Voldtektsdebatt på konstruerte premisser

En noe kortere versjon av artikkelen er publisert i Dagbladet.

Den siste måneden har det på nytt vært mye debatt om lovverk og straffeutmålinger i voldtektssaker – især knyttet til festrelaterte sovevoldtekter, der flere har hevdet at ungdommer blir straffet urimelig strengt for handlinger begått i «beruselse, opphisselse og kåtskap». Men som i tidligere runder av debatten, er det flere av de mest kategoriske utspillene om dagens tilstand som viser seg å være misvisende når man etterspør konkrete og håndfaste eksempler på det som beskrives.

Et av de mest leste innleggene nå i vår har vært advokat Erik Leas tekst «To unge mennesker har fått ødelagt sin ungdomstid», der han beskriver sin opplevelse som forsvarer i en slik sovevoldtektssak. Leas tekst ble opprinnelig publisert i Haugesunds Avis i november 2013, men har fått fornyet oppmerksomhet den siste måneden, med et stort antall delinger i sosiale medier, republisering hos Nettavisen, og et oppfølgende intervju med Lea i Haugesunds Avis der han snakker om budskapet og om alle reaksjoner han har fått.

I teksten beskriver Lea en rettssak i Gulating lagmannsrett, der han forsvarer en ung gutt som står tiltalt for ‘sovevoldtekt’ av en jevnaldrende jente: «Det var fest og det ble drukket. Han var 18 og hun var 17. Ut på natten gikk de inn på soverommet, kledde av seg og la seg i sengen. Begge var beruset. Under akten «våknet» jenten, ropte stopp og kom seg ut av rommet.» Leas klient insisterer på at jenta deltok frivillig: «[Han] har fra første stund sagt at, ja, han hadde samleie med henne, men det var jo frivillig. Han trodde hun var med, helt til hun ropte slutt, og da sluttet han jo også. For sent?«, men blir funnet skyldig i å ha hatt «vaginalt samleie med fornærmede til tross for at hun sov og/eller var ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av påvirkning av alkohol, voldtektsbestemmelsen i straffelovens § 192 b» og dømmes til fire års fengsel. Lea «[hadde] ropt høyt og protestert på avgjørelsen [hvis det hadde] vært fotballkamp«, fortviler på generelt grunnlag over hvordan dagens lovverk rammer «ungdom på fest, alle drikker, og i sengen skal en foreta vurderinger i opphisselse og kåtskap som om en er edru«, og avslutter med «et varsko og gi et råd til ungdommen: «Pass på hverandre!»«.

Jeg var interessert i å gå gjennom den aktuelle saken for å ettergå Leas beskrivelse og undersøke om det var noen vesentlige forhold som var utelatt, og henvendte meg derfor til Gulating for å be om å få dommen tilsendt  – men fikk da beskjed om at de ikke var i stand i å finne noen slik sak i sine arkiver. Jeg henvendte meg derfor direkte til Lea for å få oppklart dette – og fikk da opplyst at hans tekst ikke beskriver noen faktisk enkeltsak, men er «en blanding av flere», konstruert for å belyse det generelle temaet.

Lea forsvarer dette grepet med hensynet til partene i saken, og behovet for å unngå at leserne kan gjenkjenne beskrivelsene og koble dem til konkrete personer. Dette er selvsagt argumenter som er særdeles forståelige og gyldige, men som kunne blitt ivaretatt like godt ved å skrive en artikkel i en annen form, der man skriver «Jeg har vært i flere saker der X har vært tilfelle, tilsvarende mange saker der Y», osv.

Og hvis man likevel, av dramaturgiske grunner, ønsker å utforme teksten slik at den skildrer én fiktiv enkeltsak, så må det være en åpenbar forutsetning at man informerer leserne om dette grepet. Uansett om man hevder at alle enkeltelementene er autentiske, og påberoper seg at den konstruerte helheten godt kunne ha funnet sted, så må leserne kunne vite om det de leser i avisen er en faktisk skildring eller et fiktivt scenario.

