksjoner om at disse påstandene (som avisen utvilsomt har validert ved å sette dem på trykk) simpelthen ikke er korrekte, så burde man ta ansvar for å ihvertfall gjøre et ærlig forsøk på å få frem korrekte fakta. At man isteden gjør det stikk motsatte, ved å opptre som mikrofonstativ for at Ørjasæter kan fastholde at hun har belegg for alt hun har sagt uten å behøve å dokumentere det, harmonerer dårlig med Morgenbladets ambisjon om å «løfte frem sider ved samfunnet som trenger dypere forklaringer«.

Reklamer

2 kommentarer om “Abdikasjon fremfor dokumentasjon

  1. Tilbaketråkk: Abdikasjon fremfor dokumentasjon - Manifest Tidsskrift

  2. Tilbaketråkk: Voldtektsdebatt på konstruerte premisser | Langust og korsnebb

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s