Slik informasjon til leseren er imidlertid totalt fraværende, både i Haugesunds Avis’ opprinnelige publisering og i Nettavisens republisering. Teksten inneholder tvert imot et detaljnivå (av tildels nokså overflødige detaljer, som kjønnsfordelingen i juryen eller hvordan Lea venter på kafé sammen med gutten og hans foreldre mens juryen diskuterer) som for de fleste lesere vil forsterke inntrykket av at det er en reell situasjon som beskrives.

Heller ikke når HA intervjuer Lea om hvordan hans tekst har fått fornyet oppmerksomhet og delinger nå i 2017, gis det noen indikasjon på at det ikke er en reell sak som skildres. Og til overmål publiserte HA et leserinnlegg der Lea får sterk kritikk for å ha skrevet en slik tekst «når man selv har en rolle i den rettssaken det refereres til«.

HAs redaktør Einar Tho opplyser at han ikke kjenner til hvilke vurderinger som ble foretatt ifm. den opprinnelige publiseringen i 2013, men bekrefter at han nå i 2017 «ikke var obs på» at teksten beskrev et fiktivt scenario (og ikke kjenner til hvordan resten av redaksjonen oppfattet dette) – selv om han altså selv uttaler seg i HAs ferske og relativt store oppslag om Leas tekst og all oppmerksomheten den har fått. Etter undertegnedes henvendelse om saken, har man nå tilføyd «Red. anm.: Erik Lea opplyser at det er gjort grep for at hendelsene beskrevet i teksten ikke er direkte igjenkjennbare. Beskrivelser er hentet fra mer enn én sak» nederst i Leas tekst.

Nettavisen har på sin side ikke vært villige til å svare på hvordan de forsto teksten, men både rammene for republiseringen og deres tilbakemeldinger på henvendelser tilsier at også de forsto den som at den beskrev én faktisk enkeltsak. De har heller ikke gjort noen endringer eller tilføyelser i teksten for å opplyse sine lesere, selv om de nå er gjort kjent med at den ikke beskriver en faktisk rettssak.

Anonymiserende og fiksjonaliserende grep må tydelig bekjentgjøres

Jeg har også spurt en rekke andre redaktører (NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk, Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes, Dagbladets politiske redaktør Geir Ramnefjell, Journalistens eks-redaktør Helge Øgrim, samt journalistikkprofessor Svein Brurås) om deres holdning til dette spørsmålet (på generelt og prinsipielt grunnlag, uten å gå inn i denne konkrete saken). Samtlige har vært krystallklare på at dersom de fikk tilsendt en kronikk som skildret et slikt konstruert scenario, så ville de se det som en absolutt forutsetning for publisering at dette premisset ble tydelig kommunisert til alle lesere, slik at man er klar over at dette er fiksjon og ikke en presis skildring av virkeligheten.

Anonymisering vil selvsagt være et viktig og legitimt verktøy når man skal skildre denne typen sensitive personlige historier. Den foretrukne metoden vil være å utelate detaljer som alder/navn/bosted, eller å sette navn o.l. i hermetegn for å gjøre det tydelig at disse er blitt endret. Det kan også finnes tilfeller der det er legitimt å sette sammen en historie fra flere enkeltpersoners opplevelse – selv om dette nødvendigvis vil reise spørsmål om hvor virkelighetsnær gjengivelsen er, eller om man har satt sammen ulike elementer på en måte som gir et skjevt bilde.

Men alle disse grepene forutsetter åpenbart at premissene formidles tydelig til leseren. Ikke minst i disse tider hvor merkelappen «fake news» slenges veggimellom og brukes til å angripe allehånde feil og mangler hos mediene, har redaksjoner et soleklart ansvar for at leserne kan stole på at det de leser er en korrekt og sannferdig gjengivelse av realiteten. Dersom man avviker fra dette, må dette uttrykkelig forklares for leseren – uansett om man mener at den oppdiktede situasjonen ‘kunne ha skjedd i virkeligheten’.

Man kan heller ikke fraskrive seg dette ansvaret ved å henvise til at det er snakk om en ekstern kronikk og ikke en redaksjonell artikkel. Når en avis velger å publisere en slik tekst (fra en aktør som allerede har ekstra tyngde i kraft av sin yrkestittel), så låner de også sin egen troverdighet til det faktuelle innholdet som presenteres, og bør kjenne et ansvar for å ikke villede sine lesere. Når avisene i tillegg aktivt fremhever og promoterer dette som et «svært viktig innlegg [som er] mer aktuelt enn noen gang«, eller som en «gripende og godt skrevet tekst [som] treffer folk» (uten snev av kritiske spørsmål til forfatteren), fungerer det selvsagt som en ytterligere validering av innholdet, som de ikke bør gi seg inn på uten å først foreta en viss kontroll av grunnlaget.

At HA og Nettavisen (formodentlig) ikke var klar over at dette var en konstruert historie, er av ytterst begrenset verdi som unnskyldning. Det er svært forståelig at de tolket Leas kronikk som at den beskrev en faktisk enkeltsak – men adskillig mindre forståelig at de ikke følte behov for å gjøre noen som helst kontroll av om saken var korrekt gjengitt (selv om dette hadde vært særdeles enkelt å gjøre, ved å sammenligne kronikken med domsavsigelsen i den aktuelle saken). En slik elementær faktasjekk burde gjennomføres med alle tekster av denne typen – og især når teksten kommer fra den ene parten i (den angivelige) saken, som kan ha åpenbare interesser av å gi en skjev eller selektiv fremstilling. (Til alt overmål beskriver Leas tekst at han har vært guttens advokat helt fra pågripelsen og frem til lagmannsrettssaken to år senere – men nevner ingenting om at det har vært noen tingrettssak imellom, selv om dette åpenbart måtte skjedd før saken kunne kommet til lagmannsretten. Dette burde vært et åpenbart signal til redaksjonen om at det er noe i historien som ikke stemmer og som de burde ettergå.)

Å hoppe bukk over denne kontrollen ville uansett vært en kritikkverdig mangel, og blir selvsagt ytterligere graverende når det fører til at man presenterer en fiktiv tekst som om den var ekte.

Formidler et bilde som ikke stemmer med rettspraksis

Dernest kommer spørsmålet om hvorvidt Leas skildring av at hans klient blir dømt til 4 års fengsel, formidler en situasjon som kunne skjedd i virkeligheten. Hendelsesforløpet han beskriver er altså

«Det var fest og det ble drukket. Han var 18 og hun var 17. Ut på natten gikk de inn på soverommet, kledde av seg og la seg i sengen. Begge var beruset. Under akten «våknet» jenten, ropte stopp og kom seg ut av rommet. Hun tok drosje hjem og neste morgen fortalte hun sin mor om hendelsen. De kjørte til politiet, ga anmeldelse og deretter bar det til voldtektsmottaket. Politiet dro hjem til gutten og hans foreldre. Han ble pågrepet og satt i arresten.»

Lenger nede i artikkelen viser Lea til lovendringen fra 2000 der også seksuell omgang med noen som er «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen» ble rubrisert som voldtekt, og refererer fra Kripos’ voldtektsrapport fra 2012:

«Over 40 prosent av voldtektene var relatert til fest. Over 90 prosent av ofrene som ble voldtatt i forbindelse med fest var beruset. Helt klassisk, privat fest, drikking, flørting og inn på rommet.

Den nye bestemmelsen er fornuftig på mange måter, men akk så vanskelig. Er jenten edru nok til å vite hva som skjer og gi sitt samtykke? Og i den vurderingen skal gjerningsmannen ved selvforskyldt rus bedømmes som om han var edru. Ikke enkelt. Ungdom på fest, alle drikker, og i sengen skal en foreta vurderinger i opphisselse og kåtskap som om en er edru. Så vanskelig for voksne mennesker, så nesten umulig for en ungdom som kanskje for første gang øyner muligheten.»

Det krystallklare budskapet som formidles til leseren er at denne (angivelige) saken der gutten ble dømt for voldtekt, handler om en situasjon der gutten og jenta hadde flørtet og festet sammen, før de gikk sammen inn på et soverom og la seg (mer eller mindre) nakne i sengen sammen. Det er litt uklart nøyaktig hva Lea legger i at «Under akten «våknet» jenten, ropte stopp og kom seg ut av rommet» (med hermetegn rundt «våknet»), men det har altså angivelig blitt vurdert av retten som tilstrekkelig grunnlag for å dømme gutten for forsettlig voldtekt av en sovende/bevisstløs person.

Flere jurister har imidlertid vurdert denne skildringen, og konkludert med at det fremstår som svært lite sannsynlig at en slik situasjon kunne føre til dom, eller engang til tiltale. En dom for forsettlig ‘sovevoldtekt’ forutsetter at retten finner det bevist utover rimelig tvil a) offeret var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg (objektivt skyldkrav) b) at tiltalte skjønte dette (subjektivt skyldkrav).

Så er det riktig som Lea påpeker at man (her som i alle andre atraffesaker) skal se bort fra selvpåført rus, slik at gutten ikke kan ‘unnskylde’ seg med at han ikke skjønte/oppfattet dette fordi han var full. Men det krever fortsatt at man beviser at jentas tilstand av søvn/bevisstløshet var så tydelig synlig at gutten ville ha oppfattet dette hvis han hadde vært edru.

(Det er også misvisende når Lea skriver at sovevoldtektsbestemmelsene må vurdere «Er jenten edru nok til å vite hva som skjer og gi sitt samtykke?» Norsk voldtektslovgivning er nettopp ikke samtykkebasert – for at seksuell omgang med en sovende person skal være voldtekt, kreves det at offeret var «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen«. Dette betyr (slik det nylig ble formulert av Oslo tingrett i mai 2017) at «straffelovens voldtektsbestemmelser ikke kan gis anvendelse på situasjoner hvor en part – på grunn av sterk beruselse – innlater seg på seksuell omgang som han/hun i edru tilstand åpenbart ikke ville akseptert«. Spørsmålet blir dermed ikke om jenta var ‘edru nok til å samtykke’, men om hun var tilstrekkelig våken til å overhodet være i stand til å gjøre motstand.)

Det er uhyre vanskelig å se for seg at det skulle være mulig å bevise alt dette hinsides rimelig tvil, dersom gutten insisterer på at hun fremsto som deltagende og det kun står ord mot ord (ettersom de to var alene på rommet og det ikke finnes noen andre vitner).

Det typiske forløpet i de (få) festrelaterte sovevoldtektssakene som fører til tiltale, er at kvinnen gikk og la seg til å sove alene, og så forteller at hun våknet av at hun ble voldtatt (typisk av en person som hun ikke hadde noen vesentlig kontakt med på forhånd). Selv i slike saker vil man ofte ende med frifinnelse, typisk fordi tiltalte hevder at han kom inn på rommet og at kvinnen samtalte med ham eller på annen måte uttrykkelig samtykket/inviterte til sex, og at retten finner at man ikke kan utelukke at denne historien er sann – selv i situasjoner hvor kvinnen kategorisk benekter at de hadde noen som helst dialog, og det i utgangspunktet virker nokså lite troverdig at kvinnen skulle ha tatt initiativ til sex på denne måten.

I en situasjon hvor det faktisk har vært en grad av seksuell kontakt mellom de to på forhånd (ved at de har flørtet og deretter sammen gått inn på et rom og lagt seg nakne i samme seng, formodentlig med noen grad av seksuell kontakt/beføling underveis), virker det derfor svært lite sannsynlig at man skulle klare å bevise at jenta var synlig og åpenbart ute av stand til å motsette seg seksuell omgang.

Terskelen vil være noe lavere for å bevise «grovt uaktsom voldtekt» (altså at gutten ikke skjønte dette, og heller ikke nødvendigvis ville skjønt det i edru tilstand, men at denne mangelen på forståelse var svært klanderverdig), men også dette virker svært vanskelig å skulle bevise i den beskrevne situasjonen, dersom gutten hevder at hun fremsto som våken og frivillig deltagende.

For grovt uaktsom voldtekt vil dessuten straffenivået ligge adskillĺig lavere enn for forsettlig voldtekt, og dermed vesentlig under de 4 års fengsel som Leas fiktive 18-åring blir idømt. (Og selv ved en dom for forsettlig voldtekt, ville man ikke nødvendigvis endt med en dom på 4 års fengsel, slik Leas gir inntrykk av at er nesten uunngåelig. Både guttens unge alder (i kombinasjon med beruselse), det faktum at han umiddelbart tilsto å ha hatt (ifølge ham frivillig) samleie med jenta, og ikke minst det faktum at det (ifølge Leas scenario) har gått to år fra forbrytelsen til saken kom opp for retten, ville potensielt kunne redusere straffen ned mot minstestraffen på 3 år.)

På henvendelse fra meg om at det virker usannsynlig at et slikt hendelsesforløp ville føre til dom, svarer Lea at han slett ikke har skrevet noe om at de to hadde verken flørtet eller klint på forhånd, og heller ikke at de gikk nakne til sengs sammen. Ifølge Lea har han kun beskrevet at de endte opp i samme seng, uten å gå inn på noen detaljer om hvorvidt de la seg der samtidig, eller med flere timers mellomrom.

Dette forutsetter imidlertid en type formalistisk og skeptisk tolkning av teksten som det er fullstendig urealistisk å forvente fra den jevne avisleser. Når en slik skildring beskriver at to ungdommer «gikk [] inn på soverommet, kledde av seg og la seg i sengen«, så vil det overveldende flertallet av leserne forstå dette som en soleklar eufemisme (eller knapt nok det engang) for at de gjorde dette i fellesskap, og med (en eller annen grad av) seksuelt tilsnitt (ihvertfall gjensidig kyssing/klining) – ikke som den strengt bokstavelige tolkningen som også omfatter «jenta gikk inn på et rom, tok av seg ytterklær, og la seg under dyna for å sove – flere timer senere kom gutten inn, tok av sine klær, og la seg i samme seng som den sovende jenta som han ikke hadde snakket med på forhånd».

Tilsvarende må man selvsagt forvente at beskrivelser som «Helt klassisk, privat fest, drikking, flørting og inn på rommet» blir koblet til den aktuelle ‘rettssaken’, uansett om dette strengt tatt bare nevnes i sammenheng med Kripos’ generelle festvoldtektstatistikk (for anmeldelser, ikke tiltaler), og han ikke sier direkte at dette var tilfelle i denne saken.

Både lesernes kommentarer til Leas tekst, og de tilbakemeldingene jeg har fått ved henvendelser til fagpersoner, tilsier soleklart at flertallet oppfatter at Lea beskriver en (angivelig) sovevoldtektssituasjon som har oppstått etter at de to hadde hatt en grad av seksuell kontakt i våken tilstand, og hadde gått til sengs sammen for egen maskin.

Denne tolkningen styrkes ytterligere av den sterke kritikken som Lea kommer med mot dommen – ikke minst i det nylige intervjuet med HA, der han igjen snakker om at «Gutten og jenta går inn på rommet» og at dette er «situasjoner alle kan risikere å komme i«, og omtaler lovverket (om sovevoldtekter og minstestraff) som «helt ko-ko».

De aller fleste vil koble denne typen reaksjoner og kritikk til en tolkning der dagens lovverk straffer gutter som «går for langt» i en situasjon der det har vært foregående flørting og lettere seksuell kontakt, som ihvertfall tilsynelatende har vært frivillig. Der hvor retten finner det bevist utover rimelig tvil at gutten har «tatt seg til rette» på en jente som ligger og sover, uten at de har hatt noen kontakt forut for at hun gikk til sengs alene, er det langt vanskeligere å se hvorfor dette ikke skal regnes som et alvorlig overgrep som fortjener fengselsstraff.

Debatt på korrekte og sannferdige premisser 

Leas avsluttende oppfordning til berusede ungdommer på fest om å «passe på hverandre» og avverge uønskede situasjoner som utgjør (eller nærmer seg, eller oppleves som) overgrep, er selvsagt noe som alle bør kunne slutte seg til (helt uavhengig av om disse situasjonene faller innenfor straffelovens rammer eller ikke).

Men det er helt entydig (både ut fra selve teksten, Leas kommentarer i ettertid, og medienes promotering av saken) at dette også utgjør et innlegg i debatten om hvordan rettsvesenet bør håndtere slike saker, og en påstand om at dagens rettstilstand er urimelig streng. Også dette må selvsagt være en legitim debatt å ta, og det må f.eks. være rom for å argumentere at visse handlinger straffes uforholdsmessig strengt, vurdert opp mot sammenlignbare forbrytelser – uten at dette i seg selv innebærer noen bagatellisering av det ene eller det andre.

Men dersom en slik debatt om rettspraksis og et eventuelt behov for justeringer skal bli noe annet enn indignerte slag i luften, må den åpenbart basere seg på en korrekt og opplysende frenstilling av hva som faktisk er dagens praksis. Som HAs journalist selv skriver med henvisning til Leas tekst – dette skildrer «en rettshverdag [som mange av oss] har få forutsetninger for å vite noe om«. Da kan en tekst godt være «gripende og godt skrevet«, men det hjelper lite dersom den fremstiller en oppdiktet situasjon som om den var ekte – og denne diktningen dessuten skildrer en situasjon som ikke samsvarer med hva som faktisk skjer i norske domstoler.

Jeg kan selvsagt ikke uttale meg kategorisk om samtlige sovevoldtektssaker som noensinne har vært oppe i en norsk domstol. Men jeg har altså gått gjennom et større antall slike rettssaker (de fleste av dem tilsendt fra Lea, på forespørsel om dokumentasjon av hans fremstilling), og finner ingen eksempler på at en situasjon der to berusede ungdommer har lagt seg til sengs med frivillig seksuell kontakt på forhånd, har resultert i at gutten har måttet sone flere år i fengsel for forsettlig sovevoldtekt. Da er det en meget sterk indikasjon på at slike dommer i beste/verste fall er uhyre sjeldne – og flere politijurister bekrefter også at slike saker der det står ord mot ord og det ikke fins annen informasjon som underbygger fornærmedes beskrivelse, normalt vil måtte henlegges pga. bevisets stilling.

Tilsvarende er det lite overbevisende når lagdommer Rune Bård Hansen angriper straffenivået i saker der «når sterkt berusede og jevnaldrende ungdommer havner i samme seng på fest og den ene gjennomfører samleie eller fingrer eller utfører oralsex på den andre mens vedkommende sover. Ikke sjelden har det vært seksuell omgang mellom dem tidligere på kvelden» – men ikke ser seg i stand til å komme med ett eneste konkret eksempel på disse «ikke sjeldne» sakene med frivillig seksuell omgang like i forkant. Det nærmeste er en sak fra 2005 (altså før innføringen av minstestraff, slik at den ubetingede delen av straffen ble på bare 3 måneder). Her var det snakk om to unge mennesker (i starten av 20-årene) som hadde hatt frivillig seksuell omgang – men hvor kvinnen hadde gitt uttrykkelig beskjed om at hun ikke var villig til å ha vaginalt samleie med ham. Da kan man selvsagt diskutere den konkrete straffeutmålingen, men det er helt åpenbart et grovt og straffverdig overgrep når han forbrøt seg mot dette etter at hun hadde sovnet.

Isteden trekker Hansen stadig frem en sak fra 2012/2013 (der en 18-åring fingret en sovende venninne og ble dømt til 2 års fengsel) der han konsekvent poengterer at de to «hadde hatt [frivillig] sex sammen før» – og like konsekvent utelater å nevne at hun etter dette (og lenge før voldtekten) hadde gitt ham «beskjed om at hun ikke lenger ønsket et seksuelt forhold til [ham]». Nok en gang er det særdeles vanskelig å skjønne hvorfor tidligere seksuell kontakt mellom fornærmede og tiltalte skulle være vesentlig for forståelsen av saken, mens hennes uttrykkelige beskjed om at hun ikke ønsket slik kontakt i fremtiden «har minimal betydning«. Og det vitner ikke om stor tiltro til at tilhørene vil la seg overbevise og opprøre av en presis beskrivelse av dagens tilstand, når man isteden velger å ty til denne typen villedende og selektive fremstillinger.

Hansens fremstilling gjengis også ukritisk av Ivar Staurseth i Minerva – som også feilaktig påstår at minstestraffen på tre år også gjelder for noen som «fingrer eller på annen måte tar seg seksuelt til rette» på en sovende partner, til tross at Hansens Dagbladet-kronikk (publisert tre dager i forveien) uttrykkelig forklarer at det ikke er minstestraff i slike tilfeller.

Tilsvarende hevdet Elin Ørjasæter i fjor at Høyesterett har slått fast at (tilfeller av) «sex mellom noenlunde jevnbyrdige personer der begge var overstadig beruset» utgjør voldtekt, men klarte ikke komme med et eneste konkret eksempel på slike dommer, selv etter gjentatte henvendelser fra meg selv og fra jusstudent Tarjei Ellingsen Røsvoll. Og før det igjen kom forsvarsadvokatene Unni Fries og Elisabeth Myhre med lignende påstandene om urimelig rettspraksis i en Aftenposten-kronikk – men var ikke villige til å dokumentere påstandene da de ble kontaktet av Journalisten-redaktør Helge Øgrim, med henvisning til sin taushetsplikt.

Hvis man forsøker å reise debatt omkring at dagens rettstilstand er uholdbar og må endres, burde det være en selvfølge at man tilstreber å gi en mest mulig korrekt og presis beskrivelse av situasjonen (både prinsipielt av hensyn til å være samvittighetsfullt sannferdig, men også rent pragmatisk – hvis folk tror at situasjonen er verre enn den er, vil de fort slå seg til ro med kosmetiske endringer som egentlig ikke har betydning for de faktiske realitetene).

Og når medier ikke bare publiserer slike tekster, men aktivt fremhever dem som viktige innspill, må de også ta det medfølgende ansvaret for å kontrollere at det gis en korrekt fremstilling. Noen ganger vil man selvsagt ikke ha annet valg enn å referere en fagpersons kvalitative vurdering basert på egne erfaringer og fagkompetanse (selv om man også der bør vurdere å forhøre seg også med andre fagpersoner) – men der hvor uttalelsene er av en karakter som burde være direkte dokumenterbare, må man etterspørre slik dokumentasjon og ikke stole ukritisk på udokumenterte påstander fra én eller to kilder bare fordi man anser dem som «troverdige».

Advertisements

Kommentér gjerne, selv om du ikke har noe spesielt dypsindig å komme med. E-post adresse er ikke påkrevet.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s